Les første kapittel i Kohts bok

Christine Kohts historie, skrevet av Joachim Førsund.

Terningkast6_logo«Vi sitter igjen med dyp sympati og oppriktig kjærlighet til dette ekstremt sjenerøse, varme, grenseløst morsomme, intelligente og skjøre mennesket, som gjennom et sjeldent mot de siste åra har vist hva kreft og sterke medisiner gjør med oss. For meg blir dette årets bok.»
Cathrine Krøger, Dagbladet

terningkast5_logo_logo«Stemmen i boka er Kohts, men Førsunds dialogiske og muntlige form gjør Christine Kohts sterkt personlige beretning så levende at samtalen oppleves som om det ikke er kommet papir imellom. Les, lytt og se!»
Finn Stenstad, Tønsbergs Blad

Cathrine Koht og Joachim Førsund på Sunnaas

Kapittel 1:

 

SUNNAAS

DESEMBER 2019 . Telefonen ringer. Det er Christine. Hun sier ikke hei, det er ikke alltid hun tar seg tid til det.
   Hvor er du? spør hun.
   Jeg er på Nesodden, sier jeg.
   Hvor på Nesodden? spør Christine.
   Jeg er midt i en veldig lang bakke, sier jeg. Jeg ser sjøen til venstre, og bakken svinger slakt mot høyre. Og så har jeg en rundkjøring hundre meter foran meg.
   Er du ikke kommet til krysset på toppen engang? sier Christine.
   Jeg går så fort jeg kan.
   Går du? sier hun. Hvorfor tar du ikke bussen?
   Fordi jeg tenkte det var fint å gå.
   Men er det ikke forferdelig kaldt, da? Og bussen korresponderte jo med fergen, du kunne vært her for lengst! Nå kommer det til å ta en halvtime!
   Kjeder du deg? spør jeg.
   Ja, sier Christine.
   Jeg kommer så fort jeg kan, sier jeg.
   Kan du løpe den siste kilometeren?
   Løpe?
Det blir stille i den andre enden. Jeg hører bare Christines tunge pust og mine egne skritt mot den isete asfalten. Så begynner hun å le. Christine ler så det skraller i telefonen, hun hoster og spør hvor jeg er. Jeg gikk nettopp til høyre, sier jeg, øverst i bakken, det sto Sunnaas på et skilt.
   Nettopp, ja, sier hun. Du går ganske fort. Jeg gikk også fort, før jeg fikk kreft. Jeg har det etter mamma. Men nå kan jeg ikke gå i det hele tatt. Det er veldig kjedelig. Hvor er du nå?
   Nå er jeg i den slake nedoverbakken ved REMA1000.
   Så bra. Ikke følg veien nå, Joachim; det tar en evighet. Gå på skrå over parkeringsplassen der, og så opp den lille stien som er asfaltert for rullestolbrukere. Ser du den? Den går opp på en liten knaus, og der, ved den lille snuplassen, der er det en dør. Ser du den?
   Ja.
   Bra. Det er bakveien til min avdeling.
   Det ser ut som en personalinngang?
   Ja. Du må egentlig ha kort for å komme inn der, men det er bare å lure seg inn bak en av de ansatte, de kommer og går der hele tiden.
   Hvorfor kan jeg ikke bare gå gjennom resepsjonen?
   Fordi det er en kjempeomvei! Da må du helt opp til hovedbygningen, og så må du kanskje vente i skranken, og så må du gå helt ned hit igjen. Det tar evigheter. Omveier er det verste jeg vet. Vi går ikke omveier i min familie. Er du der nå?
   Straks, sier jeg. Og så gjør jeg som Christine sier. Jeg stopper under et nakent løvtre ved den nordre inngangen, og så, idet en av de ansatte kommer og legger nøkkelkortet sitt mot leseren, smetter jeg inn før dørene lukker seg. Og der er hun, helt i motsatt ende av korridoren, tretti meter unna, med skjerf på hodet og blomster på rullatoren. Hun har begynt å prate allerede, hun skråler og ler, selv om hun vet at jeg ikke hører hva hun sier, og da jeg kommer fram, slipper hun taket på rullatoren og klemmer meg.
   Så godt å se deg, sier hun.
   Så blid du er, sier jeg.
   Jeg er alltid blid, jeg. I hvert fall nesten alltid. Det er du vel enig i? Jeg er ganske blid til å ha kreft med spredning.

