Søk
"For den store epikk er en form som er forankret i det historiske øyeblikks empiri, og ethvert forsøk på å avbilde det utopiske som noe eksisterende, vil bare ødelegge formen, ikke skape noen realitet. Romanen er formen til, den absolutte syndighets epoke, ifølge Fichte, og må forbli den dominerende form så lenge verden står under disse stjerners tegn."
Romanens teori(1916, første gang i bokform 1920) er en av de tidligste verkene til den ungarske filosofen, litteraturteoretikeren og marxisten Georg Lukács (1885–1971). Verket ble forfattet under første verdenskrig, en periode der Lukács deltok sammen med Ernst Bloch og Karl Jaspers i kretsen rundt Max Weber, Wilhelm Dilthey og Georg Simmel – de toneangivende skikkelsene i den åndsvitenskapelige skole. I et forord til boken fra 1962 sier Lukács selv at bokens prosjekt var å forfatte en allmenn litterær sjanger-dialektikk, basert på estetiske kategoriers vesen og litterære former, som tilstrebet en inderligere forbindelse mellom kategori og histroie enn han kunne finne selv hos Hegel. Forordet er for øvrig en analyse av og et oppgjør med store deler av tankegodset boken i sin tid ble forfattet i lys av og i spennvidden mellom dette og verkets opprinnelige tekst ligger noe av fascinasjonen i den foreliggende bok – den gir på samme tid en innsikt i 1920- og 1930-årenes idelogier og en kritikk og fornyelse av dem.
Verket utkommer med denne Fakkel-utgivelsen for første gang på norsk og er oversatt fra tysk av Per Paulsen.