De afghanske sønnene

«... vond, vakker, håpefull - og av og til humoristisk.» Anne Cathrine Straume, NRK

Les et utdrag fra ungdomsromanen «De afghanske sønnene» som vant Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2021! I sin romandebut skildrer Elin Persson tre unge skjebner på et usentimentalt, verdig og medmenneskelig vis. 

«... vond, vakker, håpefull - og av og til humoristisk.» Anne Cathrine Straume, NRK

 

Et utdrag fra De afghanske sønnene

Til guttene.

Takk for dagene, de lyse og de mørke.

 

Et lønnetre med kraftig bark og stor trekrone står ved siden av et hus. Huset er grått, det har kanskje tretti vinduer med persienner. Noen er på skrå, noen helt nede. En kråke lander på taket og kraer ut i lufta. I et av rommene står en ung mann og titter ut. Han har arr over brystkassen. Han ser søkende ut. Hvem speider han etter? I rommet ved siden av ligger en gutt og sover. Han har puta mellom armene og alarmen ringer, han våkner ikke. Hva drømmer han om? I hvilket land, på hvilken jord går han i drømmene? I rommet ved siden av hans sitter en gutt på sengekanten og kikker ut. Hvorfor sover han ikke? Når sov han sist? Har han tatt medisinen sin? Er noen sikre på at han har svelget den? Utenfor rommene løper en korridor, og lengst borte i korridoren henger en klokke på veggen, den tikker raskt. Det er mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag, søndag. Det er i en mindre by i Sverige, hvilken spiller ingen rolle. Bare at den ligger i nærheten av vann. En innsjø eller en bekk som man kan kaste steiner i. Steiner som forsvinner, som etterlater seg små bevegelser på overflaten.

 

Zaher

På jobben min arbeider de som mangler en retning. Vi som følger ordre. Da jeg gikk på jobbintervjuet, var jeg sikker på at jeg ikke kom til å få jobben. Jeg kan ingenting om behandling, integrasjon. Men ingen stilte noen spørsmål om det. De spurte: Hvordan ville du reagere om du åpnet døra inn til en ungdom, og personen bare hang der? Jeg ventet en stund, og sa: Hva burde jeg gjøre? Sjefen noterte noe, neglene hennes var lange og glitrende. Hun nikket samtykkende. Sa: Det er et godt svar, det viser at du følger instruksjoner når du jobber.

       Jeg følger instruksjoner når jeg jobber. Gjør det som forventes av meg. Når noen gråter i armene mine, klapper jeg dem lett på skulderen. Går i korridorer, banker på dører, trekker dype åndedrag og åpner.

       På personalrommet prater kollegaene om de som bor her. Han har begynt å få skjegg. Har du sett hendene hans? Man har ikke så mye hår på hendene i den alderen. Det er vanskelig å si om jeg blir mer eller mindre menneske av å være her.

Vi i personalet har hvert vårt nummer. En tagg som vi fester i bukselinningen. Med den kommer vi inn gjennom alle dører, og sjefen kan se hvor vi befinner oss. Kjelleren er det eneste stedet i bygningen der vi er usynlige. Der kaster vi søppel. I begynnelsen var jeg redd for å gå ned dit, for å bli innestengt der nede. Nå for tiden går jeg stadig oftere ned i kjelleren. Jeg sitter på en pappeske inntil veggen. Plukker på murveggen. Den gule, sprukne malingen. Måker sammen små hauger av flakene som faller av.

       Innimellom treffer jeg på andre ansatte der nede. Vi hilser høflig. Passer oppgavene våre. Minner oss selv på at vi tross alt utfører et verdifullt arbeid. Sveriges viktigste arbeid. Det har de sagt til oss, sjefene. De som er solbrente, har på seg hvite skjorter og perleøredobber. De som ikke sitter på pappesker i kjelleren.

 

Sjefen har informert meg om at jeg skal ta imot en ny gutt som flytter inn. Han er fjorten år, fra Afghanistan. Alle som er her, er derfra. Han har vært i Sverige i fire måneder. I sosialtjenestens vurdering står det at han er punktlig, røykfri, har gode tenner, ikke bruker briller, og at doptesten viser negativ.

       Jeg skriver navnet hans i et worddokument. Forstørrer teksten og bytter font. Skriver ut.

