Heidi Mittun-Kjos

Barnas hus

Se på jenta. Blank, skinnende jakke gjennom gatelyktenes hvite skrømt, som våker over det vesle sentertorget. Lykt for lykt driver hun vekk, her og nå femten år på fjerde dagen. Vinrød er jakka, posete bombete, hun ligner et eple med stilker til bein. Forbi butikken som er stengt, forbi videokiosken som er åpen, hun skal uansett ikke ha noe. Hun har nesten alt hun vil ha; ti prince mild i lomma på nenehcherryjakka, en barnekvinnekropp under klærne, nytt av året alt sammen. En vårmorgen i 1989 ruller en stasjonsvogn inn mellom blokkene i drabantbyen. I bilen sitter en mann, en venn, et mørke. Mange vil bli trukket mot leiligheten hans, der alle regler opphører. Fire måneder senere går en jente ut i kvelden med gjengjeldelse i blikket. I en mørk og suggererende fortelling følger vi en ung jentes sårbarhet, og en forelskelse så besettende at det føles som å komme for nær solen.