Tør du lese denne?

Leste du Kastanjemannen av Søren Sveistrup? Eller så du serien på Netflix? Her får du første kapittel i Søren Sveistrups grøssende gode nye krim Telle til en, telle til to. Tør du lese?

Kapittel 1

Det er bare et øyeblikk siden bussen svingte av fra den lune solen på hovedveien og inn på den støvete grusveien som bukter seg gjennom skogen, men det føles allerede kjølig å kjøre i skyggen av trærne. Skogbunnen er flekket av sollyset som skinner ned mellom de grønne bladene, insekter svermer i det støvete lyset, og oppe i trekronene flakser småfugler ivrig rundt på jakt etter en make eller kvister til redet. Selv om det bare er mai måned og klokka kun er litt over ti på formiddagen, kan den tjuefem år gamle biologilæreren Bjarke Venø føle at dagen vil bli varm som en sommerdag, og han kaster et fornøyd blikk på sin middelaldrende kollega Ann-Louise, som sitter bak rattet på bussen som så mange ganger før på barnehjemmets utflukter. Hun kjemper rutinert med den ujevne veien mens hun nynner med på elevenes sang.

Vår bussjåfør kan ikke kjøre buss, kjøre buss –

Sangen blander seg med barnas latter, og Bjarke smiler ved synet av de glade ansiktene, som han kan se i det store bak-speilet. Så lar han blikket igjen vandre ut gjennom de store rutene. Naturen viser seg fra sin vakreste side, og overalt myldrer livet fram i våren. Ikke minst fuglelivet. Når kalen-deren kommer til mai, begynner hekketiden for alvor. Fug-lene parer seg, bygger reder og legger egg, og Bjarke håper han kan gi barna den samme flotte opplevelsen han selv fikk da han var barn og gikk på oppdagelsesferd i friluftsområ-dene på Vestkysten. En kilende forventning i magen forteller ham at turen betyr noe spesielt, fordi barna på setene bak ham har så mye å slite med, og han husker at det var den samme motivasjonen som for snart tre år siden fikk ham til å søke vikariatet på Aggersminde Barnehjem. Som nyutdannet hadde han ikke vært klar over at hjemmet også hadde en intern skole med fast lærerstab, og til og med ordentlige klasserom i tilknytning til den gamle barnehjemsbygningen, og med det samme han hadde lest stillingsannonsen i fagbladet, hadde han søkt. Spent og nervøs kom han et par uker etter til Jyllinge for en samtale med bestyreren, og da han etterpå ble vist rundt med beskjed om at stillingen var hans, hadde han nesten ikke klart å vente med å komme i gang med alle undervisningsideene som boblet i hodet.

Mens Bjarke gleder seg inderlig over at de kom av gårde på utflukten som planlagt, går han diskré gjennom notatene i den lille kladdeboka for å forberede seg til senere, da han har tenkt å fortelle barna om alle de forskjellige fugleartene.

Ikke at han for alvor hadde trodd at utflukten ville bli avlyst. Han hadde hatt en følelse av at noe var på gang, men ble likevel overrasket da han i morges ble innkalt til bestyrerens kontor. Bestyreren hadde forklart at han i anledning utflukten hadde mottatt enkelte henvendelser fra bekymrede pårørende som hadde stilt spørsmål ved ekskursjonens ‘sikkerhet’. Noe Aggersminde som ansvarlig barnehjem hadde vært nødt til å ta på alvor. Bjarke hadde ikke umiddelbart skjønt hva bestyreren mente, men så gikk det opp for ham. Mediene hadde i en ukes tid vært fulle av reportasjer om en ni år gammel gutt, Daniel Stryger Hansen, som hadde forsvunnet sporløst fra en naturlekeplass i utkanten av en liten landsby sørvest på Sjælland. Gutten hadde selvfølgelig blitt etterlyst, og politi, heimevern og frivillige hadde finkjemmet området, mens fotografiet av guttens fregnete ansikt gang på gang ble vist i landets aviser og nyhetssendinger. Bildet hadde vært fulgt av signalementet: kort, rødlig hår, fregner, spedbygd, cirka én tjue høy, iført blå Adidas-shorts, blå T-skjorte, rød boblevest og hvite tennissko, og det hadde også vært et bilde av en hvit og blå skolesekk av merket Salomon. De fortvilte foreldrene hadde appellert til myndighetene om hjelp, men foreløpig forgjeves. Politiet hadde med stort alvor uttalt at det var mistanke om en for-brytelse, og mediene hadde spekulert i mulige forbindelser til andre uoppklarte kriminalsaker, noe etterforskerne imidlertid ikke ville kommentere. Bjarke hadde som alle andre blitt påvirket av nyhetsinnslagene, og hadde følt med gutten og hans pårørende, men det hadde ikke falt ham inn at hendelsen på Sjælland kunne gjøre pårørende til barna i fjerdeklasse bekymret, siden uvissheten om Daniel Stryger Hansens skjebne hadde oppstått mer enn hundre kilometer unna.

