Historiens halvt synlige søm

Annie Ernaux er en av de mest betydningsfulle nålevende forfatterne i Frankrike. Nå er Årene, som regnes som hennes hovedverk, og den selvbiografiske boken Hendelsen, endelig ute på norsk, i Henninge Margrethe Solbergs oversettelse. Bøkene hylles av kritikerne og har fått status som moderne klassikere. Bli bedre kjent med Ernaux og hennes litterære metode gjennom etterordet til Årene, skrevet av Sandra Lillebø – forfatter, journalist og kanskje den som kjenner best til Ernaux’ forfatterskap her til lands.

 

HISTORIENS HALVT SYNLIGE SØM

Etterord av Sandra Lillebø

 

Det kan synes som i et annet liv, og på mange måter var det også det. Men for et drøyt tiår siden var det faktisk fortsatt slik at en tilreisende internasjonal forfatter på en middels stor norsk festival var en begivenhet som var verdt å dekke for pressen. I 2008 ble jeg derfor sendt til Molde for å skrive om Bjørnsonfestivalen og for å intervjue den danske forfatteren Inger Christensen for avisa Klassekampen.

            Nå må jeg be om leserens tålmodighet et øyeblikk, for denne teksten skal slett ikke handle om Christensen, den skal handle om den franske forfatteren Annie Ernaux. Men denne omvegen jeg innleder med, er intensjonell, og forhåpentligvis vil den etter hvert også bli om ikke direkte opplysende, så i det minste forståelig.

            I hvert fall: Jeg hadde ikke lest noe av Christensen tidligere, men fra mer opplyste venner forsto jeg at dette – både bøkene hennes og det at hun var i Norge for å lese – var noe man ikke kunne gå glipp av. En kollega lånte meg et tykt bind med hennes samlede dikt på dansk, og i løpet av noen hektiske timer før og under reisen pløyde jeg meg gjennom så mye av det som jeg rakk.

            Tilfeldighetene ville det slik at Christensen og jeg satt på samme fly fra Oslo til Molde, og at vi deretter havnet ved siden av hverandre i taxien festivalen hadde sendt til Årø for å plukke oss opp. Vi hilste kort, men jeg nevnte verken intervjuavtalen vi hadde neste dag eller hvor grepet jeg hadde blitt av diktene hennes, vertigoen som hadde steget opp i meg under lesningen av Alfabet. Hele den korte vegen inn til sentrum stirret jeg bare stivt ut av vinduet.

            Intervjuet dagen etter gikk dårlig. Jeg rakk deadline, men skjønte på redaktøren at hun var skuffet over teksten jeg hadde sendt, og resten av dagen satt jeg på hotellrommet og skammet meg. Jeg skammet meg over det jeg hadde skrevet, jeg skammet meg over det jeg hadde spurt forfatteren om. Avstanden i intensitet mellom det tekstene hennes ga meg, og det jeg klarte å formidle, var himmelropende. Hvem hadde jeg egentlig trodd at jeg var, som bare kunne dukke opp slik foran en berømt forfatter og spørre henne om ting og skrive det i avisen og håpe å bli tatt på alvor? Mitt ubrukelige vesen.

            Da Christensen skulle lese senere den kvelden, snek jeg meg inn i lokalet rett før det begynte, og satte meg på bakerste benk. Og da det var slutt, snek jeg meg ut igjen så fort jeg kunne, og hastet tilbake til rommet mitt mens jeg håpet at ingen hadde lagt merke til at jeg var der. Ansiktet var varmt, og jeg snakket til meg selv der jeg strente gjennom de teppebelagte hotellkorridorene, lavt og hvesende, som jeg gjør når jeg er fortvilet: herregud herregud herregud.

            Etter dette varte festivalen enda noen dager, og før jeg reiste hjem til Oslo, var jeg en tur innom festivalkontoret. Idet jeg gikk inn døra, lyste en av dem som jobbet der opp, og kom straks mot meg med en konvolutt med navnet mitt på. Inne i den lå, med hilsen til meg fra Inger Christensen, en signert utgave av Alfabet.

 

Man kan være menneske selv om man er dum, utilstrekkelig, skamfull. Samme hvor hardnakket den senmoderne kapitalismen forsøker å overbevise oss om det motsatte ved å fortelle oss at våre liv og våre skjebner i helhet bare springer ut fra oss selv, er vi ikke unndratt fra verden. Og verden er slik: forunderlig og foruroligende, skjønn og skremmende, stygg.

            Derfor – enten vi aksepterer tidsånden eller ei – forsøker de fleste av oss å sette observasjoner, erfaringer og tanker i system. Vi forordner, vi forsøker å forstå. Men bare sjelden strekker vi til. Ofte rekker vi ikke engang ut til tankene vi selv har tenkt, til teknikken vi selv har innrettet. Vi forstår ikke hva vi sier. Og nettopp dette ufullendte, erkjennelsen av en utilstrekkelighet det er umulig å forsone seg med, er en sentral del av Alfabets fullkommenhet som litterært verk.

