Første kapittel av «Violeta»

Landflyktigheten
(1920–1940)

Kapittel 1

Jeg kom til verden en stormfull fredag ​​i 1920, samme år som pesten. Strømmen gikk den ettermiddagen jeg ble født, slik det ofte hendte når uværet herjet, og lysene og parafinlampene som de alltid hadde for hånden i nødssituasjoner, var tent. Moren min, María Gracia, kjente riene komme og dem kjente hun godt, for hun hadde født fem barn, og hun overga seg til smerten og fødte nok en gutt, ved hjelp av sine søstre, som hadde vært med henne i dette kritiske øyeblikket flere ganger allerede og bestandig sto støtt. I flere uker hadde familielegen jobbet uavbrutt på et av feltsykehusene, og de syntes det var hensynsløst å ringe ham for noe såpass prosaisk som en fødsel. Tidligere hadde de hatt en jordmor å regne med, og alltid den samme, men hun ble et av influensaens første ofre og var den eneste jordmoren de kjente.

Moren min hadde regnet ut at hun gjennom hele sitt voksne liv enten var gravid, nettopp hadde født, eller nettopp hadde kommet til hektene igjen etter nok en spontanabort. Den eldste sønnen, José Antonio, var sytten år gammel, såpass visste hun, for han ble født samme år som et av de verste jordskjelvene vi har opplevd her, det som jevnet halve landet med jorden og etterlot tusenvis av døde, men hun husket ikke nøyaktig hvor gamle barna hennes var eller hvor mange mislykkede svangerskap hun hadde gjennomlevd. Hun ble ufør i flere måneder hver gang det skjedde, og hver fødsel tok kraften fra henne og gjorde henne melankolsk i lang tid. Før hun giftet seg, hadde hun vært hovedstadssosietetens vakreste ungpike, slank og med et uforglemmelig ansikt, grønne øyne og hvit, nesten gjennomsiktig hud, men tyngden av morskapet hadde deformert kroppen hennes og tappet henne for humør.

I teorien elsket hun barna sine, men i praksis foretrakk hun å ha dem på behagelig avstand, for i form av strid brakte energien til gutteskokken forstyrrelse inn i det lille kvinneriket hennes. Ved en anledning innrømmet hun for skriftefaren sin at det var djevelen som hadde dømt henne til å føde bare gutter, en forbannelse var det. I to hele år måtte hun be en rosenkrans hver eneste dag og donere en betydelig sum til reparasjon av kirken som straff for å ha sagt noe slikt. Mannen hennes forbød henne å gå til skriftemål igjen.

Under tilsyn av min tante Pilar klatret Torito, tjenestegutten i huset, opp en stige og festet tauene, som ble oppbevart i et skap til slike anledninger, i to stålkroker han selv hadde installert. Kledd i nattkjole sto moren min på knærne og holdt seg fast i et tau med begge hender og presset i det som virket som en evighet, mens hun lirte av seg eder hun aldri brukte ellers. Tante Pía satt på huk mellom beina hennes, klar til å ta den nyfødte imot før den traff gulvet. Hun hadde gjort klar et utkok på brennesle, burot og ruteblomst til etter fødselen. Drønnene fra stormen som slo inn i persiennene og rev med seg deler av taket, dempet klynkene og det lange skriket til slutt, da jeg først stakk hodet ut, før kroppen min, dekket av slim og blod, skled mellom tantes hender og dundret i tregulvet.

«For ei klumse du er, Pía!» ropte Pilar og løftet meg opp etter en fot. «Det er en jente!» la hun overrasket til.

«Det er ikke mulig, se skikkelig etter», mumlet moren min utmattet.

«Jeg mener det, søss, den har ikke tissefant», svarte den andre.

