Et utdrag fra «Grand Hotel Europa»

En grandios, lyrisk og freidig roman om europeisk identitet og vårt eget kontinent. Et Europa hvor fortiden dyrkes i den grad at det knapt er plass til noen fremtid, og hvor masseturismen er i ferd med å ødelegge noe av det mest verdifulle vi har.

Turisttyper 

Et utdrag fra Grand Hotel Europa

 

På turene mine observerte jeg turister, for å more meg og fordi det var så godt som umulig å observere andre slags folk ettersom de glimret med sitt fravær. Slik en kunstmaler lager skisser av maleriske folk han ser sitte på puben, skrev jeg i notatboken min små riss av turistene jeg møtte på min vei. Jeg konsentrerte meg om mine landsmenn, og jeg forsøkte å sortere dem i ulike standardtyper. Jeg lekte med tanken på at jeg kanskje kunne selge serien av turisttyper til en avis eller et magasin i Nederland, som Vrij Nederland, som underholdende sommerlesning på den tiden av året da redaksjonene skriker etter stoff.

En av de hyppigst forekommende standardtypene var den såkalte horrorkjernefamilien med to eller tre barn, som er tre eksemplarer av samme modell i ulike størrelser. De er som Dalton-brødrene i Lucky Luke, og gyllenblondt hinkehoppende står de i grell kontrast til alt Italia noen gang har vært og vil bli. De vekker ømme følelser hos gamle italienske kvinner. De betrakter disse ungene som små engler, selv om de i deres øyne er temmelig dårlig oppdratt.

Og det samme er de i pappas øyne. På grunn av den viktige jobben sin er han resten av året tvunget til å overlate oppdragelsen til sin kone, men nå har han tre uker på seg til å gi nødvendig feedback og få barnas oppdragelse på sporet igjen på et par sentrale punkter. Kry og energisk går han foran i himmelblå poloskjorte med logoen til en av leverandørene sine over kakishorts med praktiske, romslige lommer. Han skal nok vise hvordan det skal gjøres, å feriere. Barna strittet allerede på forhånd imot ved tanken på at de måtte klare seg uten PlayStation i tre hele uker, og hittil har den kulturelle straffeleiren som kalles ferie, overgått deres verste mareritt. «Kan vi ikke bare ta med de dataspillene til ungene, Jan-Jaap», hadde mamma sagt. «Det gjør det enklere. Tro meg. Det skal tross alt være ferie for oss også.» Men det ville ikke pappa Jan-Jaap høre snakk om. «Denne ferien gjør vi på min måte, Tineke. Ikke bekymre deg. Du skal få hvile ut.»

Mens hun rusler bak familien sin i den upåfallende, ikke anstøtelige og på sitt vis til og med smakfulle sommerkjolen, prøver hun tappert å kose seg. Og da Jan-Jaap bestemmer seg for å slå seg ned på en uteservering for å lære barna sine at iste er minst like godt som Coca-Cola, klarer hun sannelig også å klistre på seg et smil. Hun skulle gjerne hatt en prosecco. Eller en ellevill cocktail. Men Jan-Jaap ville synes det var uansvarlig. Hun bestiller enda en iste. Hittil har ferien vært en katastrofe, men ikke verre enn ventet.

Neste turisttype hadde jeg gitt den provisoriske betegnelsen «kjøkkenhomser». De forekommer oftere i det fri enn mange tror. Kanskje må jeg finne på et annet navn, eller kanskje ikke. De kommer gående ut på plassen på en helt spesiell måte, som det er vanskelig å beskrive. Mens andre turister er synlig fortvilt på jakt etter hvor det er koselig, har de lagt seg til den langsomme gangen som de tror er typisk italiensk, og det paradoksale åpne blikket som er felles for alle snobber som vet at alt de ser, har de sett før og bedre, men som har bestemt seg for å smile mildt og være villige til å la seg overraske. Mens andre turister svetter av feriestress der de står i kortbukse og strever med å brette ut det gjennomvåte kartet sitt, gransker de et festlig smuldret hjørne på en tilfeldig gavlutsmykning og først og fremst menyen på hver eneste restaurant de kommer forbi. De er misunnelsesverdig avslappet.

