Episk, ny fantasyserie!

Bli med inn i en forrykende verden full av helter og fryktsomme enhjørninger i denne episke nye fantasyserien for alle som elsker Harry Potter og Percy Jackson.

Bli med inn i en forrykende verden full av helter og fryktsomme enhjørninger i denne episke nye fantasyserien for alle som elsker Harry Potter og Percy Jackson. Er du på jakt etter noe nytt å lese for barn i slukalder, så er det bare å kaste seg over denne boka! Les en smakebit av boka her.

Kapittel én

Tyven

Skandar Smith så på enhjørningplakaten som hang på veggen på motsatt side av senga hans. Det var lyst nok ute til at han kunne se enhjørningens vinger, som var utstrakt midt i svevet. En sølvblank rustning dekket det meste av kroppen, slik at bare de ville, røde øynene, den enorme kjeven og et skarpt, grått horn syntes. Frostens Tid hadde vært Skandars yndlingsenhjørning helt siden rytteren, Aspen McGrath, kvalifiserte seg til kaosturneringen for tre år siden. Og Skandar tenkte at i dag – i dette årets turnering – hadde de kanskje en sjanse til å vinne.

       Skandar hadde fått plakaten til trettenårsdagen sin tre måneder tidligere. Han hadde sett den gjennom bokhandelens utstillingsvindu og dagdrømt om at han selv var Frostens Tids rytter, som sto rett utenfor plakatrammen, klar til dyst. Det hadde kjentes veldig ille å be faren om den. For så lenge han kunne huske, hadde de hatt dårlig råd – han pleide ikke å be om noe som helst. Men Skandar hadde ønsket seg den plakaten så sterkt og …

       Et smell fra kjøkkenet. Til vanlig ville Skandar ha bykset opp av senga, livredd for at det skulle være en inntrenger i leiligheten. Som regel var det han som sto for frokosten, eller søsteren, Kenna, som fortsatt lå og sov i senga på den andre siden av rommet. Skandars far var ikke lat – slett ikke – han hadde bare vondt for å stå opp om morgenen, særlig når han ikke hadde noen jobb å gå til. Og det hadde han ikke hatt på en stund. Men dette var ingen vanlig dag. Dette var løpsdagen. Og for pappa var kaosturneringen bedre enn bursdager, bedre enn julaften til og med.

       «Når har du egentlig tenkt å slutte å glo på den teite plakaten?» stønnet Kenna.

       «Pappa lager frokost,» sa Skandar med et håp om at det ville muntre opp søsteren.

       «Jeg er ikke sulten.» Hun snudde seg mot veggen. Det brune håret hennes stakk fram over kanten av dyna. «Aldri i verden om Aspen og Frostens Tid vinner i dag, forresten.»

       «Jeg trodde ikke du brydde deg.»

       «Jeg gjør ikke det, men …» Kenna rullet rundt igjen og myste på Skandar i morgenlyset. «Du må se på statistikken, Skar. Frosts vingeslag per minutt er bare omtrent midt på treet blant de tjuefem deltakerne. Og så er det litt dumt at deres allierte element er vann.»

       «Hva er dumt med det?» Skandars hjerte sang av glede, enda Kenna påsto at Aspen og Frost ikke kunne vinne. Det var så lenge siden hun hadde snakket om enhjørninger at han nesten hadde glemt hvordan det var. Da de var mindre, hadde de kranglet konstant om hvilket element de skulle velge hvis de ble enhjørningryttere. Kenna ville bestandig bli ildmaner, mens Skandar aldri greide å bestemme seg.

       «Har du glemt alt du har lært i klekketimen? Aspen og Frostens Tid er vannallierte, ikke sant? Og det er to luftmanere blant favorittene: Ema Templeton og Tom Nazari. Vi vet begge at luft har sine fordeler framfor vann!»

       Nå støttet Skandars søster seg opp på albuen. Det tynne, bleke fjeset lyste av iver, det rødbrune håret sto til alle kanter, og hun var vill i blikket. Kenna var ett år eldre enn Skandar, men de var så like at de ofte ble tatt for å være tvillinger.

