Intervju med forfatteren

Tilpasset opplæring for elever med stille atferd

Hvordan kan lærere møte elever som utviser stille atferd? I dette intervjuet forteller forfatter Anne-Lise Sæteren om viktigheten av å se de «usynlige» og stille elevene i klasserommet, og eleven som inspirerte henne til å utgi boken "Læreren i møte med elever med stille atferd".

Les mer om boken her
Anne Lise Sæteren Foto Ellen K Sæteren (2)
"Problemet er ofte at man i møte med de stille og usynlige elevene har et mål om å gjøre disse muntlig aktive. Forandre dem, i stedet for å møte dem der de er."
Anne-Lise Sæteren, førsteamanuensis i spesialpedagogikk ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU

I boken Læreren i møte med elever med stille atferd løfter Anne-Lise Sæteren frem viktigheten av å virkelig se også de «usynlige» og stille elevene i klasserommet. Sæteren er utdannet lærer med en master i spesialpedagogikk.

– Ideen til boka oppstod da jeg jobbet som lærer. Etter at undervisningen var ferdig, haket jeg av alle elevene jeg hadde snakket med i løpet av dagen. Da kom jeg alltid til en jente som jeg var usikker på om jeg hadde snakket med, og om hun i det hele tatt hadde vært på skolen. Jeg spurte de andre i lærerteamet om de husket «Lisa» og om de hadde snakket med henne, men det hadde de ikke. Mange ganger hadde hun ikke vært til stede, men mange ganger hadde hun vært der – og ingen voksne husket det. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet for henne. Hva kunne jeg gjøre for at hun skulle ha det bedre på skolen?

Anne-Lise fant lite litteratur på området å lene seg på. Møtet med «Lisa» ble utgangspunktet for både doktorgrad og deretter boken som bygger på denne. I boken presenterer hun ulike historier og analyser av disse, med innsikt i hva læreren kan gjøre for å få til gode møter og situasjoner med elever som utviser stille atferd.

Årsakene til stille atferd

– Årsakene til såkalt stille atferd, det vil si elever som kanskje aldri tar initiativ i muntlig sammenheng og dermed blir usynlige i klasserommet, er mange. Omsorgssvikt, oppdragerstil, de føler seg ikke trygge i klasserommet, eller har vært utsatt for hendelser som har gitt dem traumer, angst eller depresjon. Den stille atferden kan være et utrykk for at de har det vondt. Andre er stille uten at det hindrer utvikling og læring faglig og sosialt, og for dem er det sjeldent problematisk.

Hvorfor er det vanskelig å vite hvordan man skal møte disse elevene?
– Lærerne gir dem på en måte opp, fordi de ikke føler at de får noe tilbake. De aggressive, utagerende eller ufine elevene kan man ikke overse eller la vente. Men det kan man med de stille. Det er helt naturlig å bli fortvilet når man prøver og prøver uten respons, men som lærer har man ikke lov til å gi opp.

Hva kan skje hvis man trår feil i møte med disse elevene?
– De kan bli enda mer stille og innadvendte. Hvis de ikke har depresjon eller angst i utgangspunktet, viser mange studier at det blir en konsekvens av den stille atferden. Det er ikke noe godt for barn å være på skolen en hel dag og oppleve at ingen snakket til dem.

Problemet er ofte at man i møte med de stille og usynlige elevene har et mål om å gjøre disse muntlig aktive. Forandre dem, i stedet for å møte dem der de er, sier Anne-Lise.

Hvordan etablere en relasjon med en stille elev? 

– Som lærer må man begynne med seg selv, og gå bort ifra at det er muntlig aktivitet som er målet. Det er kanskje målet på sikt, men man må ha mange delmål og tåle at ting går sakte. Det tar lengre tid å etablere en relasjon med en elev med stille atferd enn med de som er kontaktsøkende eller snakker mye. Kanskje tar det fem samtaler med et stille barn før det begynner å snakke, men de kan ha andre måter å vise at de godtar læreren på. Det gjelder å se de små signalene.

I boken skriver du om «Morgenritualet», hva går det ut på?
– Læreren jeg fulgte, som jobbet på 2. trinn, hadde et morgenritual hvor elevene satt klare før timen, og hun hilste på hver og en. Hun var opptatt av øyekontakt, som også ga mye informasjon om hvordan morgenen deres hadde vært. Hun begynte alltid på samme sted, med de samme elevene. Så visste hun at hun alltid rakk innom nummer en, som hadde ADHD, og nummer to, med stille atferd. Så rakk hun kanskje ikke alle, men sikret de to første hver dag. For den stille eleven gjaldt det å ikke stille åpne spørsmål, men spørsmål hvor eleven kunne svare ja, nei, riste eller nikke på hodet og få en følelse av å delta i samtalen uten å føle seg mislykket. Et liknende ritual kan være et fint verktøy for mange lærere, men det viktigste er at de ikke gir opp, men prøver og prøver, for til slutt vil man få veldig mye tilbake. 

Tekst: Kirsti Kristoffersen (Turbo Kommunikasjon)
Foto av forfatter: Ellen K. Sæteren
Bannerbilde: Paal-André Schwital (Metro Branding) 

 

Bestill boka her

Relaterte artikler