Bokutdrag

Tourettes og ADHD hos barn og unge - sykdom eller bare dårlig oppførsel?

Barn og unge med ADHD og Tourettes syndrom oppleves av mange lærere som en stor utfordring i skolen. I boken "Kan de ikke bare ta seg sammen" gir forfatter Lisbeth Iglum Rønhovde leseren oppdatert innsikt i teori og forskning på ADHD og Tourettes syndrom, samt de vanligst forekommende, ledsagende tilstandene.

Les mer om boken

Holdninger til ADHD og Tourettes syndrom

Barn og unge med ADHD og Tourettes syndrom får ofte mye og negativ oppmerksomhet. Væremåten deres er omdiskutert, og det kan tidvis være vanskelig å skille mellom kunnskapsbasert innsikt om tilstandene og allmenne betraktninger.

Tre–fem prosent av alle skolebarn er på en eller flere måter plaget av symptomer på de tilstandene vi nå kaller ADHD eller Tourettes syndrom. Eldre betegnelser, som MBD, er gått ut av vokabularet vårt. Diagnosene er symptombeskrivende på den måten at de blir satt når et visst antall symptomer på manglende konsentrasjonsevne, fysisk uro, impulsivitet eller tics er til stede på en gjennomgripende måte. Diagnosene sier ikke noe om årsakene som ligger bak. De sier også lite eller ingenting om flere tilstander som pleier å følge i kjølvannet av symptomene.

ADHD handler om en svikt eller dysfunksjon på utføringssiden og ikke om manglende kunnskap om hva som bør gjøres. Som regel vet de som har en slik svikt, dette utmerket godt selv, og de blir bare mer irritable av å bli fortalt om og om igjen at de har gjort en dårlig jobb. En ungdom sa det slik til meg: «Problemet er ikke å få kunnskap inn i hodet, men å få den ned på papiret!» Konsentrasjonsvansker, spesifikke eller non-verbale lærevansker kan være årsaken til dette fenomenet. Ledsagende fenomener, som sviktende selvregulering i affektsituasjoner, forekommer også svært ofte. Dette siste er nå betegnet som emosjonell dysregulering, et symptom som ikke fins i kriteriene for ADHD.

"De kan hvis de vil"

Et utsagn man til stadighet hører om barn med ADHD og Tourettes syndrom, er: «De kan hvis de vil.» Det bidrar sterkt til å forkludre forståelsen av begrepet og redusere det til den enkle forklaringen at det handler om latskap eller, enda verre, manglende oppdragelse.

Utsagnet «de kan når de vil» er likevel viktig på to måter. Det peker på den ene siden på et av hovedproblemene, nemlig at vanskene på utføringssiden er nærmest uoverkommelige når de ikke vil. Det er nettopp her kjernen i problemet ligger, og det handler om at prestasjoner er motivasjonsavhengige. Professor Russell Barkley hevder at så godt som ingen har konsentrasjonsvansker når de spiller Nintendo. For å kunne få det til må man ha glede av det, og det peker på hva som bør bli en del av løsningen. Man må legge hverdagen til rette slik at barnet ikke mister motet, men får brukt evnene sine på en optimal måte.

Det foreldre hyppigst sier noe om når de kommer til meg, er hvordan de har blitt mottatt av hjelpeapparatet. Vanskene er ofte enten blitt ignorert eller blitt omtalt som å «handle om samspillsproblemer og manglende grensesetting». Foreldrene føler derfor ofte at de enten ikke blir tatt alvorlig, eller, enda verre, at de har skylden for barnets vansker. Dette er det dårligst tenkelige utgangspunktet for videre samarbeid. Foreldrene har da mistet tilliten til at hjelpeapparatet har særlig rede på hva dette egentlig handler om.

Ved siden av å tilføre leseren konkret kunnskap om hva ADHD og Tourettes syndrom handler om, innbefatter boken også en svært viktig del om holdninger. Disse lidelsene er ikke lette å forstå. Det er derfor en slitsom del av hverdagen for både barn og foreldre at de fortsatt møter holdninger som er avspeilet i bokens tittel. Etter å ha lest er det lettere å fatte at ADHD og Tourettes syndrom er tilstander som kan kalles for skjulte handikap. Det er derfor å håpe at leseren føyer seg inn i rekken av personer som bruker den nye kunnskapen til å bli bedre medspillere i hverdagen for disse barna. De har ellers nok å stri med som de har.

Forord av Trygve Lindback, Overlege, dr.med. og spesialist i barnesykdommer. Redigert av webredaktør. 

Lisbethiglum
"Det vanskelige spørsmålet som lærere ofte stiller, er: «Hva skyldes sykdommen, og hva er vanlig dårlig oppførsel?»"
Lisbeth Iglum Rønhovde, "Kan de ikke bare ta seg sammen"

Hva skyldes sykdommen, og hva er vanlig dårlig oppførsel?

Det er viktig å minne seg selv om at også blant barn og unge uten ADHD og/eller TS er det i perioder normalt med en viss opposisjon og gjenstridighet. Når disse forholdene inntreffer hos ungdom med ADHD og TS, fører det ofte til forvirring og frustrasjon både hos ungdommen selv og i omgivelsene. Det vanskelige spørsmålet som lærere ofte stiller, er: «Hva skyldes sykdommen, og hva er vanlig dårlig oppførsel?»

Hva hører foreldre når dette spørsmålet blir stilt?

Antakelig hører foreldrene en nedvurdering og mistenkeliggjøring av seg selv. Her har de stått på, kanskje i 10–15 år, ofte med trippel utholdenhet og tålmodighet, for å få barnet til å forholde seg hensiktsmessig i sosiale situasjoner. Barnet er sikkert kommet mye lenger i utviklingen av slike ferdigheter enn det ville ha gjort uten foreldrenes innsats. Likevel kan barnet ha en atferd og en del utspill som virker forvirrende, uforklarlige og umotiverte på omgivelsene. Man har en idé om at noe av dette må skyldes syndromet. Samtidig likner mye av det umiskjennelig på uoppdragenhet – og ovennevnte spørsmål blir stilt. Dette spørsmålet vil foreldrene, etter års arbeidsinnsats, ofte oppfatte som en anklage: «Du har ikke klart å oppdra barnet ditt!», kanskje til og med som en mistenkeliggjøring: «Du har ikke gitt nok, fulgt opp godt nok, vært en god nok mor» og så videre. 

Hva legger pedagogen eller fagpersonen i spørsmålet?

Som regel er det ikke slike holdninger som ligger til grunn for pedagogens spørsmål. Problemstillingen kan gjerne ses todelt:

  • Hva er Tourettes syndrom? Eller: Hva er nevrobiologisk betinget og følgelig noe vi må akseptere (slik vi aksepterer at den svaksynte eleven ikke kan lese på tavla fra bakerste pult)? Og:
  • Hva er dårlig oppførsel? Eller: Hva kan vi gripe fatt i, ut fra at vi har lang tradisjon og erfaring i skolen med å oppdra barn og lære dem å innordne seg de reglene som gjelder, hvordan omgås hverandre, og så videre?

Spørsmålet er ofte et forsøk fra pedagogens side på å skille tingene fra hverandre: Hva må vi akseptere, og hva kan vi gjøre noe med? Hvis så pedagogen blir møtt av legen som tordner «alt er ADHD/TS, ingenting er dårlig oppførsel!», føler hun eller han seg ofte på nullpunktet i sitt forsøk på å forstå.

Utdrag fra kapittel 2 Diagnostisering og diagnosekriterier. Redigert av webredaktør. 

Les mer om boken

Relaterte artikler