Tegneserieskaper Mikael Noguchi forteller her om arbeidet med å adaptere Zeshan Shakars prisbelønte roman, fra de første skissene under pandemien til en ferdig bok nesten seks år senere.
Hvordan gikk du fram da du skulle oversette en så kjent og sterk roman til tegneserieformat? Hvor startet du, og hvilke valg måtte du ta tidlig i prosessen?
Det gikk først noen dager til å forberede meg på å hoppe inn i prosjektet. Jeg tenkte mye på hvordan jeg ville at det skulle bli, og hvordan det kunne se ut. Deretter leste jeg boka grundig. Dette var under pandemien, så jeg satt ute på plenen i bakgården min og gjorde notater om hva jeg ville ha med, og hva som kanskje ikke passet inn. Boka til Zeshan er jo på over 400 sider, så dette tok litt tid. Jeg lagde også noen tilfeldige tegninger for meg selv for å få fram riktig stil, følelse og stemning.
Hva var den største utfordringen med å adaptere Tante Ulrikkes vei til tegneserie, og hvordan løste du den?
Den største utfordringen var nok å sortere ut hvilke sekvenser jeg ville bruke. Å lage hele boka ville ikke ha fungert i et tegneserieformat. Jeg slo sammen karakterer og fjernet intervjuformen som var i romanen. Den ville ikke ha fungert visuelt. Deretter lagde jeg en rekke sekvenser som jeg og redaksjonen stokket litt rundt på og lagde overganger mellom. Så tettet vi noen hull med flere sekvenser der det var nødvendig.
Romanen har mange stemmer, nyanser og et særegent språk. Hvordan jobbet du med å bevare bokas tone og karakterenes særpreg i samspillet mellom tekst og bilder?
Vanskelig spørsmål. Jeg er ikke helt sikker, men jeg kan vel si det slik at siden jeg brukte god tid på å lese og dykke ned i universet, havnet jeg i en sinnstilstand som gjorde det lettere å følge boka. De visuelle nyansene kom på plass litt senere i prosessen. Det er noen sider uten tekst som likevel forteller mye om karakterene og miljøet.
Jeg arbeidet først med én karakter om gangen. Jamal og kompisene hans har for eksempel en annen måte å prate på enn Mo. Etter hvert kunne jeg jobbe med begge samtidig, siden jeg ble mer og mer kjent med dem.
Hvor lang tid brukte du på prosjektet fra første skisse til ferdig bok, og hvordan så en typisk arbeidsperiode ut underveis?
Min redaktør Jannicke fortalte meg at det tok fem år og ni måneder fra den første e-posten til vi fikk boka fra trykkeriet. Det har til tider vært en kaotisk prosess. Jeg hadde en fast jobb store deler av utviklingen av serien og arbeidet mye med frilansoppdrag innimellom. Mesteparten av tiden jobbet jeg på kvelden og natta. Jeg hadde også et annet tegneserieprosjekt gående parallelt.
Det begynner vanligvis med små thumbnail-skisser. Det er små skisser som kun viser layouten og hendelsesforløpet. Deretter blåser jeg dem opp til den størrelsen sidene skal være i, og gjør skissene mer detaljerte. Så rentegner jeg dem. Fargeleggingen kom helt på slutten, og jeg fikk god hjelp av Eirik Hammergren på det feltet. Skyggene ble lagt på av meg etter at fargene var korrigert.
Var det noen scener eller temaer som viste seg å fungere spesielt godt i tegneserieformatet?
Ja. Jeg synes særlig kontrastene og speilingen mellom Jamal og Mo fungerer godt. Mo er en ryddig og pliktoppfyllende person. Jamal lever et mer kaotisk liv, og det synes jeg var spennende å visualisere. Det er også to ulike fargepaletter som understreker forskjellen. Sekvensene med Mo har en kjøligere palett, mens Jamal har en varmere palett.
Hva har vært det morsomste eller mest givende med å arbeide med denne adaptasjonen, og hva tar du med deg videre til fremtidige prosjekter?
Det morsomste har vært å lage roligere sekvenser enn det jeg har gjort tidligere, for eksempel i Drabant. Jeg har også utviklet meg som tegner. Mine første tegninger ser ganske annerledes ut enn dem jeg tegnet mot slutten. Jeg måtte derfor justere litt på de eldste tegningene slik at stilen ikke spriket så mye. Jeg har også lært meg noen nye fortellergrep som jeg nok kommer til å bruke i fremtiden. Det handler primært om rytme og leseflyt.
Hvem håper du aller mest å treffe med denne boka?
Jeg håper å treffe så mange som mulig, egentlig. Men først og fremst dem som lever lignende liv, og som kanskje er fra et lignende sted. Jeg tror og håper at folk kan relatere til begge personene i boka. Det var i hvert fall noe jeg oppdaget at jeg selv gjorde.
