I Klanen gir Pascal Engman et brutalt og realistisk bilde av hvordan gjengmiljøer vokser frem og får fotfeste i svenske forsteder. I Krigen, som lanseres på norsk i slutten av juli, følger vi Josef, Antonia og medlemmene av Mansour-familien videre.
Her kan du lese de første sidene i boka:
Prolog
Mariefredsanstalten, februar 2017
«Hei, mamma,» sier Josef Mehrabi dempet, samtidig som han har vanskeligheter med å møte blikket hennes. Hver gang hun besøker ham, skammer han seg over at hun skal være nødt til å se ham slik.
Han er kledd i Mariefredsanstaltens grå joggedress, og har plasttøfler på føttene. Hun gransker ansiktet hans. Det er et alvor i uttrykket hennes, kanskje også sorg, tenker Josef. Så strekker hun fram armene, drar ham inntil seg og klemmer ham hardt.
«Gutten min,» sier hun. «Lille gutten min.»
Han lukker øynene, snuser inn duften hennes, hun lukter som hun har gjort under hele oppveksten hans.
«Kom, så setter vi oss,» sier han.
De slår seg ned på hver sin side av bordet.
Han er dømt til fengsel i ett og et halvt år, men vil bli løslatt når han har sonet to tredeler av straffen. Pengene han har spart opp i løpet av de årene han har jobbet for familien Mansour, er borte. Han hadde gravd dem ned i skogen i nærheten av Sollentuna. Hadde allerede hoppet av og skulle begynne et nytt liv på Gotland sammen med kjæresten Melina Santos. Men da han skulle hente de seks hundre tusen kronene i sedler, ble han pågrepet.
Nå er Josef like blakk som da han begynte å jobbe for Mansourene som fjortenåring. Han begynte som kurer, førte kokain over Øresundbroen. Da han ble pågrepet i slutten av 2016, var han en del av den innerste kretsen. Nesten en del av familien. Det var han som bygde opp kanalen Mansourene nå benytter for å ta inn narkotika til Sverige. Klanen har kontroll over firmaet som står for renholdet av tysklandsfergene og tar i land kilovis med kokain hver uke.
Han fyller tjue i september.
«Jeg er glad for at du er her igjen,» sier han.
Hun nikker sakte uten å ta blikket fra ham.
«Melina ringte. Vi møttes. Hun er god, Josef. Virkelig god.»
Han smiler.
«Ja, det er hun. Jeg har hatt flaks.»
Josef trodde Melina ville gå fra ham da han ble pågrepet.
Men hun var der hele tiden under rettssaken. Hun og Fatima bytter på å besøke ham, tar toget til Mariefred. Tanken på at Melina er der ute og venter på ham, gjør at han holder ut.
«Vi drakk kaffe og pratet,» sier Fatima. «Når du kommer ut, skal vi bli en familie igjen. Komme oss gjennom dette.»
«Jeg er lei for det som skjedde, for det jeg gjorde.»
Han vet ikke hvor mange ganger han har sagt det, likevel føler han behov for å understreke det ved hvert besøk. Moren hans har gjort alt for ham. Jobbet dobbelt, pleiet de eldre for hjemmehjelpen på dagtid og vasket fergene om morgenen. Likevel sitter han her.
Hun lener seg fram, bordplata som skiller dem, er ripete. «Ikke tenk på det. Nå må vi bare se framover, planlegge for når du kommer ut. Jeg har snakket med Peter, sønnen til Harriette. Husker du henne?»
Det gjør han. Hun var en av gamlingene moren tok seg av da Josef var barn. Hun er død nå. Men Josef kommer aldri til å glemme henne. Det var hun som ga ham en hel kasse med Astrid Lindgren-filmer på VHS. Han og bestekameraten Omar kan hver eneste replikk fra dem.
«Ja, selvfølgelig. Hun var alltid snill mot oss.»
Moren nikker.
«Du møtte Peter da du var liten. Han har et firma som leier ut vaktmestere. Han har lovet å hjelpe deg når du kommer ut. Det ordner seg. Du har hele livet foran deg.»
Siden Josef havnet på Mariefredsanstalten, har han hver kveld ligget i senga på cella og grublet på framtiden, hvordan han skal forsørge seg. Han vet at Melina kommer til å gå fra ham hvis han går tilbake til familien Mansour.
