Les et utdrag!

«Til troende» er en roman om å velge troa, nei, om å få den i arv.

Utdrag fra Til troende av Ulla Svalheim

Til troende er en roman om å velge troa, nei, om å få den i arv.

Ulla Svalheim (f. 1991) er kritiker og redaktør for BLA - Bokvennen Litterær Avis. Til troende er hennes første roman.

Les et utdrag fra boken:

FØRSTE MØTE

Jeg så henne en dag i juli da hun strena rundt på kirkegården med en grasklipper. Konsentrert om arbeidet ensa hun meg ikke. Jeg befant meg da også i utkanten, på parkeringsplassen vel hundre meter fra steingjerdet som ramma inn gravene. Jeg var ute for å plukke ramsløk, sesongen var på hell, men ennå var det litt å finne. Jenta jeg så, var tydelig ny i jobben, det gikk ikke akkurat fort med henne. Stadig hadde hun glemt ei grasstripe mellom et par graver så hun måtte snu, og maskina dytta hun rundt med mye strev, det så ikke ut som hun hadde skrudd på framdrifta. Jeg lurte på om jeg skulle fortelle henne at det fantes en spak, der nede på den venstre stanga, som ville gjøre at hjula dro automatisk så hun bare kunne lunte rundt etter klipperen, men allerede da bestemte jeg meg for ikke å blande meg. Dessuten fikk jeg en viss følelse av at hun ønska det tungvint.

Etter ei stund stoppa hun opp foran ei av gravene. Hun slapp dødmannsknappen, motorduren stilna. Så kikka hun rundt seg, men jeg skyndte meg ned på huk, og da jeg retta meg opp igjen, var det hun som satt på kne. Hun skøyv til sides et par av kransene – for denne grava var ganske fersk, fortsatt bare en jordhaug – og stakk hånda inn, lenger og lenger, helt til jorda nådde albuen. Det var et sårt syn, og jeg veit ikke hva som forundra meg mest: det uhørte ved å stikke armen inn i ei grav, eller det at det hele framsto så kontrollert, så på mange måter tenkt heller enn trengt.

Det finnes grublerier og det finnes gjerninger, og det jeg så framfor meg, riktignok på et par hundre meters avstand, var grubling. Hun så ut som en av tankene mine. Bie Veronika.

EN DEILIG HAGE

Bie Veronika fødtes. Det var ikke en hendelse hun selv bidro til, utover det at hun kom til syne og fra da av var en del av verden, som foreldrenes elskede barn. Det var mora og faren som brakte henne fram, ei kiling i underlivet blei til et lite menneske, som siden vokste, slik spirer gjerne gjør. De ga henne all den barndommen de bare kunne, ja, hun var ennå et barn da jeg så henne på kirkegården. Ansiktet var rundt og udefinert, enda hun var ferdig med ungdomsskolen, var hun fullstendig innhylla i barndommens stadige sommer. Den så slik ut: I hagen, ved bærbuskene, spiste hun og søskena rips som Cæsar spiser druer i Asterix-tegneseriene. Det var en leik, ei miming av det storslåtte, og det var storslått; med sola i øya lå de i graset og putta hele ripsklaser i munnen før de beit tennene sammen og dro ut stilken så munnen blei full av bærkuler. Hva mer enn hagen gikk det an å ønske seg? I tillegg til rips vokste det i hagen bringebær-, solbær- og stikkelsbærbusker i rekker; opp langs bergveggen vokste ennå umodne bjørnebær, men jordbæra, som hadde et eget felt i kjøkkenhagen, var på sitt beste nå. I hagen fantes også to epletrær, et kirsebærtre, et plommetre, og kanskje det beste: et pæretre med frukt hun kunne plukke fra vinduet på soverommet sitt. Og så hadde de høner. Hønene vagga omkring i grenda og jakta etter mark, og da Bie så ei av dem hakke i bakken, kom hun til å tenke på alt som blei skjult av jordas mørke. Det gikk an å ønske seg å vokse opp.

Bie Veronika hadde ei søster og en bror. Jenny var tre år yngre enn henne, mens Lasse bare var fem år gammel.

Det var så varmt, søskena gikk for å bade. Det var ikke langt, det var bare et par hundre meter til der hvor grendeveien endte og de kom til den lange, grasdekte brekka som førte ned til vika. De løp nedover mens de holdt håndklærne på strak arm bak seg. Nede ved brygga smøyg de seg forbi den store brennesla. På én hoppa Jenny uti. På to hoppa Bie uti. Lasse ville sjekke temperaturen først. Atten og en halv. Det hadde nylig vært et værskifte, og fra sjøen, gjennom skjærgården, hadde det strømma inn kaldt havvann. Lasse klatra forsiktig ned badestigen, stakk tåa i vannet og spratt opp igjen.

