Hvor langt er du villig til å gå for å skjule sannheten?

Et utdrag fra Fumbler

1

Emil spiller Chelsea, og det er laget hans som har ballen. Han sentrer den fra midtbanen til Pulisic som er i nærheten av målområdet. Pulisic fanger pasningen og fører ballen videre. Sondre spiller Liverpool, og Emil finter seg forbi forsvaret hans, sentrer til Werner, tilbake til Pulisic og SKUDD. Ballen dundrer i tverrliggeren og det kommer en fornøyd latter fra Sondre.

       «Faen», sier Emil, men er straks tilbake i konsentrasjonen. Sondre er allerede på vei mot hans banehalvdel. Han takler seg forbi forsvarsspillerne mens Emil henger bakpå. Kommentatorene på FIFA roser spillerne til Sondre. Salah, Mané, sier de mens Sondre sentrer seg forbi Emils spillere, og så er Salah rett ved mål. Emil er på ballen, forsøker å takle den ut av beina på Sondre, men så sentrer han den tilbake til Mané og skuddet går rett i høyre kryss! Jubelen braker løs på tribunen.

       «Sånn skal det gjøres!» roper Sondre og bokser neven opp i lufta.

       «Æsj, du vinner alltid», sier Emil. Han slenger kontrollen på bordet og lener seg bakover i den enorme skinnsofaen. Alt ved Sondre er enormt, han er over et hode høyere enn Emil, og i hvert fall to størrelser bredere. Til og med huset hans er digert. Sondres soverom er sikkert tre ganger så stort som rommet til Emil, og han har en 60 tommers TV på veggen. På rommet sitt!

       «Hvis du hadde brukt like mye tid på FIFA som på Counter-Strike, hadde du kanskje slått meg», sier Sondre.

       «Men på en annen side, kanskje ikke. Du må ha skills, vet du», sier han ertende. Noe som får Emil til å bokse ham hardt i skulderen.

       «Pass på hva du sier! Vi er akkurat ferdig med CS-matchene i Telialigaen, og skal ha en pause», sier Emil.

       «Skal dere? Så bra! Da kan vi spille masse», sier Sondre og gnir seg over skulderen. Så knytter han neven for å ta igjen, men Emil spretter opp fra sofaen så han bommer. Emil flirer før han nikker mot døra.

       «Jeg må stikke», sier han. «Bussen går snart.» Sondre følger ham ned til gangen.

       «Er det lenge til du får den nye Xboxen eller?» spør han.

       «Det er så kjedelig å spille over nett på Xbox one-versjonen, det er jo nesten ingen vi kjenner der lenger.»

       «Jeg vet», sier Emil. Sondre har ikke giddet å spille på den gamle versjonen på flere måneder. «Jeg får den nok snart», juger Emil.

       «Okei, det har du sagt en stund», sier Sondre.

       «Jeg skal bare slite ut din Xbox først, vet du», sier Emil, og før han rekker å sprette unna, smeller Sondres neve i skulderen hans.

       «Det er du godt i gang med, din snylter», sier han og ler når Emil skjærer en smertefull grimase. Emil hører at han tuller, han vet at det bare er en del av den vanlige fjasingen deres, men det ordet. Snylter. Han hater det. Emil unngår blikket til Sondre og tar på seg jakka.

«Jeg bare kødda», sier Sondre. «Det hadde bare vært så kult om du også kunne spilt på den nyeste konsollen. I går spilte jeg med Magnus i klassen, liksom.»

«Seriøst?» spør Emil og ser overrasket på ham.

«Ja! Han var ganske god.»

«Og han visste at det var deg han spilte mot?» spør Emil.

«Jeg tror det», sier Sondre, og strekker hånden mot ham. De dunker knokene, først under, så over og til slutt mot hverandre før de avslutter med en bølget bevegelse med fingrene bakover. En handshakerutine som er like gammel som den snart tre år lange karrieren deres på ungdomsskolen.

       «Du burde være glad for at jeg ikke har den nyeste Xboxen, da hadde jeg knust deg i FIFA for lengst», sier Emil, før han går nedover oppkjørselen til Sondre.

       «Haha, i drømmene dine, kanskje», sier han.

       «Det er det eneste jeg drømmer om, Sondre!» roper Emil tilbake før han vinker og løper til bussen.

