Den 22. juli 2011 var jeg på jobb som militærpsykiater i Forsvarets sanitet. Det var en veldig stille sommerdag i Oslo, så stille at byen nærmest virket forlatt. Plutselig smalt det. Kontoret vårt på loftet i Gamle Logen ristet, og det kom støv dalende ned fra loftstaket. Jeg trodde det var en ikke varslet sprengning i nabolaget. Samtidig var smellet så kraftig at jeg var redd det hadde skjedd en sprengningsulykke. Jeg gikk ut fra kontoret og møtte de få andre som var på jobb. En av dem, den mest erfarne soldaten av oss, som fungerte som en slags altmuligmann i Forsvarets sanitet, sa umiddelbart at han trodde det var en bombe. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med den opplysningen. Jeg kunne liksom ikke tro det var mulig. Men jeg visste at han visste hva han snakket om: Han hadde vært spesialsoldat i Forsvarets spesialkommando (FSK) og opplevd litt av hvert, som bombeeksplosjoner under tjeneste i Kabul i Afghanistan. Jeg har også vært i Kabul og jobbet mye med spesialjegerne i FSK, som militær psykiater og leder for Forsvarets psykiatri. Jeg har også erfaring med krisehåndtering, jeg har gitt råd og hjulpet folk under og etter kriser, både militært og sivilt. Jeg er veldig klar over at det kan skje alvorlige og katastrofale ting. Men min første innskytelse var å bagatellisere det til en hverdagshendelse, i verste fall en ulykke. Min erfarne offiserskollega trodde derimot at det var en bombe. Sikkert også fordi det var det mest alvorlige scenarioet: Han så på en måte trusselen i hvitøyet. Og i denne situasjonen var han ikke i tvil. Han virket ikke redd, men fokusert, med en tydelig rynke i pannen. Han tok raskt kontakt med sin samboer og «beordret» henne ut av sentrum. Avfeide tilløp til diskusjon. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men fulgte hans eksempel og ringte kona, selv om jeg i grunnen ikke hadde noe fornuftig å si, annet enn at det var godt å høre at hun og barna var hjemme.
Da min kollega hadde sørget for at familien hans var trygg, sluttet han å tenke på dem. Han stakk en rask tur ut på gaten for å orientere seg, kom tilbake og bekreftet sitt inntrykk av at dette var en bombe: Han fortalte om synet av en røyksky og papir og støv som dalte fra himmelen, og lyden av sirener i alle retninger. Vi sjekket alle kommunikasjonskanaler og fikk skrudd på radio og TV. Vi ble enige om at vi skulle bli på jobb og diskutere hva vi skulle gjøre videre. Det var tydelig at det kunne bli bruk for oss, at vi som militær psykiatri hadde et ansvar for å bidra. Sammen tok vi kontroll på det vi kunne ta kontroll på.
Jeg tror ikke min erfarne kollega i Forsvarets sanitet vet hvilken beroligende effekt han hadde på meg, men jeg var glad for at han var der, og at jeg kunne støtte meg på ham. Han var rett og slett mer innstilt på at noe slikt kunne skje. Han var på et vis forberedt.