Ny bok fra Katherine Webb

Les et utdrag fra "Begravd i løgn"

Første bok i en ny serie om politietterforsker Matthew Lockyer.

Katherine Webbs nye bok Begravd i løgn er første bok i en ny serie om politietterforsker Matthew Lockyer. Han har gjort en stor feil i tjeneste, og har nå blitt satt til å gå gjennom gamle saker. En ettermiddag får Matthew en telefon fra fengselet. Det er Hedy Lambert, en kvinne som han fikk dømt til 14 års fengsel for et drap. Hun kan fortelle ham at mannen hun er dømt for å ha drept, har dukket opp i levende live.

Her kan du lese et utdrag fra boka:

 

Dag én, fredag

«Kriminalbetjent Lockyer?»

En kvinnestemme, hul, underlig velkjent. Et øyeblikk syntes Lockyer at han dro kjensel på den. Så ble det stille på linjen, og alt som hørtes, var den svake lyden av noen som trakk pusten.

Hårene reiste seg i nakken på Lockyer. Han følte seg iakttatt av sitt eget uklare speilbilde i vinduet: en høy, langbeint skikkelse med mørkt hår som trengte å stusses, skjev nese og mørke ringer under øynene. Han kunne virkelig behøve en god natts søvn.

«Ja, hvem snakker jeg med?»

«Det er meg, Hedy. Hedy Lambert.»

Lockyer ble stille så lenge at politibetjent Broad tittet opp fra pc-en. Automatisk vendte han ryggen mot det nysgjerrige blikket hennes.

«H… frøken Lambert.» Han kremtet. «Jeg … Det var en stund siden. Jeg hadde ikke ventet å høre fra deg.» Det sto tre tomme kopper på pulten hans, og han begynte å snu på hankene slik at han kunne plukke opp alle med én hånd. Fiklende, som en nervøs unge. Han tvang seg til å stå i ro.

«Nei. Men altså.» Hedy tok sats. «Hvordan går det?»

«Hvorfor ringer du, frøken Hedy?» Han angret umiddelbart den bryske tonen. Det ble stille igjen.

«Ikke tid til småprat?» sa Hedy tørt, men Lockyer merket en dirrende undertone. Han ventet. Han ville kanskje ha sagt mer om ikke Broad hadde sittet der og prøvd å gi inntrykk av at hun ikke lyttet. «Jeg vil gjerne at du kommer og snakker med meg, betjent Lockyer.»

«Om hva?»

«Noe viktig. Noe … som kanskje haster. Kanskje. Det gjelder det som skjedde. Harry Ferris.»

«Har du ny informasjon som vedrører saken?»

«Ja. Men du trenger ikke å spørre hva det er, for det akter jeg ikke å si i telefonen. Du er nødt til å komme og snakke med meg. Vær så snill.» Det hørtes nesten ut som hun tryglet, men bare nesten.

Lockyer prøvde å anlegge en saklig tone. «Jeg kan ikke love noe …» Han lette etter en penn blant rotet og papirene som lå utover pulten. «Hva er adressen?»

«Adressen?» Den samme tørre og ironiske stemmen som før, med en undertone av noe mørkere. «Eastwood Park.»

Lockyer strammet kjevemusklene. Betjent Broad slengte en penn bort til ham. Eastwood Park kvinnefengsel. Det var gått fjorten år – fjorten år siden han satte Hedy Lambert bak lås og slå, og der satt hun fortsatt. Det var helt overflødig å notere det, men han gjorde det likevel: E Park kvf, skriblet han på en papirlapp. Han ville gjettet at hun var løslatt på prøve nå, men når han tenkte etter, hadde hun jo fått tjue år. Det var det man fikk for et kaldblodig overlagt drap.