Heldigvis hadde bestyreren vurdert det sånn at det ikke var noe i veien for at Bjarke tok med elevene på utflukt. Dog med den vesentlige endringen at turen skulle gå til Gundsømagle Sø, som lå i nærheten, og ikke til fuglereservatet Bjarke opprinnelig hadde sett seg ut. Gundsømagle Sø lå nærmere hjemmet, og alle ville føle seg trygge fordi barna hadde vært på utflukt i området flere ganger når de skulle lage bål og leke gjemsel. Bjarke hadde stått på bestyrerens kontor og vært både nervøs og irritert, siden han hadde brukt lang tid på å forberede seg grundig til turen til fugle-reservatet, men da han etterpå hadde satt seg inn i ornitologien rundt Gundsømagle, skjønte han at han fortsatt kunne gi ele-vene den opplevelsen han hadde sett for seg. I de månedene vikariatet hans hadde vart, har han prøvd å bruke utflukten som gulrot for å få de små interessert i fuglelivet ved Dan-marks sjøer og myrer, og han har en stolt følelse av å ha lyk-tes med oppdraget, for barna virker i ekstra godt humør i dag.

Når hun kjører ned bakken, får hun hjulene i nakken. Vår bussjåfør kan ikke kjøre buss, kjøre buss …

«Er vi snart framme?» Bjarke prøver å trenge gjennom bråket fra ungene og radioen i bussen, som melder om etnisk rensing i Jugoslavia. Han skal til å gjenta spørsmålet til Ann-Louise, men i samme øyeblikk kjører bussen ut av skogen, og landskapet åpner seg foran dem. Det er den første utflukten Bjarke har arrangert for en skoleklasse, og synet av detenorme sivområdet som brer seg fra skogen og ut mot sjøen på alle kanter, gir ham et sug i magen.

***

Solen står høyt på himmelen, og fukten fra vegetasjonen får svetten til å dryppe fra nesen til Bjarke da han halvannen time senere er på vei gjennom sivet med barna etter seg. De vasser tappert langs bredden i det lave myrvannet omgitt av to meter høye strå på alle kanter, og selv om Bjarke prø-ver å fortelle så engasjert han kan om rørsangeren, kan han ikke unngå å legge merke til at barnas interesse har sunket. Utstyrt med gummistøvler, spann og håv har de samlet fjær og eggeskall fra terner, meis og måker. Underveis har de også funnet døde frosker, magiske steiner og ferskvannsmuslinger, som Bjarke nettopp har vist at man kan lirke opp med lom-mekniven han har med. Men nå er det slutt på tålmodigheten, lenge før frikvarteret Bjarke har lagt inn i programmet. Endelig får han øye på det han leter etter, og peker energisk.

«Se! Kom og se, et rørsangerrede.»

Barna, særlig jentene, stimler sammen rundt Bjarke, som har satt seg på huk. Et par meter inne i sivet kan de så vidt skimte redet, som nesten er ferdig bygd. Det er et ganske alminnelig rede, men det gir Bjarke en perfekt mulighet til å holde det foredraget han har forberedt.