*

Rekkehuset, der Emil bor sammen med moren, ligger i en skyggefull skråning med digre trær både på baksiden og ved enden av huset. Han må gå en haug med trapper opp skråningen for å komme til døra, og har mange ganger lurt på hvem i huleste som tenkte det var en god idé å bygge hus der oppe. Utsikten er grei, så det kan være forklaringa. Han kan se hele veien bort til Sondres boligfelt, og skimte havna og svenskebåten i det fjerne. Sjøutsikt, kaller moren hans det, men Emil tviler på at det får den slitte rekka med hus til å stige i verdi.

       Moren sitter foran PC-en ved kjøkkenbordet da han kommer inn. Det lange håret hennes ligger nedover skuldrene og hun har på seg briller der hun lener seg fremover for å se bedre.

       «Hei», sier han og sparker av seg skoene.

       «Hei», sier hun, uten å se opp fra PC-en.

       «Hva driver du med?»

       «Bare vent litt», sier hun og bøyer seg enda lenger fram mens fingrene hennes knatrer mot tastaturet.

       Han går til kjøleskapet og holder tilbake et sukk. Der inne er det bare gulost og smør, og noen pakker med First Price fiskekaker som han antar er middag til i morgen. Emil tar fram kneippen og lager ostesmørbrød nummer tjue denne uka.

       «Sånn», sier moren fornøyd og stenger laptopen. Hun kommer opp bak ham. «Måtte bare gjøre ferdig søknaden», sier hun og legger armene rundt ham. «Har du hatt det fint hos Sondre?» Hun drar ham inn i en klem som han vikler seg ut av.

       «Ja», svarer han. «Var det enda en jobbsøknad?»

       «Assistent på en bolig for psykisk utviklingshemmede. Nesten det samme som jeg jobbet med før», sier hun og lar ham slippe ut av armene sine.

       «Tror du at du får den?» spør han håpefullt.

       «Jeg vet ikke. Det er vanskelig når jeg ikke har noen utdannelse, og så kan jeg jo ikke jobbe til alle døgnets tider når jeg har barn å passe på», sier hun.

       «Hvilket barn er det du snakker om?» sier han og gliser.

       «En liten guttunge som ikke kan ta vare på seg selv», sier hun og kysser ham på hodet før han rekker å smette unna.

       «Kanskje jeg skulle fått meg en jobb isteden», sier han og dumper ned ved kjøkkenbordet.

       «Så du kan passe på meg?»

       Han nikker med munnen full av mat.

       «Du …», sier han da han har fått tygget opp, men stopper seg selv fra å fullføre. Han burde ikke spørre, han vet det, men han klarer ikke la være.

       «Ja …», sier moren i samme tonefall og smiler mot ham.

       «Husker du jeg snakket om den nye Xboxen for en stund siden», spør han.

       Morens uttrykk endrer seg, og han får straks en klump i magen.

       «Emil, du vet jo hvordan det står til.»

       «Ja da, men det er over et halvt år siden den kom ut, og da sa du vi sikkert kom til å få råd etter hvert.»

       Moren sukker og strekker seg etter hånden hans.

       «Jeg trodde ikke det skulle ta så lang tid å få en ny jobb», sier hun. Det er snart et år siden hun sa opp stillingen sin i kommunen av en eller annen grunn som hun aldri har fortalt ordentlig. Hun gikk i alle fall på dagen, og det var visst alvorlig for hun gråt i flere dager etterpå. Han vet at hun har søkt på en haug med jobber, men ingen har ansatt henne.

       «Hadde jeg visst det skulle bli som dette, hadde jeg aldri sagt opp», sier hun.

       «Hva med de timene du jobbet på Kiwi da?» spør han forsiktig. Han vil ikke mase, men det er ikke så lenge siden at dette med Xbox og penger ikke var et uoverkommelig problem.

       «Det er ikke nok, Emil.» Moren sukker og klemmer hånden rundt hans. «Jeg er så lei for at det har blitt slik som dette, men det kommer til å ordne seg.»

       «Det er bare det at Sondre …», begynner han, men avbryter seg selv idet han møter blikket hennes. Hun ser så trist ut, og han vet at han ikke burde mase om penger. Det er bare så vanskelig å akseptere alt som har endret seg etter at hun mistet jobben. Han har ikke sagt til noen at moren er arbeidsløs, bare later som alt er som før, og håper og håper at hun snart får en jobb igjen.

