
Les et utdrag: «Den beste av alle verdener»

Zeno
Han følger fem femteklassinger fra skolen til biblioteket gjennom snøen som laver ned. Han er en åttiseksåring i allværsjakke; støvlene hans er lukket med borrelås; tegneseriepingviner står på skøyter på slipset hans. Hele dagen har gleden gradvis pumpet opp brystet hans, og nå, denne ettermiddagen, klokka halv fem en torsdag i februar, mens han ser barna løpe foran seg på fortauet – Alex Hess med eselhodet av pappmasjé på hodet, Rachel Wilson med plastfakkelen sin, Natalie Hernandez som sleper på en bærbar høyttaler – truer følelsen med å velte ham over ende.
De passerer politistasjonen, park- og idrettsetaten, Eden’s Gate eiendomsmegling. Lakeport bibliotek er et toetasjes 1800-talls pepperkakehus med spisse gavler på hjørnet av Lake og Park som ble gitt i gave til byen etter første verdenskrig. Skorsteinen er skjev, takrennene henger og dingler, pakketape er brukt til å dekke over sprekker i tre av de fire vinduene som vender ut mot gata. Snøen ligger allerede tjukk på einerne langs gangveien og på bokinnleveringskassa på hjørnet, som er malt som en ugle.
Barna stormer bort gangveien, spretter opp på verandaen og gir Sharif, bibliotekaren i barneavdelingen, som har kommet ut for å hjelpe Zeno opp trappene, en high-five. Sharif har limegrønne øreplugger i ørene, og hobbyglitter funkler i håret på armene hans. På T-skjorta står det JEG LIKER STORE BØKER, JEG KAN IKKE NOE FOR DET.
Vel inne tørker Zeno duggen av brillene. Foran på skranken er det tapet hjerter av papp. På veggen bak henger det et innrammet broderi: Lurer du på noe? Spør her!
På databordet snurrer skjermsparerspiraler synkront på alle de tre skjermene. Mellom lydbokhylla og to loslitte lenestoler drypper det vann fra en radiatorlekkasje i andre etasje gjennom takplatene og ned i en diger søppelbøtte.
Plipp. Plopp. Plipp.
Barna spruter snø overalt mens de tramper opp til barneavdelingen, og Zeno og Sharif smiler til hverandre mens de hører fottrinnene nå toppen av trappa og stanse.
«Wow», sier stemmen til Olivia Ott.
«Sjekk den, a!» sier stemmen til Christopher Dee.
Sharif holder Zeno i albuen på vei opp trappa. Inngangen til andre etasje er stengt av en finérvegg spraymalt med gullfarge, og på midten, over en liten, buet dør, har Zeno skrevet:
Ὦ ξένε, ὅστις εἶ, ἄνοιξον, ἵνα μάθῃς ἃ θαυμάζεις
Elevene flokker seg inntil finérveggen, snøen smelter på jakkene og ryggsekkene, alle ser på Zeno, og Zeno venter på at pusten skal ta igjen resten av ham.
«Husker alle hva det betyr?»
«Så klart», sier Rachel.
Christopher grynter lettere fornærmet.
Natalie strekker seg så lang hun er og drar en pekefinger under hvert ord. «Fremmede, hvem du enn er, åpne dette og la deg forundre.»
«Shit påmfritt», sier Alex, som har stukket eselhodet under armen. «Det er som om vi er i ferd med å gå inn i boka.»
Sharif slår av lyset i trappa, og barna stimler sammen rundt den lille døra i det røde skinnet fra UTGANG-skiltet. «Er det klart?» roper Zeno, og fra den andre siden av finérveggen svarer Marian, biblioteksjefen, «Det er klart».
En etter en går femteklassingene gjennom den lille buede åpningen og inn i barneavdelingen. Hyllene, bordene og sakkosekkene som vanligvis dekker gulvet, har blitt skjøvet inntil veggene, og i stedet står det tretti klappstoler der. Over stolene henger det flere titalls pappskyer dekket med glitter, i snorer fra takbjelkene. Foran stolene er det en liten scene, og bak scenen, på et laken som er hengt foran hele bakveggen, har Marian malt en by i skyene.
Gylne tårn, spekket med hundrevis av små vinduer og kronet med vimpler, stiger til værs i klynger. Rundt spirene kretser flokker av fugler tett i tett – små brune buskspurver og store sølvskimrende ørner, fugler med lange buede haler og andre med lange buede nebb, virkelige fugler og fantasifugler. Marian har slokket lyset i taket, og i skinnet fra en enslig karaokelampe på et stativ gnistrer skyene og glinser fugleflokkene, og tårnene ser ut som om de er opplyst innenfra.
