Den russiske mafiaen

Den russiske mafiaen

I nesten 30 år har Mark Galeotti samlet stoff til denne boken om Russlands fryktede underverden, om voldsmenn som ofte kjennes igjen på tatoveringene. I Vory skriver han om det gamle gangsterbrorskapet, et mafianettverk som nå har trengt inn i landets økonomiske og politiske strukturer. Skal du forstå dagens Russland, bør du lese denne boken. Her kan du lese forordet hvor Galeotti forteller om sitt første møte med den russiske mafiaen. 

Jeg var i Moskva i 1988, da det gikk mot slutten med Sovjetunionen, da systemet vaklet og var på vei over i historien, enda ingen visste hvor nær enden var. Jeg samlet materiale til en doktoravhandling om konsekvensene av Sovjetunionens krig i Afghanistan og intervjuet russiske veteraner fra den brutale konflikten. Så sant det var mulig, møtte jeg disse afgantsy kort tid etter at de var kommet hjem og så igjen etter et år i det sivile liv, for å se om de hadde greid å slå seg til ro. De fleste kom hjem og var forrået, sjokkerte, sinte. Enten var de bristeferdige av historier om redsler og tabber, eller de var nervøse, tause og innadvendte. Men et år senere hadde de fleste gjort det folk gjør under slike omstendigheter: De hadde funnet seg til rette og klarte seg på et vis. Marerittene var ikke så hyppige lenger, minnene mindre påtrengende, de hadde jobb og kjæreste, de sparte til bil, ferie eller leilighet. Men det var også de som ikke ville eller kunne gå videre. Enkelte av disse unge mennene var skadet av krigen og var blitt adrenalinjunkier, eller de kunne bare ikke godta hverdagens regler og restriksjoner.

Vadim for eksempel ble politimann, og ikke en hvilken som helst politimann, men en OMON, en av «de svarte beretene», det fryktede nye opprørspolitiet som skulle bli reaksjonens stormtropper i det siste forsøket på å holde sovjetsystemet sammen. Sasja ble brannmann, det nærmeste han kom tilværelsen som soldat i landsettingsstyrkene, en del av helikopterkavaleriet. Jobben deres var å være i beredskap til signalet ble gitt og så stue seg inn i et av de store Mi-24 kamphelikoptrene som soldatene kalte «pukkelrygger», som struttet av maskingeværer og raketter, enten det var for å stanse en opprørskaravane eller komme egne soldater til unnsetning. Samholdet på brannstasjonen, den plutselige alarmen, den intense bølgen av til tider livsfarlig, men samtidig meningsfylt innsats, følelsen av å være noe helt spesielt og skille seg ut i det grå sovjetiske dagliglivet – bidro til å gjenskape de gode gamle dager i Afghanistan.

Og så var det Volodja, kjent som «Tsjajnik» (tekanne) av grunner jeg aldri fikk vite (et uttrykk som noen ganger brukes om bøller i et fengsel). Han var senete, intens og gretten og hadde noe ubeskrivelig skjørt og farlig ved seg, en jeg ellers ville ha gått en stor bue utenom på gaten. Han hadde vært skarpskytter under krigen, og en anledning til å skryte av Dragunov-skarpskyttergeværet og egne ferdigheter var omtrent det eneste som kunne forvandle ham til et avslappet, åpent og noe nær entusiastisk menneske. De andre veteranene tolererte Volodja, men virket alltid ubekvemme i hans nærvær og når de snakket om ham. Han hadde alltid penger å svi av i en tid da de fleste bare hadde så vidt nok til å klare seg og måtte bo hos foreldrene og ha flere jobber. Jeg skjønte tegningen da jeg senere fikk vite at han var blitt det som i den russiske forbryterverden kalles en torpedo, en leiemorder. Da sovjettidens verdier og strukturer gikk i oppløsning, vokste organisert kriminalitet frem av ruinene uten å måtte stå til tjeneste for korrupte kommunistpartibosser og svartebørsmillionærer. Den tiltrakk seg en ny generasjon rekrutter, inkludert skadede og desillusjonerte veteraner fra Sovjetunionens siste krig. Noen var livvakter, andre var løpegutter, noen var beinbrekkere, og noen var drapsmenn, som Volodja med sine kjære geværer.

