Føler du at du tidvis er din egen verste fiende?

Selvkritisk

Les et utdrag fra boka "Selvkritisk", skrevet av psykologene Aksel Inge Sinding og Sigrid Magelssen Skeide, som begge har bred erfaring fra arbeid med skam og selvkritikk.

Forholdet mellom deg og din indre kritiker

Ditt forhold til deg selv – relasjonen mellom selvet og din indre kritiker – kan sammenlignes med et parforhold. Det vil variere hvordan de to partene har det sammen og hvor godt forholdet fungerer. Noen ganger er de på lag og jobber fint sammen. De hjelper hverandre med å løse problemer, stiller opp når ting er vanskelig, lytter til hverandres behov og innspill og hjelper hverandre til å bli bedre. Hvis den ene parten blir foraktfull, kritiserer og kjefter på den andre for ikke å gjøre nok i huset, vil det påvirke den andre parten. Kanskje blir den andre sint, kritisk og foraktfull tilbake, og de ender opp med krangler som varer og varer uten at noen gir seg. Eller den andre bare ignorerer den som kjefter, og konsentrerer seg om å leve sitt eget liv uten å ta hensyn til noe som helst av det kritikken dreier seg om. Eller kanskje kritikken treffer hardt og gjør at den andre blir skamfull, liten og underkaster seg, så det blir en ujevn maktbalanse i parforholdet med én sterk part som «har rett» og én svak part som «er feil». Da må den andre forsøke å gjøre opp for seg, forbedre seg og bevise sin verdi. Uansett – når partnerne ikke er på lag, vil ingen av dem ha det særlig bra i forholdet. De slutter å hjelpe hverandre, kommuniserer dårlig, og hjemmet blir et utrivelig sted å være.

       Slik er det også mellom deg og din indre kritiker. Noen ganger er dere på lag. Da er den indre kritikeren kanskje konstruktiv, mild og hjelpsom. Da har du det mest sannsynlig bra, klarer å se dine utfordringer, lære av dem og utvikle deg på en god måte. Andre ganger er den indre kritikeren kjeftete, foraktfull og perfeksjonistisk. Da kjenner du kanskje skam, skyld, uro, fortvilelse, håpløshet, frustrasjon eller sinne. Kanskje prøver du å stå imot, kontre kritikken med motargumenter eller kjefte tilbake. Et slikt tilsvar kan noen ganger roe ned kritikeren noen hakk, men når det ikke fungerer, kan det nærmest oppleves som å være i krig med seg selv, noe som er veldig slitsomt over tid. Noen ganger føles det umulig å stå imot den indre kritikeren. Kritikeren har blitt den sterke parten, og du er den som er feil og «må fikses» for å slippe mer kjeft. Da føles det gjerne stressende, demotiverende eller håpløst å være til. Andre ganger prøver vi desperat å motbevise den indre kritikeren ved stadig å kjempe for å bli bedre, oppnå ting og vise oss selv og andre at vi har verdi. Eller kanskje vi prøver å unngå den indre kritikeren ved å avlede oss selv, drive virkelighetsflukt eller på ulike måter døyve smerten. Noen tar også nærmest et bevisst valg om ikke å lytte til sin indre kritiker og ignorere alle kritiske røster. På samme måte som det er usunt i et parforhold at den ene parten ignorerer den andre, kan dette også bli problematisk i forholdet ditt til din indre kritiker. Det er slitsomt hele tiden å skulle ignorere en del av deg selv. Skam som ignoreres, kan dessuten vokse seg større og vondere. Og det å slutte å forholde seg til signaler innenfra om at det er på tide med selvevaluering, kan gjøre oss til lite tilpasningsdyktige mennesker.