ZAHER JAFARI

Jeg laminerer arket og klipper det ut som et lite skilt. Inne på lageret henter jeg sengetøy, håndkle, tannbørste, deodorant og såpe. Går til avdelingen, dør 5. Der står en seng. Nitti centimeter. En sammenbrettet dyne ligger oppå. Nattbordet har sigarettmerker. Persiennene er ødelagt, henger på skrå over vinduet.

       Åpner døra inn til badet, legger håndkleet på toalettsetet. Dørlista har en sprekk. Jeg kjenner på sprekken med pekefingeren. Presser fingeren hardt mot den til det begynner å blø. Jeg tar et papir rundt fingeren og går ut. Fester navneskiltet hans på døra. Går til kontoret. Tar en blankett: Feilmelding. Skriver: Lista i rom 5 må gjøres noe med pga. risiko for skade.

 

Jeg møter zaher ved inngangen. Han får en klem av en kvinne fra sosialtjenesten. Jeg venter, strekker hånden frem mot ham. Håndtrykket er forsiktig. Da jeg rister hånden hans, kjennes skjelettet i fingrene ømfintlig. Jeg heter Rebecka, sier jeg. Zaher, svarer han. Han følger etter meg ned korridoren. Jeg stiller ingen spørsmål enda. Må vente til jeg har notatblokka.

       Kinnene hans er runde. Håret krøllete på en måte det bare er hos barn, før det stivner. Huden er hard og rød. Litt utslett. Eksem kanskje. Brystet heller innover. Som om det var tømt for luft. Hoftene er smale. På føttene har han glitrende plastsandaler. Sokker inni. Remmene sitter stramt om foten. Den lille spennen ved ankelen er lukket.

       Han minner om en fugl. Ser ut som noen som har forsøkt å fly. Som har stilt seg på en høy avsats og strekt ut armene, lukket øynene og hatt tillit til fallet. Jeg tenker på den måten fordi jeg må tenke på den måten. For fra og med nå er det denne arbeidsplassen som er hans nærmeste pårørende. Han er noens sønn, noens bror, men hvis noe skjer med ham, er det baklomma mi det kommer til å ringe i.

 

Zaher har en himmelblå plastpose over skulderen. En sånn som man blir tildelt når man kommer til et midlertidig bosted og ikke har noen eiendeler. Er det der all bagasjen din? spør jeg. Han svarer ikke.

       Vi går inn på et samtalerom som heter Oceanen. Veggene er eggeskallfarget. To lenestoler står foran vinduet med nedtrukne persienner. Jeg slår på lyset. Vær så god, sier jeg, og han går inn. Jeg tar den lilla lenestolen. Å plassere seg nærmest døra er å minimere risikoen for vold. Det lærte jeg meg på introduksjonskurset. Jeg spør Zaher om han vil ha noe å drikke. Fyller to glass fra vannmuggen som står på bordet.

       Jeg åpner permen som sjefen min har utstyrt meg med. Sjekklista. Nummer en på lista er å ringe tolken. Jeg slår sifrene på den faste tolketelefonen som står på bordet mellom oss.

       Hei, jeg heter Rebecka og ringer fra asylinstitusjonen Gnistan, jeg skal skrive inn en klient som heter Zaher Jafari. Tolken presenterer seg først for meg og deretter for Zaher på dari. Zahers brystkasse ekspanderer, fylles med luft. Blikket våkner, og han svarer tolken. Stemmen er mørkere enn jeg hadde trodd at den skulle være. Jeg sier til tolken at vi skal ha en introduksjon og at Zaher skal svare på de spørsmålene jeg stiller ham slik at vi på best mulig vis skal kunne utstyre ham med det han behøver.

       Jeg spør om navnet hans. Alder. Opprinnelse. Matvaner.

       Noterer:

       Zaher Jafari. 14 år. Afghanistan. Spiser vanlig mat.

       Jeg leser opp høyt. Tolken gjentar på dari, og Zaher bekrefter. En forlenget samtale. Tre personer. Jeg og Zaher sitter lengst fra hverandre.

       Hva er vanlig mat?

       Tolken svarer: Ris, pasta, lam, kylling. Jeg spør om han trenger pleie, tannlege, briller, medisin, en annen form for pleietilbud.

       Han oversetter og svarer nei. Jeg noterer:

       –

       Spør om familien hans. Flukten. Søvnproblemer. Psykisk sykdom. Tolken og Zaher prater lenge sammen før tolken svarer: Zaher sier at han er her nå og at det går bra.