 

På sett og vis er Alfabet en eneste påstand om forbindelsen mellom mennesket og verden. Det er som Christensen sier: Dette finnes, og dette forsøker jeg å forstå. Noe lignende finner jeg i Annie Ernaux’ Årene. Men der Alfabet først og fremst strekker seg ut i rommet og tingenes samtidighet, er det tiden og historien Årene sirkler rundt.

            «Alle bildene vil forsvinne»: Slik åpner boka, med et rop fra døden, som tross sitt store alvor er mer konstaterende enn melankolsk. Deretter følger en oppramsing, hulter til bulter over flere sider, med beskrivelser av kinoplakater, hoteller, ordspråk og setninger, TV-stjerner, radiohits, menn, barn og mødre som har figurert i et kvinneliv fra 1940-tallet og frem til i dag. Denne oppramsende stilen er et grep Ernaux har benyttet seg av i flere av sine tidligere bøker, som når hun i En lidenskap reflekterer over hvordan tingenes orden, for å si det med Foucault, organiserer forholdet hennes til mannen A.

            Men det er ikke tingene og deres forgjengelighet i seg selv som er Ernaux’ anliggende i Årene. Heller er det forholdet mellom tingen og ideen om tingen eller, sagt på en annen måte, bevisstheten vi har om ting, som utforskes her. Med «bilder» slik det er brukt i åpningssetningen, peker Ernaux først og fremst på våre mentale forestillinger og minner, men det er også et tydelig hint om forfatterens opptatthet av fotografiet og dets betydning for hukommelsen og historien – samleverket Écrire la vie («Å skrive livet») fra 2011 er utstyrt med et betydelig utvalg av forfatterens private fotografier og dagboknotater, og boka fra 2005 hvor hun skriver om sin kreftsykdom, bærer ganske enkelt tittelen L’usage de la photo («Bruken av bilder»). De underliggende spørsmålene er mange: Hvordan former bildene vi bærer med oss, historien og tingenes historie? Hva skjer med tingene som ingen lenger ser? Og hvordan finnes verden uavhengig av vår bevissthet om den?

 

Annie Ernaux debuterte som forfatter i 1974 med romanen Les armoires vides («De tomme skapene»), en oppvekstskildring fra et arbeiderklassemiljø i en liten landsby i Normandie. Selv om hun i denne første romanen benytter seg av fiksjonaliserende grep, som å gi hovedpersonen navnet Denise heller enn å bruke sitt eget navn, har den sterke selvbiografiske trekk som vedvarer gjennom hele forfatterskapet.

            Selv om man kan si at det selvbiografiske i Ernaux’ forfatterskap forsterker seg med tiden, er det også som om hun etter hvert mister interessen for det. Hva som er «sant» og ikke, synes etter hvert ikke å være spesielt viktig, kanskje fordi hun interesserer seg mer for de fenomenene og temaene hun skriver om, enn typiske roman-problemer som karakterer, handling og psykologisk utvikling. Flere av bøkene hennes har derfor slett ingen sjangerbetegnelse i det hele tatt, og da Årene kommer ut i 2008, kaller hun den «en upersonlig selvbiografi».

 

Sitt første litterære gjennombrudd fikk Ernaux med en roman om sin far, La place (Far, Tiden 1985), som hun ble belønnet med Renaudot-prisen for i 1984. Da hun ga ut Årene knappe 25 år senere, hadde hun altså lenge vært en kritikerrost forfatter, som i tillegg var mer lest enn de fleste kan håpe på å bli i løpet av et liv som skrivende. Når den likevel er å regne som et andre gjennombrudd, er det både fordi antallet lesere ble enda større enn før, og at de gode salgstallene smått om senn åpnet øynene til utenlandske agenturer og forlag og sikret henne et internasjonalt renommé. Paradoksalt nok, kan en faktisk si, for i motsetning til hennes tidligere bøker, som ofte kretser rundt nærmest sentrallyriske temaer som kjærlighet og død, ble Årene i den franske mottakelsen ofte lest som en beretning om etterkrigstidens Frankrike, med referanser som er svært forankret i en bestemt tid og et bestemt sted.

 

 

Gjennom forfatterskapet undersøker Annie Ernaux de fleste av de grunnleggende bestanddelene i et menneskeliv: barndom, oppvekst, kjærlighet, fødsler, sykdom og død. Hun har bakgrunn fra litteraturstudier og underviser gymnaselever i fransk i flere tiår, men har hele tiden en uttalt interesse for samfunnsvitenskap, filosofi og teori. Tenkere som Pierre Bourdieu og Michel Foucault har satt sterke spor i bøkene hennes, og det gjelder ikke minst Årene.

At god litteratur skaper gjenkjennelse i tider og steder som ligger aldri så fjernt fra oss selv, slutter ikke å fascinere meg. Men det er der litteraturens kraft bryter frem, på punktet hvor den pendler fra det partikulære til det universelle og tilbake igjen. Det er en banal betraktning, og kanskje bør man heller spørre hva i det partikulære som kan bringe det til liv så langt bortenfor dets opprinnelige sted.