       I parterapi jobber man med å forstå dynamikken mellom partene og identifisere mønsteret dem imellom som problemet. Man ønsker å bevege paret vekk fra anklagende utsagn som «du er lat!», «du tar feil!» eller «du gjør INGENTING riktig!». Det samme gjelder i ditt forhold til deg selv. Det er lite hjelpsomt å være fastlåst i en situasjon hvor din indre kritiker definerer deg som verdiløs og du definerer din indre kritiker som ond. Det er dynamikken mellom deg og din indre kritiker som er problemet. Dere er ikke tjent med å krangle. Dere er ikke tjent med at du forsøker å unnslippe din indre kritiker gjennom virkelighetsflukt. Dere er ikke tjent med at du underkaster deg og bader i skam, så du isolerer deg, gir opp eller kommer ikke av flekken. Dere er heller ikke tjent med at du hater din indre kritiker, definerer den som et ondt monster og nekter å lytte til hva den sier. Og du kan dessverre ikke skille deg fra din indre kritiker og forsøke å finne en ny. Dette er et livslangt forhold som dere begge er tjent med at fungerer. Og for å få til det trenger dere å nærme dere hverandre med nysgjerrighet og forståelse.

«Men min indre kritiker har jo rett!»

Når vi snakker med klienter om deres indre kritikere, hender det at de utbryter noe à la: «Men altså, min indre kritiker har jo rett! Jeg er jo tjukk (eller stygg eller rar eller kjedelig eller dum eller slem)! Meg er det faktisk noe galt med!» Hva om det føles som om den indre kritikeren har rett? Eller hva om den indre kritikeren påpeker noe ved deg som faktisk er kritikkverdig og kjipt?

       Morten kom til terapi og ønsket å jobbe for å få mer motivasjon i studiene. Det var veldig viktig for ham å ta høyere utdanning, og han hadde forsøkt flere studieløp, men alltid feilet. Når han satte seg ned for å lese, var det som om ingenting festet seg i hodet. Han kunne lese i flere timer, for så ikke å huske noe som helst av det han hadde lest. Mange dager lå han bare i senga hele dagen, og han gikk glipp av forelesninger og seminargrupper. Til slutt droppet han ut, før han begynte å søke på nytt igjen. Mortens indre kritiker sa at han var lat, ikke jobbet hardt nok og innerst inne var for dum og inkompetent til å kunne studere. «Men det er jo sant?!», sa Morten fortvilet.

       La oss starte med følgende: Du vil nesten alltid føle at din indre kritiker har rett. Dette er dels fordi selvkritikk er en indre prosess der din opplevelse av deg selv kommer frem. Din indre kritiker representerer en følelse og en grunnoppfatning du har av deg selv, og den vil av natur føles overbevisende og sann. Og jo lenger den har vært der, jo mer troverdig og sann kjennes den. Så uansett hvor mange som sier hvor fin du er, hvor mye du får til, eller hvor mye de setter pris på deg, kan du fortsatt føle deg dårlig innerst inne. Det er akkurat som om den indre kritikeren har en fasit som står i veien for alle motbevis du måtte møte på gjennom livet. Derfor møter vi jevnlig mennesker i terapirommet som ikke opplever seg selv som selvkritiske, men snarere føler at de bare har oppdaget noe fælt ved seg selv som må endres for at de skal ha verdi. Selvkritikken har blitt så integrert at den oppleves mer som en absolutt sannhet enn som en indre prosess eller dialog som kontinuerlig foregår. Da er det første steget å etablere skillet mellom deg selv og din indre kritiker og se selvkritikk som en dynamikk i ditt forhold til deg selv.

       I tillegg er det også slik at noe av vår selvkritikk kan ha noe sannhet i seg. Selv om vår indre kritiker kommer med mye ubegrunnet vås som er helt urimelig og frakoblet virkeligheten, kan selvkritikk også dreie seg om noe reelt som kjennetegner oss, noe vi har gjort eller noe vi har opplevd. For eksempel kan mennesker som er kritiske til egen kropp, være usunt overvektige. Folk som føler seg kjedelige og trauste, kan ha vansker med å holde gode samtaler gående. Og mennesker som forteller seg selv at de er slemme og forferdelige, kan ha behandlet andre mennesker dårlig. Det kan hende at din indre kritiker har ett og annet poeng skjult mellom alle de destruktive tiradene. Ingen mennesker er perfekte. Vi har alle våre særegenheter, utfordringer og mindre sjarmerende trekk – eller som Per Fugelli skrev: «Mennesket er medfødt feilvare.» Poenget er allikevel dette: I kampen mot destruktiv selvkritikk er det irrelevant hvor mye din indre kritiker har rett. Det som kan ha startet som en nyttig selvevaluering, har blitt en destruktiv prosess – en prosess som skader deg, straffer deg eller holder deg igjen på en måte som igjen hindrer deg i å leve et godt liv.

