Reisen til nattens ende

Reisen til nattens ende vakte sensasjon i Frankrike ved utgivelsen i 1932 og blir regnet som Célines (1894–1961) hovedverk. Bokens jeg – den underlige Bardamu – går fra den ene rystende opplevelsen til den andre. Over skildringene hviler et uvirkelig skjær. Boken blir en eventyrlig pikareskroman i svart, der mennesker og ting endevendes og fordreies slik at vrangsiden – som kanskje allikevel er den rette – kommer ut. Céline brukte et vell av selvbiografiske elementer fra en omtumlet tilværelse som soldat, reisende i Afrika, lege for fattige i Paris og ansatt ved Folkeforbundet.

Selv i dag virker boken som et slags våkent mareritt. Bare én ting er sikkert: En sterkere og mer buldrende bekmørk leseropplevelse skal man lete lenge etter.

Louis-Ferdinand Céline (1894–1961) var en av de største, men også mest omstridte forfattere i fransk litteratur. Han blir også regnet som en av de mest innflytelsesrike forfatterne på 1900-tallet, både på grunn av det fandenivoldske innholdet i bøkene hans, men også på grunn av stilen; muntlige, buktende, sprakende setninger dandert med hans kjennemerke, de tre pauseprikkene: …

Etter den mørke debuten med Reisen til nattens ende (1932) fulgte bøker som, om mulig, i enda større grad var preget av bitterhet og dyp pessimisme. Viktigst av dem var nok Død på kreditt (norsk utg. 1993). I 1937–41 skrev Céline tre politiske pamfletter med antisemittisk innhold. Han rømte til Danmark i 1944, men ble arrestert i 1945. Han ble siden dømt i Frankrike, men fikk amnesti i 1951.