De har også alltid med seg småskitne poser eller bærenett fra de mest obskure spesialbutikker eller små nærbutikker som de har funnet i de mørke smugene i byen der det ellers bare er rotter som ferdes. «Her har de fortsatt de ekte vellagrede soltørkede tomatene med det hvite belegget. Husker du at vi fikk det på den ene tavernaen i Vaucluse? Men her er den hvite patinaen enda tykkere og mer dunete. Ser du det, Robert?» Den gamle handelsmannen, som for lengst har lagt planer om å stenge den jævla sjappa og gå av med pensjon, ble gledelig overrasket over hvilken pris han kunne forlange for de gamle, mugne varene sine. Også den ekstra langtidstørkede funghien og porcinien havner i bagasjen og blir med hjem til designkjøkkenet i en kanalbygning i Amsterdam som verdifulle trofeer, i likhet med den gjærede kaviaren. «Den lukten av forråtnelse, Robert, kjenner du den? Sånt finner man knapt hjemme i Nederland lenger.»

Og de kjøper seg en pastamaskin, det kan du rolig gå ut fra. De har allerede to stykker hjemme og bruker dem aldri. «Men vet du hva som er greia, Robert? Den ene er nok en ekte Vibiemme, men den er av rustfritt stål, rett og slett. Den lille vi kjøpte i San Abbato Grasso i fjor, er i det minste av messing. Men her snakker vi patinert messing. Skjønner du hva det vil si, Robert? Greit, jeg innrømmer at tusen euro er mye penger, men hvis du kunne lage bolognesen din til Freek og André … Jeg mener, da er vi kvitt den. Med denne er vi i mål. Slik burde du også tenke, Robert. Nå har vi kjøpt så ærlige råvarer. Og hos oss har redskapene alltid vært i gode hender.»

Den siste setningen der er selvsagt skrevet som et hårreisende publikumsfrieri. Noe slikt ville jeg aldri nedlatt meg til om jeg skrev for meg selv, men jeg visste at avisfolk liker slike forsettlig festlige sluttreplikker. Min neste turisttype var «de hysteriske italofile», som jeg kom over oftere enn jeg likte, og som skremte meg. Alle er glade i Italia, men de er det allerede på forskudd, uten den ringeste kjennskap til saken og litt i overkant mye. De er i gang med jubelen så snart servitrisen setter fra seg et askebeger på bordet deres på uteserveringen.

«Ser du det? Den høfligheten. Jammen er det typisk italiensk at de ikke gjør det til noe problem. Om du vil ta deg en røyk under åpen himmel, da er det bare å gjøre det her, altså. Det er den typiske italienske livsstilen, hva. Her har alle like mye krav på respekt. Hos oss har jo alt det der kjørt seg fast i byråkrati. Regler, regler. Det er derfor jeg hater Nederland. Nei her, du! Her skjønner de at det er høflig å være gjestfri. Dannelse, det er det jeg vil kalle det. Et herlig land. Jeg kunne lett ha bodd her. Bare på grunn av det askebegeret, faktisk. Og jeg røyker ikke engang, så da kan du tenke deg.»

Det er forferdelig å være uvilkårlig vitne til at de oppdager en hvilken som helst liten piazza.

«Se. Men du. Men det er jo akkurat det jeg elsker. At det rett og slett er en McDonald’s her. I et sånt historisk bygg med søyler. Hos oss er de jo alltid i helt anonyme bygg. Sånn som McDonald’s i Aarhof. Der vil man jo ikke for sitt bare liv bli sett. Men her har det nærmest en slags … Hva skal man kalle det? Stil. Ja, stil er ordet.»

