Les et utdrag fra feelgood-perlen «En familieoppskrift»

Finnes det en hemmelig oppskrift på lykke? «En familieoppskrift» er en hjertevarm relasjonsroman for lesere av Lucy Diamond og Jill Mansell, som handler om det som skjer når det som kjennes så trygt og godt plutselig går i oppløsning. Les første kapittel her!

1942

Kveldshimmelen var stille og vaktsom, som den alltid var nå for tiden.

Fullmånen gled frem fra en sky for å se til byen under seg, som en engstelig mor med et nyfødt barn. Bath var i ferd med å gå til ro: Folk gjorde seg klar til å gå til sengs, reflekterte over hvordan dagen hadde vært. Aftenbønner ble fremsagt, takksigelser avgitt, og alle håpet på søvn uten å bli plaget av mareritt, eller det som verre var.

I Lark Hill nummer 11 ble porten i bakhagen åpnet. En skikkelse steg ut på den lille veien som gikk bak husrekken. Jilly Wilson dro kåpen tettere sammen over jumperen og tweedskjørtet: Slutten av april hadde fremdeles sting i seg så snart solen gikk ned. Hun burde hatt på seg noe penere, men ville unngå å vekke mistanke. Det var lørdag kveld, men ingen grunn til at hun skulle ha på seg den lyslilla kjolen igjen. Den hang fremdeles over stolryggen etter kvelden før. Den luktet svartebørs-sigaretter og ham.

Hun og foreldrene hadde spist aftens klokken syv, og nå burde hun ha vært i seng, om ikke sovnet. Moren hennes snorket allerede lett med det hun leste for øyeblikket, spredt utover brystkassen der det hadde falt ut av hendene hennes. Hun klarte knapt å lese mer enn en side før hun sovnet, utslitt av småskoleelevene sine, som bestandig både frydet og utmattet henne med vitaliteten sin. Faren hennes var fortsatt på arbeidsrommet sitt, der han leste gjennom pasientjournaler, skrev henvisningsbrev, alt det praktiske kontorarbeidet en travel lege måtte utføre, men det var ikke noe lys å se fra vinduet hans.

Det var ikke noe lys å se noen steder. Åsene rundt Bath fremsto som utydelige skygger, svarte under den bleke månen. De praktfulle buede bygningene og rekkehusene gjorde seg så uanselige de kunne. I dagslys fantes det ingenting de kunne gjøre for å skjule sin skjønnhet og prakt, de gylne steinfasadene glødet i vårsolen. Men i skumringen huket de seg ned, krøp fryktsomt sammen, lik enhver annen by i England.

Jilly smøg seg langs smuget bak rekken med georgianske hus som utgjorde Lark Hill. Hagene var skjult bak en høy steinmur nesten like høy som henne selv, bak den sto husene i giv akt med rekke på rekke av skyvevinduer stirrende som øyne ut over veien som snodde seg ned til byen. Straks hun kom ut i Lansdown Road, slappet hun litt av. Om hun gikk med bøyd hode og hendene i lommen, kom ingen til å kjenne henne igjen eller spørre hva hun gjorde ute på denne tiden.

Halvveis nede i bakken smatt hun inn i en sidegate, bort fra hovedgaten, husene her var mindre storslåtte, edvardianske i stedet for georgianske, og klumpet seg tett sammen med bare en liten hage foran hvert. Jilly kunne ikke bevege seg kjapt nok. Hun var blitt andpusten nå. Hun kunne ikke vente med å komme frem.

Frem til i går hadde hun ikke hatt noen anelse om at det var mulig å føle slik hun gjorde. Hun hadde ikke hatt mulighet til å fortelle det til noen. Hun var ikke hemmelighetsfull eller svikefull av natur, men hun hadde ikke engang fortalt det til Ivy. Hun ønsket ikke å bryte fortryllelsen ved å gjøre det kjent. Foreløpig ville hun holde det vidunderlige for seg selv, noe som bare gjorde spenningen enda større. Og han følte det samme. De var blitt enige om å møtes i hemmelighet.

Tenk at hun nesten hadde latt være å gå på dansetilstelningen! Ivy hadde presset henne – Jilly hadde virkelig ikke lyst til å gå, men Ivy godtok ikke et nei, og det var enklest å svare ja når hun var i det hjørnet. Jilly hadde vært fast bestemt på å forsvinne så snart Ivy hadde siktet seg inn på et sannsynlig offer, noe hun bestandig gjorde mindre enn ti minutter etter at hun ankom ethvert sosialt arrangement. Gutter – menn – elsket Ivy, og Ivy elsket dem. Hun sprudlet i selskap med dem, enda mer enn vanlig. Ivy var det mest sprudlende menneske Jilly noen gang hadde møtt, et elektrisk støt av en jente. Liten og tynn som en spiker, men hun skinte som en stjerne. Ved siden av henne følte Jilly seg noen ganger klumpete og sedat. Ingen kunne kalle Jilly sjenert, men sammenlignet med Ivy var hun den ultimate veggpryd, en rolle hun fant uendelig kjedelig.