Hun er det beste som har skjedd ham.
Han elsker henne.
Hun stiller krav til ham.
Hun var den første han torde å betro seg til.
Men det handler ikke bare om henne. Han vil slippe å se seg over skulderen, bli en vanlig borger. Gjøre det rette. I løpet av årene med Mansour-klanen har han gjort ting som holder ham våken om nettene.
Det orker han ikke lenger.
Han må bryte, ellers kommer mennesket i ham til å dø. «Takk, mamma,» sier han.
«Du skulle ringe ham så snart som mulig. Han ville snakke med deg, fortelle deg hva som gjelder, sånn at du er klar til å begynne å jobbe når du kommer ut.»
«Ok, det skal jeg gjøre.»
Moren lener seg tilbake på stolen.
«Hva har du gjort siden sist?» spør hun.
Josef trekker på skuldrene.
«Spilt sjakk. Lest bøker. Det er ikke så mye annet å gjøre her inne.»
DEL I
2017
Antall døde som følge av vold med skytevåpen i kriminelt miljø: 33
Kapittel 1
Mars
Femten år gamle Marko slår øynene opp og blunker noen ganger. Rundt ham ligger det tre små kropper og søker varmen hans. Det er ukomfortabelt, men føles velkjent og trygt. Minna, den minste, er fem. Hun ligger med ansiktet helt inntil hans. De blå øynene betrakter ham forsiktig.
«God morgen,» hvisker han og smiler.
Johanna, som er nest eldst og tre år yngre enn ham, ligger i fotenden sammen med ni år gamle Luka. Begge sover med åpen munn. De har vokst i høyden siden sist han så dem, men de har også blitt tynnere, og har skittrender i ansiktet.
«Skal vi stå opp?»
Minna nikker sjenert.
Marko drar seg opp, stiller seg med ryggen mot senga så Minna kan klatre opp. Med henne på ryggen skrever han over lekene og klærne på gulvet. Han åpner soveromsdøra og går ut i korridoren. Hører snorking fra rommet til moren. Han stenger døra for at hun ikke skal våkne, og fortsetter inn i stua.
Han slår på TV-en og plasserer Minna i sofaen, før han fortsetter alene ut på kjøkkenet. Der tenner han lyset og fjerner sporene etter moren. Kaster en tomflaske som lukter alkohol, i søpla. Vasker opp glasset og heller sigarett-stumpene ut av askebegeret, skyller det, tørker av bordet og lufter.
Han åpner matskapet. Ikke noe brød. Derimot litt mel og sukker.
I kjøleskapet: To brunflekkede bananer, en eggekartong som faktisk inneholder et egg. En gammel Lätta-pakke med en smørklatt i.
Han må spørre moren når hun våkner, om hun har noen penger, så han kan gå og handle. Han har litt, men det rekker ikke langt. Han tar fram en stekepanne, skrubber bort det størknede fettet, tørker den og setter den på komfyren.
«Har vi noe å spise?»
Han snur seg, Johanna står i døråpningen. Det brune, fete håret henger fram over skuldrene.
«Jeg skal til å lage.»
«Hva blir det?»
«Bananpannekaker.»
Hun lyser opp.
«Du er herlig. Jeg har savnet dem.»
Hun drar ut en stol og setter seg mens han moser bananene med en gaffel og visper sammen deigen.
«Er Luka oppe?» spør han.
«Ja, han ser på TV med Minna.»
Han gjesper, tar fram mobilen. Sju. De skal være på skolen og i barnehagen om en time. Han legger smøret i stekepannen.
«Hvordan har det vært her?» spør han.
Hun trekker på skuldrene.
«Som vanlig. I hvert fall ikke verre.»
«Og mamma?»
Johanna blir mørk i blikket.
«Ikke så bra.»
Da to av pannekakene er ferdige, kjenner han plutselig søsterens armer rundt seg. Han snur seg, besvarer omfavnelsen.
«Hvor har du vært?» spør hun.
Det svir i halsen. Han kremter mens bildene strømmer fram for ham. Hvordan han løftet pistolen sin og skjøt Salman El-Hajji utenfor Gucci-butikken rett overfor Berzelii-parken.
Det var ham eller dere, vil han forklare. De truet med å komme hit og skade dere hvis jeg ikke gjorde det.