Jeg fikk aldri vite hvordan det gikk med Volodja. Vi pleide ikke akkurat sende hverandre julekort. Han ble trolig et offer for bandekrigene på 1990-tallet, som ble utkjempet med bilbomber, skyting fra bil i fart og knivstikking nattestid. Det tiåret oppsto det også en tradisjon med monumentale begravelser. Falne gangstere ble stedt til hvile i full «Gudfaren»-pomp og prakt, med svarte limousiner i gangfart mellom rader av hvite nelliker og graver med enorme gravstøtter som viste et idealisert bilde av den døde. Disse monumentene var voldsomt kostbare (de største kostet over 250 000 dollar, i en tid da gjennomsnittslønnen var på rundt én dollar dagen) og ubeskrivelig smakløse, og portretterte den døde sammen med utbyttet fra et helt forbryterliv: Mercedes, dyre dresser, tunge gullkjeder. Jeg lurer stadig på om jeg en dag vil få se Volodjas grav når jeg vandrer gjennom en av kirkegårdene Moskva-gangsterne helst ville gravlegges på, kanskje Vvedenskoje sørøst for byen eller Vagankovskoje på vestsiden. Graven hans vil utvilsomt være prydet med et gevær.

Det var takket være Volodja og hans like at jeg ble en av de første vestlige akademikerne som slo alarm om fremveksten og konsekvensene av organisert kriminalitet i Russland, noe som på et fåtall hederlige unntak nær (typisk utvandrede forskere ) til da var blitt ignorert. Vi mennesker har en hang til å overkompensere, og det var kanskje ikke til å unngå at uvitenheten om russisk organisert kriminalitet i løpet av 1990-årene gikk over i alarmisme. Vestlig glede over å ha vunnet den kalde krigen ble snart avløst av forferdelse. Sovjetiske stridsvogner hadde aldri vært en alvorlig trussel mot Europa. Postsovjetiske gangstere lot til å utgjøre en mye mer reell og akutt fare. Før vi visste ordet av det, spådde britiske polititjenestemenn at russiske gangstere kom til å stå bak skuddvekslinger i de grønne forstedene i Surrey innen år 2000, og forskere snakket om en global «pax mafiosa» der forbryterbander delte verden mellom seg. Nå gikk det jo ikke slik, og det ble heller ikke noe av at russiske gjenger solgte atombomber til terrorister, kjøpte opp land i den tredje verden, tok makten i Kreml eller innfridde noen av de andre selsomme ambisjonene de ble tillagt.

1990-tallet var de russiske gangsternes velmaktsdager, og siden har bandevesenet under Putin veket plassen for kleptokrati i statsapparatet. Bandekrigene tok slutt, økonomien stabiliserte seg, og til tross for det nåværende sanksjonsregimet etter den kjølige Krim-krigen er Moskva nå like godt utrustet med Starbucks-kafeer og andre globaliseringsikoner som europeiske hovedsteder for øvrig. Russiske studenter strømmer fortsatt til utenlandske universiteter, russiske selskaper søker børsnotering først i London, mens rike russere som ikke er rammet av sanksjoner, omgås sine internasjonale handelspartnere på Verdens økonomiske forum i Davos, Venezia-biennalen og i skibakkene i Aspen.

I årene etter at jeg møtte Volodja, har jeg forsket på den russiske underverdenen både hjemme og i utlandet, vært rådgiver for myndighetene (inkludert en kort periode i det britiske utenriksdepartementet), konsulent for næringslivet og tidvis en politiressurs. Jeg har vært vitne til dens vekst, og, om ikke fall, så i hvert fall endringer, og har sett at den i stadig sterkere grad er blitt tøylet av en politisk elite som er langt mer brutal på sin måte enn de gamle forbryterbossene. Og likevel sitter jeg igjen med bildet av den spesielle, krigsarrete drapsmannen, som var både offer og gjerningsmann i den nye bølgen av russisk gangstervirksomhet og symbol på et samfunn som er i ferd med å bli styrtet ut i en malstrøm av uhemmet korrupsjon, vold og kriminalitet.

Den-russiske-mafiaen

Relaterte artikler

En god nordmann

En god nordmann

Før jul i 2017 ble Frode Berg fengslet i Moskva, siktet for spionasje. 
Vin til julematen

Vin til julematen

Vin til ribbe, and, torsk eller gravlaks? I Mat & vin til folket får du vintipsene som gjør julens matopplevelser...
Håndplukk

Håndplukk

Kristin Helene Randulff Nielsen og Magnus Slagsvold Støre om de spiselige vekstene rundt deg i naturen
Rågodt

Rågodt

Tiril Refsum forteller deg hvordan du kan spise kake til frokost.
Ekstremismens opphav

Ekstremismens opphav

Den saudiske wahhabismen har radikalisert islam overalt, skriver tidligere ambassadør Carl Schiøtz Wibye.