Menighetshuset i nærheten av selskapslokalene var overfylt den fredagskvelden. Starten på finværet fikk alle til å bli i bedre humør. Guttene gikk selvsikkert omkring med glimt i øyet, som om alle sammen nettopp hadde lest Tennyson og våren hadde fått dem til å tenke på kjærlighet – skjønt Jilly tvilte på at det var særlig mange av dem som hadde kjennskap til dikteren. Jentene hadde funnet frem sine fineste kjoler, fordi det var så herlig å ha en grunn til å pynte seg. Orkesteret ga alle en letthet i steget. Fruktbowlen tilsatt ulovlig tilegnet dessertvin var søt og berusende og gikk rett til hodet. Innenfor disse fire veggene, bare for en kveld, kunne man glemme at det var krig.

Ivy strakte armene i været med et hyl og ble sugd inn i den dansende, virvlende massen. Hun hadde ingen hemninger, like yr som speilkulen i taket som kastet skinnende lysskår over ansiktene. Rommet var snart fylt av heten fra musikken og latteren og en særmerket energi som ikke nådde frem til Jilly. Hun kjente seg skremt av stemningen i mengden, utrygg. Skoene kjentes som om de var av bly, mens Ivy danset på skyer. Hun så at venninnen vinket til henne, gjorde tegn til at hun skulle bli med inn i virvaret. Jilly betraktet henne da en smidig ung soldat tok henne i armen, og Ivy la hodet bakover og lo mot ham. Hvitgyllent hår, røde lepper, ingen skam. Å, om hun bare hadde hatt et grann av selvtilliten hennes, tenkte Jilly.

En insisterende trommetakt spilte opp, så brøt orkesteret ut i en livlig melodi det ikke var mulig å motstå. Soldaten og Ivy begynte å danse, i en vind av albuer og knær og smil, fullstendig i takt, som styrt av et hemmelig signal dem imellom. Jilly hadde ikke noe sånt signal i seg, det visste hun.

«Du må slutte å tenke og bare føle», hadde Ivy sagt til henne gjentatte ganger, men jo mer hun forsøkte å slutte å tenke, jo mer tenkte hun, og desto mindre adlød føttene henne. Akkurat det samme skjedde når hun spilte nettball og lacrosse. Hun var, avgjorde hun, mer intellektuell enn fysisk.

Hun bestemte seg for å gå på toalettet, mer for å få en pause enn fordi hun hadde behov for det. Det sto en ung mann på omtrent samme alder som henne selv og lente seg mot veggen i hallen utenfor. Han sendte henne et smil og løftet glasset mot henne i en slags sammensvergende gest.

Hun bråstanset og smilte tilbake, løftet hånden for å glatte over håret. Ivy hadde krøllet det for henne, med en valk foran som var større enn hun var bekvem med. Den fikk henne til å føle seg usikker og dum. Hun foretrakk å ha det skulderlange håret utslått. Hun hadde mest lyst til å dra hånden gjennom Ivys verk og bli seg selv igjen.

 «I likhet med meg ser du ut til å ønske at du var et helt annet sted», sa han. Det var en aura av dysterhet rundt ham, som om noe tynget ham mer enn han greide å hive av seg. Han var høy og slank, det rødbrune håret bakoverstrøket, øynene var mørkebrune.

Jilly nikket. «Hvor som helst», svarte hun. «Dansetilstelninger er ikke helt meg, men jeg har ikke lyst til å være en tørrpinn heller.»

«Det er alltid et slikt press om at man skal være glad på disse arrangementene.»

«Jeg vet det. Jeg tror at enten er man et danse-menneske eller så er man det ikke.» Hun smilte sørgmodig. «Jeg er det ikke.»

«Tiltredes.» Han rakte ut hånden. «Skal vi være tørrpinner sammen?»