       «Kanskje du får den jobben der», sier han optimistisk.

       «Ja, vi håper på det!» sier moren og smiler.

2

På skolebussen dagen etter holder Emil av to seter i en firergruppe. Det er varmere i været, så bussen er ikke like full som den pleier, men han vil sikre seg plassene der Rikke og Sondre pleier å sitte. Sondre kommer først inn. Han bumper knyttneven mot Emil, og gjør den vanlige handshaken deres, før han setter seg på setet ved siden av ham. Rikke kommer etter og smiler mot Emil mens hun setter seg på den faste plassen sin, rett overfor ham.

       «Hei», sier hun. Det lange lyse håret hennes er satt opp i en høy hestehale, og hun har som vanlig med seg treningsbaggen i tillegg til skolesekken.

       «Skal du trene i dag også?» spør Emil. «Er ikke det fjerde gang den uka her?»

       «Det er jo derfor hun er så flink», sier Sondre, og ansiktet hans blir rødt med det samme ordene er ute av munnen. Han ser ned i bakken da Rikke møter blikket hans. Emil klarer nesten ikke la være å himle med øynene. Sondre har vært forelsket i Rikke i flere måneder, men tør ikke prøve seg på henne. Emil har ikke nevnt et ord til Rikke, for da ville Sondre drept ham, men hun må jo lure på hvorfor han oppfører seg så rart rundt henne.

       De to har kjent hverandre siden barneskolen, og siden Emil har tatt bussen sammen med dem i snart tre år, har han også blitt ganske godt kjent med Rikke. Emil og Sondre har vært venner siden den andre uka på ungdomsskolen, da de fant ut at begge spilte FIFA.

       «Jeg har vært med på treningene til jenter 19-laget», sier Rikke. «Det er derfor det har blitt litt mye.»

       «Wow, snart proff, jo», sier Emil og dulter til henne med foten.

       «Ikke helt ennå da. Det er bare treninger foreløpig», sier hun, og virker stolt der hun smiler mot ham. Han kan ikke annet enn å beundre henne. Hun er like dedikert til fotballen som Sondre er til FIFA. «Det er på tide at dere trener litt også», fortsetter Rikke. «Dere sitter jo bare på rumpa og gamer døgnet rundt.»

       «Haha», sier Emil og ser mot Sondre som fortsatt er rød i trynet etter at han for en gangs skyld turte å gi Rikke et kompliment. «Sondre er jo god i fotball», sier Emil i et forsøk på å redde kameraten ut av stillheten.

       «Han er ikke så verst», sier Rikke. «Eller han var ikke det sist dere to gadd å bli med ned på sletta», sier hun.

       Rikke legger armene i kors over brystet og ser utfordrende mot dem.

       «Jeg kan bli med på sletta», sier Sondre.

       «Og du da?» sier hun til Emil. «Du er jo en mannlig versjon av Ada Hegerberg, er du ikke?»

       «Klart jeg er!» svarer han. Det er langt fra sannheten, men han er i alle fall bedre enn Sondre. Ikke at han skal skryte av det nå foran Rikke.

       «Fint, da møtes vi på banen i kveld!» sier hun.

       «Ja!» sier Sondre og et øyeblikk ser det ut som om han tar sats, og så lener han seg fremover mot Rikke. «Vi kan gå sammen. Jeg kan komme innom deg på veien», sier han.

       Emil ser det håpefulle blikket til Sondre mens han venter på at Rikke skal svare.

       «Jeg kommer rett fra trening, så vi må nesten møtes der», sier hun.

       «Å ja», sier Sondre og synker litt sammen.

*

Ved trappa inn til skolen står Magnus og gjengen hans. De snakker høylytt om et eller annet da Emil, Rikke og Sondre passerer. Emil hilser ikke på dem, han bare går rett forbi. Det er et hierarki på skolen, og selv om det tok litt tid før Emil forsto det, så skjønner han det nå. Magnus og gjengen hans er på toppen, og resten av folka er spredt nedover. Han har alltid tenkt på seg selv og Sondre som midt på treet, noe han kan leve godt med.

       «Sondre!» sier Magnus idet de skal til å gå inn.

       «Ja», sier Sondre overrasket og snur seg mot Magnus.

