Les et utdrag: «Den store familien»

Mor døde 9. februar 2017. Alene på sykehuset i Toulon. I journalen står det: «Hun gikk bort med sine nærmeste rundt seg», men ingen av barna hennes var der.

Mor døde uten meg, så liten i sykehussengen. Det må jeg leve med.

Tre uker tidligere hadde hun fått vite at hun hadde kreft. Tre uker med undersøkelser som førte fram til den vanvittige avgjørelsen: Hun skal opereres. Segmentreseksjon, svulsten fjernes. Ikke vær bekymret. Til meg skrev hun: «Ta det med ro, jeg er ikke alene.»

Mor slapp operasjonen. De avsluttet behandlingen, som er et tomt ord her, uten å spørre om min mening, uten å vente på at jeg skulle komme og holde henne i hånden. De fikk slutt på lidelsene ved å rive ut hjertet hennes. De hindret henne i å høre stemmene til barna sine, høre deres trøstende og oppmuntrende ord, deres kjærlige ord, avskjedsordene. Mor lot seg selv dø, langt unna meg.

Jeg skriver disse ordene flere år senere. Jeg skriver «mor døde» men akkurat i dette øyeblikket kjenner jeg ingenting til at hun er revet bort. Selvfølgelig har jeg en klump i halsen, tårene pipler fram, men fraværet hennes føles uvirkelig.

Jeg har mistet moren min tusen ganger, denne gangen skal jeg ikke miste henne.

*

Øynene hennes, kanskje.

«Øynene. Kan de ta øynene hennes?» Jeg sender spørsmålet videre til brødrene mine. Utveksling av tekstmeldinger. «Alt er visst i elendig forfatning, unntatt øynene. Lungene, hjertet og leveren er det ingen som vil ha. Men øynene vil de gjerne ta. Er det greit for dere? At vi gir bort mammas øyne? Og så, hva gjør vi etterpå?» Luz spør om vi er enige om at hun skal begraves i Sanary. «Hva sier vi? Det var det hun ville, ikke sant?» Det er ikke tid til å tenke mer over det. Bare svare med en gang, så det blir slutt på alle spørsmålene, så de opphører. «Ja, ja, helt i orden, hvis du tror det er det riktige, ja, ja, helt fint.»

Jeg ordner de siste detaljene for begravelsen på fjellet der jeg har trukket meg tilbake. Luz, lillesøsteren min, er på sykehuset, i Toulon. Hun forklarer på telefon: «Jeans og den lyseblå hettegenseren hun likte så godt. Hva tror du? Tenk om de tar på henne truse? Da sier jeg: ‘Ikke tale om! Moren min gikk aldri med truse! Er dere helt sprø! Vi kommer til å sjekke!’»

Både Luz og jeg kjenner mors forhold til truser, det forener oss i foreldreløsheten. Å miste moren vår er for oss døtrene først og fremst en frykt for at disse minnene skal svinne hen. Vi risikerer å glemme hvordan hun så ut der hun satt på huk i det høye gresset i Sanary og sukket av lykke. Hver eneste kveld: «Jenter, nå er det på tide å tisse i gresset», som betydde: «Jenter, nå er det leggetid.» På veien til Gården, alltid på samme sted: «Rumpa ut alle sammen, så deilig! Kjenn på stråene, jenter! Så heldige vi er som ikke er gutter.» Det var et felles språk søsteren min og jeg skjønte, blikk vi kunne utveksle og ta med oss videre, til livet senere med våre egne døtre, vi må prøve. For alltid være opprørske truseløse!

*

Jeg har sendt barna mine til faren deres. Jeg drar sørover sammen med broren min, Victor. Retning Toulon.

På TGV-toget, barnerop, mobiltelefoner, folk som spiser niste, mas. Tvillingbroren min og jeg, 42 år gamle, overfor hverandre. Vi snakker bare med øynene: Tror du vi klarer dette? Jeg er glad i deg. Jeg er her. Hva gjør vi her? Den verste dagen i livet vårt er kommet.

Victor kjører til Sanary. Hôtel La Farandole ligger helt ute ved klippene, etter «vassestranda» der jeg brant meg på en brennmanet da jeg var liten. Vi har alltid sett det hotellet. På avstand så det alltid så flott ut. Jeg tenkte at det var fint at vi hadde et sted vi kunne dra.

Dagen i forveien ringte jeg resepsjonen. «Hvor mange netter?» Skal vi se … Dra på sykehuset og sjekke at det virkelig er mor som skal begraves, samle sakene hennes, sove. Én overnatting. Begrave henne, dra igjen. Ingen vits å gro fast. «Bare én natt, takk.» En setning jeg helst skulle ha sluppet å uttale. Syngende aksent fra Sør og smil i den andre enden. «Kort opphold altså. Er det jobb?» Det får holde med et «Nei». Hva skulle jeg ellers sagt?