Egentlig er jeg misunnelig på dem og flau over min egen kynisme. Mens jeg sitter der og er verdensvant, koser de seg betydelig mer enn meg. De kan til og med beundre en søppelkonteiner.

«Så nydelig at den er så synlig i gatebildet her. Det er jo en del av livet. Hos oss gjemmer de sånt. Vi er mer sånn ‘ute av øye, ute av sinn’. Men se her da, her kaster de ganske enkelt den råtne fisken på gata ved siden av konteineren. Der har du det typisk italienske igjen. De skjuler ingenting. De lever livet slik det skal leves, med alt som hører til. Og alt sammen ute også, ikke sant. Det synes jeg er så herlig. Husker du da vi så han mannen her om dagen med en kniv i magen? Han kom sjanglende inn på kafeen. Men det hører også med i Italia. Det var ingen som hevet et øyebryn. De ringte ikke engang etter ambulanse. Men den kniven var grei å skjære salami med. De lånte den ærlig og redelig, og etterpå satte de den pent på plass i magen hans. Det er Italia. Alle hjelper hverandre. Herlig land.»

Det siste avsnittet er riktignok karikert, men ikke helt fritt for humor. Nå ja, slik kunne vi holdt på en god stund. Jeg skal ikke trekke frem alle de småstykkene jeg skrev den gangen, her nå, men én svært sjelden type vil jeg ikke la gå upåaktet hen. Eller kanskje er de ikke så sjeldne som de ser ut til. De er bare vanskelige å få øye på. «De blonde rovprinsessene.» De er ikke alltid lyshårede, men de er alltid to sammen. Og hvis i hvert fall den ene av dem er blond, fungerer det bedre. For de har et mål, selv om de aldri ville vedkjent seg det i klare vendinger. Men på sitt eget hemmelige kodespråk, som de begge forstår som om de var tvillinger, rådslår de hele tiden om det. De snakker ikke om stort annet.

De er studenter. De kjenner hverandre fra studiene eller, enda mer sannsynlig, fra utelivet i studiebyen sin. De reiser på svært begrenset budsjett, men de er ingen typiske backpackere, om så bare fordi de ikke går med ryggsekk. For da ville de sett ut som backpackere. Og dessuten svetter man så uelegant på ryggen av det. Og dessuten måtte alle sommerkjolene være med, og også den dristige toppen, den er akkurat innafor med det lette sjalet til, fem bikinier, men først og fremst de seks forskjellige parene med høyhælte sko som man kan få bruk for ved forskjellige anledninger på ferie, pluss det komplett utstyrte førstehjelpsskrinet, som er fylt med forskjellige typer vannfast maskara, foundation, leppestift, neglelakk, en egen concealer for myggstikk, og linseutstyr.

De overnatter ikke som backpackere på campingplasser eller ungdomsherberger. De finner på forunderlig vis overnattingssteder via en fetter av en venn eller driver med coachsurfing. Og ellers bare ser de, for det å finne overnattingssteder utgjør et av hovedmålene med det hemmelige oppdraget deres.

«Ikke snu deg med en gang, Frederieke, men vi har et eksemplar med frodig hårvekst på brystet klokka halv sju. And closing in. Definitely molto urskog. Og lenger ned med den bukselinningen.»

De sitter på den dyreste uteserveringen på piazzaen og drikker fancy cocktails som de ikke har råd til. De sitter og utstråler en forrædersk blond tilgjengelighet. De er det flammende stearinlyset som alle latin lovers på null komma svisj vil fly inn i for å brenne vingene, og det vet de. Det er akkurat det som er meningen. Det er oppdraget deres. Det er grunnen til at de har dratt på ferie. «Og der har vi blikket. Frederieke, vi har ham. Han må være verdt minst seks margaritaer.»

Du kan nesten synes synd på de stakkars italienerne, dunstende av ufortynnet kåtskap, som går i fella. De blondt krusete hollandske kusene de tror de ser der ved bordet, får de aldri. Slik har de avtalt det seg imellom. Det knulles ikke. I høyden baci baci, og om den andre sier at det holder, da holder det. Gratis cocktails hver kveld, det er det det handler om. Og kanskje et sted å overnatte. Og den tre uker lange opplevelsen av å være tilbedt.

