Torgersen-saken - historien om et justismord? | Gyldendal
Torgersen-saken - historien om et justismord?
I «Karakterdrap» går den prisbelønte journalisten Bjørn Olav Jahr gjennom en av Norges mest omstridte straffesaker.
Publisert
Fredrik Fasting Torgersen ble dømt til livsvarig fengsel for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen i 1957. Med støtte både blant forfattere, akademikere, jurister og i opinionen kjempet han resten av livet for å få saken gjenopptatt. Seks ganger ble begjæringene avvist.
Når har Bjørn Olav Jahr gått grundig inn i dokumentene i saken, og resultatet er boka Karakterdrap. Hans konklusjon er at det er lite rom for tvil: Fredrik Fasting Torgersen var skyldig.
Karakterdrap
Ble Fredrik Fasting Torgersen et offer for det perfekte justismordet?
Les mer om boka
- Hvorfor ønsket du å skrive Karakterdrap?
- Svært mange omtaler det som er blitt hetende "Torgersen-saken" som vårt aller største justismord. Til tross for dette, så er Fredrik Fasting Torgersen, som juni 1958 ble dømt for å ha drept 16 år gamle Rigmor Johnsen i Skippergata i Oslo desember året før, aldri blitt frifunnet. Min største drivkraft er nysgjerrigheten. Og da dukket spørsmålet opp: "hvorfor har han ikke det?", før jeg foredlet det til det noe mer elegante "ble Fredrik Fasting Torgersen et offer for det perfekte justismordet?" Spennende kom det uansett til å bli, for dersom han ikke var utsatt for et justismord, så blir jo det neste spørsmålet: men hvorfor har så mange mennesker trodd at det var det han ble? Men det er jo flere grunner til at jeg ønsket dette også, da. Jeg elsker å skrive bøker som dette. Det beste jeg kan tenke meg, er å sette meg ned - etter at jeg har fått tilgang til arkiver og samlet inn alt av nødvendig dokumentasjon - og tegne ut historien, finne ut hvor de ulike puslespillbrikkene passer inn. I tillegg til at jeg her er så heldig at jeg får "reise" tilbake til et en svært fascinerende tid i selveste Oslo, og deretter få møte så utrolig mange interessante karakterer. Jeg opplever det da litt som om jeg skriver en stor historisk roman, med en vesensforskjell: dette er virkeligheten.
«Jeg er ikke i tvil om at Fredrik Fasting Torgersen faktisk drepte Rigmor Johnsen.»
Bjørn Olav Jahr
- Hva fikk deg til å konkludere som du gjør?
- Ja, jeg ender jo opp med å besvare spørsmålet jeg stiller. Jeg ønsker egentlig alltid det, å gi et så tydelig svar som jeg kan gi. Her tør jeg gjøre det uten forbehold: jeg er ikke i tvil om at Fredrik Fasting Torgersen faktisk drepte Rigmor Johnsen. Jeg klarer heller ikke å se at den tvilen hans mange tilhengere, mange med stor autoritet, har skapt opp gjennom årene, er annet enn enten spekulativ eller hypotetisk. Bevisbildet er sterkt. Det er flere bevis som trekker i retning av at han er skyldig. Det samme gjør en rekke ulike vitneobservasjoner.
Jeg er blitt kritisert for å ha lagt for stor vekt på fortiden hans, uten at jeg tar det til meg. Altså, hadde han beviselig vært i Bergen da drapet i Oslo fant sted, så har ikke alt av hans brutale vold, overfall på kvinner og bedrageri noe som helst å si, men han ble i stedet arrestert rett ved åstedet med avføring på sko, fyrstikkeske og i en bukselomme, avføring som samsvarte med avføringen funnet på åstedet og på Rigmor. På dressen han hadde på seg da Rigmor ble drept, ble det funnet flere barnåler identiske med barnålene fra juletreet Rigmor blir funnet liggende delvis under. Dette er kun to eksempler. Og da er det også rimelig å stille seg spørsmålet: hvor mye uflaks kunne han ha hatt dersom han skulle være uskyldig?
Jeg skriver også mye om kvinnen han kaller "Gerd", for meg åpenbart en kvinne han konstruerer i forsøket på å skaffe seg alibi.
- Hvordan skiller denne saken seg fra de tidligere sakene du har jobbet med?
- Med både Birgitte Tengs-saken og Baneheia-saken gikk jeg inn i prosjektet med en overbevisning om at noe fryktelig galt hadde skjedd. Altså, fetteren til 17 år gamle Birgitte Tengs, endte opp med å tilstå et drap han ikke husket å ha begått, dette var en åpenbart falsk tilståelse på et drap han absolutt ikke hadde begått. Viggo Kristiansen ble dømt som hovedmannen bak drap og voldtekt av Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) i Baneheia mai 2000, til tross for at han hadde omfattende mobiltelefontrafikk langt unna åstedet på samme tid som ugjerningene fant sted. Strømningene, altså folks felles tro på skyld, var interessante, særlig var de sterke i Baneheia-saken. Og så ser man det helt motsatte i Torgersen-saken, også der er det en ung mann dømt for grufulle ugjerninger, men han har folket i ryggen, altså stadig flere er overbeviste om hans uskyld.
Så er det noe annet som skiller seg klart ut. Både Birgittes fetter og Viggo Kristiansen var helt åpne overfor meg, slik de hadde vært det overfor andre, det var full tilgang til alt, også det som kunne være ubehagelig for dem fra fortiden. Jeg tok dem aldri i å lyve, fortelle halvsannheter eller unnlate å ta forbehold der informasjonen kunne være usikker. Torgersen møtte jeg jo aldri, og her gikk jeg også inn i prosjektet med et mer åpent sinn - altså, jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro. Men det er jeg ser, er at han lyver og bedrar og at han ytterst sjeldent tar ansvar for noen av sine mange ugjerninger, det måtte i så fall være om det skulle lønne seg for ham. Jeg opplever en svært kynisk og opportunistisk voldsforbryter, det er vanskelig å finne lyspunkter. Likevel blir han en stor kjæledegge for både kultureliten og akademia. Hvordan han kunne bli det, er jo noe av det aller mest spennende å finne ut av. Og det ser man jo fortsatt mer enn konturene av, folk som har kjempet hans sak, fortsetter å gjøre det, uansett hva slags juridiske saltomotaler eller logiske kortslutninger de må begi seg utpå.
«Det store offeret i denne fortellingen heter ikke Fredrik Fasting Torgersen, men Rigmor Johnsen, jenta fra Skippergata som kun ble 16 år gammel.»
Bjørn Olav Jahr
Hva håper du leserne sitter igjen med etter å ha lest Karakterdrap?
Jeg er faktisk ikke så opptatt av at folk må være enig med meg. Men jeg håper de vil sitte igjen med større kunnskap om en svært interessant sak fra en utrolig fascinerende tid. At de kan forstå mer mekanismer som trer i kraft, særlig der massene kommer i bevegelse. Og så håper jeg folk vil ha glede av å lese skildringer fra Oslo, der røyk siger opp fra rottehull i gulvene, gatene er fulle av politifolk raske til å rykke ut om det være seg øltønner på avveie eller voldtekstforbrytere på flukt. Men kanskje viktigst av alt: reflektere litt over hvem som vinner offerfortellingen og hvorfor det blir slik. At de vil forstå at det store offeret i denne fortellingen ikke heter Fredrik Fasting Torgersen, men Rigmor Johnsen, jenta fra Skippergata som kun ble 16 år gammel.
Bjørn Olav Jahr
Jahr er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, og har arbeidet som journalist i bl.a. Kapital, Dagbladet og Memo.