Mor og notatene

Da min mor, i sitt 96. år, skulle flytte til Jødisk Bo- og Seniorsenter på St. Hanshaugen i Oslo, dukket det opp noen håndskrevne ark. De lå rundt omkring i leiligheten hun hadde bodd i siden begynnelsen av åttitallet. Jeg, hennes eneste barn, fant notatene da jeg gikk igjennom leiligheten hennes.

Mine to barn og jeg ville gjøre hennes nye hjem til en miniutgave av det hun nå forlot. Noen avgjørelser var enkle. Den gylne rokokkosalongen måtte bli med videre. Maleriene, sølvet, og speilene hun aldri passerte uten å betrakte seg selv, likeså. Av og til når jeg sa til henne at det var rot i skapene, svarte hun at hun ikke hadde tid til å ha det på noen annen måte. Og at hun var født sånn. Leiligheten hadde en atmosfære av verdighet, men systematikk og orden var ikke mors sterkeste side.

Blant de vakre tingene og rotet i skapene lå hauger av avisutklipp hun ville jeg skulle lese. Da vi ryddet, kom det til syne noen ark med mors håndskrift, noen lå i en bokhylle, andre blant gamle kvitteringer, og flere innerst i et skap. Jeg samlet dem, og tenkte jeg fikk studere dem når jeg fikk bedre tid.

Mor døde i 2013, 101 år gammel. Først to–tre år etter tok jeg frem de håndskrevne arkene, leste litt her og der, og la dem bort. Til å begynne med virket de mest som usystematiske skriblerier. Noen var lange fortellinger, andre var korte brokker, nærmest som huskelapper. Enkelte ark virket gamle, med slitte kanter. Hun hadde også etterlatt seg en skrivebok, der hun hadde renskrevet noe av det som sto på arkene. Notatene var udaterte, men håndskriften fortalte meg at de stammet fra ulike perioder. Noen kunne være skrevet på 60- eller 70-tallet, andre kanskje på 80-tallet.

Jeg forsto at stort sett var det snakk om notater hun hadde gjort om sine erfaringer fra krigen, men også om tiden da hun vokste opp i Kristiania, og om uoverensstemmelser i familien. Hvem notatene henvendte seg til, var ikke godt å si. Det var som om hun skrev til seg selv – nærmest som en egenterapi. Men av og til kunne jeg også høre stemmen hennes: «Irene – dette må du huske!»

Notatene handlet i all hovedsak om katastrofen. Det kunne stå: «denne gangen ble gislene reddet», «det tok så lang tid før vi forsto». Det ufullstendige og halvkvedete ga dem tyngde. Hun fortalte om arrestasjonen av faren sin: «De klarte ikke å få rute før» (…) «Det snakket vi aldri om – Da pappa blev sendt». Hun avsluttet aldri den setningen. Det var alt som sto om arrestasjonen. Setningene minnet meg om den tausheten jeg var vokst opp med.

Notatene fikk meg til å se mor på nye måter. Jeg oppdaget en handlende kvinne, i kontrast til den gjengse forestillingen om jøder som passive ofre. Mor skrev om hva hun gjorde og ikke gjorde, og hva som skjedde da hun var i den ytterste fare. Var det noe spesielt ved hennes handlemåter, eller var hun en av mange?

Det var da jeg begynte å lese notatene ikke bare som ytringer fra en enkelt person, men som budskap om handlinger hun delte med flere, at jeg bestemte meg for å skrive denne boken. Mor ble eksempelet som kastet lys over mange, og over en del av nyere norsk historie som er lite omtalt. Arbeidet brakte meg til Riksarkivet i Oslo for å finne ut om andre kvinner og menn handlet på liknende måte som mor.

Min nysgjerrighet var både akademisk og personlig. Hånd i hånd med mitt faglige virke begynte jeg å stille nye spørsmål om min personlige historie. Det jeg fant, var erfaringer og hendelser som hele tiden var til stede – bare ikke snakket om. Det implisitte og uuttalte som jeg som barn lærte meg å tolke, begynte jeg nå, som voksen akademiker, å stille spørsmål ved. Hadde hullene i fortellingene noen mening? Var tausheten en ledetråd for å forstå noe mer? Et helt liv hadde jeg levd i et miljø med overlevende fra krigen, men visste egentlig ikke så mye. En gang tok jeg mot til meg og spurte en som hadde overlevd jødeforfølgelsene, om hva hun hentydet til. «Ikke spør, det er mye verre enn du tror», fikk jeg til svar.

Notatene oste av dilemmaer og valg. Jeg vet at min mor hele livet bebreidet seg selv for det hun ikke fikk gjort under arrestasjonene. For henne handlet det om at hun ikke hadde reddet sin far. Hendelsene var med henne hele tiden. De var som en alltid tilstedeværende taushet. Hvis hun en enkelt gang sa noe, kom det frem indirekte, i brutte setninger og i uventede situasjoner.

Tiden leget ikke alle mors sår. Hun forsonet seg aldri med den uretten som var blitt begått. Kanskje det mest uforståelige for henne var spørsmålet: Hvordan kunne dette skje oss, vi som var norske som noen annen?

Hvorfor fortalte mor meg aldri om notatene? Jeg som trodde jeg visste alt om henne og krigen. Riktignok tok det lang tid før hun begynte å fortelle noe som helst, men da den norske stat midt på 1990-tallet tok et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen norske jøder hadde blitt utsatt for under andre verdenskrig, startet hun å snakke. Jeg trodde det var alt.

Etter hvert skjønte jeg at notatene utfylte det hun fortalte, og de var mer konkrete. Kanskje var det lettere å skrive enn å snakke om det som hadde skjedd. I samtalene måtte hun forholde seg til min reaksjon, mens når hun skrev, var det til seg selv. Når vi snakket sammen, var det dessuten fort gjort å bli avledet. Selv om notatene var skrevet flere tiår etter hendelsene, opplevde jeg på en underlig måte det skrevne som sannere, mer endelig enn våre samtaler.

Og det er det jeg skal fortelle om nå.

***

Nikolai Melamed Kleivan i Morgenbladet skriver blant annet dette om boken: «Dypt bevegende (…) Et oppriktig og personlig prosjekt.»