Hun nølte et øyeblikk. Hun kjente seg dratt mot ham. Han hadde mørke fregner i den lyse huden. Øynene vandret over henne, stilte spørsmål. Men det var noe ved ham som gjorde henne urolig. Kanskje var det whiskyglasset? Var han full? Han hadde den selvtilliten man får da, men virket allikevel som han hadde kontroll. Men han ga henne sommerfugler i magen, fikk henne til å kjenne seg usikker på hva det neste ville bli. Det var en følelse hun var uvant med, men hun likte den i grunnen.

«Så hva slags type menneske er du?» spurte han.

«Vel», sa Jill og tenkte seg om. «Et bokmenneske, først og fremst. Jeg liker bøker. Jeg liker mennesker også, men jeg foretrekker å snakke med dem fremfor å danse med dem. En til en.»

«En til en», sa han tankefullt, og hun rødmet.

«Jeg er ikke så glad i mengder.»

«Men hvorfor kom du hit da?»

«Venninnen min tvang meg. Ivy godtar ikke et nei.»

«Du ser ut til å være fullt i stand til å si nei.»

«Så klart jeg er», lo Jilly. «Men du kjenner ikke Ivy. Jeg hadde aldri fått fred.» Hun betraktet ham mens han tømte glasset sitt, skjønt øynene forlot ikke ansiktet hennes. «Hva med deg?»

«Det samme. Jeg bor hos en venn. Han insisterte. Som gjest ville det vært uhøflig å nekte. Dette er mer for ham enn for meg.»

«Så hva er det du liker?»

Han så vaktsom ut, som om det var et lurespørsmål, som om det fantes et riktig og et galt svar og han ikke måtte svare feil.

«Jeg liker jenter som liker bøker», sa han omsider. Han tok frem et sigarettetui og bød henne. Hun ristet på hodet. Ivy røykte så det sto etter, men Jilly greide ikke å venne seg til det. Det var nok å bekymre seg for om en ikke skulle prøve å få inn en røykepause så ofte som mulig, slik det lot til å være for alle som begynte.

Hun hørte klikket fra flintsteinen og luktet olje da han tente sigaretten og tok et trekk.

«Har du lyst til å gå en tur?» Den fyldige munnen smilte ikke, men det gjorde øynene.

Jilly svelget. Var det lurt, å vandre av gårde med en man nettopp hadde møtt?

«En tur? Det er nesten bekmørkt.»

«Jeg vil gjerne utforske byen. I måneskinn. Dette er min eneste mulighet.»

«Eneste mulighet?»

Han blåste ut en røykstrime. Den snodde seg i virvler som drev gjennom luften. «Jeg drar på søndag.» Smilet var stramt. «Jeg skal på flyveropplæring.»

«Så spennende.» Hun kunne se ham for seg i flyverjakke. Han så ut som en jagerpilot. Noen mennesker så ut som det de drev med, hadde hun registrert. Faren hennes så ut som en lege – dresskledd, lærd, interessert. Moren så ut som en lærer – rund, snill, trøstende. Ivy så ut som en frisør – glamorøs, alltid stivpyntet, med rød leppestift. Jilly så foreløpig ikke ut som noe som helst. Det var ingen grunn til at hun skulle gå i gang med noe yrke i krigstid, selv om hun hadde vært flink på skolen. Foreløpig gjorde hun mye mer nytte for seg ved å hjelpe faren i praksisen hans – sette opp timeavtaler og føre journaler – fordi det fremsto som det mest patriotiske hun kunne foreta seg.

«Kanskje.» Han lød ikke sikker. Han virket forvirret. Kanskje han bare var i ferd med å miste interessen for samtalen deres. Jilly ville ikke at han skulle miste interessen. Hun måtte anstrenge seg mer, innså hun. Sprudle litt, som Ivy.

«Kom igjen, da», sa hun og holdt frem armen. «Jeg skal vise deg rundt.»

Han flirte og slapp sigaretten på vei ut, knuste den under skoen, og satte fra seg glasset i vinduskarmen. Så tok han henne i armen. Hun kjente varmen fra ham under ullstoffet i dressjakken. Det fikk noe til å røre seg i henne.

De var tause et øyeblikk.

«The Circus er rett rundt hjørnet», opplyste hun.

«Sirkus?» Han så overrasket ut. «Med elefanter og klovner og akrobater?»

«Nei», lo hun. «Ikke et sånt sirkus. Bare hus. I en sirkel.»

Han lot som han var skuffet. «Å. Høres ikke ut som noe særlig.»

«Kanskje du blir overrasket. Kom igjen», sa hun og førte ham ut i kveldsluften.

Musikken fra orkesteret fulgte dem da de gikk bortover gaten. De gylne bygningene var blitt grå, men de greide å finne veien bortover fortauet i månelyset. Kort etter var de fremme ved The Circus: en høytidelig, taus ring av bygninger rundt en grønn gressplen. Jilly følte umiddelbart at det var noe av et antiklimaks.