«Kom, da», sa Bie.

«Én, to, tre, på det fjerde skal det skje, på det femte gjelder det, på det sjette smeller det», sa Jenny.

Lasse kom på det sekstifjerde og påsto med skrekkslagne øyne at vannet var skikkelig varmt. De svømte ut til blåsa, lillebror måtte sitte på ryggen av og til.

På land igjen bredte de håndklærne utover og la seg ned for å tørke. Sola steikte på ryggene deres og saltet blei liggende igjen som små skriftstreker på huden.

«Nå får du skille», sa Lasse og la seg oppå Bie.

Det var ei umiddelbarhet mellom dem, men mer og mer trakk Bie seg unna. Da de brøyt opp, kikka hun etter blodflekker på håndkleet, men det hadde ikke kommet noen. Hun var da heller ikke særlig regelmessig ennå. Hun hadde begynt å menstruere etter at hun hadde begynt å masturbere, det var i niende og hun hadde gått og venta, for de fleste jentene i klassa hadde fått mensen allerede i sjuende, men allikevel hadde hun blitt overrumpla. Og letta, det hadde vært en lettelse, bortsett fra å skulle fortelle det til mora. Hun hadde jo måttet informere om den nye tilstanden, fruktbarheta, og da var det mora det var mest naturlig å si det til, av naturlige årsaker. Et kvinnebånd, noe sånt. Hun hadde planlagt, liksom tilfeldig, bare å be mora kjøpe med ei pakke bind til henne fra butikken, men selvfølgelig hadde hun begynt å grine, som om hun, framfor mora, var flau over hvor stor hun var blitt.

Da de kom tilbake til hagen, trippa hønene urolig omkring. Et fjærkaos leda søskena til en rosebusk, og der fant de ei høne uten hode, nødvendigvis død. Lasse begynte å gråte. Sammen med Jenny gikk han for å hente foreldrene. Bie blei stående og se på høna. Den var en kroppsklump med stive vinger og ubevegelige bein. Blodig tilgrisa var den det motsatte av mye, av levende, av skjønn.

Familien stimla sammen. Det blei beslutta at høna måtte begraves med det samme, for de ville ikke ha noe av at den blei liggende i hagen omsverma av fluer som et annet åtsel. Lasse, Jenny og Bie gikk til snekkerbua i kjelleren og spikra sammen et kors. Ikke lenge etter sto de ved magnoliabusken. Mora grov. På bakken lå den kvesta høna uten hode i ei skoeske. Da hullet var djupt og breit nok, la de skoeska nedi og faren holdt en tale. Han snakka om alle frokostegga han hadde fått spise, om sorg og glede, og om forgjengelighet og oppstandelseshåp. Så blei det tid for jordpåkastelse.

«Av jord er du kommet», sa faren, og mora kasta på jord.

«Til jord skal du bli», sa faren, og mora kasta på jord.

«Av jord skal du atter oppstå», sa faren, han valgte dette arkaiske ordet, atter, og mora kasta på resten av jorda med flere spatak. Til slutt klappa hun den flat, la grasmatta over og satte korset i bakken.

Så sang de: «Mein Hahn ist tot, mein Hahn ist tot. Mein Hahn ist tot, mein Hahn ist tot. Er kann nicht mehr singen kokodi kokoda. Er kann nicht mehr singen kokodi kokoda.» Til slutt spilte faren i moll på et munnspill.

TENKE SJÆL

Et par dager etter at jeg så Bie Veronika på kirkegården, vendte jeg tilbake til grava hun hadde stoppa opp ved. Jon Endresen, sto det, født 17. januar 1992, død 22. mai i år, litt over seksten år gammel. Det stemte altså, det var han jeg hadde lest om på lokalavisas nettsider, det var han som hadde kjørt av veien på moped, krasja i et tre og dødd. Men ikke noe av dette ga meg svar på det jeg hadde lurt på de siste dagene: Hvorfor stakk Bie hånda inn i den grava? Det hadde ikke sett ut som sorg.

Anmelderne mener:

Terningkast 5 «Denne romanen står som en lovsang for ungdommen: å våge å ta seg selv på det største alvor i selv de minste situasjoner er på mange måter en gave, å se på seg selv med et blikk blottet for ironi som man kanskje ikke vil tillate seg senere. [...] Med denne stilsikre debuten ligger det lovnader om flere spennende utgivelser i fremtiden.» Maren Kleppen, Bok 365 

Relaterte artikler

Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....