Les et utdrag

Utdrag fra «Formørkelsen og dens lys» av Jørgen Brekke

Jørgen Brekke debuterte med Nådens omkrets i 2011, som ble hovedbok i to bokklubber og solgt til en rekke land. Han har siden skrevet en rekke krimromaner både for voksne og ungdom, og har mottatt flere priser for sitt forfatterskap

I vår er han aktuell med et nervepirrende mysterium fra en forblåst øy på Helgelandskysten! Formørkelsen og dens lys er en fortelling om galskap og skaperkraft, om hovmod og begjær, om menneskelig kunst og umenneskelige forbrytelser.

Les utdrag fra boken:

Karina Pedersen

Utenfor Røros, høsten 1999

«Du har fått rekesalat på skjorta», sa hun og rakte ham en serviett over disken.

«Takk, det var snill jente, det», sa han. «Jævlig. Snill. Jente.»

Hun hadde ikke oppfattet ham som ubehagelig før nå. Nå var det nesten så hun angret på at hun ga ham servietten. Den brukte han til å gni majonesen lenger inn i det eksklusive bomullsstoffet, og hun stirret ut mot bensinpumpene og håpet på å se en ny kunde.

«Du burde ikke kjøre herfra», sa hun. «Skal jeg ringe etter en taxi?»

«Jeg kan jo sove hos deg», sa han.

Hvorfor hadde hun innledet en samtale i det hele tatt?

«Jeg bor ikke i byen», sa hun.

«Jaså, hvor bor du da, jenta mi?»

«Det har du ikke noe med», sa hun og en bil svingte opp foran døra utenfor. Hun kjente at hun pustet lettere. «Hva sier du? Skal jeg ringe en taxi?»

«Bare om du tar den sammen med meg.»

Fra bilen kom det en gjeng ungdommer tumlende inn på stasjonen, og skrålingen deres fikk mannen med rekesalaten på skjorta til å snu seg irritert. Han svelget den siste biten av pølsa og slikket seg på fingrene. Så snudde han seg tilbake mot henne og sa med lav, snøvlende stemme:

«Ringer du politiet om jeg setter meg i bilen og kjører?»

«Nei», sa hun.

«Men du vet hvem jeg er. Det har du sett for lenge siden, ikke sant?»

Hun trakk på skuldrene og sa:

«Kanskje.»

«Det er vel ingen i denne byen som ikke har fått med seg innspillingen vi gjør her oppe. Vet du hva det betyr for Røros, dette? Vet du hvor mange penger vi legger igjen?»

Han smilte et ubestemmelig, ironisk smil, som om han innerst inne ikke brydde seg døyten om filminnspillingen eller takknemlighet fra byen.

En jente fra ungdomsgjengen kom bort til kassen.

«Er du ferdig?» spurte hun mannen med rekesalaten.

Han skulte på henne uten et ord og det så ikke ut som om hun brydde seg om hva han tenkte eller hvem han var, la bare en pakke tyggis på disken sammen med en tier.

Flere av ungdommene kom bort og kjøpte småting. Et par av dem så ut til å dra kjensel på mannen med rekesalaten, og de gikk småhviskende og lattermilde ut av butikken.

Heldigvis kom Ove inn rett etter de hadde gått ut og hadde vekteruniformen på.

Kanskje var det dette som fikk mannen med rekesalaten til å gi opp, for han gikk ut, satte seg i sportsbilen utenfor og kjørte av sted på høyt turtall.

«Var ikke det …?» sa Ove og pekte etter ham med tommelen.

«Fyren er en dust», sa hun og fnyste. «Slibrig jævel.»

«Jeg kan ikke plukke deg opp i dag», sa Ove. «Jeg må jobbe natt.»

«Jeg kan haike», sa hun.

«Det gjør du ikke», sa han. «Ta en taxi.»

«Jeg får se», sa hun.

Ove fikk en pølse og slapp som vanlig å betale.

Da han gikk, ble hun stående og se etter ham der han kjørte av gårde i vekterbilen. Det var tretti minutter til stengetid, og hun håpet at det ikke kom flere kunder nå. Hun tenkte på huset hun leide uti skogen. Når hun kom dit i kveld, skulle hun tenne stearinlys. Tappe et bad. Lese ferdig Hemingway. Tre måneder igjen. Hun hadde regnet på det. Tre måneder med full lønn var alt hun manglet og så kunne det lange livet starte og farvel Røros.

See you later!

 

Bris

Trondheim, høsten 1999

Det fantes to mennesketyper i verden. Du hadde Bris, og så hadde du folk flest. Disse to typene lignet bare overfladisk på hverandre, ja, bortsett fra når Bris, som nå satt hjemme i sofaen med sin ett år gamle sønn på fanget. Den varme følelsen, som bredte seg fra lårene til resten av kroppen og fikk blodtrykket til å falle, lignet noe folk flest også kunne følt.

Så ringte telefonen.