«Det er …», sier Olivia.
«… bedre enn jeg …», sier Christopher.
«Kokoland i skyene», hvisker Rachel.
Natalie setter ned høyttaleren hun bærer på, og Alex spretter opp på scenen, og Marian roper, «Forsiktig, det er ikke sikkert malingen har tørket helt ennå».
Zeno senker seg ned på en stol på første rad. Hver gang han blunker, farer et minne over innsiden av øyelokkene: faren som deiser på ryggen i en snøfonn; en bibliotekar som åpner skuffen til en kortkatalog; en mann i en fangeleir som tegner greske bokstaver i jorden.
Sharif viser barna rommet bak kulissene som han har skilt av med tre bokhyller. Det er stappfullt av rekvisitter og kostymer, og Olivia drar på seg en gummihette som får henne til å se skallet ut, og Christopher sleper en gammel mikrobølgeovneske som er malt så den ser ut som en marmorsarkofag, til midten av scenen, og Alex strekker seg for å ta på et tårn i byen som er malt på lakenet, og Natalie drar fram en bærbar datamaskin fra ryggsekken.
Det durer i telefonen til Marian. «Pizzaene er klare», sier hun inn i det øret Zeno hører på. «Jeg stikker bort og henter dem. Jeg er tilbake på et blunk.»
«Mr. Ninis?» Rachel banker Zeno lett på skulderen. Hun har røde fletter og store, strålende øyne, og snø har smeltet og lagt igjen små vanndråper på skuldrene hennes. «Har du bygd alt dette? Til oss?»
Seymour
Et kvartal unna, i en Pontiac Grand Am innpakket i ti centimeter snø, sitter en gråøyd syttenåring ved navn Seymour Stuhlman og døser med en ryggsekk i fanget. Sekken er stor, mørkegrønn og av merket JanSport, og inneholder to Presto trykkokere som er fylt med pappspikere, kulelagre, en detonator og 540 gram av et sprengstoff som heter heksotol. Det går doble ledninger fra selve kjelene til lokket, der de er koblet til kretskortet til en mobiltelefon.
I en drøm går Seymour under noen trær mot en klynge av hvite telt, men hver gang han tar et skritt forover, svinger stien og teltene glir litt lenger vekk, og en grusom forvirring trykker ham ned. Han våkner med et rykk.
Klokka på dashbordet viser 16.42. Hvor lenge har han sovet? Et kvarter. Tjue minutter, maks. Så dum. Uforsiktig. Han har sittet i bilen i mer enn fire timer, han har mistet følelsen i tærne og han må pisse.
Med ermet tørker han dugg fra innsiden av frontruta. Han tar sjansen på en omgang med viskerne, og de skyver et digert flak med snø vekk fra vinduet. Ingen biler er parkert utenfor biblioteket. Ingen folk på fortauet. Den eneste bilen på parkeringsplassen vest for biblioteket er Subaruen til bibliotekaren Marian, toppet med snø.
Kl. 16.43.
Femten centimeter før det blir mørkt, sier de på radioen, tjuefem til tretti i løpet av natten.
Pust inn i fire, hold i fire, pust ut i fire. Tenk på ting du vet. Ugler har tre øyelokk. Øyeeplene deres er ikke kuler, men avlange rør. Ugler kan dreie hodet 270 grader.
Det eneste han trenger å gjøre, er å spasere inn, gjemme sekken i sørøsthjørnet av biblioteket, så nær Eden’s Gate eiendomsmegling som mulig, og spasere ut. Kjøre nordover, vente til biblioteket stenger klokka seks, slå numrene. La det ringe fem ganger.
Pang.
Enkelt.
Klokka 16.51 kommer en figur i kirsebærrød parkas ut av biblioteket, drar hetta over hodet og skyver en snøskuffe fram og tilbake på gangveien. Marian.
Seymour slår av bilradioen og glir lenger ned i setet. I et minne er han sju–åtte år gammel, han står i «sakprosa for voksne», et sted på 598-tallet, og Marian tar ned en håndbok om ugler fra en hylle høyt oppe. Kinnene hennes er en sandstorm av fregner; hun lukter kaneltyggegummi; hun sitter ved siden av ham på en krakk med hjul. På sidene hun viser ham ser han ugler som står utenfor et hi, ugler som sitter på en grein, ugler som svever over et jorde.
