Mens det ennå er for sent

Mesterlig … Espedal har skrevet en perle av en bok om våre dystre tider.

93 enestående noveller uten kronologi, men som ber inn leseren på store opplevelser. … Språket hos Espedal er unikt på mange vis; rytmisk og klangfullt, det dufter av jord og blomster. Han gjengir former og farger med nøyaktighet og originalitet. Verden omkring oss og livet i all dens enkle mangfoldighet, er fylt av kontraster i kjærlighet og død. Den lengste novellen, "Nord" skrevet i diktform, er lysende vakker …

Tomas Espedals nye bok har århundrets beste tittel! Dessuten er denne samlingen med fortellinger, eller hva man nå skal kalle det, et meget velskrevet tekstnett fra en kulepenn med en vulkan i. Så skynd deg å les – Mens det ennå er for sent.

En fascinerende samling tekster der de tusen blomster får blomstre. … Boken er et originalt motangrep på kulturell forflatning og litterær ensretting, og vender seg utover mot verden på en måte som gir plass til villnis, ugress, og menneskelige utskudd.

… en sterk og engasjerende samling, som både berører og utfordrer leseren.

… inneholder så mye snadder at jeg tar meg selv i å lese hele strekk høyt for hun jeg er gift med. … Les Tomas Espedal mens det ennå er for sent!

Få norske forfattere kan utradere distansen mellom tekst og leser som Espedal, noe som gir han en spesiell evne til både å idyllisere og forskrekke. Og sjelden har jeg sett Espedal-pendelen utfolde seg i så store svingninger som her. … Espedal er igjen en urokkelig forsvarer for den litterære virketrangen, et forsvar han fremfører med en overbevisende og varemerket patos: "I mørket kommer ordene og setningene av seg selv, de kjeder seg sammen og vokser som noe organisk, nærmest en sopp, den lyser så vidt opp blant flere i denne fuktige grotten av ord: Å skrive er alltid en forsinkelse av noe virkelig". Når man snakker om Espedals romantikk, kan det fort fremstå som om tekstene er ulidelig selvopptatte. Men få forfattere utviser en like stor nysgjerrighet som ham, med et umettelig behov for å nå inn til tingenes innerste. Hvorvidt det skjer med en bok på sengekanten eller på vandring gjennom Europa er likegyldig, det sentrale er å "lære seg å se". … Flere av de mer fabulerende tekstene som bryter virkelighetens slør, har også noe labyrintisk ved seg, og det er neppe uten grunn at Jorge Luis Borges dukker opp ved jevne mellomrom. Tekster om etter- og drømmelivet beviser at Espedal kan så mye mer enn soveromslesning og kjærlighetslengsel. Disse er ikke bare "friske", de regelrett syder av litterær trang til å tenke annerledes, hvor den lyriske stemmen som smugles inn i Espedals prosastil, har funnet et nytt hjem.

Tomas Espedal rister liv i novellesjangeren og leseren med sin nye bok … Sjelden føles ei bok så mye som en tikkende bombe … Sjangerbetegnelsen aleine gjør utgivelsen til en begivenhet; dette er første gang den garva roman- og essayforfatteren begir seg ut på å skrive noveller. … Mens det ennå er for sent fosskoker med kreativ kraft og føles på ingen måte ut som en avslutning for Espedals forfatterskap. Snarere føles dette ut som ei ny åpning, ikke bare for ham, men i den norske novelletradisjonen som sådan. … Samtidig som Espedal bygger opp formen, bryter han den imidlertid ned, og i sprekkene skaper han forbindelser mellom alt og alle.

Tomas Espedal legger selvbiografiske skrivemåter bak seg, til fordel for mer radikal samfunnskritikk. … I boka slipper et mylder av stemmer til. Uten å oppgi selvbiografiske skriveformer helt, beveger den seg inn i akutte, politiske temaer. … Espedal har avgjort skrevet et av de bedre forsøkene i novelleform i nyere norsk litteratur.

Man forventer ikke tradisjonelle fortellinger fra denne bergenseren, og får det heller ikke. Derimot får man tidvis strålende skrivekunst formet som et lappeteppe av historier og refleksjoner fra en verden som går av hengslene. … Tomas Espedal skriver overraskende, originale små fortellinger med karakterer som dukker opp i stadig nye historier gjennom hele boka. «Mens det ennå er for sent» er en hyllest til menneskelig skaperevne og naturens skjønnhet, med forfatterens helt spesielle varemerke – poesiens uunnværlige kraft.

Tomas Espedal komponerer eit mylder av fortetta korttekstar som kjennest relevante og aktuelle. … Mest av alt er dette noko heilt eige og svært originalt. Fleire av motiva kan vi kjenne att frå tidlegare bøker av den kosmopolitiske bergensforfattaren: å reise, å drikke, å gå og gå langt og å gå i feil retning, om å leve med ein annan, leve med barn, å forlate og bli forlaten. Døden - og sjølvsagt kjærleiken. Karakterar og motiv blir gjentatt og utvida i ein vrimmel av scener og små soger, det kan sjå flimrande og tilfeldig ut, men når ein har lese boka ferdig, ser ein at mange av scenene speglar kvarandre, og at det har skjedd ei utvikling. Slik sett har boka ikkje berre preg av novelle og dikt, men også av roman. … Mens det ennå er for sent er skriven med stort trykk og overskot, ja, tekstsamlinga er så breiddfull at ho mest renn over. Om eg skal våge meg på ein merkelapp på prosjektet, er det kanskje skildringar av forsøk på å strekkje seg mot ei livskjensle som kan famne både det vakre og det grufulle i eit menneskeliv. … Espedal skriv vakkert om kjærleiken, men aller finast skriv han om den mest stillferdige av aktivitetar, den som i vår tid er på veg til å bli noko sjeldan, nemleg å lese. Å lese bøker, helst gode bøker, lese store forfattarar og filosofar. … Mens det ennå er for sent er ei krevjande tekstsamling som bør lesast sakte. Eg skulle gjerne hatt meir tid for å yte boka rettferd. Trøysta er at eg no har ho i bokhylla og kan slå opp på ei side, nesten kva side som helst, og lese på nytt med utbytte. Slik ein gjer med ei fin diktsamling.