Forsket på selvmord da hun havnet i en alvorlig ulykke | Gyldendal
Forsket på selvmord da hun havnet i en alvorlig ulykke
Psykolog og forsker Bergljot Gjelsvik ledet en studie om selvmord da hun selv ble kastet ut i en dyp livskrise. Det ga henne innsikt i noen av de største utfordringene fagfeltet står overfor. Nå er kunnskapen, erfaringene, argumentene hennes samlet i det som kanskje er årets viktigste bok.
Gjelsvik var på vei fra et møte på arbeidsplassen sin, Universitetet i Oxford, da ulykken inntraff. Hun falt ned en trapp, og under landingen ble ryggmargen delvis revet av. Fra å være en som kunne mye om mennesker i krise, var hun nå selv fanget i et intenst mørke. Kroppen hun med den største letthet hadde danset, løpt og ruslet rundt med, eksisterte ikke lenger.
«Hvordan jeg opplever dette, kan ikke observeres»
Da hun etter to år på institusjon flyttet inn i en ny leilighet, var det sittende i rullestol. Hun sto fortsatt midt i sitt livs største krise, da ergoterapeuten fra bydelen kom på besøker. I boken “Inn i krisen - veier til å møte og forstå intense kriser og selvmordsfare” beskriver hun opplevelsen slik:
««Hvordan har din psykiske helse blitt påvirket av at du har flyttet hjem?» Ergoterapeuten fra bydelen vil gjennomføre det hun kaller et livshjulsintervju for å kartlegge mine såkalte endringsmål. Jeg ser for meg utsikten fra kjøkkenvinduet i Oxford, ut mot Jericho og Port Meadow. Hjem? «Vi er opptatt av at målene skal kunne være målbare.» Jeg legger merke til at basilikumplanten i vinduskarmen bak henne trenger vann. «Vi har gjort oss noen observasjoner av hvordan det er for deg å komme hjem.» Jeg begynner å tenke på Nurse Ratched i filmen Gjøkeredet, smilende, mektig. Terapeuten i meg våkner: Nei. Unnskyld meg. Nå blander du kortene. Hvordan jeg opplever dette, kan ikke observeres. Det kommer frem i samtale. Med spørsmål. Der du forholder deg til at jeg har en indre verden. Du kunne ha spurt: Hvordan har ryggmargsskaden endret livet ditt? Hva er det som påvirker deg mest? Hvordan kan vi støtte deg med disse virkningene? Da ville du fått helt andre svar.»
Bergljot Gjelsvik
Møtes med taushet og latterliggjøring
– Jeg har alltid vært interessert i å forstå hva som skjer med folk i kritiske situasjoner. Gjennom arbeidet mitt har jeg forsøkt å få innsikt i hva som gjør at selvmord fremstår som eneste utvei for noen, hva som gjør at noen går fra tanke til handling, og hvordan vi kan utvikle behandlingsmetode for at de skal få det bedre, forklarer Gjelsvik i dag.
For tiden holder hun på med en studie som kombinerer dybdeintervjuer med hjernescanning mens deltakerne bringer frem egne suicidale bilder. Deretter trenes de til å prosessere dette på ulike måter, og målet er å finne ut om dette har en terapeutisk effekt.
– Selvmordstanker er utbredt også hos mennesker med ryggmargsskade, og risikoen for død ved selvmord øker betraktelig, forteller Gjelsvik. – For meg var opplevelsen av å bli slynget ut i et utenforskap sjokkerende, og det slo meg at det var noen fellestrekk mellom slike kriser og de suicidale krisene jeg jobbet med profesjonelt. Mange som skader seg selv opplever også å bli stigmatiserte, og deretter ensomme.
Gjelsvik trekker frem studier av hvordan suicidale har opplevd å bli møtt av helsevesenet.
– Det er nedslående lesing. Mange forteller at de møtes med taushet, og føler ofte at handlingene deres blir bagatelliserte og latterliggjort. Det fortelles om mye fiendtlighet, men lite nysgjerrighet og varme, sier hun.
Studiene inkluderer hele rekken med helsepersonell, fra ambulansepersonell til leger og sykepleiere. Noen studier finner at de med lengst utdannelse kommer dårligst ut.
– Det er paradoksalt, gitt at vi har mye kompetanse på kriser sier Gjelsvik.
Hun mener det er en stor utfordring at mennesker i livskriser ofte møtes med kategorikunnskap om typiske forløp, som ikke alltid dekker deres egne opplevelser av at livet bryter sammen like godt. Det er både psykologiske og systemiske grunner til dette.
– Det kan være ubehagelig å gå nært intense kriser for den enkelte behandler. Ofte spør vi ikke pasientene hvordan de har det, og hva de trenger. Vi kan begynne å tenke mindre som psykologer og mer som jurister, og vegrer oss for å dvele i det jeg kaller høyspenningen forklarer hun. – Som helsepersonell må vi være åpne for at det finnes mange heterogene erfaringer. Mange opplever en uutholdelig smerte og et akutt endringsønske som må endres, men nærmere utforsking kan avdekke at det kanskje er det ikke alltid er den fysiske kroppen som må tas livet av. Slike nyanser fanges ikke opp av sjekklister men krever dvelende endringsarbeid.