Faren min kom sent hjem den kvelden etter middag og flere slag brisca på klubben, og gikk rett på rommet sitt for å kle av seg og gi seg selv en forebyggende alkoholskrubb før han hilste på familien. Han ba den vakthavende hushjelpen om et glass konjakk, og hun tenkte ikke på å gi ham nyheten, for hun var ikke vant til å snakke med sjefen, og derfra gikk han for å hilse på kona. Selv før han krysset terskelen, varslet den rustne dunsten av blod ham om det som hadde skjedd. Han fant moren min i sengen, rød i ansiktet og med håret vått av svette, kledd i en ren nattkjole lå hun og hvilte. De hadde allerede tatt tauene ned igjen fra taket og fjernet bøttene med skitne filler.

«Hvorfor fikk ikke jeg beskjed!» utbrøt han etter å ha gitt kona et kyss på pannen.

«Hvordan skulle det ha gått til? Sjåføren var sammen med deg, og ingen av oss aktet oss ut i denne stormen, selv ikke hvis de bevæpnede bondetampene dine hadde sluppet oss forbi», repliserte Pilar med en lite vennlig tone.

«Det er en jente, Arsenio. Endelig har du fått en datter», avbrøt Pía og viste ham bylten hun holdt i armene.

«Barmhjertige Gud», mumlet faren min, men da han fikk se vesenet som stakk frem mellom brettekantene på sjalet, stivnet smilet hans. «Hun har et egg i pannen!»

«Ikke vær bekymret for det. Noen barn blir født sånn, og så går det over etter noen dager. Det er et tegn på intelligens», improviserte Pilar, for hun ville ikke fortelle at datteren hans hadde landet i livet med hodet først.

«Hvilket navn vil dere gi henne?» spurte Pía.

«Violeta», slo moren min fast før ektemannen rakk å legge seg imellom.

Det er det gjeve navnet til oldemoren min på morssiden, hun som broderte våpenskjoldet på det første flagget etter frigjøringen på begynnelsen av 1800-tallet.

Pandemien kom ikke som noen overraskelse på familien min. Så snart ordet begynte å løpe om døende som slepte seg rundt i gatene i havnen, og det alarmerende antallet blå kropper på likhusene, regnet faren min, Arsenio del Valle, seg frem til at det ikke ville ta pesten mer enn et par dager å nå fram til hovedstaden. Men han mistet ikke besinnelsen, for han hadde gått og ventet. Han hadde forberedt seg på pesten med samme standhaftighet som han brukte i møte med alt annet, hvilket hadde tjent ham i forretningene og gjort ham rik. Han var den eneste av brødrene som var i ferd med å gjenvinne prestisjen som rik mann, et kjennetegn min oldefar hadde hatt og som min bestefar arvet, men som var penger han tapte gjennom årenes løp fordi han fikk for mange barn og var en hederlig mann. Av de femten barna bestefar fikk, levde elleve fortsatt, et betydelig antall, som beviste kraften i Del Valle-familiens blod, skulle man tro måten faren min skrøt på. Det krever både krefter og penger å forsørge en så stor familie, og litt etter litt forsvant formuen.

Før pressen begynte å omtale sykdommen med navn, visste faren min allerede at det var Spanskesyken det var snakk om, for han holdt seg oppdatert på nyhetene i verden ved hjelp av utenlandske aviser, som kom sent til Club de la Unión, men likevel inneholdt mer informasjon enn lokalavisene, i tillegg til en radio han selv hadde bygget etter instruksjonene i en bruksanvisning og som han brukte til å holde kontakten med andre radioentusiaster. Og slik var det at han, gjennom skurringen og pipingen fra kortbølgesendingene, fikk vite hvordan pandemien virkelig herjet andre steder. Han hadde fulgt virusets fremmarsj siden oppstarten, han visste hvordan det hadde blåst som en dommedagsvind gjennom Europa og USA, og fra det utledet han at dersom det hadde fått så tragiske konsekvenser i siviliserte land, var det å forvente at det ville bli enda verre i vårt, hvor ressursene var færre og befolkningen mindre opplyst.