Jeg ser at hun har børstet håret og løftet luggen unna ansiktet med en spenne, og hun har pyntet seg, i hvert fall litt, i en dyprød skjorte med blomster i forskjellige farger og størrelser. Skjorta er kjøpt i en av disse butikkene for overvektige kvinner inne i byen; jeg vet det, for hun har fortalt det tidligere, at det er i sånne butikker hun handler for tida. Eller, det er som regel ektefellen Pernille som kjøper klær, eller moren Kirsten, eller søsteren hennes, Jeanette; de er som et finstemt urverk disse fire. Alle hjelper alle med alt i dette nye livet. Dagene er blitt så annerledes, og var det noe ingen av dem gjorde før, så var det å velge klær til Christine. Men nå er det her hun bor, Christine Koht, forhenværende komiker og tv-personlighet, på Sunnaas sykehus, og ingen av klærne hjemme i Tønsberg passer lenger. Ingen bukser, ingen gensere, ingen truser, ingen BH-er, ingen hodeplagg, ingen strømper, ingen av de tre hundre kjolene i walk-in- skapet. Ikke sommerkjolene, ikke vinterkjolene, ikke festk- jolene, ikke hverdagskjolene, de er for små alle sammen, for hun har gått opp fra 80 til 110 kilo.

Rommet er kanskje ti kvadratmeter stort. En enorm metallseng står midt på gulvet, omkranset av apparater; noen medisinske, andre mekaniske. Ved siden av senga ligger en åpen koffert. Det er vinduer på hele den vestre veggen, og vi setter oss i hver vår stol og ser utover den svarte, blanke sjøen. Den er smal her, Oslofjorden, mellom Nesodden, hvor hun bor nå, for å lære seg å gå igjen, og Asker, hvor hun vokste opp. Over henne, i vinduet, henger ei hvit adventsstjerne, og ved siden av henne, på begge sider av den store tv-skjermen, er veggen dekket av bilder. Det er Kirsten som har hengt dem opp, Kirsten Koht, Christines 76 år gamle mor. Hun har ringt fotografer og blader og aviser og bedt dem sende bilder som kan holde Christines humør oppe, og nå er hele veggen dekket av dem. Bilder av Christine med enorme kjoler og blomster i håret. Bilder fra festpremierer og prisutdelinger. Bilder av Christine sammen med prominente personer. Christine på scener, Christine i tv-studioer. Omfavnelser, latter, og fotografier fra bryllupet for seks og et halvt år siden: Christine i tiara og rosa ballkjole, Pernille i hvit smoking med rosa slag og silketørkle i lomma.

   Jeg har hentet isvann og gjort klar kaffen, sier Christine.
   Hvorfor sitter du så stille? spør jeg. Tenker du?
   Nei, jeg har så mye slim i brystet. Den lungebetennelsen gir seg liksom ikke, og så prøvde jeg å puste rolig for å slippe å hoste. Det gjør så vondt å hoste, og det tapper meg for krefter.
   Jeg er kommet for å snakke om boka, sier jeg.
   Hva med den?
   Skal jeg skrive den boka, synes du?
   Ja, det synes jeg da, sier Christine. Jeg har alltid tenkt at noen ville ha lyst til å skrive biografien min. Og så ble det deg, det var koselig.
   Og når synes du vi skal begynne? spør jeg. Når du kommer hjem til Tønsberg?
   Nei, kan vi ikke gjøre det nå, da? Med en gang? Vi begynner, i hvert fall, så tar vi det som det kommer.
   Hva mener du?
   Vi vet jo aldri hva som skjer. Jeg har en ny PET-scan på mandag. Da får jeg vite om svulstene i halsen har kommet tilbake.

Hun ser på meg, og hun smiler.

   Men du, sier hun.
   Ja?
   Vi må vente litt med å ta bildene til omslaget.
   Hvorfor det?
   Jeg har så lyst til å gå ned noen kilo. Kanskje jeg kunne ordnet håret litt også, og tatt på meg sminke. Ikke mye, ikke sånn som før. Men litt?