*

Vi ankommer. Sjekker inn. Drar igjen. Må ikke somle. Til Sainte-Musse-sykehuset i Toulon. Vi treffer Colin og Luz, storebroren og lillesøsteren min.

Vi er ikke akkurat strålende opplagte, ganske ute av oss, men for en gangs skyld samlet. Tause klemmer. Ladete blikk. Alle ord overflødige. Trykkende luft. Alle avventer de andres reaksjoner, ingen vet hva de skal gjøre med denne sorgen. Vi smiler forsiktig til hverandre.

Som et gjenforent band, litt på overtid, trasker vi rundt i sykehuset på leting etter likrommet.

Framme. Vi får et «Og dere er?» rett i fleisen.

Ordene løsner fra munnen min, tunga slår mot ganen. Det er knapt hørbart. «Barna til madame Pisier. Vi er barna hennes.» Dørvakten fortsetter i samme tone, han virker like utkjørt som oss. «Hun er ikke her. Ingen ved det navnet. Nei, jeg har ingen madame Pisier her. Beklager.» Ikke så lite dristig. Søsteren min prøver noe annet, bruker ektemannens etternavn. Så er den forsvunne moren kommet til rette! Vi trengte bare å endre identiteten hennes. «Dere kan gå inn. Jeg har prøvd å fikse på henne, men det gikk ikke så bra …» Det kan man si.

Jeg var så redd for å gå inn i det rommet. Jeg var så redd for at hun skulle være våken, redd for at hun skulle være vansiret, redd for at hun ikke ville høre meg snakke til henne, redd for at jeg ikke skulle klare å gråte, redd for at hun skulle ha glemt at jeg var datteren hennes og nekte meg å komme bort til henne.

Vi gikk bort og sjekket etter tur. Sjekket hva? Jeg vet ikke helt. En etter en gikk vi inn, gråt litt, og så vekk fra sengen igjen. Jeg kysset henne uendelig mange ganger, huden hennes så myk og kald, og så ba jeg henne om tilgivelse. Lenge.

*

Hvor er heisen? Onkologisk avdeling?

På sykehuset er vi zombier som henter sakene til moren sin.

Denne gangen gjør vi ingen feil. «Vi er her for å hente sakene til fruen.» Bandet er ordentlig tent nå!

En ung sykepleier triller fram en vogn med en diger søppelsekk. «Her, jeg fant ikke noe bedre. Fint om dere ser etter med en gang og sjekker om alle sakene hennes er der.» Loddet faller på den eldste.

Colin åpner sekken. Lukten av mamma slår mot oss. De gamle rockerne blir helt steine. Det kommer ikke til å bli noen morsom jobb. Vi får komme i gang.

Broren vår griper en første gjenstand og ser forfjamset på oss. «En fjernkontroll? Hvorfor er det en fjernkontroll her?» Jenta sørfra som knapt har fylt tjue, er stolt over å kunne sette en stopper for spekulasjonene våre. «Det er policyen på sykehuset.» Stort smil. «Fjernkontrollen følger pasienten. Hvor er moren deres?» Brødrene mine, søsteren min og jeg, for en gangs skyld samstemte, i felles vemmelse: «Hun er død! Hvor mange ganger må vi si det?»

Men greit … Mobilen hennes, klærne, pc-en, bøkene … Det er sent, vi får bli ferdige her, lang dag i morgen!

Vi spiser på stranda. Ved bordet, det som er igjen av oss: en eldstebror, Colin, to tvillinger, Victor og jeg, to adopterte, Luz og Pablo. Fem til sammen. Mors stolthet: «Fem barn, to fødsler. Noen bedre?!» Et litt herjet band.

Kusinen min Rose er der også. I morgen skal hun være med på åpningen av familiekrypten. Timothée, broren hennes, ville helst slippe å komme. Jeg skjønner ham godt. Moren deres, Marie-France, som ligger begravet der, må opp i friluft. Hadde vi noe valg? Pisier-søstrene giftet seg med to fettere. Så idiotisk å gå med på å la dem være så langt unna sin egen mor og fra Paris! Så langt unna oss. I familiekrypten til mannen sin. Hva var det vi tenkte på?

Fellesmiddag på restaurant. Nesten alle vennene til søsteren min er der, dem hun kaller «slekta». Det vil si barn av mors venner. De er snille, greie, triste. De er her sammen med oss, men jeg hører dem ikke. Faren til Rose stikker også innom. Onkelen min kommer og gir oss en klem.