       «Vent og se,» sa Skandar med et glis. «Aspen har tatt lærdom av tidligere turneringer. Hun kommer ikke bare til å bruke vann, hun er lurere enn som så. I fjor kombinerte hun elementene. Hvis jeg hadde ridd Frostens Tid, ville jeg ha gått for lyn og malstrømangrep …»

       Kennas ansikt forandret seg på et blunk. Øynene ble matte, og smilet forsvant fra munnvikene. Albuen gled bort under henne, og hun vendte seg mot veggen igjen, pakket den korallrøde dyna rundt skuldrene.

       «Kenna, unnskyld, jeg mente ikke …»

 

Lukta av bacon og svidd brød drev inn under døra. Skandars mage rumlet og ble stille.

       «Kenna?»

       «La meg være i fred, Skar.»

       «Har du ikke tenkt å se på turneringen med pappa og meg?»

       Ikke noe svar, nå heller. Skandar kledde på seg i grålysningen og kjente at han ble stram i strupen av skuffelse og anger. Han skulle ikke ha sagt det: Hvis jeg hadde ridd. De hadde snakket som i gamle dager, før Kenna tok klekkeprøven, før alle drømmene hennes ble lagt i grus.

       Skandar gikk inn på kjøkkenet, mot lyden av fresende egg og en støyende tv-sending fra arenaen der turneringen skulle gå av stabelen. Pappa sto over stekepanna og nynnet. Da han fikk se Skandar, lyste han opp i et digert glis. Skandar kunne ikke huske sist han hadde sett ham smile.

       Så ble pappa litt lang i fjeset. «Har ikke Kenna stått opp?»

       «Sover fortsatt,» løy Skandar. Han ville ikke ødelegge den gode stemningen.

       «Det er nok tungt for henne i år, tenker jeg. Det første året siden …»

       Han trengte ikke å fullføre setningen. Dette var den første kaosturneringen siden Kenna strøk på klekkeprøven i fjor og mistet alt håp om å bli enhjørningrytter.

       Problemet var at pappa alltid hadde oppført seg som om det var vanlig å bestå klekkeprøven. Han elsket enhjørninger så høyt at han inderlig ville at et av barna skulle bli rytter. Han mente at det ville bli en kur for alt – økonomien, framtida, lykken, selv de dagene da han ikke greide å komme seg opp av senga. Enhjørninger var tross alt magiske skapninger. I hele Kennas levetid hadde han påstått at hun kom til å bestå prøven og deretter åpne Klekkeriporten på Øya. At det var forutbestemt at hun skulle finne det enhjørningegget som lå innelåst bak porten. At moren ville ha blitt kry av henne. Og det gjorde ikke saken bedre at Kenna alltid hadde vært best i klekkeklassen på Christchurch ungdomsskole. Hvis noen skulle komme seg til Øya, sa lærerne, var det Kenna Smith. Men nei, hun hadde strøket på prøven.

       Og i flere måneder nå hadde Skandars far sagt det samme til ham. At det var mulig, sannsynlig, til og med uunngåelig at han skulle bli rytter. Og enda han visste hvor uvanlig det var – selv om han hadde sett Kennas store skuffelse i fjor – var det også Skandars høyeste ønske.

       «Men i år er det din tur, ikke sant?» Pappa rufset til Skandars hår med en hånd som var fettete etter matlagingen. «Verdens beste stekte brød …» Mens pappa la ut om oppskriften, nikket Skandar på de rette stedene og lot som om han ikke visste alt fra før. Andre barn ville kanskje ha syntes det var irriterende, men Skandar var bare glad da pappa og han klasket hender etter å ha fått brødet akkurat passe sprøtt.

       Kenna kom ikke til frokost, men pappa virket ikke så veldig lei seg for det der han og Skandar satt og mumset i seg pølse, bacon, egg, bønner og stekt brød. Skandar prøvde å ikke tenke på hvor pengene til denne luksusmaten kom fra. Det var løpsdag. Det var tydelig at pappa ville glemme alle pengeproblemene, og det samme ville Skandar. Bare for en dag. Dermed grep han den nye tuben med majones og sprutet overalt, gliste da det kom en herlig splættelyd.

