Les et utdrag: «Min Ari»

Marianne Behn var bare 18 år gammel da hun ble gravid med sitt første barn. En høstdag i 1972 fødte hun sønnen, som fikk navnet Ari Mikael. Første juledag 2019 opplevde hun det som kanskje er en mors aller verste mareritt: Å miste ham på det mest tragiske og brutale vis.

I «Min Ari» deler Marianne Behn sine tanker og følelser rundt å miste sin sønn Ari, og tar leserne med gjennom den krevende sorgprosessen. Samtidig er dette en mors fortelling om en høyt elsket sønn. Det er fortellingen om hans liv, om hva som formet ham, om oppturer og nedturer, men ikke minst om den unike relasjonen mellom de to.

Skrevet av: Marianne Behn

 

Forord

Min Ari. Min Mikael. Min Mikis.

       Jeg ser ham for meg. De varme, brune øynene hans. Levende. De raske bevegelsene når han var i gang med noe han brant for. Jeg hører ham si: «Mama», slik han pleide. «Mama, ikke vær lei deg.»

Det å følge sitt eget barn til graven er alle foreldres mareritt. At barnet dør før en selv – selv om han eller hun er blitt voksen – er unaturlig, naturstridig og uutholdelig. Hvordan er det mulig å takle hverdagene etter å ha mistet en av sine aller kjæreste? Under slike dramatiske omstendigheter?

       Hvordan skulle jeg hente styrke? Når ville jeg føle at jeg var klar til å møte verden igjen? Være der for andre? Også fordi mitt arbeid som terapeut handler om akkurat det.

       Når går sorgen over? Kommer savnet noen gang til å bli mindre? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stilt meg selv disse spørsmålene. Sorgen må jeg bære med meg gjennom resten av livet. Det blir aldri det samme igjen. Jeg vet nå at det som hjalp meg, var sakte å sette den ene foten foran den andre, la livet på nytt komme meg i møte. Vi som er Aris nærmeste, ga hverandre rom til å sørge slik det var naturlig for hver og en av oss. Savnet og smerten har sin egen rytme, og forståelsen av et sørgeår er ikke lenger en teori.

 

Ari 3
"Jeg har siden barndommen hatt en trang til å gi de stemmeløse en stemme. At jeg nå forsøker å gjøre det for deg, Ari, hadde jeg aldri sett for meg."

 

Da Ari døde, bestemte vi oss raskt for at vi måtte være åpne om det som hadde skjedd. Ari var aldri redd for å vise hva han følte eller tenkte. Han så ikke på det å dele tanker, følelser og emosjoner som svakhet. Jeg for min del opplevde det som en tillitserklæring hver gang han åpnet opp for det som i stunden syntes van- skelig. Vi fikk derfor en kommunikasjonsform som gikk i dybden, vi kom nær hverandre. Det å dele på denne måten startet tidlig mellom oss. Derfor ble det viktig for oss, Aris nærmeste familie, å være åpne, og å dele, da tragedien inntraff.

       Ari hadde også en evne til å se menneskers styrker og svakheter. Han kunne tidlig beskrive hva han så og opplevde. Det var sjelden hans evne til å se ikke stemte. Dette kom godt med da han senere i livet brukte talentet sitt til å skrive og male.

       For meg er det viktig å fortelle historien om hvem Ari egentlig var. Hva som formet ham og gjorde ham til det mennesket og den kunstneren han ble. Skal man forstå hvem han var, må man også vite hvor han kom fra.

       Ari var en person som man la merke til. Han hadde en ro og en tilstedeværelse som var merkbar selv når han ikke gjorde så mye ut av seg. Kanskje handlet det om den unike evnen han hadde til å lytte?

       Ari var seg selv i ett og alt uansett. Når pressen begynte å interessere seg for ham, bød han på seg selv som menneske og kunstner. Han lærte likevel fort at det å fortelle fra hjertet har en pris. Etter som årene gikk, delte han det som i stunden føltes riktig, men ofte tiet han.

       Jeg har til tider vært opprørt over alle som har ønsket seg en flik av Ari etter hans død, og av forståsegpåere og synsere som har uttalt seg om hvordan han hadde det den siste tiden. Alt fra utsagn som at han på slutten ikke «visste hvem han var», til at han var hypokonder, psykisk syk og så videre. Mye av dette stemmer ikke, og det har bidratt til å motivere meg til å skrive denne boken.

       Dette er min fortelling om Ari. Jeg vil vise det lekende og utforskende barnet som ble en hardtarbeidende, skapende og følsom voksen mann. Jeg har kjent og sett ham hele livet. Han var min sønn, Ari Mikael.

Det hadde rent mange bekker ut i den store elven som til slutt druknet Ari. Men våre aller siste samtaler handlet ikke så mye om lidelsen og smerten. De handlet om lyset. Det sterke, allestedsnærværende lyset. Et lys som er kjærlighet.

 

«Min Ari er blitt et dypt personlig minnesmerke over Ari Behn. (...) Bokens fremste fortjeneste er at den forhåpentligvis kan skape mening og gi lys til andre som opplever å miste en av sine nærmeste lenge før døden naturlig skulle inntreffe.» Sindre Hovdenakk, VG (Terningkast 5)

 

 

Relaterte artikler

Leseutdrag fra TIL PARADIS

Leseutdrag fra TIL PARADIS

Ny stor roman fra forfatteren av ET LITE LIV. Dette er en modig, storslått roman som strekker seg over tre århundrer...
Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....