Men den spanske influensaen, som de bare kalte Spanskesyken for enkelhets skyld, kom ikke før nesten to år senere. Ifølge dem som forsket på slikt, hadde vi sluppet smitte tidligere på grunn av landets geografiske isolasjon, den naturlige grensen fjellene utgjorde på den ene siden og havet på den andre, fordelene både klimaet og avstanden hadde ved å beskytte oss mot unødvendig ferdsel av smittede utlendinger. Men folket ga fader Juan Quiroga æren, og tilegnet forebyggende prosesjoner til ham. Han er den eneste helgenen vi har som er noe verdt å hedre, for hva angår hjemlige mirakler, er det ingen som kan måle seg med ham, selv om Vatikanet aldri har latt ham kanonisere. I 1920 ankom imidlertid viruset med pomp og prakt og større kraft enn noen kunne ha forestilt seg, og knuste alle teorier, både de vitenskapelige og de teologiske.

Pesten begynte med en forkjølelse som ikke lot seg lindre, enorm feberøkning, dundrende hodepine, brennende svie i øyne og hals, og delirium i møte med det fryktinngytende synet av døden som ventet en halvmeter unna. Huden ble stadig mørkere og mørkere lillablå, føttene og hendene svarte, hosten gjorde det vanskelig å puste, et blodig skum fylte lungene, offeret jamret sin nød, og slutten kom ved kvelning. De heldigste døde på noen få timer.

Min far hadde med god grunn mistanke om at Spanskesyken i løpet av krigen i Europa hadde forårsaket mer død blant soldatene i de overfylte skyttergravene, der det var umulig å unngå smitte, enn kuler og sennepsgass hadde. Med like stor voldsomhet ødela den USA og Mexico, og spredte seg deretter til Sør-Amerika. Avisene skrev om lik som lå stablet som tømmerstokker i gatene i andre land, for det fantes verken tid eller kirkegårder nok til å begrave dem, at en tredjedel av menneskeheten var smittet og over femti millioner hadde dødd. Men nyhetene var like selvmotsigende som de skremmende ryktene som sirkulerte. Det hadde gått atten måneder siden våpenhvilen, som markerte slutten på fire grufulle år og Den store krigen i Europa, ble undertegnet, og det virkelige omfanget av pandemien, som militærsensuren hadde lagt lokk på, begynte å komme for dagen. Ingen land ville innrømme hvor mange de hadde mistet. Bare Spania, som hadde forholdt seg nøytralt gjennom konflikten, delte nyheter om sykdommen, og det var derfor de endte med å kalle den Spanskesyken.

Før forlot folk i landet vårt verden av alminnelige årsaker, det vil si uopprettelig fattigdom, uvaner, slagsmål, ulykker, forurenset vann, tyfus og årenes gang. Det var en naturlig prosess som ga folk tid til å avholde verdige begravelser, men da Spanskesyken kom og angrep med tigerens grådighet, ble alle nødt til å gi avkall på å skulle trøste de døende, og sørgeritualene de var vant til.

De første tilfellene ble oppdaget ved kvernhusene i havnen, da det nærmet seg slutten på høsten, men ingen, bortsett fra faren min, merket seg dem siden ofrene var lite ærefulle kvinner, kriminelle og smuglere. De sa at det var en kjønnssykdom som sjømenn på landlov hadde hatt med seg fra Indonesia. Men veldig snart var det ikke lenger mulig å skjule at vanskjebnen hadde rammet landet, og ikke lenger mulig å skylde på løsaktighet og det glade liv heller, for styggedommen gjorde ikke forskjell på ikke syndige og dydige. Viruset vant over fader Quiroga, det fortsatte fritt sin vandring og angrep på ondskapsfullt vis både barn og gamle, fattige og rike. Da hele sjømatselskapet og flere medlemmer av kongressen ble syke, kunngjorde avisene at apokalypsen var nær, og regjeringen besluttet å stenge grensene og kontrollere havnene. Men da var det for sent.