       «Aspen McGrath og Frostens Tid er fortsatt favorittene dine, altså?» spurte pappa mens han tygde en munnfull. «Ja, forresten, hvis du ber noen venner bortom for å se løpet, er det helt greit for meg. Mange ungdommer som gjør det, ikke sant? Vil jo ikke at du skal gå glipp av noe.»

       Skandar så ned på tallerkenen. Hvordan kunne han noensinne forklare at han ikke hadde noen venner å be? Og enda verre, at det på sett og vis var pappas feil?

       Problemet var at det å passe på pappa når han ikke var frisk – altså, ikke så glad – førte til at Skandar gikk glipp av mange av de «vanlige» tingene man liksom måtte gjøre for å skaffe seg venner. Han kunne aldri bli igjen etter skoletid eller bare henge i parken. Han hadde ikke lommepenger til spillehallen eller til å snike seg vekk og spise fish and chips på stranda i Margate. Skandar hadde ikke skjønt det før, men det var sånn folk faktisk skaffet seg venner, ikke i engelsktimen eller over en tørr vaniljekjeks i storefri. Og siden Skandar hadde sin fulle hyre med å passe på pappa, hendte det at han ikke hadde rene klær eller hadde glemt å pusse tennene. Og folk la merke til sånt. De la bestandig merke til det – og de husket det.

       Merkelig nok hadde det ikke vært like ille for Kenna. Skandar trodde kanskje det hjalp at hun var mer selvsikker. Når Skandar prøvde å finne på noe lurt eller morsomt å si, gikk hjernen i stå. Det morsomme kom han på først noen sekunder senere. Når han sto ansikt til ansikt med klassekameratene, var det bare en rar summing i hodet, helt tomt. Kenna hadde ikke det problemet. En gang hadde han hørt henne konfrontere en flokk jenter som hvisket om hvor snål pappa var. «Min far, min sak,» sa hun helt rolig. «Ligg unna, ellers får dere svi.»

       «De skal være hos sin egen familie, pappa,» mumlet Skandar til slutt og merket at han rødmet, noe som alltid skjedde når han ikke snakket helt sant. Men pappa la ikke merke til noe – han begynte å rydde tallerkener, et så sjeldent syn at Skandar måtte blunke to ganger fordi han trodde han så syner.

       «Hva med Owen? Han er en god kompis av deg, ikke sant?»

       Owen var den verste. Pappa hadde fått det for seg at de var venner fordi han en gang hadde sett hundrevis av meldinger fra Owen på Skandars telefon. Skandar hadde latt være å si at disse meldingene var langt fra hyggelige.

       «Jo da, han elsker kaosturneringen.» Skandar reiste seg for å hjelpe til. «Men han skal se på sammen med besteforeldrene, og de bor flere kilometer unna.» Det var ikke engang noe Skandar diktet opp. Han hadde overhørt Owen klage til gjengen sin om det. Rett før han rev tre ark ut av Skandars mattebok, krøllet dem sammen og kastet dem i fjeset hans.

       «KENNA!» ropte pappa plutselig. «Det begynner hvert øyeblikk!» Da han ikke fikk svar, forsvant han inn på rommet deres, og Skandar satte seg på sofaen foran tv-en, der dekningen var i full gang.

       En reporter intervjuet en tidligere rytter i kaosturningen. De sto i hovedarenaen, rett ved startstreken. Skandar skrudde opp lyden.

       «… og tror du vi vil få se noen rå elementdueller i dag?» Reporterens ansikt var rødt av iver.

       «Helt klart,» svarte rytteren selvsikkert. «Det er et bredt spekter av evner blant deltakerne, Tim. Folk snakker mye om Federicos og Skumringsblods ildkrefter, men hva med Ema Templeton og Fjellets Skrekk? De er kanskje luftallierte, men de har flere bein å stå på. Folk glemmer at de beste rytterne i kaosturneringen utmerker seg i alle fire elementer – ikke bare det de selv er alliert med.»

       De fire elementene. Selve kjernen i klekkeprøven. Skandar hadde brukt mange timer på å lære seg hvilke berømte enhjørninger og ryttere som var alliert med ild, vann, jord eller luft, og hvilke angreps- og forsvarsteknikker de foretrakk i luftdueller. Nervene feide ned i Skandars mage. Han kunne ikke fatte at prøven var allerede i overmorgen.