***

Lockyer trasket langsomt til bilen, som sto parkert på baksiden, mens han tenkte over alt han hadde gjort i løpet av de siste fjorten årene. Steder han hadde vært, mennesker han hadde møtt, saker han hadde hatt. Og i alle de årene hadde Hedy Lambert sittet i fengsel. Han hadde spilt en framtredende rolle i etterforskningsgruppen som fikk henne arrestert og siktet. Han hadde en urolig fornemmelse i bakhodet. Det var den samme uroen han hadde kjent i fjor, på saken som førte til at han ble forflyttet sidelengs, fra drapsavsnittet til avdelingen for uløste saker. Cold case-saker. Han hadde begynt å skjønne hva den følelsen signaliserte – den kom når han var i ferd med å ta en dårlig avgjørelse.

Men han visste allerede at han kom til å gjøre som Hedy Lambert ville og besøke henne. Han var nysgjerrig på hva hun aktet å si, og han klarte ikke å fri seg fra en følelse av at han skyldte henne noe. Han hadde aldri glemt alle de indre konfliktene hun påtvang ham – hvordan han ti ganger om dagen hadde vekslet mellom å tro på henne og mistenke henne for å lyve. Og selv ikke etter at hun var dømt for drap, klarte han å fri seg fra en følelse av at han kunne ha tatt feil.

Hedy Lambert fulgte Lockyer hele veien hjem til foreldrene hans. Det er viktig. Det … det kan være at det haster. Han skjønte ikke hvordan noe kunne haste i en sak som hadde vært lukket så lenge som denne.

***

Lockyer visste at han kom til å sove dårlig i natt igjen. Han visste det så snart han hadde lagt seg, litt over tolv. Vinden hylte mot veggene i det vesle huset hans og slo i de nakne trærne på baksiden. Det var en ensom lyd, og en han likte godt selv om den gjorde ham rastløs. Men det var ikke bare det, og heller ikke kjøttpuddingen, som lå som en klump i magen.

Hodet var fylt av minner om Hedy Lambert. Liket som lå ved siden av henne på murgulvet, de blodige hendene hennes, og den hule klangen i stemmen på telefonen i dag, fjorten år senere. Han lurte på hvordan hun så ut nå, om årene hadde fart pent med henne, eller om tiden i fengsel hadde satt spor. Første gang de traff hverandre hadde han ikke klart å sette fingeren på hva som var annerledes med henne. Først senere, etter at alle detaljer ved åstedet var fotografert, samlet inn og registrert, og etter at hun hadde fått lov til å vaske av seg blodet og skifte klær, gikk det opp for ham.

Ansiktet hennes var helt nakent. Han kunne ikke huske sist han hadde sett en kvinne – i hvert fall ikke en ung en – uten antydning til kosmetikk. Og håret hennes hadde vært rent, men ikke klippet i noen bestemt frisyre. Det så ikke ut som det hadde blitt klippet på en lang stund, og heller ikke var det farget. Av alminnelig, mellombrun farge, med midtskill og brettet inn bak ørene. Ikke så mye som et smykke. Hun hadde ikke gjort noe av det kvinner gjør for å oppnå anerkjennelse hos andre kvinner, eller menn, eller seg selv. Gamle jeans og en formløs T-skjorte. Hedy Lambert hadde gitt inntrykk av å være en kvinne som prøvde å bli usynlig, og ved første øyekast var hun ikke det minste pen. Ansiktet var litt for langt og smalt, øynene nærmere grå enn blå. Likevel kjente Lockyer at blikket ble trukket mot henne, om og om igjen. Akkurat som minnene som vendte tilbake nå.

Det var ingen vits i å bli liggende når han ikke var i nærheten av å sovne, så han sto opp. Noen ganger hjalp det å gå. Han tråkket føttene ned i støvlene, trakk på seg en jakke og gikk ut. Det hadde sluttet å regne. Skydekket var i ferd med å bryte opp, og små glimt av månen kom til syne på den urolige himmelen. Vinden ulte i trærne så det lød som et brusende hav. Oppkjørselen var vasstrukken og kvernet til gjørme. Alle hullene i veien var fylt med vann. I den andre delen av tomannsboligen, hos Lockyers eneste nabo i nesten en kilometers omkrets, var lysene tent. Gamle Mrs. Musprat fikk visst ikke sove, hun heller. Lockyer følte seg omringet av søvnløse gamle mennesker. Han lurte på om Hedy Lambert fikk sove.