«Redet er tegn på at hannen og hunnen har valgt hverandre og paret seg, og gammel overtro sier at sånt skjer på valentinsdagen. Når de så er ferdige med å bygge, legger hunnen eggene sine, og når eggene er ruget ut, får foreldrene det travelt med å ta seg av ungene så de kan vokse seg store og lære å fly.»

Jentene ser på mens de to rørsangerne flakser travelt rundt redet, og enkelte av barna sier «naahh» og «ååhhh» ved synet av idyllen. Bjarke smiler for seg selv, og han klarer nesten å overse guttene som okker seg i bakgrunnen.

«Jeg er sulten.»

«Når skal vi leke gjemsel?»

«Æsj, hva er det?»

Bjarke snur seg, lettet over at noe har avbrutt strømmen av klager. En gutt som Bjarke husker heter Emil, står med tydelig avsky i ansiktet og peker på noe mellom sivet et stykke unna. Barna løper bort til ham, og Bjarke putter lommekniven forsiktig tilbake i sekken og setter den fra seg på en tue mellom sivet, før han går ned og ser.

Da han kommer fram, ser han at Emil peker med en skjelvende finger på en rekke med tett siv, der det henger et annet fuglerede. Det er lite og sammenfiltret, nesten helt skjult for uoppmerksomme øyne, og den store, lyserøde ungen i redet er blind og ligner et foster. Men den beveger seg. De utstående øynene ruller energisk rundt bak øyelokkene. Ustøtt, med ryggen mot innsiden av redet, prøver den å dytte et annet egg opp mot kanten av redet. Med de spisse klørne godt plassert i de tettpakkede kvistene tar den et ustøtt skritt mot toppen, og de små, lyserøde beina dirrer under vekten av egget.

«Hva er det?» kommer det fra den nysgjerrige barneflokken, og Bjarke er overrasket selv, for det er ikke et syn han hadde ventet å se her.

«Det er også et rørsangerrede. Men det har fått besøk av en gjøkunge, og det er ikke så bra, som dere ser,» forklarer han med dempet stemme mens han sørger for at barna holder seg på avstand fra redet.

«Hvorfor skyver den ut egget?»

«Det er dens natur,» svarer Bjarke. «Gjøken er ikke som andre fugler. De danner ikke par, men parer seg med forskjellige og så legger hunnen eggene sine i andre fuglers reder, så hun slipper å ta seg av dem selv. Når gjøkungen klekkes, begynner den å skyve de andre eggene og ungene ut av redet, så den kan få det for seg selv.»

Gjøkungen har kommet til toppen av redet, og med en kraftanstrengelse får den vippet den uklekkete rivalen over kanten. Det lille, lette egget nærmest svever gjennom luften og lander i det stillestående vannet under redet, der det flyter en livløs rørsangerunge fra før.

«Dytter den ut alle så de dør?» sier en vantro stemme i flokken, mens et par av jentene skjærer grimaser.

«Det er bare dens natur. Til gjengjeld vokser den seg stor og flott og sier ko-ko hele sommeren, og det liker vi jo.»

«Emil er også en gjøkunge,» erter en av jentene plutselig og peker på gutten som oppdaget redet. «Gjøkunge kan du selv være!» Emil skynder seg å peke tilbake på jenta, som heter Mia, men flere av barna har allerede begynt å le av ham. Før Bjarke rekker å si noe, dukker Ann-Louise opp mellom sivene.

«Ok! Legg fra dere ryggsekkene og løp ut og lek gjemsel, så spiser vi etterpå. Emil, du kan begynne å telle.»

«Jeg vil ikke telle!»

«Du teller. Legg fra dere sekkene der!» Ann-Louise dirige-rer rutinert sånn at det ikke er noen tvil. «Håvene skal ligge i en haug her. Sett i gang nå.»

Barna gjør som Ann-Louise sier, og alle slenger sekken på tua ved bredden, der sekken til Bjarke står fra før. Bjarke må nok en gang konstatere at han kan lære mye av hennes håndfaste framtoning. Emil nøler et øyeblikk, men snur så bestemt ryggen til og begynner å telle høyt.