       «Kom hit litt», sier Magnus.

       «Ok.» Sondre nøler, og dulter til Emil. «Bli med da», sier han. Emil følger etter ham tilbake ned trappa.

       «Hei», sier Emil og nikker til Kristian og Mohammed som står sammen med Magnus. De nikker kort tilbake.

       «Takk for kampen i går!» sier Magnus til Sondre. «Du knuste meg jo!»

       «Ja! Takk for kampen», sier Sondre, og stemmen er annerledes enn den pleier. Litt høyere, litt lysere. Hadde Sondre vært en hund, så hadde halen hans logret ivrig fram og tilbake, tenker Emil og lurer på hva som skjer. Magnus har så å si ikke snakket med dem siden de startet på ungdomsskolen.

       «Jeg er hjemme alene på lørdag, og tenkte å invitere noen folk», fortsetter Magnus. Han drar det mørke håret bakover så det legger seg i en sleik. Den blå Jean Paul-jakka hans henger åpen. Emil aner ikke hva slags merke buksene til Magnus er, men Nike-sneakersene hans koster en formue. Det vet Emil godt. Han har på et fast søk på FINN.no i tilfelle det skulle dukke opp noen billige han kunne overtalt moren til å kjøpe.

       «En fest?» spør Sondre.

       «Ja, vi pleier å ha fest med FIFA-turnering, og siden du er så god, så må du komme!»

       Emil kaster et blikk på Sondre, vel vitende om at dette er som en våt drøm for ham. Magnus sine fester er legendariske og Sondre har snakket om FIFA-turneringene deres i flere uker.

       «Kult, vi kommer vi», sier Sondre. «Emil er også dritgod.»

       Magnus ser mot Emil.

       «Ikke så overrasket over det», sier han, og Emil føler at blikket til Magnus sklir over ham, over de utvaskede, gråsorte buksene hans og allværsjakka som er for kort på ermene.

       «Er det nerde-looken min som blender deg», sier Emil og legger armene på ryggen for å skjule jakkeermene. «Eller er det den fantastiske personligheten min som reflekterer gode FIFA-skills?» fortsetter han. Sondre sender ham et skjerp-deg-blikk som Emil ignorerer. Han nekter å være en logrende bikkje for Magnus og gjengen hans, samme hvor populære de er. «Eller har du inside information om at jeg er en fantastisk taktiker, en ny Hyper-Kristiansen in the flesh?»

       Magnus trekker på smilebåndet.

       «Jeg tenkte bare Sondre ikke gadd å spille med en taper», sier han.

       Sondre skyver Emil til side før han rekker å svare.

       «Når skal vi komme?» spør han.

       «Syvtiden er bra», sier Magnus.

       «Kult», sier Sondre, og blir stående og smile mot Magnus, helt til Emil napper tak i jakka hans og signaliserer at de skal gå inn.

       «Du skal ikke kysse skoene hans også eller?» sier Emil da de kommer inn i gangen.

       «Jeg skal i alle fall ikke kysse de ekle skoene dine», sier Sondre og nikker mot de hullete, gamle joggeskoene til Emil. Skammen blusser opp i ham, og han strekker fram foten slik at Sondre snubler og må hinke for ikke å falle.

       «Slapp av da!» hveser Sondre mens et par av de andre elevene fniser da de går forbi dem. Ansiktet hans er igjen knallrødt.

       Emil ler.

       «Det blir dritkult med FIFA-turnering, ikke ødelegg», sier Sondre.

       «Er du redd for hva Magnus skal synes om deg eller?»

       «Nei!» svarer Sondre fort. For fort, før han ser bak seg, som for å forsikre seg om at Magnus og de andre ikke er bak dem. «Det er første gang de spør oss om å bli med. Jeg har bare veldig lyst.»

       «Ja da, ja da», sier Emil. «Jeg bare tuller, det er kult med turnering.»

       Sondre smiler fornøyd og får et drømmende blikk.

       «Jeg skal spørre om Rikke vil være med», sier han, og Emil vil ikke vite hva han tenker på med det blikket der.

       «Som en date?» sier han.

       «Hæ? Nei.» Sondre ser bekymret på ham. «Jeg tenkte vi kunne gå sammen da, alle tre.»

       «Selvfølgelig tenkte du det», sier Emil.

***

Boken kan kjøpes her.