I november 2018 gikk Christine Koht inn på et legekontor på Bislett i Oslo for å plukke opp en resept. Hun måtte gjøre noe med den vonde halsen, for hun forberedte ny forestilling og turné, over hele landet, den største i karrieren hennes, den skulle ende med brask og bram på Aker Brygge. Men legen, en aldrende spesialist på øre-nese-hals, pekte på stolen ved døra. «Du må sette deg ned», sa han.

«Sette meg ned?» sa Christine. «Ja vel, jeg kan godt sette meg ned.» Hun var alene. Pernille var hjemme i leiligheten i Pilestredet, og lillesøsteren Jeanette, som er lege, var hjemme i Asker, for dette handlet jo bare om at Christine hadde vondt i halsen, og man trenger ikke å ha med seg søsteren sin til legen når man har vondt i halsen.

«Det jeg skal fortelle deg nå, er alvorlig», sa legen. «Hva er alvorlig?» sa Christine, og nå satte hun seg, men hun var mer forvirret enn bekymret, for hvor alvorlig kan det være når man har vondt i halsen? «Smertene dine i svelget,» sa legen. «Det er svulster. Det er kreft med spredning.»

Christine husker ikke så mye mer enn det. Hva han sa, eller hva de avtalte. Hun ringte til Pernille. Hun sa at hun hadde kreft med spredning. At hun ikke visste hvor mye tid hun hadde, men at det var grunn til å være bekymret. «Kan du hente meg?» spurte Christine. «Jeg kommer», sa Pernille.

Tre uker seinere, i desember 2018, ringte Christine meg. Samtalen var kort, og den begynte sånn: «Hei, det er Christine Koht. Kan du komme til Radiumhospitalet i morgen, det er noe jeg vil snakke med deg om.» Jeg kjente henne litt, men ikke godt; jeg hadde møtt henne her og der gjennom 2000-tallet. Vi hadde felles venner, vi hadde jobbet samme sted, og vi bodde på hver vår side av en stor park i Oslo, en park jeg skal omtale seinere. Ganske ofte kunne hun komme bort til meg, i parken, eller andre steder, og uten mumling eller snirklete innledninger kunne hun spørre meg om jeg ikke ville intervjue henne. Hun hadde så mye gøy å fortelle, sa hun, hun hadde så mange originale tanker og morsomme historier, og jeg trengte ikke å forberede meg eller stille gjennomtenkte spørsmål, absolutt ikke, jeg kunne bare sette på båndopptakeren. «Har ikke du kontakter i Dagens Næringsliv, da?» spurte hun. «Eller i Aftenposten?» «Jo», sa jeg. «Fint», sa Christine. «Ring dem og si at det kommer et intervju med Christine Koht, en komiker i verdensklasse.» Og jeg intervjuet henne, først for Dagens Næringsliv, i 2002, og deretter for A-magasinet i 2007, men siden snakket jeg ikke med henne. Ikke før hun ringte i november i 2018. «Jeg vet ikke om du har hørt det?» sa hun.

«Hva da?» sa jeg. «Jeg har fått kreft», sa Christine. «Kreft med spredning. Det begynte i halsen, og nå har jeg svulster syv steder. Jeg skal kanskje dø. Og da tenkte jeg at du og jeg – at vi, sammen – kanskje kunne fortelle om det.»

«Men hvorfor meg?» spurte jeg. «Jeg hørte podkasten din om Orderud», sa Christine. «Pernille og jeg har diskutert Orderud-saken i hele høst. Var Veronica inne i huset? Er Lars uskyldig? Hva visste egentlig Per? Men så ble jeg syk; plutselig lå jeg her på Radiumhospitalet og stirret i taket og var livredd. Og da tenkte jeg: Dette er jo også en podkast. Dette er ikke noe mindre spennende enn Orderud-saken. Er du ikke litt enig?»

Christine ble liggende på sykehus gjennom hele det neste året. Først på Radiumhospitalet, deretter på sykehuset i Tønsberg, så på Rikshospitalet, og nå, i desember 2019, er hun på Sunnaas. Først fikk hun medisiner mot kreften, medisiner som slo svulstene tilbake, men som ga henne hepatitt og holdt på å ta livet av henne. Så fikk hun medisiner mot hepatitten, og dosene var så kraftige at Christine la på seg nesten førti kilo og fikk pusteproblemer og måtte legges i koma tre ganger. Hun holdt på å dø da også, alle gangene, og da hun kom ut på den andre siden, hadde hun mistet motorikken. Hun måtte ha hjelp til å spise og hjelp til å gå.