       Pappa kom ut igjen med et fortvilt oppsyn. «Hun dukker nok snart opp,» sa han og satte seg ved siden av Skandar i den slitte, gamle sofaen. «Det er vanskelig for dere ungdommer å skjønne, egentlig.» Han sukket mens han stirret på skjermen. «For tretten år siden, da min generasjon først fikk se kaosturneringen, var det nok bare å vite at Øya fantes. Jeg var altfor gammel til å kunne bli rytter. Men løpet, enhjørningene, elementene … det var helt magisk for oss – for meg, moren din.»

       Skandar satt helt urørlig. Han turte ikke ta blikket fra skjermen da enhjørningene steg inn i arenaen. Dagen for kaosturneringen var den eneste dagen i året pappa snakket om Skandar og Kennas mor. Allerede før Skandar fylte sju, hadde han gitt opp å spørre om henne på noe annet tidspunkt – for da ble pappa så sint og opprørt at han lukket seg inne på rommet sitt i dagevis.

       «Jeg har aldri sett moren din så full av følelser som på dagen for den første kaosturneringen,» fortsatte pappa. «Hun satt akkurat der du sitter nå, smilte og gråt med deg i armene. Bare et par måneder gammel, var du.»

       Skandar hadde hørt historien før, men det var helt greit. Kenna og han lengtet alltid etter å få høre om moren sin. Bestemor – pappas mor – snakket om henne iblant, men de ville helst høre historiene til pappa, som hadde elsket henne høyest. Og noen ganger når han gjentok dem, kom han med nye detaljer, som at Rosemary Smith bestandig hadde kalt ham Bertie, ikke Robert. Eller at hun hadde likt å synge på badet, eller at yndlingsblomstene hennes var stemorsblomst, og at det elementet hun hadde likt best i den første og siste kaosturneringen hun fikk oppleve, var vann.

       «Jeg glemmer aldri,» fortsatte pappa og så rett på Skandar, «da den første kaosturneringen var over, og moren din grep den vesle hånda di, tegnet et mønster i håndflaten og hvisket, stille som en bønn: ‘Jeg lover deg en enhjørning, lille venn.’»

       Skandar svelget tungt. Denne historien hadde ikke pappa fortalt før. Kanskje han hadde spart den til det året han skulle ta klekkeprøven. Kanskje den ikke engang var sann. Skandar ville aldri få vite om Rosemary Smith virkelig hadde lovt ham en enhjørning, for uten forvarsel, tre dager etter at Fastlandet hadde sett et enhjørningløp for første gang, var Skandars mor død.

       Skandar ville aldri ha sagt det til pappa, ikke engang til Kenna, men noe av grunnen til at han likte kaosturneringen så godt, var at den liksom brakte ham nærmere moren. Han så for seg at hun gransket enhjørningene, iveren som steg i brystet hennes – akkurat som i hans – og da var det som om hun var der sammen med ham.

       Kenna kom trampende inn i rommet med en skål frokostblanding i hånda.

       «Ærlig talt, Skar! Majones til frokost?» Hun pekte på Skandars grisete tallerken øverst i stabelen. «Det har jeg sagt før, den maten der er ikke innafor, småen.»

       Skandar trakk på skuldrene, og Kenna lo mens hun presset seg ned i sofaen ved siden av ham.

       «Som dere breier dere! Neste år må jeg sitte på gulvet.» Pappa lo.

       Skandars hjerte knøt seg. Hvis prøven gikk bra, ville han ikke være her neste år. Han ville se kaosturneringen med sine egne øyne, på Øya, og han ville ha sin egen enhjørning.

       «Kenna, kortene på bordet nå! Favoritten din?» Pappa lente seg over Skandar mens han snakket til henne.

       Hun stirret på tv-en mens hun tygde grettent.

       «Hun sa for litt siden at Aspen og Frostens Tid ikke kan vinne,» føyde Skandar til og så opp etter en reaksjon.