"Spør meg hvordan jeg har det!”
Et av hovedbudskapene til Gjelsvik, er at eksperter ikke skal møte folk i krise med kategorikunnskap. I stedet bør de strebe etter å nærme seg opplevelsen folk har, gjennom å stille spørsmål som “Hva skjer for deg når du har det sånn?”
– På dette fagfeltet er vi forbausende lite nysgjerrige på hvordan det oppleves å være suicidal for den enkelte, og hvilket mangfold som ligger i erfaringene. Med mer individforankretkunnskap på dette området vil vi forhåpentligvis bedre forstå hvordan vi kan hjelpe dem, mener Gjelsvik.
Motstanden mange i helsevesenet kjenner på mot å gå inn i en utforskende samtale om suicidal atferd, tror hun kan skyldes at temaet vekker noe sårbart i oss og kan bringe oss i kontakt med vårt eget mørke, i tillegg til stor ansvarsfølelse og lite systematisk trening i tematikken.
– Vi kan beskytte oss ved å fortelle dem hvordan de har det, eller bagatellisere problemene. Studier viser at det ikke er uvanlig at helsepersonell antar at pasientene bare vil manipulere dem hvis de viser empati. Resultatet er at mange kan prioritere kartleggingsoppgaver, fremfor å spørre “Hva skjer for deg nå?”
Gjelsvik peker også på systemet, som legger føringer for at helsepersonell må prioritere kartlegging og vurdering av mennesker i. Fagfolk med ansvar for selvmordsvurdering og kartlegging av selvmordsrisiko, er pålagt å følge nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord, som innebærer å vurdere risiko for den enkelte opp mot kjente faktorer som på gruppenivå øker risikoen for selvmorder. Dermed blir fokuset ofte sjekklister og kartleggingsoppgaver, fremfor dvelende endringsarbeid.
Gjelsvik understreker at det er viktig med kartlegging av risikofaktorer, men at det også bør tenkes på pasientens opplevelser.
– Vi er lovpålagte å kartlegge risiko. Hvorfor er de ikke lovpålagte å vurdere kvaliteten på relasjonen? I psykisk helsevern jobber vi innen begrensende rammer, hvor hovedjobben er kartlegging og risikovurdering. Det er lite rom for å være nysgjerrig, dvelende og å jobbe langsiktig, forklarer hun. – Når både studenter og erfarne terapeuter opplever at selvmordstematikk er det vanskeligste de møter, kan det skyldes at de vet at det trengs mer enn kartlegging, samtidig som de ikke får gjort det de mener er nødvendig for å hjelpe. I tillegg får psykologistudenter altfor lite undervisning om temaet. En medisinsk analogi er er som om leger ikke hadde lært om hjerteinfarkt.
Deler egne erfaringer fra livskrisen
I dag er det fem år siden ulykken filleristet livet hennes. Gjelsvik sitter fortsatt i rullestol, og trener og er til behandlinger hver dag. Livet er preget av hendelsen på alle plan. Boken har hun skrevet under ekstreme forhold, mens hun blant annet har vært innlagt på en demensavdeling.
– Det er utrolig at den har blitt ferdig. Jeg var aldri i tvil om at den kom til å bli noe av, men var usikker på når det ville skje, forteller hun.
At Gjelsvik deler sine egne erfaringer fra livskrisen, håper hun bidrar til å gjøre teksten mer tilgjengelig.
– Jeg kunne aldri ha skrevet boken uten ulykken. Den tvang meg til å tenke systematisk om hvordan vi forholder oss til kriser og marginale erfaringer. Resultatet har blitt et argument for å repsykologisere vår tilnærming til selvmordsrisiko, forklarer hun. – I psykologien har vi et kronisk mindreverdighetskompleks overfor medisin- og naturvitenskapen, og skal til enhver tid vise at også vi legger oss på prediksjon og kartlegging. Men det er tankevekkende at vi har holdt på med prediksjon siden det skjøt fart på 1950-tallet og vet masse om risikofaktorer – men likevel har ikke selvmordstallene gått ned. Denne viktige tilnærmingen må suppleres av andre former for kunnskap.
“Inn i krisen” er en modig bok som stiller spørsmål ved en etablert rutine, og introduserer nye perspektiver som forfatteren er klar over at mange ikke vil ta i mot umiddelbart.
Men det er også en allmenn bok om å være i krise, og å møte folk i krise. Selv om den henvender seg til leger, psykologer, ambulansepersonell og annet helsepersonall, mener forfatteren at den kan leses av alle med interesse for temaet.
– Mest av alt er boken skrevet for folk som møter mennesker i krise og hva de kan gjøre. Den er også et vitnesbyrd for dem som ikke blir hørt, avslutter Gjelsvik.