*

Neste dag, jeans og tjukk genser. Kreke seg ut av La Farandole. Tilbake til likrommet med søsknene mine for å hente mor.

Før det ber Colin, Victor og jeg om lov til å dra bortom landstedet på La Plaine du Roi, mors siste tilholdssted. Vi har en time på oss. Vi kan gå inn på rommet hennes, men vi blir advart. «Nesten alt er gitt bort allerede.»

Én time på landstedet, én time på rommet til mor i overetasjen, med vennene hennes ved bordet på terrassen nedenfor, som ikke ser oss og fortsetter å prate.

Én time på landstedet, innestengt i dette rommet som innbruddstjuver, gribber som kommer og roter gjennom alt.

Én time på landstedet, mens brødrene mine leter etter minner fra mor. Ikke et eneste bilde igjen, ikke et eneste brev.

Jeg tar en genser, en T-skjorte, parfymen hennes og et par-tre juglete brosjer.

Denne gangen er det for godt vi drar fra stedet.

Vi iler videre til likrommet. Igjen må vi skynde oss. En konvoi med fem barn.

I det lille aseptiske rommet der jeg for siste gang berører mammas hud, er det langsomme livet fortsatt i ferd med å sive ut. Gilles, broren til mamma, Cécile, kjæresten hans, og vi er kommet for å lukke tiden i taushet. Vi stiller oss arm i arm. Luften føles tynn. Rommet er altfor lite for fem barn og to overlevende. En mimosa-kvist i kisten. Den slitne dørvakten spør: «Jeg antar at mimosaen blir med henne …»

Stillhet i bilen. Toulon–Sanary. Vi kjører etter likbilen. Forsiktig.

Motorveien til Esterel. Mor hatet den virkelig. Da vi var små, pleide hun å komme og hente oss ved Fayence, der vi var hos far hele juli. Det var sjelden hun kjørte så lange strekninger. Bare når hun måtte. Hun gjorde bilturen til en lek: første etappe, fram til motorveien; andre etappe, til bomstasjonen ved avkjøringen; tredje etappe, til ankomst i Sanary. Kyssepremier hver gang. Under hele turen, som et ritual, maltrakterte vi Alain Souchon med skrålende stemmer, som ble frigjort når vi var sammen med henne. «Vi kommer ingen vei med denne kanoen … Du kan ikke bare forlate alt, dra din vei …» I kanon som et ordentlig kor! Og så var vi endelig framme på landstedet. «Da er vi i mål! Moren deres er verdensmester. Så heldige dere er!» Først og fremst var det en stor lettelse at hun kom og hentet oss.

*

La Guicharde-kirkegården. Tisse i gresset med Colin, stopp verden! Og så det ene beinet foran det andre. Gå bortover gata, forbi rundkjøringen. Se dem et stykke unna. Gå bort til dem. Mors venner. En stor masse. Mennesker som, i hvert fall de fleste av dem, på et eller annet tidspunkt har vært som foreldre for meg. Luc, Zazie, Janine, Geneviève, Jean … faren min. De virker opptatt med sitt, kysser og omfavner hverandre, men holder seg unna oss, på avstand.

Jeg har ingen her. Ingen av vennene mine. Jeg rakk aldri å fortelle det. Fortelle om sorgen og skrekken, brannen i hjertet og frosten i knoklene. Fortelle om svimmelheten jeg ville kjenne, marerittet det ville bli å gå bortover alleen på kirkegården og møte blikkene til disse menneskene som jeg har vært så glad i, og som nå har trukket seg unna. Hvordan kunne vel jeg vite det? Man begraver bare moren sin én gang.

Da jeg kommer inn på kirkegården, går jeg meg vill på fire kvadratmeter. Øynene mine ser et uryddig bed av kropper. Jeg støter borti en. Jeg løfter hodet. Jeg klemmer Luc, som blir overrasket og kanskje litt rørt. Luc traff moren min på universitetet. Filosofi og statsvitenskap. Luc har kjent meg lenge. Han gir meg et «Så der er du, lillemor», som et lite sekund gjør meg veldig godt. Jeg tar ham i armene mine, for å prøve å roe ham også.

Jeg forsøker å finne noe å gjøre. Jeg ser etter brødrene mine. Jeg er skrekkslagen. Som om jeg hadde rotet til hele opplegget for konserten vår og alle ventet på meg med tomater og tilrop. Rundt meg skygger folk unna. Menneskemengden viker fra meg, med en fiendtlig taushet. Ingenting å gjøre. Jeg holder på å bli kvalt, akkurat som mamma.