       Det fungerte. «Aspen kunne kanskje ha klart det et annet år, men dette ikke er noe bra løp for en vannmaner.» Kenna strøk en hårlokk bak øret, en bevegelse som var så velkjent for Skandar at den ga ham en trygg følelse. Han bare visste at Kenna kom til å klare seg, også om Skandar skulle dra fra henne så hun måtte sitte med bare pappa i sofaen neste år.

       Skandar ristet på hodet. «Jeg har jo sagt at Aspen ikke bare kommer til å satse på vannelementet. Hun er lurere enn det – hun kommer til å bruke luft-, ild- og jordangrep også, garantert.»

       «Men Skar, en rytter er alltid flinkest i sitt allierte element. Det er derfor det heter alliert – dummen! La oss si at Aspen brukte et ildangrep. Da blir det ikke i nærheten av det en ekte ildmaner er i stand til, eller hva?»

       «Greit, hvem tror du kommer til å vinne da?» Skandar rettet seg opp idet pappa skrudde opp lyden. Kommentarene nådde nye høyder da de rustningskledde deltakerne presset seg i stilling bak startstreken.

       «Ema Templeton og Fjellets Skrekk,» sa Kenna veldig stille. «Tiende plass i fjor, luftmaner, bra utholdenhet, modig, intelligent. Hun er en sånn rytter som jeg ville ha vært.»

       Det var første gang Skandar hørte Kenna innrømme at hun aldri kom til å bli noen rytter. Han ville gjerne si noe, men visste ikke hva, og så var det for sent. Dermed lyttet han bare til kommentatoren som prøvde å fylle sekundene før løpet startet.

       «For eventuelle nye seere: Vi sender direkte fra Firnes, Øyas hovedstad. Og om noen få strakser vil disse enhjørningene fly ut av denne berømte arenaen og gi seg i kast med luftbanen – en krevende seksten kilometer lang test av utholdenhet og ferdigheter i luftdueller. Rytterne må holde seg utenfor de svevende markørene hele veien rundt, ellers risikerer de å bli diskvalifisert – ikke lett når tjuefire andre deltakere prøver å ramme deg med elementmagi og skape hindringer i hver sving – Å, nå begynner nedtellingen. Fem, fire, tre, to …

       Og de er i gang!»

       Skandar så tjuefem enhjørninger, hver og en dobbelt så stor som en hest, skyte framover idet startbjelken løftet seg over skapningenes horn. Rytternes pansrede bein slo mot konkurrentenes på begge sider der de drev enhjørningene av sted for å prøve å skaffe seg et tidlig forsprang, sammenkrøpet i salen mens farten økte. Og så kom Skandars yndlingsparti. Enhjørningene strakte ut de store, fjærkledde vingene, og snart svevde de høyt over sanden i arenaen langt der nede. Mikrofonene fanget opp rytternes rop gjennom hjelmene. Og de fanget også opp noe annet – en lyd som ga Skandar frysninger nedover ryggen, enda han hadde hørt den på løpsdagen hvert eneste år så lenge han hadde levd. Gutturale brøl fra dypt nede i enhjørningenes bryst – mer skremmende enn løvebrøl, et urgammelt primalskrik det ikke fantes maken til på Fastlandet. Når man hørte den lyden, ville man bare legge på flukt.

       Enhjørningene braste i hverandre på himmelen i en kamp om de beste posisjonene, og det skramlet og skrapte i metallrustningene. De spisse hornene glimtet i solskinnet der de prøvde å spidde rivalene. Det skummet rundt gnagende tenner, og neseborene var røde og utspilte. Nå som de var i lufta, lyste elementmagi i ulike former opp himmelen: ildkuler, støvstormer, lynglimt, vegger av vann. Duellene raste mot en bakgrunn av lodne, hvite skyer. Rytternes høyre håndflater lyste av elementenes kraft mens de desperat prøvde å kjempe seg bortover veddeløpsbanen.

       Det gikk ikke akkurat pent for seg. Enhjørningene sparket etter hverandre, rev stykker av kjøtt fra hverandres flanker med tennene og skjøt mot konkurrentene på nært hold. Tre minutter inn i løpet fanget kameraene opp en enhjørning med rytter – hår i brann, en arm hengende livløst ned – som styrtet mot bakken og krasjlandet i en røyksky fra enhjørningens vinge og rytterens blonde hode.

