Amalie Skram

Amalie Alver ble født i Bergen i 1846. Hun var eneste jente i en søskenflokk på fem. Da hun var sytten, gikk faren konkurs og rømte til Amerika; moren satt alene igjen med de fem barna. Dette var bakgrunnen for at Amalie bare atten år gammel ble giftet bort til den langt eldre skipskapteinen B. Müller. Det ble et vanskelig ekteskap, og det endte med separasjon i 1878 og endelig oppløsning av ekteskapet fire år senere. Hun forlot da Norge til fordel for Danmark. Her møtte hun dikteren Erik Skram, og de giftet seg i 1884. Heller ikke dette ekteskapet holdt; i 1900 ble Amalie Skram igjen separert.

Skram debuterte med Constance Ring i 1885. Denne romanen skildrer et ulykkelig ekteskap, og den fikk en viktig rolle i moraldebatten. Hennes neste verk, romanserien Hellemyrsfolket, regnes som et av naturalismens hovedverker i Norge – kanskje er det det eneste virkelig naturalistiske verket. Bøkene er skarpt deterministiske; arv og miljø fører personene inn i tragiske skjebner. Foraadt er et annet viktig verk; det regnes av mange som det beste. Her forteller hun om en ung kvinnes ekteskap med en mye eldre mann.

Skram fikk flere nervøse sammenbrudd og ble innlagt på psykiatriske klinikker, både hjemme i Norge i forbindelse med skandalen ved skilsmissen fra Müller og i København under ekteskapet med Erik Skram. I bøkene Professor Hieronimus og Paa St. Jørgen kritiserte hun behandlingen av psykiatriske pasienter.

Amalie Skram døde i København i 1905; nedbrutt og syk. Gode kritikker fikk hun aldri se; først etter hennes død ble hennes verker virkelig oppdaget.