«Du har rett. Jeg tror nok et ordentlig sirkus hadde vært mer spennende», sa hun til slutt. Kjekke gutter som dette syntes nok ikke det var særlig spennende med jenter som beundret arkitekturen.

«Hysj», sa han og førte henne over gresset bort til klyngen med platantrær som sto på midten av plenen. Kveldsvinden strøk henne over huden. Han satte seg og lente ryggen mot en trestamme, så klappet han på gresset ved siden av seg for å få henne til å sette seg. De satt i taushet en liten stund. Det var en stillhet og ro og alvor over ham som hun fant forlokkende, og hun lurte på om han bestandig var slik, eller om det skyldtes at dette var hans siste helg i frihet; hans siste sjanse til å være bekymringsløs før han steg inn i en annen verden han hadde lite kontroll over.

«Snakk til meg», sa han til slutt. «Snakk til meg om ting jeg kan huske når jeg er der oppe på himmelen.»

Tankene raste av sted. Hjertet hamret. Hva i all verden skulle hun si til ham?

«The Circus er tegnet av John Wood den eldre.» Hun begynte å bable for å fylle stillheten. Hun var nervøs siden hun var usikker på reglene og hva det egentlig var forventet at hun skulle gjøre eller være. «Det var hans store visjon. Mesterverket. Men han levde ikke lenge nok til å få se det ferdig …» Stemmen svant. Hun ble bestandig trist av denne delen av fortellingen. Og plutselig virket det taktløst å snakke om mennesker som ikke levde lenge nok til å fullføre noe. Antakelig ville han at hun skulle snakke om noe som fikk tankene hans bort fra dødeligheten, ikke minne ham på den.

Han snudde seg og så på henne. Hun kunne så vidt skimte smilet hans i mørket.

«Er du en form for turistguide?»

«Nei!» Hun lo. «Det er bare det at jeg har bodd i Bath hele livet. Jeg vet alt som er å vite om den. Romertiden, georgiansk tid, Beau Nash, Jane Austen …»

«Fortell meg noe om deg selv», sa han og grep hånden hennes. «Noe interessant om deg som kan gi meg noe å tenke på. En grunn til å overleve.»

Hun glippet med øynene. Det var litt av en oppgave. Nesten umulig. Hva i all verden kunne hun fortelle ham om seg selv som kunne interessere ham?

«Det er ikke helt rettferdig», sa hun.

«Vel, om du ikke kommer på noe å si …» Fingrene hans danset over håndbaken hennes. «Så se heller om du kan komme på noe å gjøre.»

Kveldsbrisen skalv i grenene over dem, men Jilly satt urørlig. Hva mente han? Hun trodde hun skjønte det. Øynene hans hadde ikke flyttet seg fra henne. Hun hadde ikke tenkt å fortelle ham at hun aldri hadde kysset noen. Det var en kilde til frustrasjon for Ivy. Det fantes knapt noen Ivy ikke hadde kysset.

«Det er den eneste måten å finne det ut på», hadde hun sagt til Jilly. «Hva slags mann han er. Når han ikke gjør det riktig, er det til å bli kvalm av. Men når han gjør det riktig …»

Jilly stirret på munnen hans. Den ville ha vært perfekt på en jente, men fikk ham allikevel ikke til å se ut som en. Fyldig underleppe og buet overleppe. Det var det samme med øynene: De tykke, mørke vippene så ut som om de var malt på. Men sammen med den rette nesen og kraftige haken var virkningen magisk. Jo mer hun så på ham, jo kjekkere syntes hun han var.

Herregud, Jilly, hørte hun Ivy si. Du får ikke denne sjansen igjen. Ikke slik denne krigen utvikler seg. Det er bare et kyss.

Hun lukket øynene. Dette var verre enn å samle mot for å stupe fra klippen i Maiden Cove da de var på ferie i Cornwall.

Da munnen hennes fant hans, visste hun umiddelbart hva slags mann han var.

Leppene hans var myke og skjønne. Det var som å fortære en fast, moden fersken, og det kjentes like naturlig for Jilly å kysse ham som å puste, kroppen hennes svarte på en måte som fikk henne til å forstå hver eneste bok hun hadde lest, og hver eneste sang hun hadde hørt. Hun trakk ham ned på bakken, uten å legge merke til hvor kaldt det var i gresset. Kysset lot til å vare evig, allikevel var det over i et lynglimt. Til slutt løsrev de seg, fortsatt med armene rundt hverandre, blikket festet i den andres, og pusten hivende, men i takt.