Messene med tre prester og kamferposer rundt halsen for å unngå smitte, var fånyttes. Den forestående vinteren med det første regnet forverret situasjonen. Det måtte improviseres feltsykehus på idrettsbaner, likhus i de kommunale slakterikjøleskapene og massegraver der likene til fattigfolk ble lagt, dekket av kalk. Ettersom det allerede var kjent at sykdommen kom inn gjennom nese og munn, og ikke via mygg eller mark i tarmen, slik folk først hadde trodd, ble det pålagt bruk av munnbind, men når det ikke fantes nok slike til helsepersonellet som kjempet i front mot ondskapen, var det heller ikke nok til resten av befolkningen.

Presidenten i landet, en sønn av førstegenerasjons italienske immigranter med progressive ideer, hadde blitt valgt noen måneder tidligere med stemmene fra den fremvoksende middelklassen og fagforeningene. I likhet med alle de andre slektningene i Del Valle-familien, samt deres venner og bekjente, mistrodde faren min presidenten på grunn av reformene han aktet å innføre og som ikke var særlig praktiske for de konservative. Også fordi presidenten var en jypling uten et kastiljansk-baskisk etternavn av det opprinnelige slaget, men faren min var enig i måten presidenten møtte katastrofen på. Den første ordren var at folk skulle låse seg inne i husene for å unngå smitte, men da ingen tok ordren til følge, innførte presidenten unntakstilstand, portforbud om natten og forbud mot å sirkulere uten en god grunn, med trussel om bøter, arrest og i mange tilfeller også stokkeslag til den som ikke adlød.

Skoler, butikker, parker og andre steder der folk vanligvis samlet seg, ble stengt, men enkelte offentlige kontorer, banker, lastebiler og tog som forsynte byene, og brennevinsbutikker, fortsatte å være i drift, for man trodde at massive doser alkohol sammen med aspirin tok livet av viruset. Det var ingen som telte alle dem som døde av en slik kombinasjon alkohol og aspirin, påpekte min tante Pía, som var avholdskvinne og ikke trodde på apotekmedisiner. Politiet klarte ikke å håndheve loven og forhindre kriminalitet, som var det faren min hadde fryktet, og soldater måtte innkalles for å patruljere gatene, tross det velfortjente brutalitetsryktet de hadde. Dette vakte urolige protester i opposisjonspartiene og blant intellektuelle og kunstnere, som ikke glemte massakren på forsvarsløse arbeidere, inkludert kvinner og barn, som hæren hadde stått for bare få år tidligere, i tillegg til andre tilfeller der bajonetter var satt inn mot sivilbefolkningen, som om de var fiender utenfra.

Fader Juan Quirogas tempel ble fylt av hengivne som ville bli kurert for Spanskesyken, og i mange tilfeller var det også det som hendte. Men de vantro, som det alltid finnes nok av, sa at dersom pasienten hadde krefter nok til å klyve opp de trettito trinnene til kapellet i Cerro San Pedro, var det fordi pasienten allerede var på bedringens vei. Det tok ikke motet fra de troende. Selv om alle offentlige forsamlinger var forbudt, samlet de seg til en spontan folkemengde, under ledelse av to biskoper, med den hensikt å ta seg opp til tempelet, men soldatenes kuler og krutt oppløste forsamlingen. På under femten minutter etterlot de seg to døde og sekstitre sårede, hvorav én omkom samme kveld. Presidenten ignorerte biskopenes formelle protest, han tok ikke prelatene imot på sitt kontor, og gjennom sin sekretær svarte han skriftlig at «den som ikke overholder loven, vil møte konsekvenser, om det så er paven det gjelder». Ingen hadde lyst til å forsøke seg på den pilegrimsvandringen igjen.