       Kommentatoren stønnet. «Da var Hilary Winters og Skarpe-Lily ute av årets kaosturnering. Ser ut som en brukket arm, noen stygge brannsår og skader på Lilys vinge.»

       Kameraet forflyttet seg tilbake til tetgruppa igjen. Federico Jones og Skumringsblod var midt i en luftduell med Aspen McGrath og Frostens Tid. Aspen hadde manet fram en bue av is og skjøt pil etter pil mot Federicos pansrede rygg i et forsøk på å sinke ham. Federico hadde et flammende skjold til å smelte pilene, men Aspen siktet godt, og Frostens Tid var i ferd med å hale innpå. Likevel var ikke Federico ferdig. Da Aspen førte Frost nærmere, eksploderte flammer mot himmelen over Aspens hode.

       «Og vi får et løpeildangrep fra Federico.» Kommentatoren hørtes imponert ut. «Vrient i den høyden og den hastigheten. Men – åh! Se på den!»

       Iskrystaller bandt seg sammen i et nett rundt Frostens Tid, rundt Aspen, helt til de var innesperret i en frossen kokong som var så tykk at løpeilden ikke kunne nå dem. Skandar så at Federico ropte ut i skuffelse mens han og Skumringsblod havnet bakpå etter det anstrengende ildangrepet, og Aspen brast gjennom skallet av is og la seg foran.

       «I ledelsen har vi Tom Nazari på Djeveltårer, fulgt av Ema Templeton på Fjellets Skrekk. Nummer tre er Alodie Birch Elvesiv Prins, og etter den utrolige luft-og-vann-kombinasjonen ligger Frostens Tid og Aspen McGrath på fjerdeplass med – Men det ser ut til at Aspen gjør et nytt framstøt!» Kommentatoren avbrøt seg selv, og stemmen steg i styrke. «Hun øker farten!»

       Aspens røde hår flagret bak henne idet Frostens Tid skjøt fart så kraftig at vingene ble uskarpe, og de braste forbi Elvesiv Prins og foretok samtidig en unnamanøver for å unngå et lyn som sneiet forbi Aspen med bare noen centimeters klaring. Så gled Frostens Tids enorme, grå vinger forbi Kennas favoritt, Fjellets Skrekk, og deretter Tom Nazaris svarte enhjørning, Djeveltårer. Og Aspen inntok ledelsen.

       «Ja!» Skandar slo i lufta. Det liknet ikke Skandar å gjøre sånt, men dette var vanvittig – helt ufattelig.

       «Jeg har aldri sett maken!» ropte kommentatoren. «Sjekk det forspranget!»

       Kenna gispet, og blikket var fiksert på enhjørningene som nærmet seg målstreken. «Det er ikke til å tro!»

       «Hun kommer til å vinne med hundre meter!» pep en annen kommentator.

       Skandar fulgte måpende med idet Frostens Tids hover traff sanden i arenaen. Aspen drev ham framover, med fast besluttsomhet i øynene idet hun passerte under målbuen.

       Skandar bykset opp og ropte av begeistring. «De vant! De vant! Se, Kenna, jeg sa jo det! Jeg sa det først! Jeg sa det først!»

       Kenna lo, og øynene strålte, og det gjorde seieren enda bedre. «Greit, Skar. De var virkelig fantastiske. Det skal du ha. De iskrystallene, for et trekk! Jeg har aldri sett …»

       «Vent.» Pappa sto nærmere skjermen. «Noe er galt.»

       Skandar stilte seg på den ene siden av ham, Kenna på den andre. Skandar hørte tilskuerne rope, ikke av begeistring nå, men av skrekk. Enhjørningene sluttet å løpe gjennom buen og fullføre løpet. Kommentatorene var tause, kameraet urørlig – bare et enkelt oversiktsbilde av arenaen, som om kamerafolkene hadde forlatt sin post.

       En enhjørning landet midt i arenaen. Den liknet overhodet ikke de andre – Skumringsblod eller Frostens Tid eller Fjellets Skrekk – som den hadde avbrutt seiersparaden til. Denne enhjørningens vinger var nesten fjærløse – mer som flaggermusvinger – og den var avmagret, halvt utsultet. Øynene var røde, forpinte sprekker. Blod hadde størknet rundt kjevene, og den flekket tenner mot rytterne, som om den utfordret dem til å angripe.