«Duger det?» spurte hun med en skjelvende latter. «Gir det deg en grunn?»

«Jeg tenker det duger utmerket», svarte han. Han strøk håret bort fra øynene hennes og lot hånden gli over hodet og nedover nakken, og hun skalv av fryd.

«Er du veldig redd?» greide hun å finne mot til å spørre ham. De visste begge to hvilken risiko en jagerpilot tok. Han bedre enn henne, antakelig. Han måtte ha tenkt nøye gjennom det han var i ferd med å gjøre. Hun kunne ikke annet enn å beundre ham for motet.

Det varte litt før han svarte. «Noen sier at risikoen ikke endrer seg for hver gang du går opp. At ruletthjulet ikke har hukommelse.»

«Men det kan da ikke stemme?» hun rynket på nesen, forsøkte å forstå logikken, forsøkte å huske sannsynlighetsregning fra skolen. «Du må da øke sjansene …»

«Jeg vil ikke snakke om det», avbrøt han henne brått.

«Jeg beklager», sa hun, panisk ved tanken på at hun kunne ha opprørt ham, da han stirret inn i skyggene med et dystert uttrykk. «La oss snakke om noe annet. Fortell meg noe.» Hun tidde litt. «Fortell meg hva du heter! Jeg vet ikke engang hva navnet ditt er.»

Han lot til å tenke over saken. Kanskje han ikke ville at hun skulle vite hvem han var? Kanskje han gjorde dette med jenter stadig vekk? Kanskje det ikke var noe spesielt med henne? Kanskje han fikk alle han kysset, til å føle det samme?

«Harry», sa han. «Harry Swann. Og du?»

«Jilly.» Hun sa ikke etternavnet sitt – Wilson lød så alminnelig sammenlignet med Swann.

«Jilly. Jilly og Harry.» Han la armene om halsen på henne og trakk henne inntil seg. «Det lyder perfekt, synes du ikke?» mumlet han og kysset henne på nytt.

Jilly og Harry … Fra det øyeblikket var ordene som en sang i hodet på henne. Som en barneregle.

Og nå var hun her den påfølgende kvelden, på vei mot inngangen til Hedgemead Park, de store eikene sto i en klynge som en jentegjeng samlet på lekeplassen. Da hun fortsatte lenger inn mellom trærne, omsluttet mørket henne, og et øyeblikk ble hun i tvil om hvor klokt dette møtet de hadde avtalt kvelden før, var. De ville ha fullstendig hemmelighold. Ingen risiko for å bli sett. Muligheten til å bare være de to, uhindret av nysgjerrige blikk fra venner eller forbipasserende som kunne forestille seg ting.

Hun tenkte ikke et øyeblikk på hva foreldrene hennes ville ha sagt. De var ikke spesielt misbilligende eller strenge, men de var glad i henne, og om de hadde visst hva hun gjorde, ville de bekymret seg for at hun skulle bli såret. Harry Swann skulle reise dagen etter, til en flyplass i Devon, for å lære å fly. Alle visste hva det betød. Hver eneste dag brakte med seg forhastete forlovelser og hurtige giftermål. Krigen fikk tilværelsen til å løpe sammen. Alt skjedde raskere og med en følelse av hast som var smittsom. Hun kjente den nå da hun fortet seg gjennom parken, lette etter ham i det dunkle mørket. Dette var deres siste sjanse til å være sammen på hvem visste hvor lenge. Han ville få permisjon, så klart, men ikke med én gang. Fremtiden deres var så usikker som den kunne få blitt.

Der var han, ventet i musikkpaviljongen. Hun så for seg gjenferdene av noter svevende rundt ham, løsrevne firedelsnoter og åttendedelsnoter på jakt etter et publikum. Hun måtte smile av seg selv. Kjærligheten gjorde henne riktig fantasifull.

Kjærligheten. Hvordan kunne du kalle det du følte for en du nettopp hadde møtt, for kjærlighet? Men hun visste ikke hva annet hun kunne kalle den, den hete, overveldende vissheten om at den andre eide nøkkelen til din fremtid. Når hun tenkte på Harry Swann, strømmet det noe glødende gjennom henne, innstendig og skjønt og ustoppelig. Og det var gjengjeldt. Det var det som var så berusende, følelsen av å være to om det: måten blikkene deres hadde låst seg i hverandre på den kvelden mens de utforsket hverandre, lette etter ledetråder, små smuler av informasjon som kunne omgjøres til minner. Størrelsen på en fregne, lengden på en øyevipp, krøllen i en hårlokk. De hadde tross alt ikke lange tiden på å legge seg hverandre på minnet.