I familien vår var det ikke en eneste smittet, for før myndighetene grep inn direkte, hadde faren min tatt de nødvendige forholdsregler, hjulpet av måten andre land bekjempet pandemien på. Via radio kommuniserte han med formannen på sagbruket han eide, en pålitelig kroatisk innvandrer som sendte to av sine beste tømmerhuggere fra sør. Han bevæpnet dem med rifler så gamle at han ikke visste hvordan de skulle brukes selv engang, plantet en ved hver inngang til eiendommen og ga dem oppgaven med å forhindre at noen gikk inn eller ut, bortsett fra ham selv og storebroren min. Det var en lite praktisk befaling fordi de logisk sett ikke kunne stanse familiemedlemmer med skudd, men mennenes tilstedeværelse ville avskrekke tyver. Tømmerhuggerne, som over natten var omgjort til væpnede vakter, kom aldri inn i huset. De sov på paller i garasjen, livnærte seg på mat som kokken rakte dem ut gjennom et vindu, og drakk hjemmelaget konjakk som faren min ga dem ubegrensede mengder av, sammen med en håndfull aspirintabletter, for å beskytte dem mot viruset.

For å beskytte seg selv smuglet faren min inn en krigstestet, engelsk Webley-revolver og begynte å øve på å skyte med den i tjenestegården så hønene spratt vettskremt til alle kanter. Sannheten er at han var mindre redd for viruset enn for desperate mennesker. I normale tider var det altfor mange hjemløse, tiggere og tyver i byen. Hvis det som skjedde andre steder gjentok seg her, ville arbeidsledigheten øke, det ville bli matmangel, og panikken ville bre om seg, og i så fall ville til og med folk av en viss hederlighet ty til kriminalitet, folk som til da hadde begrenset seg til å protestere foran kongressen med krav om arbeid og rettferdighet. Som da sultne og sinte permitterte gruvearbeidere fra nord invaderte byen og spredte tyfus.

Min far hamstret matvarer for vinteren: sekker med poteter, mel, sukker, olje, ris og belgfrukter, nøtter, strenger med hvitløk, tørket kjøtt og esker med frukt og grønnsaker til å hermetisere. Fire av barna, hvorav den yngste nettopp hadde fylt tolv, ble sendt sørover, før San Ignacio-skolen stanset undervisningen på ordre fra regjeringen. Men José Antonio ble igjen i hovedstaden, for så snart verden igjen ble normalisert, skulle han på universitetet. Alle reiser ble avlyst, men brødrene mine klarte å komme med på et av de siste passasjertogene, som tok dem til stasjonen i San Bartolomé, der Marko Kusanovic, den kroatiske formannen, ventet, med instruks om å sette dem i arbeid, skulder ved skulder med tøffe tømmerhuggere fra området. Ingen kjære mor. Det ville sørge for at de holdt seg beskjeftiget og friske, og i samme slengen unngikk han problemer hjemme.

Moren min, de to søstrene hennes, Pía og Pilar, og tjenestepikene hadde befaling om å holde seg innendørs og ikke under noen omstendighet gå ut. Moren min hadde svake lunger etter å ha hatt tuberkulose i barndommen, en sårbar tilstand som gjorde at hun ikke måtte utsettes for influensaen.

Pandemien endret ikke stort på rutinene i det lukkede universet som var vårt hjem. Den utskårne hoveddøren i mahogni åpnet seg inn mot en bred, mørk hall som førte til to salonger, biblioteket, den offisielle gjestestuen, biljardrommet, og til en annen lukket dør inn til det de kalte kontoret, fordi det inneholdt et halvt dusin metallmøbler fulle av dokumenter som ingen hadde gjennomgått på uminnelige tider. Den andre delen av huset var skilt fra den første gjennom en patio med portugisiske fliser, der det sto en maurisk fontene som vannmekanismen ikke fungerte på lenger, og et stort utvalg kameliaer i store potter. Det var disse blomstene som hadde gitt eiendommen navnet: Det store huset med kameliaene. En svalgang med fasettslipte vindusruter løp langs tre av patioens sider og ledet til de ulike dagligrommene: en spisestue, spillrom, syrom, flere soverom og bad. Om sommeren var det kjølig i svalgangen, og om vinteren holdt kullovner den mer eller mindre varm. Den siste delen av huset var tjenerskapets og dyrenes rike; der lå kjøkkenet, vaskerom, kjellerboder, garasjen og raden med patetisk små avlukker hvor tjenestepikene sov. Bare ytterst få ganger hadde moren min vært i det tredje gårdsrommet.