***

Urolig og nysgjerrig ventet han ved et bord i besøksrommet, fullt klar over at han ikke burde ha kommet. Noe skyldtes at det alltid er ubehagelig å være politimann i et fengsel, men det var noe mer også. Og med ett sto hun der. Hun var tjuefem år gammel den gangen hun ble satt inn. Lockyer var en tjuesju år gammel, nyutdannet kriminaletterforsker på vei oppover. Nå var hun trettini, og magrere, med mer markerte kinnbein, og uflidd hår som rakk henne til albuene, men som hun fortsatt brettet bak ørene. De første grå stråene viste seg i tinningene. Klærne var like formløse som før – joggebukse og T-skjorte – og det rykket i munnen hennes da hun så ham. Det var slett ikke noe smil.

Hun satte seg uten å si noe, og Lockyer motsto trangen til å bøye seg bakover. Som om han var redd hun skulle slå til ham. Han lurte på hvorfor underbevisstheten anså det som en mulighet. Hun så granskende på ham, og han kjente igjen det grå blikket.

«Takk for at du kom», sa hun endelig.

«Hvordan går det med deg?» sa Lockyer i mangel av noe bedre.

Nå smilte hun, lett sarkastisk. «Nei, du vet. Helt supert. Cellekameraten min tok en diger dose spice i forgårs, så nå har jeg rommet for meg selv til hun vender tilbake til planeten Jorda.» Hun kastet et nytt blikk på ham, og Lockyer kom på at hun var smart. Uansett hvor ødelagt hun var den gangen, og hvor ødelagt hun kanskje var nå, var hun smart. «Fortsatt like god på small talk, skjønner jeg», sa hun. «Kaller kollegaene dine deg fortsatt bondeknollen?»

«Ikke så ofte som før.»

«Jeg trodde de bare ertet deg for dialekten. Det gikk litt tid før jeg skjønte at de faktisk mislikte deg.»

«De kunne ikke fordra meg», sa han uaffisert. «Vi hadde mye moro.»

«Jaså?»

«Hva var det du ville si meg, H… frøken Lambert?»

«Du kan gjerne kalle meg Hedy. Vi er tross alt gamle venner.»

«Jeg er ikke her som venn, Hedy.»

Hun rykket til. «Nei. Takk for den.»

«Det jeg mente, var at det var politimannen du ville snakke med, ikke vennen. Ikke sant?»

«Jo. Du er jo politimannen som fikk meg inn her.»

«Og du er hun som lærte meg å ikke gå etter magefølelsen. Aldri.»

Hedy stirret på ham med et trist uttrykk. Hun hadde slitne rynker rundt øynene. Langt fra vakker, men fortsatt slående. Det var fortsatt noe ved henne som tiltrakk ham.

«Men hva om magefølelsen din stemte, kriminalbetjent Lockyer?» sa hun.

«Hva dreier dette seg om, Hedy?»

«Harry Ferris er tilbake.»

«Harry Ferris?»

«Ja, han er hjemme igjen.»

Lockyer blunket. Hjertet hoppet over et slag, som om det skjønte at dette var viktig. Noe stort. «Hjemme?» sa han nølende.

«Hjemme hos faren. Han er tilbake hos professor Ferris, på Longacres i Stoke Lavington.»