«Telle til en, telle til to. Høna går ikke med sokker og sko.»

«Telle til tre og fire går glatt. Egg blir til røre når høna blir flat.»

Barna hyler begeistret, og de siste slenger fra seg spann og håv og går tilbake til gangbroen.

«Skal jeg bli her og holde øye med dem?» spør Bjarke.

«Nei, det går nok greit. De vet hvor langt ut de får lov til å gå.»

Bjarke nikker lettet, han trenger en pause. Senere vil han bli spurt om han på dette tidspunktet hørte motorlyd i nærheten av bredden, men det husker han ikke. Bare lyden av stemmen til Emil, som fortsetter å telle, mens han selv tørker svetten av pannen og følger etter kollegaen sin med en drøss med håver under armen.

«Telle til fem og telle til seks …»

***

Da Emil er ferdig med reglen, snur han seg og ser seg rundt. Alle er ute av syne, men han vasser fort gjennom sivet langs bredden til venstre, der han hørte fnis og hvisking fra for litt siden. Bare noen skritt senere finner han de første jentene.

«Funnet!» roper han, men skynder seg videre og trenger seg fram mellom de høye stråene, ut mot sjøen denne gang.

«Si ko-ko!»

Rundt om i sivlandskapet roper klassekameratene «ko-ko», og han går etter lyden. Han har fått øye på flere av de andre nesten samtidig. «Funnet, funnet!» roper han, og like etter «funnet!» igjen. Noen av barna ergrer seg og går slukøret til-bake mot bredden, men Emil godter seg ikke. Han er fortsatt flau ved tanken på at han ble kalt gjøkunge for litt siden. Han skjønner ikke helt hvorfor Mia sa det, men han er ikke i tvil om at gjøkungen er tarvelig og dum og bare tenker på seg selv, så det gjør vondt i magen å bli sammenlignet med den. Jo mer Emil tenker på det, desto viktigere blir det for ham å finne de andre og vinne leken.

«Si ko-ko!» roper han igjen så høyt han kan, og piler av gårde mot alle steder han hører rop fra. Han fekter med armene og slår de harde sivene til side, og snart finner han flere av klassekameratene, som må vasse tilbake. «Si ko-ko!» kommanderer han, og kjenner hvor godt det føles å være flink til å lete. Han stopper opp et øyeblikk og prøver å få oversikt over hvem han ikke har funnet ennå. Han mangler i hvert fall Anders, Ole og Mia, men nå er det ingen som roper ko-ko. Det er stille rundt ham, og han hører bare lyden av sine egne gummistøvler i myrvannet og den susende lyden av siv mot klærne. Han beveger seg litt langsommere framover, fortsatt fast bestemt på å vinne leken, og først da han har kommet et godt stykke ut i terrenget, nesten helt ut til sjøen dit han ikke får lov til å gå, stopper han. Her ute blåser det litt. Sivet vaier rundt ham, men han kan ikke se noen av klassekameratene, og idet Emil står der alene, får han igjen følelsen av å bli ledd av.

«Det er ikke noe gøy hvis dere ikke sier noe,» prøver han høyt. «Si ko-ko!»

Ropet han hører, skiller seg fra de andre. Det er mer livaktig. Nesten som fra en ekte fugl. Samtidig er det overraskende nært. Så nært at Emil snur seg forskrekket og stirrer granskende inn i den klyngen med siv som han nettopp har passert.

«Anders, er det deg?» sier han prøvende, men i stillheten som følger, hører han bare vinden som suser i sivet.

«Hei, Anders, si noe!»

Emil holder pusten og lytter konsentrert.

«Jeg vet det er noen der,» sier han høyt og jobber seg raskt gjennom de nærmeste sivene for å se hvem av klassekameratene som gjemmer seg, men det er ingen der. Bare enda mer siv som duver lett i vinden.