Den mest irriterende turisttypen er «forbederlenderne», som sitter bredbeint på uteserveringen og utstråler munter og medfølende nedlatenhet. De er alltid menn. I hjemlandet har de et yrke der ordet «efficiency» ofte nevnes. De er forhandlere av sklisikre syntetiske drivremmer, eller de jobber i naturskadeforsikringsbransjen. De underholder seg selv og hverandre ved å servere enkle, opplagte forbedringspunkter til alt de ser.

«Fint, et sånt historisk bygg, men i bunn og grunn er det jo bare en ruin. Og om du får bygget et fint kvartal med nybygg der, er dreneringsproblemet løst i samme slengen. Og om du bare slenger den revne osten oppå bolognesen ute på kjøkkenet, i stedet for å servere den for seg, da sparer du en god del skritt. Artig med de brosteinene, men vet du hvor mye vedlikehold de krever? Hvis du bare asfalterer hele greiene, er alt i orden i årevis. Og så det språket. Har du hørt hvor ineffektivt det er? Jeg skjønner ikke et ord av det, men én ting vet jeg: De trenger jævlig mange ord for å få sagt noe. Og om de så også rekker å gjøre noe, gjenstår å se.»

Man kan lure på hvorfor de tar seg bryet med å dra på ferie. Det er i hvert fall ikke for å stille med åpent blikk og velvillig nysgjerrighet og lære av møtet mellom det fremmede og det egne, og bli inspirert av det fascinerende kulturelle mangfoldet. De gjør det fordi det nå engang hører med. De gjør det for konas skyld. De gjør det på grunn av været, det eneste særtrekket ved dette landet som de ikke ville omorganisert. Og de gjør det mest av alt for å trekke den særdeles beroligende slutning at de nok en gang har rett, og at alt er mer velorganisert i Nederland.

I «kamuflasjeturistene», som for enhver pris vil unngå å bli tatt for å være turister, noe som i Venezia er et helt håpløst foretak, gjenkjente jeg min egen tidligere oppførsel på ferie som unggutt.

«Putt det bykartet i lomma! Hva i all verden er det du driver med? Hvem som helst kan se deg.»

«Jeg skulle bare kikke etter hvilken vei vi skal gå.»

«Men gjør nå det i et mørkt portrom, da. Herregud.»

Og så hadde vi selvsagt også «skjelvelenderne», de nederlandske turistene som er redde for alt mulig og hele tiden er på vakt for ikke å bli narret eller bestjålet. Om de så bare tar seg en kopp kaffe på en uteservering. Det tar italienere uten å blunke én euro og tjue cent for, enda de gir deg en knøttliten kopp som ikke engang er halvfull. Slik begynner det. Men det er ikke det verste. For på prislisten ved disken står det at kaffe koster én euro. Deretter forklarer de med steinansikt at det er én pris når man bestiller ved disken, og en annen pris når man setter seg ved et bord. Skjønner du hvor sleipt de opererer? For uansett drikker du jo den samme kaffen? Det er da stikk i strid med rettferdighetssansen?

«Wim! Vent litt da, Wim. Hva er det du driver med nå? Du svingte nesten inn i det skumle smuget, enda hengelåsen på glidelåsen på veska di ikke er skikkelig lukket. Og hvor har du kredittgarantien? Har du den liggende løst i ryggsekken? Og hvor har du kopien av naturskadeforsikringspolisen? Nei, Wim, ikke tull nå. Nei, jeg spøker ikke akkurat nå. Jeg vil bare gjerne se kopien av naturskadeforsikringspolisen vår. Da kan jeg i det minste slappe av. Det er min ferie også. Og ikke si at du lot den ligge ubevoktet igjen på hotellrommet. Wim?»