Han skyver minnet til side. Hva er det Bishop sier? En kriger som tror fullt og fast på sin sak, opplever ikke skyld, frykt eller anger. En kriger som tror fullt og fast på sin sak, blir noe mer enn et menneske.
Marian skyver skuffen opp rullestolrampen, strør litt salt utover, går bortover Park Street og forsvinner i snødrevet.
Kl. 16.54.
Hele ettermiddagen har Seymour ventet på at biblioteket skal bli tomt, og nå er det det. Han åpner glidelåsen på sekken, slår på mobilene som er tapet til lokkene på trykkokerne, tar ut et hørselvern til bruk på skytebanen og drar igjen glidelåsen. I høyre lomme på anorakken ligger det en Beretta 92 halvautomatisk pistol som han fant i redskapsskjulet til grandonkelen sin. I den venstre: en mobiltelefon med tre numre skrevet på baksiden.
Gå inn, gjem sekken, gå ut. Kjør mot nord, vent til biblioteket stenger, ring de to øverste numrene. La det ringe fem ganger. Pang.
Kl. 16.55.
En brøytebil skraper gjennom krysset med blinkende varsellamper. En grå pickup kjører forbi, på døra står det King Construction. ÅPENT-skiltet lyser i vinduet i første etasje på biblioteket. Marian er sikkert bare ute en tur, hun blir ikke borte lenge.
Gå. Kom deg ut av bilen.
Kl. 16.56.
Fnuggene treffer frontruta med knapt hørbare slag, likevel er det som om lyden trenger helt inn til røttene i de innerste jekslene hans. Tapp tapp tapp tapp tapp tapp tapp tapp tapp. Ugler har tre øyelokk. Øyeeplene deres er ikke kuler, men avlange rør. Ugler kan dreie hodet 270 grader.
Han klemmer hørselvernet over ørene. Drar hetta over hodet. Legger en hånd på dørhåndtaket.
Kl. 16.57.
En kriger som tror fullt og fast på sin sak, blir noe mer enn et menneske.
Han går ut av bilen.
Den beste av alle verdener
Anthony Doerr
En gripende og ambisiøs roman om håp og fortellingenes magi.
Hovedpersonene i Den beste av alle verdener prøver å finne ut av verdenen som omgir dem: Anna og Omeir på hver sin side av bymurene under beleiringen av Konstantinopel i 1453, tenåringsidealisten Seymore under et angrep på et bibliotek i dagens Idaho, og Konstance, som befinner seg på et interstellarisk skip, tiår fram i tid. De er alle drømmere og outsidere som finner styrke og håp når de står midt i det ukjente.
Som en rød tråd gjennom hele fortellingen går den eldgamle teksten om Aethon, som lengter etter å bli til en fugl, slik at han kan fly til et paradis i himmelen. Denne historien gir trøst og mystikk til bokens uforglemmelige karakterer. Pulitzerpris-vinner Anthony Doerr har skapt en kaleidoskopisk fortelling som viser hvor tett knyttet vi er til hverandre, til dem som levde før oss, og til dem som vil være her etter oss.
Den beste av alle verdener er en hyllest til fortellingenes magi, og er en vakker og forløsende roman om å ta vare på bøkene, jorda og menneskenes hjerte.
«Et praktfullt flettverk av historier.»
Library Journal, Starred Review
«Magisk litterært puslespill.»
Kirkus Review, Starred Review
«En fantastisk gave av en roman.»
Booklist, Starred Review
«Et underverk.»
Publishers Weekly, Starred Review


Eksklusivt utdrag fra Hunger games: Soloppgang på arenaen

Les et utdrag: «Patriot»

Les et utdrag: «Gift med fienden»

Les et utdrag: «Drømmer av bronset»

A.J. Finn: «Kvinnen i vinduet» endret livet mitt

Les et utdrag: Slutten på historien

Les et utdrag: Begravd i løgn

Les et utdrag: «Sølvstrupen»

Les et utdrag: «Inn i vårt mørke hus»

Les et utdrag: «Skråpånatta»

Les et utdrag fra «De små jentene»

Les et utdrag: «Skriften i vannet»

Les et utdrag fra «Malma stasjon»

Les et utdrag fra «Ett minutts stillhet»!

Jeg er den som blir dumpet

Les et utdrag fra «Fri»

Les et utdrag fra Strandlektyre

Les et utdrag fra «La meg få vandre i min sannhet»