Longacres, hvor en sjasminbusk rammet inn døren, og de hadde en katt som het Janus, og det sto en gammel låve med fiskebeinsmønstret murgulv bak huset. Blodet fra den døde hadde rent ned i mørtelen mellom mursteinene og tegnet opp gulvmønsteret med forferdelig, geometrisk nøyaktighet. Først hadde de antatt at den avdøde var Harry Ferris – Roland Ferris hadde insistert på at liket tilhørte hans bortkomne sønn Harry. Men så hadde Rolands søster Serena erklært at det slett ikke var Harry, og at broren snakket over seg, og en stund hadde liket to identiteter – eller ingen – og etterforskningen hadde stått i stampe mens de prøvde å oppklare hvem drapsofferet var. Lockyer mintes at etterforskningslederen hadde blitt blodrød i ansiktet da det første settet med DNA-prøver ble rotet bort. Til slutt var det fingeravtrykkene som ga dem det første endelige svaret. Liket tilhørte ikke Harry, men en mann som het Michael Brown.

Senere var det Lockyer som oppdaget at Hedy Lambert hadde et motiv for å drepe begge.

«Hvordan i all verden kan du vite at Harry er hjemme igjen?» sa han nå.

«Jeg har fortsatt en venn i landsbyen», sa Hedy. «Dette er store nyheter på sånt et lite sted. Hun ringte.»

«Det … det endrer jo ikke på hva du gjorde. Eller hva som skjedde.»

«Jo, selvfølgelig gjør det det!» Hun sa det med lavmælt innstendighet mens hun spredde fingrene mot bordplaten. Lockyer la merke til noen arr på armene hennes som ikke hadde vært der før. Tynne, parallelle rosa og sølvgrå striper. «Da dere arresterte meg, var det fordi jeg skulle ha drept Harry Ferris, en mann som hadde vendt faren – og hele livet sitt – ryggen femten år tidligere. Sporløst forsvunnet. Hvordan kan det ikke bety noe at han har vendt hjem nå?»

«Du drepte fortsatt en mann, Hedy. Ikke Harry, men …»

«Jeg drepte ingen!»

Katherine Webb: Begravd i løgn

Politietterforsker Matthew Lockyer har gjort en stor feil i tjeneste, og har nå blitt satt til å gå gjennom gamle saker. Han trekkes stadig mot drapet på sin bror, som fortsatt er uløst.

Men en ettermiddag får Matthew en telefon fra fengselet. Det er Hedy Lambert, en kvinne som han fikk dømt til 14 års fengsel for et drap. Hun kan fortelle ham at mannen hun er dømt for å ha drept, har dukket opp i levende live.

Det var Matthew som klarte å bevise at Hedy hadde motiv, men i bunn og grunn trodde han aldri at hun var skyldig. Han plages av tanken på at en uskyldig kvinne har sittet inne så lenge, og åpner saken på ny. Men blir han manipulert? Kanskje noen saker bare bør ligge begravet?

 

Kjøp boka

Begravd I Løgn (1)

  

Katherine Webb

Katherine Webb

En bestselgende forfatter med nærmere en halv million solgte bøker i Norge!

Katherine Webb (f. 1977) er en anerkjent og kritikerrost forfatter av historisk underholdningslitteratur. I 2010 brakdebuterte hun med Arven (på norsk i 2011) og har siden solgt nærmere en halv million bøker i Norge. Alle har alle funnet veien inn i norske leseres hjerter.

Katherine Webb vokste opp i landlige Hampshire og har studert historie ved Durham University. Siden har hun hatt tilhold i London og Venezia, men er nå bosatt utenfor Bath.

Utgivelser på norsk:

Besøk fra fortiden, 2022
Skjulestedene, 2018
Den engelske piken, 2016
Italienske netter, 2015
Det forbudte barnet, 2014
En sang fra fortiden, 2013
Det du ikke ser, 2012
Arven, 2011

Relaterte artikler

Les et utdrag fra «Fri»

Les et utdrag fra «Fri»

Lea Ypis oppsiktsvekkende bok «Fri» har raskt blitt en internasjonal snakkis. Nå er den endelig ute i norsk...
Les et utdrag fra «Tom»

Les et utdrag fra «Tom»

«En elegant og original skrekkroman om galskap, kunstig intelligens og psykiatriens tragikomiske historie.» Cathrine...