Christine ville gjerne lage hundre episoder av podkasten, sa hun på telefonen den dagen i desember i 2018, men det ble bare fem, for hun ble så syk, mye sykere enn noen hadde forestilt seg. Men vi fortalte som best vi kunne, om dette nye livet, der Christine balanserte langs kanten av stupet, og parallelt med dette vokste Christines tilhengerskare. Hun var populær før sykdommen også, mer populær enn jeg opprinnelig hadde trodd, men nå, som syk og åpenhjertig, var det liksom ingen grenser. La hun ut en hilsen på Facebook, fikk hun fort nitti tusen likes og førti tusen kommentarer, og nesten hver dag fikk hun gaver på døra fra mennesker hun ikke kjente. Akvareller, bakst, hjemmelaget syltetøy, heklede skjerf, håndskrevne dikt, tøfler, bilder av Jesus med små sitater på: frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud.

Og da høsten kom og året skulle oppsummeres, kåret Kvinner og Klær henne til Årets forbilde under en galla i Gamle Logen. Hun fikk besøk av Jonas Gahr Støre ved sykesenga. Hun ble oppringt av Snåsamannen. Hun fikk Kreftforeningens hederspris. Og jammen kom ikke redaktøren i VG på sykebesøk også, for avisas lesere hadde kåret Christine til Årets navn.

All denne medgangen i hennes livs verste år.

Jeg setter meg ved siden av henne. Vi ser utover fjorden begge to. Det er nytt, at vi kan sitte sånn, side om side. Gjennom hele det foregående året, da vi laget podkasten, lå hun rett ut, og jeg måtte sitte ved sengekanten. Christine er uten svulster nå. Medisinene hennes har vært effektive, kanskje kommer de til å bremse spredningen og gi henne mer tid enn hun fryktet hun hadde. Men hver tredje måned må kroppen skannes. De syke cellene kan hope seg opp og danne svulster når som helst og hvor som helst.

   Det er et uttrykk som jeg har tenkt på i det siste, sier Christine.
   Ja?
   Det blir sagt at rett før du dør, så ser du livet ditt passere i revy. Og nå, her, med denne sykdommen i kroppen, med denne dommen hengende over hodet, har jeg begynt å tenke på hvem jeg er og hva som har gjort meg sånn. Jeg har ligget helt stille, ofte alene, i time etter time, uke etter uke, måned etter måned. Over meg har denne mørke skyen hengt: døden. Den har vært her hele tiden, og når jeg har ligget sånn, har de kommet, alle de minnene som ellers ikke har fått plass. Det er det jeg mener. På den måten har jeg sett livet passere i revy.

Christine snur seg mot meg.

   Jeg tenker igjennom alt jeg har opplevd, sier hun. Men jeg ser det i et annet lys, hvis du skjønner. Folk tror de kjenner meg, vet du. Men de gjør ikke det. Ikke helt. Folk tror jeg er åpen. Men jeg er ikke åpen om alt. Og jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg skulle fortelle om alt sammen. Mye av det jeg skal fortelle er flaut, jeg har skammet meg noe helt forferdelig. Og noe er hemmeligheter. Hemmelig- heter vår familie ikke har snakket om. Men nå tenker jeg: Søren heller. Fasaden min er borte. Den offentlige Christine, hun som var på tv og hadde show, hun …

Christine trekker pusten og omformulerer.

   Fjærene og sminken og blomstene og kjolene og den hylende latteren og lysene på hodet – tenk deg det, jeg gikk med blinkende lys på hodet, oppsatser med blomster og lys, det er helt sant. Alt det er borte. Og da har jeg tenkt …
   Hva har du tenkt?
   Jeg har tenkt at hvis det skal være noen vits med denne boken, nå, etter alt jeg har vært igjennom, og mens jeg ennå lever, så kan jeg like gjerne fortelle alt. Alt jeg har vært redd for, alt jeg har skammet meg over, alt jeg har angret på, alt jeg har villet skjule for andre; det blir så smått i møtet med døden. Skjønner du hva jeg mener?
   Jeg tror det.
   Du skjønner det litt, men ikke helt, for du har ikke vært der jeg er. Når livet kanskje skal ta slutt, så omfavner man hele livet, alle sidene ved det. Og nå føles det ikke så farlig lenger. Nå kan jeg være åpen. Om familiehemmeligheten vår, om innleggelsene, om alle de ville tingene jeg gjorde da jeg var manisk, om rus, om rehab, om Pernille og meg. Jeg tenkte egentlig bare at jeg skulle fortelle om kreften. Om hvordan det var å ha kreft med spredning. Det kunne vært fint, det. Jeg har jo gjort meg noen tanker som kanskje kunne være inspirerende for andre.
   Men?
   Men jeg er kommet dit i livet at jeg vil fortelle om alt.