Når de skal kjøpe seg en is, må de sitte rygg mot rygg på bakken for å få åpnet hverandres lenker og skaffe seg tilgang til den lille nøkkelen hun har til å åpne ryggsekken hans og finne den lille pungen med sikkerhetsglidelås til småpengene. Og den isen er i seg selv også en fare.

«Passer du på å be om melkeis, Wim? Nei, bare innpakket. For før du vet ordet av det, er det blandet vann i den, og så er det bare vann rett fra krana. Du vet hvordan de er her. Og jeg har ikke lyst til å bruke reiseforsikringen for å ordne hjemreise for deg på en upålitelig, vaklevoren utenlandsk båre, Wim.»

Godt, jeg hadde mange flere. Men kanskje holder dette for å gi et visst inntrykk. Eller greit, én til. Den sjeldne turisttypen «de effektive nerdene». Du ser dem sjelden. Heller ikke i hjemlandet er de ofte ute på gaten. Det betrakter de som bortkastet tid, akkurat som de fleste vanlige ting som vanlige folk gjør. Å spise er i deres øyne en ineffektiv måte å tilføre brennstoff på, å sove er å være offline mot sin vilje, å rydde er å flytte og å vaske er å vanne ut. Ferie er en form for ramadan: I en på forhånd fastsatt periode avholder du deg frivillig fra essensielle livsnødvendigheter som den lynraske internettforbindelsen din, for å gi deg over til den så godt som uutholdelige tregheten i et og annet wifi-signal du klarer å fange opp, og du er glad når det endelig er over.

Og om du i det hele tatt ser dem, må du være jæklig oppmerksom, for de er forbi på et blunk. De beveger seg med en smidighet som står i påfallende kontrast til utseendet deres, som ikke på noen måte kan kalles flashy. De er ofte to sammen. Iblant reiser de i grupper på tre eller fire. Det er gutter, byggingeniørstudenter fra Delft eller historikere fra Vrije Universiteit Amsterdam. De ligner på hverandre. De har den gustne hudfargen til folk som skyr friluft. De går med uformelige T-skjorter og kortbukser i overveiende grå toner. De går med nedtråkkede joggesko med grå sokker. Og som team er de et velsmurt maskineri. Effektivt og målrettet jobber de seg gjennom ferien. De har ikke bruk for noe eller noen, og seg imellom klarer de seg med få ord.

«Piazza San Marco. Greit, bare kom med det, Ries. Eller har du ikke dekning her?»

«Caffè Lavena tre stjerner, Caffè Florian to, Grancaffè Quadri to, Bar Gelateria Al Todaro to og en halv, Bar Al Campanile tre og en halv.»

Og uten å nøle et sekund eller kaste et blikk omkring seg går de og setter seg på uteserveringen til den kafeen som har fått best karakterer på deres foretrukne vurderingsplattform. Slik kaster de ikke engang under den obligatoriske hyggen bort tid på mindreverdige etablissementer.

For øvrig er de ikke så opptatt av Italia. De synes rett og slett at pizzaen fra supermarkedet hjemme smaker bedre. Man kan lure på hvorfor de har dratt på ferie. For deres del er det da heller ikke så om å gjøre. Men de får tross alt en slags tilfredsstillelse ut av at de, nå da de først er her, kan få gjennomført ferien sin så velorganisert som mulig.

Og av de italienske jentene, med gyllenbrune lår som en hind. Men dem våger de knapt å se på. Og selv om de er den virkelige grunnen til at de er her, kommer de aldri til å snakke om det med hverandre.

***

Boken kan kjøpes her. 

 

Relaterte artikler

Episk, ny fantasyserie!

Episk, ny fantasyserie!

Bli med inn i en forrykende verden full av helter og fryktsomme enhjørninger i denne episke nye fantasyserien for...
Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....
Årets beste bøker!

Årets beste bøker!

Tradisjonen tro har bokanmeldere og kulturredaksjoner i landets aviser kåret sine favoritter fra året som har gått.