            Forbruksvarer, reklameplakater, språklige uttrykk, popmusikk, bøker og brokker av politiske hendelser: Ernaux observerer dem og nedtegner dem, lik en ung og nysgjerrig reisende på besøk i et nytt og ukjent land, men også lik Bourdieu slik han opptrer i den viktige intervjuboka La misère du monde («Verdens elendighet») fra 1993. Hans kilder får snakke slik de snakker, mens hans egne betraktninger blir henvist til egne avsnitt i etterkant av hvert kapittel. Hvorvidt det er en slags hierarkisering i seg selv, kan man diskutere, men intensjonen er i hvert fall den samme som Ernaux implisitt gir uttrykk for i Årene: Her er ikke noe skille mellom det høye og det lave, det politiske og det personlige, det offentlige og det private. Tvert imot: Mens hun i denne boka, til forskjell fra de fleste tidligere bøkene, gir avkall på forteller-jeg-et til fordel for et mer anonymt hun, beholder hun gjennom store deler av teksten en førstepersons fortellerstemme i form av et «vi». Med andre ord: Mens individet ses på avstand, ses kollektivet på nært hold, slik at de nærmer seg hverandre i størrelse og betydning. Da kan Marilyn Monroes bortgang bli viktigere enn Kennedys fordi attentatet mot sistnevnte inntreffer samtidig med at menstruasjonen er fire uker forsinket.

            Dette er det materielle livet. Øvelsen det er å skrive det, ville ikke vært like interessant uten Ernaux’ analyse av tidens ideologi: det som styrer individene uten å gi til kjenne, ja uten å vite, at det er det den gjør – som historiens halvt synlige søm i livsveven. Et praktfullt eksempel gir hun i dette sitatet:

           

Til enhver tid eksisterer det – parallelt med det folk betrakter som naturlig å gjøre og si, med tankene man blir pålagt å tenke av bøker, plakater på metroen, vitser – en hel rekke ting som samfunnet tier om uten selv å være klar over det. Dermed blir alle de som føler disse tingene uten å kunne nevne dem ved navn, dømt til et ensomt ubehag. En dag revner tausheten, brått eller gradvis, ordene veller ut over tingene, og mens de endelig blir anerkjent, danner det seg nye tausheter under dem.

 

Små partikler faller av huden og legger seg som støvkorn i sofaen, i vinduskarmen. Hjemme hos oss er det oftest mannen min som rengjør, han løfter på sofaputene og gir dem små dytt slik at de gjenfinner sin luftige og innbydende form, han setter seg på kne og støvsuger under møblene helt inn til veggen, han flytter potteplanter og vaser og trekker kluten over karmene, vasker bort det kroppene som bor her, kvitter seg med.

Ingen deler av meg, ingen celler i kroppen min, er de samme i dag som da jeg ble født. Når jeg fortsatt er meg, er det fordi jeg er like mye formet av lukten av Bugg-tyggis og glassflaskene med cola kjøpt på Statoil-stasjonen på Tretten, som av lørdagsprogrammet og den vinrøde dressjakken til Dan Børge Akerø og av Ole Gunnar Fidjestøl som falt og skadet seg bare noen dager før han skulle hoppe ned Lysgårdsbakken med OL-fakkelen i hånda i 1994.

«Vi har bare historien vår, og den tilhører ikke oss», heter det i sitatet av José Ortega y Gasset, som tjener som den ene av Årenes to epigrafer. Historien, det vil si vår sammenbinding med alt som omgir oss i tid og rom, er en forbannelse. Den er alltid vår på en spesifikk og individuell måte, men det er ikke opp til oss å fri oss fra den. Tvert imot tar den fra oss makt og overgir oss til andre, den begrenser vår mulighet for utfoldelse og gjør reisen hjem umulig. Likevel har vi ikke noe annet valg enn å forsøke å holde i den og å temme den, denne tynne tråden vi følger med blikket, der den dukker ned i materien og forsvinner for oss før den kommer til syne igjen litt lenger borte. Historien, det er oss.

 

Det finnes slitsomme, invaderende, pratsomme forfattere, ordrike forfattere som elsker sin egen stemme og sine egne formuleringer, det finnes forfattere som snakker hele tiden i frykt for å bli overdøvet, for at noen skal bryte inn. Og det finnes sjenerøse forfattere, snille forfattere, effektive forfattere som vet når de skal gi språket fra seg, gi det videre til nye litterære slektsledd, til andres erkjennelser. Det kan de, vel vitende om at deres eget språk og deres egne erfaringer ikke vil holde opp å eksistere – at det tvert imot bare er gjennom overleveringen og innlemmelsen av alt det spesifikke i et stort og historisk fellesskap at man fortsatt kan leve videre.

Relaterte artikler

Bli kjent med debutanten

Bli kjent med debutanten

Erik Eikehaug har skrevet en kritikerrost debutroman med vårens mest originale tittel: James Franco spytter når han...
Bli kjent med debutanten

Bli kjent med debutanten

Linda Skomakerstuen debuterer med feelgood-romanen Uten vesentlige feil eller mangler. Hils på forfatteren bak...
Oversetteren anbefaler

Oversetteren anbefaler

"Hvis du har sans for episk diktning og for det smått absurde, kan jeg varmt anbefale Nøkken som følge de stadig...