       Jeg forteller at vi har tretti plasser for barn opp til atten år som kommer alene. På avdelingen hans kommer det til å bo tre gutter fra Afghanistan. Nå bor det to stykker der, og han blir den tredje. Dere er utstyrt med egne rom, eget bad og et felles kjøkken og oppholdsrom. På kjøkkenet er det frokost klokka åtte, lunsj klokka ett og middag klokka seks. Det er personale på plass døgnet rundt, og han kan alltid komme til personalet når han trenger noe. Jeg spør om han har noen andre spørsmål før jeg viser ham avdelingen.

       Tolken svarer: Zaher spør om han skal sove alene på rommet sitt.

       Jeg bekrefter det.

 

Klokka er 17.50. Jeg dekker på maten fra Sodexo. Maten er pakket i ferdigporsjoner. Kollegaen min Annica har kommet med et forslag om at vi skal helle maten over i kasseroller og stekepanner for å gi en følelse av at det er hjemmelaget.

       Det er kyllingklubber med ris og Thousand Island-dressing. Jeg varmer maten i mikroen og heller så over risen i en kasserolle og legger kyllingklubbene i en ildfast form. Jeg heller dressingen i en skål og setter den frem på bordet.

       Ahmed kommer inn i rommet. Han har bar overkropp og Adidas-bukser. Han samler hendene og takker Gud for at det er kylling. Ahmed lukter røyk. Han tar en stor bit av kyllingklubben. Sliter bort kjøttet med tennene. Jeg sier: Gå og ta på deg en trøye, Ahmed. Han smekker lett med tungen. Det betyr dra til helvete.

       Ahmed kom hit for åtte måneder siden. Han var her før meg. Da jeg begynte i jobben, tok han vare på meg. Han fortalte hvilke tidspunkt maten skulle stå fremme. Han lærte meg hvordan timeren på komfyren fungerer, fortalte hvilke krydder de må ha. Det har hendt at han har lurt meg, sagt at Annica har lovet ham tre Coca-Cola og at jeg har gitt ham det. Han er ikke en person man kan stole på, likevel er det ham jeg stoler mest på her.

       Jeg hører at Hamid åpner døra si. Han strener ut i en hvit thawb, med kjemmede lokker. Han bukker og setter seg ved bordet. Legger en serviett på knærne. Hei vennen, sier jeg. Han nikker. Ahmed kommer tilbake kledd i et svart linstoff, legger hånden på Hamids skulder. Hamid tar en stor porsjon mat på en tallerken som begge to spiser fra. De former risen med fingrene og rører den i sausen, putter den i munnen.

       Jeg går til Zahers rom og banker på døra. Ingen åpner. Banker igjen. Åpner døra med taggen min. Han sitter på en stol ved skrivebordet. På føttene har han fremdeles de glitrende sandalene. Det er mat. Han blir med ut: Her er Zaher, han skal bo med dere fremover, sier jeg. Zaher trekker seg bakover. Ahmed går frem og holder armen rundt skuldrene hans, slår over til dari. Han fører ham bort til spisebordet.

       Hamid nikker til ham. Liker du kylling? spør han. Zaher nikker. Ahmed legger en kyllingklubbe på tallerkenen hans. Hamid skyver kasserollen med ris mot ham. Zaher skyfler opp flere øser til det blir et stort berg. Jeg tar frem en tallerken og legger på litt ris til meg selv. Vi har ikke pedagogiske måltider, men iblant spiser jeg for at det ikke skal bli ubehagelig at jeg er til stede.

       Ahmed spiser fire kyllingklubber, og Hamid spiser tre. Zaher spiser ingen. Skal du ikke spise litt til? Takk, sier Zaher og reiser seg. Han lar tallerkenen stå og forsvinner inn på rommet sitt. Ahmed tar tallerkenen hans og skraper risrestene over i kompostposen. Ahmed, la ham lære seg å gjøre det selv, sier jeg. Han er et barn! svarer han og skyller tallerkenen. Han er fjorten år, sier jeg. Wallah han trenger en mamma. Han setter tallerkenen inn i oppvaskmaskinen. Vi får ta vare på ham nå, sier jeg.

 

Oversatt av Ingrid Melfald Hafredal. 

 

Boken kan kjøpes her. 

 

Relaterte artikler

Episk, ny fantasyserie!

Episk, ny fantasyserie!

Bli med inn i en forrykende verden full av helter og fryktsomme enhjørninger i denne episke nye fantasyserien for...
Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....
Årets beste bøker!

Årets beste bøker!

Tradisjonen tro har bokanmeldere og kulturredaksjoner i landets aviser kåret sine favoritter fra året som har gått.