       Det er denne emosjonelle prosessen og kostnadene ved den destruktive selvkritikken som er viktig, ikke å forsøke å finne ut hvor mye som er sant eller ikke. Ingen overvektige mennesker blir motivert til å ta sunne helsevalg ved å få høre at de er feite og burde skamme seg (selv om det virker som om mange mennesker der ute tror det hjelper!). Tvert imot vet vi at skam og tristhet ofte får folk til å holde seg hjemme, resignere, og at mange også trøstespiser. Hvis du hele tiden har en indre stemme som sier at du er kjedelig og at ingen kan ha interesse av å være sammen med deg, vil du bli veldig anspent og streve med å slippe deg løs i samtale med andre. Slik vil du kunne få nye erfaringer med å mislykkes sosialt. Og hvis du hele tiden får kjeft for noe kjipt du har gjort, vil det være nesten umulig å gjøre opp for deg og inngå i nære relasjoner med andre mennesker.

       Da vi jobbet videre med Mortens historie, kom et rikere bilde frem. Helt siden barneskolen hadde han strevd med lese- og skrivevansker, noe han først fikk utredet i voksen alder. Han opplevde imidlertid lite forståelse for dette i oppveksten. Foreldrene hans, og en del av lærerne, kjeftet mye på ham for å være ufokusert og ikke prøve hardt nok. Han klarte å slite seg gjennom skolen med et resultat rett under gjennomsnittet. Det slo Morten at han var enda mer kritisk til seg selv nå enn andre hadde vært til ham før. Det var en av grunnene til at høyere utdanning var så viktig – han skulle bevise at den indre kritikeren ikke hadde rett. Når han klarte å kjenne mer medfølelse og forståelse for gutten som strevde seg gjennom skolen uten hjelp, ble det lettere å skille fra hverandre hva ved studievanskene som skyldtes lese- og skrivevansker, og hva som skyldtes skam og frykt. Han tok et oppgjør med måten hans indre kritiker stresset og brøt ham ned på. Han utviklet en omsorg for seg selv og en utvidet forståelse for hvorfor han strevde med ting andre syntes var lett. Dette førte til at han fikk det roligere på innsiden og klarte å fullføre noe av studiene. Etter en tid fant han ut at han ikke lenger ville definere seg ut fra hvilke studier han gikk på, og fant en vei videre i livet som gav ham mer glede.

       Veien ut av destruktiv selvkritikk går altså ikke ut på å motbevise eller avkrefte din indre kritiker, ignorere de kritiske ordene eller bannlyse din indre kritiker fra livet ditt. Det er ikke en saklig debatt som skal vinnes med lure argumenter eller ties i hjel. Det dreier seg heller om å kunne vise omsorg og åpenhet overfor seg selv, akseptere at du kan komme til kort som alle andre, forstå din egen selvkritikk og forbedre forholdet til din indre kritiker. Du og din indre kritiker må jobbe med relasjonen deres, justere det som ikke fungerer, og skape et hjem dere begge kan trives i. Det første steget på reisen er å bli bedre kjent med hva din indre kritiker faktisk sier til deg, og hvilken kritikk som rammer deg hardest. Dette skal du utforske i neste kapittel.

Utdrag fra boka Selvkritisk.

Bokbad

Aksel Inge Sinding og Sigrid Magelssen Skeide i samtale med psykolog og parterapeut ved Institutt for Psykologisk Rådgivning, Catrin Sagen.

Les mer om boka

Relaterte artikler

Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....