Christines pust blir roligere. Jeg vet ikke hva hun tenker på, for tankene hennes springer gjerne hit og dit i høyt tempo, men jeg tror jeg vet sånn cirka. Christine er diagnostisert med bipolar 1, en sykdom som kan gjøre henne manisk i noen perioder og utmattet i andre. Hun liker ikke å omtale det som en sykdom, sier hun; det er den hun er, det er livet hennes. Og det livet kan være morsomt, det kan være fantastisk til og med, men så kan det være strevsomt også. Vi hadde tenkt å snakke om alt dette i podkasten vi laget. Hun hadde behov for det, sa hun, den gangen. «Du kan ikke fortelle om livet mitt, Joachim, uten å fortelle om bipolar», sa hun. Men vi fikk aldri snakket om det, i podkasten, kreftbehandlingen gjorde det umulig. Christine hadde mer enn nok med å klamre seg til livet, om vi ikke skulle begynne å snakke om alt hun har gjort når hun har vært manisk.

Christine ser på meg.

   Det siste året har jeg fått masse priser, ikke sant? sier hun. Forbildepris og hederspris i Kreftforeningen. Årets navn, årets podkast, ja, du vet jo alt det. Og du vet også hvorfor jeg har fått alle disse prisene? Fordi jeg har vært åpen om kreftsykdommen. Fordi jeg har delt. Jeg var ærlig om hvor redd jeg har vært for å dø, jeg viste frem hvor rar jeg plutselig så ut. Det har betydd masse for folk, og der- for har det betydd masse for meg. Jeg har vært gjennom noen forferdelige måneder, men så har det liksom vært meningsfylt også. Og da tenker jeg: det kan vel ikke være sånn at jeg blir hyllet når jeg snakker fritt om fysisk sykdom, men så må jeg holde munn om at jeg er bipolar? Er du ikke enig i det, da?

Christine legger hånden på brystet igjen. Pusten hennes er tung og ru. Hun sier: Jeg har snakket med Pernille om det, og hun sier at ok, hvis det gjøres på en ordentlig måte, er det fint for henne. Hvis jeg virkelig vil fortelle alt dette, sier hun, så er det sånn det blir.

Christine ser på meg.

   Så da begynner vi, gjør vi ikke det? sier hun.
   Gjerne det, sier jeg.
   Men ikke nå, da, sier Christine. Om en uke eller noe. Jeg må tenke litt først. Det er viktig at jeg virker litt klok i en sånn bok, er det ikke?

 

Les mer om  Kohts bok

Joachim Førsund

Joachim Førsund

Joachim Førsund (f. 1971) er journalist og forfatter.

Han har bakgrunn som featurejournalist i Dagbladet og Dagens Næringsliv, foruten å ha vært delaktig i en rekke tv-produksjoner. De siste årene har han laget flere podkaster for NRK – blant annet «Familiene på Orderud», «Det svarte flagget» og «Tobias». Podkasten «Koht vil leve», laget for Aftenposten, ble kåret til årets radiodokumentar under Prix Radio.

Før «Kohts bok» har Joachim Førsund også skrevet tre sakprosabøker og to romaner. Hans skjønnlitterære debut, «Jeg kunne gått hjem i blinde» (Forlaget Oktober 2009), ble nominert til P2-lytternes romanpris i NRK.

Relaterte artikler

Les utdrag fra «Blå storm»

Les utdrag fra «Blå storm»

Ørjan Karlsson er i vår aktuell med den spennende og dypt realistiske thrilleren «Blå storm», bok to i serien om Ida...
Et utdrag til morsdagen

Et utdrag til morsdagen

I Velkommen til Floras kafé vender Flora McKenzie tilbake til hjemstedet sitt etter mange år. Mens hun sørger over...