Så hører han ropet igjen. Enda nærmere denne gangen, og Emil skvetter. Denne gangen kommer det fra sivet like foran ham. Emil tar nølende et skritt fram og strekker hånden langsomt ut for å skyve det til side. Men så stivner hånden i luften. Det slår ham at lyden kanskje ikke kommer fra en av klassekameratene. At noen eller noe han ikke vet hva er, er med på leken. Kanskje et monster. Emil prøver å fortrenge tanken. Han er stor gutt nå, nesten elleve år, og han vet at det er barnslig å tenke sånn. Han skal til å ta enda et skritt fram da han brått tydelig kan høre lyden av tung pust tett på.

Emil løfter blikket nølende. I det flimrende solskinnet kan han ane en høy skikkelse som rager opp foran ham på den andre siden av sivet. Den står stille, som om den venter. Puster hardt inn og ut, nesten som hestene i innhegningen på gården hjemme. Emil står som lammet. Han kan høre hjertet sitt banke. Det er som om alt plutselig er avhengig av om han kan bli stående i skjul uten å trekke pusten. Så snur han seg og løper alt han kan i motsatt retning.

Emil slår sivet til side og kjenner at det slår tilbake mot ansiktet, og selv om han ikke lenger vet hvor bredden er, kjemper han seg framover. Gummistøvlene føles tunge som blylodd, han drar dem gang på gang opp av mudderet og graver panisk videre mens vannet flommer opp der han trår. Han kjemper seg fram i blinde, og han vet at hvis han snur seg så mye som en eneste gang, vil han dø av frykt.

Plutselig blir den ene foten hans hengende igjen i mudderet. Emil faller framover, og rekker ikke å ta seg for med hendene. Han går med ansiktet først ned i det lave vannet, får ikke puste et øyeblikk, og da han panisk løfter hodet, blir han liggende livredd mellom sivene og lytte etter skritt eller åndedrag. Det drypper fra haken hans, men ellers er det stille. Så ser han seg forsiktig rundt. Det går langsomt opp for ham hvorfor han har falt, og så begynner han å skrike.

***

Regnet har begynt å sile ned da de sivile politibilene kommer til syne i skogbrynet. Mørke skyer har trukket seg sammen på himmelen over sjøen, og da de tre kjøretøyene kommer til parkeringsplassen og stopper mellom de andre politibilene, hører Bjarke torden i det fjerne.

Utflukten har utviklet seg til et mareritt. Et helikopter kretser over ham, hundepatruljer er i ferd med å søke langs bredden av sjøen i begge retninger, og rundt omkring i siv-landskapet kan han se et titalls uniformerte betjenter som går rundt med blikket rettet mot myrvannet. Hvitkledde teknikere går rundt på parkeringsplassen og gangbroen. De bærer alvorstynget på kofferter i regnet, og veksler ord Bjarke ikke kan forstå. Andre av kollegaene deres har tatt oppstilling rundt et hvitt telt langt ute i sivet, der likdelene ble funnet.

Bjarke hadde løpt ut med det samme han hørte skriket. Inne i sivet lå Emil i myrvannet og kjempet hysterisk for å komme seg fri fra et vått tøystykke som hadde surret seg rundt foten hans. Mia og noen av de andre barna som hadde kommet dit før Bjarke, sto tause og sjokkerte ved siden av, og først da det gikk opp for Bjarke at det Emil hadde rundt foten, var en gjennomvåt, rød boblevest, begynte han å forstå hva de andre barna stirret på. I det skitne vannet ved siden av dem fløt det en hvit joggesko, og ved siden av den stakk et livløst gutteansikt opp av mudderet. Fregnene var grå, det røde håret var vått og uryddig, mens øynene stirret tomt mot himmelen. Så hadde Bjarke til sin forskrekkelse oppdaget en naken barnearm litt unna, og febrilsk begynt å gjete barna bort.

Bjarke føler at han må kaste opp igjen. Han står i regnet ved siden av bussen i det hjørnet av plassen der de parkerte for få timer siden i et helt annet liv. Følelsen av uvirkelighet er i ferd med å overmanne ham, men han må ta seg sammen og tenke på barna. Han kan skimte de redde, matte ansik-ene gjennom rutene i bussen, der politibetjenter fortsatt går rundt og avhører de siste barna. Betjentene har på skift spurt Emil og de andre barna om de samme tingene. «Hvordan så mannen i sivet ut? Hvilke kjennetegn hadde han? Hvor forsvant han hen?» Bjarke har følelsen av at alle barna for lengst har fortalt alt de har å fortelle, og det eneste han klarer å tenke på, er å få dem bort fra sjøen, som for alltid vil være stedet der Daniel Stryger Hansen ble funnet drept.