Eiendommen hadde tilhørt besteforeldrene mine på farssiden, og da de døde, var huset det eneste av verdi de etterlot til barna sine. En verdi som delt på elleve utgjorde svært lite på hver. Arsenio, den eneste med visjoner om fremtiden, tilbød seg å kjøpe ut brødrene sine gjennom små avdrag. Først så de andre på det som en tjeneste, gitt de utallige problemene som fulgte det gamle herskapshuset, som var det faren min forklarte for dem. Ingen med vettet i behold ønsket å bo i det huset, men han trengte plass til barna han hadde og barna som skulle komme, i tillegg til svigermoren, som var veldig gammel allerede, og konas søstre, to peppermøer som var helt avhengige av at han forsørget dem. Senere, da han betalte brødrene en brøkdel av det han hadde lovet, og senere enn han hadde sagt, og til slutt sluttet helt å betale, ble forholdet til søsknene forverret. Det hadde ikke vært hans intensjon å lure dem. Det dukket opp noen økonomiske muligheter som han bestemte seg for å ta sjansen på, og han lovet seg selv at han skulle betale dem det resterende med renter, men årene gikk, og den ene utsettelsen fulgte den neste, til gjelden ble glemt.

Huset var mest som en vanskjøttet olding, men tomten gikk over et halvt kvartal og hadde inngang fra to gater. Jeg skulle gjerne hatt et fotografi å vise deg, Camilo, for livet mitt og minnene mine starter i det huset. Herregården hadde mistet glansen som en gang hadde vært dens storhet, før den økonomiske kollapsen, da bestefaren min fortsatt regjerte over en klan av mange barn og en hel armé av husdyr og gartnere som holdt huset i upåklagelig stand, og hagen var et paradis med blomster og frukttrær, et drivhus i glass hvor de dyrket orkideer fra fjerne himmelstrøk, og fire marmorstatuer med motiver fra gresk mytologi, som var vanlig blant de gamle familiene på den tiden, og som ble skapt av de samme lokale håndverkerne som hugget gravsteinene på kirkegården. Nå fantes ikke de gamle gartnerne lenger, og de nye var ifølge faren min en gjeng lathanser. «I dette tempoet vil ugresset ha tid til å fortære hele huset», sa han bestandig, men gjorde ingenting for å bøte på situasjonen. For ham var naturen noe vakkert å beundre på lang avstand, men den fortjente ikke oppmerksomheten hans, den kom bedre til nytte i saker av større lønnsomhet. Det fremadskridende forfallet på eiendommen plaget ham lite, for han hadde bare tenkt å bli der så lenge det var nødvendig. Huset var ikke verdt noe, men det var en storslått tomt. Han planla å selge når den ble verdifull nok, selv om det betød at han måtte vente i årevis. Grunnsetningen hans var en klisjé: kjøpe billig og selge dyrt.

Overklassen forflyttet seg til villastrøkene, vekk fra offentlige kontorer, matmarkeder og støvete torg fulle av dueskitt. Det herjet en feber etter å rive slike hus og bygge kontor- eller bygårder til middelklassen. Hovedstaden var og fortsetter å være en av de mest segregerte byene i verden, og da underklassene tok over disse gatene, som hadde vært de viktigste siden kolonitiden, ble faren min nødt til å flytte familien sin for å unngå å havne i dårlig lys blant sine venner og bekjente. På min mors oppfordring moderniserte han en del av huset med strøm og vannklosetter, mens resten forfalt videre i det stille.

Les mer om og kjøp romanen her.