       Først da Skandar la merke til enhjørningens gjennomsiktige horn, gikk det opp for ham.

       «Det er en villenhjørning,» hvisket han. «Som dem på den gamle videoen Øya viste til Fastlandet. Den som for mange år siden overbeviste Fastlandet om at enhjørninger virkelig fantes. Den der de angrep landsbyen …»

       «Noe er galt,» gjentok pappa.

       «Det kan ikke være noen villenhjørning,» hvisket Kenna. «Den har rytter.»

       Skandar hadde ikke lagt merke til mennesket – i alle fall trodde han det var et menneske – som satt på enhjørningens rygg. Rytteren var kledd i en bølgende, svart kappe som flagret i vinden, og kantene var fillete og opprevet. En bred, hvit stripe skjulte rytterens ansikt fra nederst på halsen til øverst på hodet, der den endte i kort, svart hår.

       Enhjørningen steilet – mens den stampet i lufta med hovene – og spydde ut tykk, svart røyk. Spøkelsesrytteren utstøtte et triumferende hyl, enhjørningen skrek, og røyk fylte arenaen. Enhjørningen nærmet seg deltakerne i kaosturneringen mens det gnistret rundt hovene, og en hvit stråle skjøt ut av rytterens håndflate og lyste opp skjermen. I øyeblikket før bildet forsvant helt i svart røyk, snudde rytteren seg og hevet – langsomt og omhyggelig – en lang, knoklete finger og pekte rett inn i kameraet.

       Så var det bare lyd. Eksplosjoner av elementmagi, hylende enhjørninger. Flere skrik fra publikum, og den umiskjennelige lyden av trampende sko da øyboerne prøvde å rømme fra tribunen. Da øyboerne braste forbi kameraet, ble de panikkfylte stemmene til én, og Skandar la merke til ett ord som ble gjentatt om og om igjen.

       Veveren.

       Skandar hadde aldri hørt om Veveren, men jo mer navnet ble hvisket, ropt, skreket ut av mengden, desto mer skremmende lød det.

       Han snudde seg og så på pappa, som fortsatt stirret vantro på den kveilende, svarte røyken på tv-skjermen. Kenna kom Skandar i forkjøpet og spurte lavt: «Pappa? Hvem er Veveren?»

       «Hysj!» Han viftet med hånda. «Nå skjer det noe.»

       Bildet klarnet, røyken letnet. En blanding av gråt og rop hørtes fra en skikkelse som sto på knærne i sanden. Hun var fortsatt i rustning. McGrath, sto det i blå bokstaver på ryggen. Andre ryttere sto rundt henne.

       «Vær så snill,» jamret Aspen så det gjallet over arenaen, «Vær så snill, få ham tilbake!»

       Federico Jones klarte å få Aspen på beina – det røffe løpet var helt glemt nå – men hun fortsatte å hyle: «Veveren tok ham! Han er borte. Vi vant, og Veveren …» Aspen brøt sammen, og tårer rant nedover det skitne ansiktet.

       En streng stemme smalt som en piskesnert: «Skru av kameraene! Med det samme! Vi kan ikke la Fastlandet få se dette. Skru dem av nå!»

       Enhjørningene begynte å hyle og brøle. Lyden var øredøvende. Rytterne kastet seg i salen og prøvde å roe dem der de steilet og frådet rundt munnen. Aldri før hadde Skandar sett et skrekkeligere syn.

       Bare én av de tjuefem rytterne ble stående i sanden – vinneren, vannmaneren Aspen McGrath. Men enhjørningen hennes, Frostens Tid, var ikke å se.

       «Hvem er Veveren?» gjentok Kenna inntrengende.

       Men det var ikke noe svar å få.

Oversatt av Tore Aurstad

***

Boken kan kjøpes her. 

 

Relaterte artikler

Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....
Årets beste bøker!

Årets beste bøker!

Tradisjonen tro har bokanmeldere og kulturredaksjoner i landets aviser kåret sine favoritter fra året som har gått.