Søndag. Dagen etter, bare. Aldri før hadde hun kjent en slik gru. Hun forestilte seg at hun var inne i en bestefarsklokke der hun klamret seg til pendelen for å hindre viserne i å bevege seg. Hun hadde aldri kjent en slik mangel på kontroll over sin skjebne. Ikke engang krigen fylte henne med den samme panikkfølelsen. Men så var hele denne situasjonen krigens skyld.

Alt var krigens skyld.

«Jilly.» Hun følte mer enn hun så smilet hans da han strakte seg etter henne, og øverst på trappen til musikkpaviljongen gikk hun rett inn i favnen hans.

Harry Swann. Et navn for en helt, tenkte hun. Om mindre enn førti uker kunne han være ferdig utdannet pilot, kunne fly av sted til kamp …

Stoffet i sportsjakken hans var grovt, grovere enn dressen han hadde hatt på seg kvelden før. Hun smøg hendene under den og kjente den solide varmen fra ham under flanellsskjorten, trakk inn lukten av ham, som allerede var så velkjent. Den fikk henne til å vakle litt, den duften av sedertre og tobakk og lær. Duften av en mann, ikke en gutt.

De sa knapt noe. Begge visste at ord ville vært nærmest meningsløse. Hva hver av dem hadde gjort den dagen, etter at de møttes kvelden før, var irrelevant. Å snakke om fremtiden var meningsløst, for ingen kunne vite hva den brakte. De levde i øyeblikket, akkurat dette øyeblikket, ikke i går, ikke i morgen.

Munnen hans fant hennes. Hun grov fingrene ned i håret hans. Munnen hans var på halsen hennes. Hun kjente knappen i skjørtet bli kneppet opp og den grove tweeden gli ned langs beina hennes; den mykere ullen i genseren gled oppover så den melkehvite huden ble avdekket. Men han varmet henne raskt, etterlot henne stakkåndet, målløs, så vidt i stand til å stå. Og hun utforsket ham også, skrellet vekk lagene, uten tilbakeholdenhet, uten hemninger.

Snart var det bare hud mot hud igjen, klærne var slengt til side.

Det lød ingen advarende røster i hodet på Jilly. Ingen strenge foreldre eller bister lærer eller sjokkert venn som sa at hun måtte stoppe. Ikke engang hennes egen samvittighet, som vanligvis var ganske klar i talen. Jilly var i utgangspunktet ingen lettsindig jente, men dragningen hun kjente mot Harry, var sterkere enn hennes moralske kompass.

Dette var den første og siste sjansen de hadde. Hun ville komme så nær ham som mulig. Hun visste at det var galskap, men trangen var overveldende. Han stanset et lite øyeblikk, usikker.

«Er du sikker?» hvisket han, og ordene fikk henne til å skjelve innvendig.

Hun kunne ikke snakke. I stedet lot hun kroppen drive ham videre. Det var en primalreaksjon, men svaret hennes var ikke til å ta feil av.

Hun kjente det grove plankegulvet under seg og varmen hans over seg og hardheten hans inni seg, og hun hørte tordenen fra blodet. Det var skjellsettende, mer enn noe hun kunne ha forestilt seg. Og på et eller annet vis visste kroppen hva den skulle gjøre, når den skulle overgi seg, når den skulle ta kontroll, hvordan den skulle styre rytmen. Hun kjente seg smidig og trygg og dro ham dypere inn i seg til hun følte en triumferende eksplosjon, og de lo og gråt, tårene på kinnene blandet seg med den andres da de kysset hverandre.

«Å!» var alt Jilly klarte å si, stille.

«Du er vakker», hvisket han til svar. «Jeg vil aldri slippe deg.»

«Så ikke gjør det», hvisket hun tilbake. «Hold meg for alltid. La oss bli her for alltid.»

Han var fremdeles inni henne. Han begynte å bevege seg igjen, og hun kjente at han ble hard, og den kildrende varmen som ennå ikke hadde lagt seg, spredte seg gjennom årene, og hun skrek høyt av mirakelet i det.

«Hysj», lo han og kysset henne. «Du vekker hele Bath.»

Hun lo også og besvarte kysset. «Jeg gir blaffen», hvisket hun og la beina rundt ham for å hindre ham i å flytte seg, og følelsene som strømmet gjennom kroppen, lot til å få hele paviljongen til å riste, og blodets hamring brølte i ørene.