Da Bjarke omsider får beskjed om at avhørene er over for denne gang, og den siste politibetjenten forlater bussen, går han fort inn. Emil sitter på et av de forreste setene og hutrer under et teppe, mens Ann-Louise står med tårer i øynene og bakser med sikkerhetsbeltet hans.

«Sekken min, hvor er sekken min!?»

Flere av barna begynner også å lete febrilsk under setene, og Bjarke kommer på at de har glemt sekkene på tua ute i sivet. Ann-Louise er i ferd med å feste sikkerhetsbeltene på et par andre barn, så han skynder seg ut av bussen og løper mot gangbroen gjennom regnet. Plutselig husker han at be-jentene uttrykkelig hadde sagt at de ikke skulle gå ut i sivet før hele området var grundig undersøkt, men nå jobber de ute ved det hvite teltet, så det er ingen i nærheten han kan spørre. Bjarke ser seg rundt og hopper ned i sivet. Kort tid etter finner han de dyvåte sekkene, men da han skal ta sin egen, oppdager han at glidelåsen er åpen. Han kikker for-irret ned i det store rommet bak, og til sin overraskelse ser han at lommekniven hans ligger der med bladet foldet ut. Bjarke tar kniven langsomt opp. Han mener bestemt at han lukket kniven før han la den i sekken. Nølende og med en urolig følelse i magen tar han tak i knivbladet med tommel og pekefinger for å folde det inn, men så oppdager han at det er tilgriset av blod. Han ser seg forvirret rundt, og får øye på redet.

Inne i sivet er redet han og barna kikket på for få timer siden, revet fra hverandre i store dotter. I vannet under redet ligger det noe ubestemmelig og flyter. Bjarke må gå nærmere for å se hva det er. Det går opp for ham at det er biter av kjøtt. Gjøkungen er skåret i biter. De tynne, lyserøde beina, vingene og den lille torsoen dupper i myrvannet ved siden av egget og den døde rørsangerungen. Hodet til gjøkungen, med de tydelige blodårene og de utstående øynene, er brutalt spiddet på et knekt siv.

Kort tid etter går Bjarke om bord på bussen igjen. Han setter de våte sekkene fra seg på gulvet, og raver bort til setet sitt. Ann-Louise lukker dørene på bussen fra plassen sin bak rattet, og raser tilbake gjennom skogen som om de hadde fanden i hælene. Hun sier et eller annet, noe omsorgsfullt og beroligende, men Bjarke hører ikke hva det er. Han kikker forvirret opp i bakspeilet. Alle barna sitter på plassene sine, noen gråter, noen stirrer dystert ut gjennom rutene, andre holder hverandre i hånden.

Det er noe ved funnet av gjøkungen han burde si høyt. Han tenker seg febrilsk om etter en forklaring på hva som kan ha skjedd, og hundrevis av glimt fra dagen flimrer forbi i hodet. Gang på gang kommer han tilbake til det faktum at det bare kan ha vært et av barna som så hvor han la kniven, men han kan ikke skjønne at et barn skal ha tatt opp kniven og brukt den til det han nettopp så.

Bjarke prøver å samle seg. Det må finnes en annen, mindre illevarslende forklaring, som vil stå klart for ham når han har fått marerittet på avstand. Han fester sikkerhetsbeltet, og pusten begynner å roe seg, da han igjen kaster et blikk opp i speilet. Denne gangen blir han oppmerksom på det uttrykksløse ansiktet han kan ane over setene bakerst i bussen. Da de lysende, hemmelighetsfulle øynene plutselig møter blikket hans, er det Bjarke som må se bort først.

Søren Sveistrups Telle til en, telle til to er oversatt av Inge Ulrik Gundersen.