Plutselig stanset han, oppmerksom på noe hun ikke enset. Paviljongen ristet fremdeles, og brølingen var fortsatt i ørene hennes, men det var en annen lyd. En svært virkelig en.

«Faen. De bomber oss.» Han rullet seg av henne, og plutselig sto alt klart. Brølet var ikke blodet hennes. Det var bombeflyene – hun var vant til at de fløy over byen hver natt, på vei til Bristol. Bare at denne gangen hadde de ikke kurs for havnen. «De bomber oss! De jævlene.»

Jilly satte seg opp. Hun så signalblussene falle ned fra himmelen, dusinvis av dem virvlet i måneskinnet, dødbringende sølvballerinaer. Og så den grusomme lyden av fulltreffer etter fulltreffer overalt omkring dem – nord, sør, øst, vest – da sirenene startet.

«De kan ikke bombe Bath!» Dette måtte være en feiltakelse. Et forkludret oppdrag. Bath var ikke strategisk viktig eller tett befolket. Aldri hadde de tenkt at de ville være et bombemål.

«Det gjør de faen meg», sa Harry der han lente hendene mot rekkverket og stirret opp mot himmelen. Den nakne kroppen var som et sølvfarget gjenferd i måneskinnet. Han bøyde seg for å ta opp klærne sine.

«Foreldrene mine. Jeg er nødt til å komme meg til foreldrene mine.» Jilly begynte å dra på seg skjørtet og trekke jumperen over hodet. Hun stakk føttene i skoene uten å knytte lissene. Han strakte seg etter henne idet hun var på vei ned trappen fra paviljongen, og dro henne tilbake.

«Du er nødt til å bli her. De går ikke etter friområder. De går etter bygninger. Det er ikke trygt å gå ut av parken.»

Han holdt henne inntil seg bakfra, armene presset hennes fast. Hun vred seg rundt, dro i hendene hans, forsøkte å brekke løs fingrene. For bare noen øyeblikk siden hadde hun villet bli i armene hans for alltid.

«Slipp meg», protesterte hun.

«Nei. Det er altfor farlig.»

Hun innså at han var mye sterkere enn henne. Et øyeblikk sluttet hun å kjempe.

«Ikke vær redd. Jeg skal passe på deg.»

Hun nikket, pustet tungt av anstrengelsen, lente seg mot ham til han omsider slakket på grepet. Hun sto stille et øyeblikk, betraktet ham fra øyekroken til han bøyde seg ned for å ta på skoen. Da stakk hun.

«Jilly!» Han var fortsatt halvnaken. Full av kvaler ble han stående på toppen av paviljongtrappen. Han grep etter resten av klærne sine. «Vent!»

Hun pilte inn i buskaset. Hun kjente parken som sin egen lomme – hun hadde lekt her siden hun var bitte liten. Han ville ikke greie å følge henne blant de forvridde trestammene. Hun tråklet seg frem mellom dem, tilbake til gaten hun hadde kommet fra. Hun hørte at han ropte etter henne, men hun ignorerte det. Ingen skulle få stanse henne. Hun mistet den ene skoen, men saknet ikke farten. I stedet sparket hun av seg den andre. Det var lettere å løpe uten sko. Og alt lyset illuminerte kveldshimmelen, samtidig som bombeflyene hylte over henne og fylte hodet med et forferdelig spetakkel. Hun hadde lest om bombeangrep. Det hadde alle. Å høre på beskrivelser på radioen eller lese om det i avisen var ikke i nærheten av å oppleve det i virkeligheten.

Da hun kom frem til hovedveien, så hun mennesker løpe i skjul, hvert eneste ansikt en stivnet maske av panikk, kvinner som klemte spedbarn inntil seg, menn med en smårolling under hver arm. Lungene sved av anstrengelse etter løpingen, føttene ble skrapt hudløse av asfalten, så et øyeblikk stoppet hun og så seg tilbake nedover åsen. I det fjerne var himmelen mørkerød av flammer. Flere signalbluss falt i sølvhvite virvler. Bråket var forferdelig. Hjertets hamring, sirenenes jamring, flyenes brumming …

Plutselig så hun at et av dem svingte ned og kom mot henne. Hun hørte advarende rop. Det skulle vel ikke lande på gaten? Skytteren stirret rett på henne, opplyst av søkelysene. Han siktet for å skyte henne ned. Så han ikke at hun bare var en ungjente? En skremt, fortvilt ungjente? Hun kastet seg inn i en døråpning idet kulene føk forbi henne.

Hun huket seg skrekkslagen ned, altfor redd til å gråte. En ambulanse suste forbi med brølende sirener mens den kjørte nedover bakken. Hun pustet dypt for å roe seg, så gikk hun frem, vaktsomt, skjelvende.

Hun fortsatte oppover bakken. Det luktet brent, luften var fylt av sotflak. Hennes vakre by, tenkte hun. De kunne ikke ødelegge den. Det måtte da være helligbrøde, å ødelegge århundrer med historie? Hun rundet et hjørne og fikk øye på en husrekke, et i midten var slått ut som en kjegle. Det hadde spredd innmaten sin utover fortauet og var nå en haug med murstein og splintret treverk og murbrokker og støv. Det var umulig å vite om menneskene som bodde der, befant seg under. Hun lurte på om hun burde stanse og hjelpe til, så tenkte hun på foreldrene sine. Hun så en brannbil svinge rundt hjørnet og kjente seg lettet. Det var ikke mye hun kunne ha gjort stilt overfor en slik ødeleggelse.

Videre, videre, oppover bakken løp hun, det strammet seg i brystet av anstrengelsen. Igjen stoppet hun for å trekke pusten og se seg tilbake ned mot byen, på skyer av svart røyk, blodrøde flammer, og månen som forbløffet betraktet det hele.

Omsider nådde hun enden av gaten sin. Lark Hill. Et titall hus, like velkjente som hennes egne fingre. Hun kunne ikke se forbi de tre første på grunn av røyken. Den skrekkelige lyden av bomber som falt, var i ferd med å dabbe av etter som flyene forsvant, men det var fortsatt roping og sirener og brølet fra flammer like ved. Galehus, tenkte Jilly. Dette er slik et galehus høres.

«Jilly!» Mr. Archer, naboen deres, stilte seg foran henne. Han var sivil ansvarshavende for luftvern i Lark Hill. Hun hadde kjent ham hele sitt liv. Kona hans hadde pleid å ta med Jilly på trilletur når moren hennes arbeidet. Hun lot alltid som om hun slapp vognen nedover Lansdown Hill på vei til parken: Jilly husket hvordan hun hylte av forskrekket begeistring der hun satt som en prinsesse i sin Silver Cross-barnevogn.

«Jeg må hjem.»

«Jeg er lei for det, kjære deg.» Han grep armen hennes og dro henne tilbake.

«Foreldrene mine.» Hun vred seg i grepet hans, hulket, men i likhet med Harry slapp han henne ikke. Denne gangen hadde hun ikke krefter til å kjempe eller lure ham. «Foreldrene mine …»

«Det er ingenting du kan gjøre», sa Mr. Archer.

I det øyeblikket visste hun.

En familieoppskrift

Veronica Henry

En hjertevarm relasjonsroman for lesere av Lucy Diamond og Jill Mansell.

Livet er i ferd med å endres for Laura Griffin. Begge døtrene har flyttet hjemmefra, og det lille huset i Bath er plutselig blitt så stille. Samtidig får hun endelig anledning til å gjøre noe for seg selv. Ikke minst får hun tid til ektemannen, Dom.

Men det viser seg at Dom har skjult noe for henne, og nå ser ekteskapet ut til å rakne. Rasende og ydmyket dukker Laura ned i mormorens gamle oppskrifter for å glemme omverdenen, og mens duften av varmt eplesyltetøy brer seg over kjøkkenet, blir vi kjent med mormorens egen fortelling fra Bath og andre verdenskrig. Gradvis finner Laura tilbake til røttene sine og til seg selv. Men vil hun samtidig finne lykken?

Veronica Henrys fortellinger fra den britiske landsbygda er fylt med varme, klokskap og håp. Med temaer som berører oss alle, og gjennom uforglemmelige og inspirerende karakterer, både underholder og beriker hun leserne med romanene sine.

«En sann glede!» Jill Mansell

«Rett og slett strålende virkelighetsflukt!» Lucy Diamond

«Varm, følelsesladd og fylt med håp.» Sarah Morgan

Boken er oversatt av Kari Wille Rekdal.

 

Les mer

En familieoppskrift

Relaterte artikler

Leseutdrag fra TIL PARADIS

Leseutdrag fra TIL PARADIS

Ny stor roman fra forfatteren av ET LITE LIV. Dette er en modig, storslått roman som strekker seg over tre århundrer...
Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....
Les et utdrag fra «Min Ari»

Les et utdrag fra «Min Ari»

Marianne Behn var bare 18 år gammel da hun ble gravid med sitt første barn. En høstdag i 1972 fødte hun sønnen, som...