Det var Lasse Sætre. Blodtrykket steg nokså brått dit det hadde vært for litt siden, og videre forbi det nivået.

«Nå, hvordan er pappapermen?» sa Sætre og lo som om han hadde fortalt en dårlig vits.

«Kortvarig, kan det virke som», sa Bris.

Sætre fortsatte å le.

«Dette trenger ikke å ta mer enn en halv dag», sa Sætre. «Og jeg hadde ikke ringt deg om det ikke var viktig.»

«Du ringer ikke bare fordi det er viktig», sa Bris. «Du ringer fordi dette er en jobb ingen andre kan fikse.»

«Du kjenner din egen verdi, hører jeg», sa Sætre. «Og du vil få betalt. Resten av pappapermen kan du ta i Thailand.»

«Du vet jeg er polakk», sa Bris nøkternt. «Jeg blir lett solbrent.»

Sætre kontret:

«Så kan du ta den på den hytta di i Grong med et nyoppusset bad og en flaske Château Lafite-Rothschild.»

«Jeg er vodkamann.»

Dette var et spill. Begge mennene visste hvor det bar.

«Trenger jeg lillegutt?» spurte Bris og siktet til balltreet sitt, en Louisville Slugger.

«Det er dette som er så fint. Denne jobben krever ikke rekvisitter. Grovarbeidet er alt gjort, for å si det sånn. Dette er en ryddejobb, ikke noe annet.»

«Og hva skal ryddes bort?» sa Bris.

«Det tror jeg du skjønner», sa Sætre.

«Hvor befinner rotet seg?» sa Bris.

«I Femundsmarka», sa Sætre.

«Helvete», sa Bris. «Det er en drøy kjøretur. En halv dag, sa du.»

«Du får betalt for et halvt års arbeid», sa Sætre.

«Hvem er det egentlig som betaler?»

Helene Paus

Vallø, februar 2020

Altfor ofte følte Helene Paus seg nervøs uten grunn. I dag mente hun å ha en.

«Har du feber?» spurte stemmen i telefonen.

«Nei, tror ikke det. Har ikke målt», svarte hun, som sant var og kjente etter om prikkingen i halsen fortsatt var der, sånn den hadde vært i morges.

«Men du har vært i utlandet?»

«Ja, som jeg sa. Jeg har kjørt fra Norge til Italia og tilbake.»

«Hvor var du i Italia?»

«Siena. For det meste.»

«Det er ikke i Lombardia?»

«Nei, Siena er ikke i Lombardia», sa hun med stigende utålmodighet.

«Jeg tror ikke du trenger å testes. Det er dessuten mangel på testutstyr ved Sykehuset i Vestfold. Vi må prioritere de som har vært i risikosoner.»

«Og Italia er ikke en risikosone?»

Bare ordet risikosone. Det hørtes ut som noe fra et dataspill, og ikke en del av virkeligheten. Begreper som dette var brått blitt dagligdagse, og for Helene forsterket de følelsen av å ha falt ned i kaninhullet.

«Foreløpig er det bare Lombardia som regnes som det.»

«Jeg hadde mange stopp underveis. Jeg var en uke i Tyrol på veien tilbake», forklarte hun.

Hun tenkte på fjellene utenfor hotellvinduet i Alpene og hvor lyst hun hadde hatt til å sette seg i bilen og kjøre rett tilbake til ham. Tilbake til den tidlige våren i Siena og fnisingen på balkongen om natten, bilturene i åpen bil over bølgende, hvite veier og de alvorlige samtalene. I sengen, særlig om morgenen, satte hun ord på ting hun ikke hadde snakket med andre om. Da han spurte henne hvorfor hun skrev om virkelige drap, svarte hun at hun skrev for å tvinge gjerningsmannen ut i lyset.

«Ofte ser jeg gjerningsmannen i drømmene mine, men jeg ser ikke et ansikt.»

«Er du redd ondskapen skal få makt over deg?» spurte han henne.

«Kanskje er det det jeg prøver å unngå. Egentlig leter jeg etter en form for stillhet», sa hun.

Ja, naturligvis lengtet hun tilbake til Casaubon, til disse søkende samtalene, til nøytraliteten hans, til omsorgen, til det at han alltid så ut som om han forsto henne best når hun ikke fant ordene.

«Ingenting tyder på mye smitte i Tyrol», sa stemmen i telefonen. «Som sagt. For øyeblikket må vi rasjonere på testutstyret. Skulle du føle deg dårligere, så ta kontakt igjen. Beklager så mye.»

«Det skal være krimfestival i Oslo om en uke. Der er jeg invitert til å delta i en paneldebatt om true crime. Er det trygt å være med på et sånt arrangement når jeg har vært i Italia? Er det trygt for andre at jeg er der?»

«Om du ikke føler deg syk, er det bare å delta. Vi er først og fremst bekymret for folk som har vært i Lombardia, Kina og Iran.»

Helene Paus avsluttet den resultatløse samtalen med legevakta i Tønsberg, og så ut av vinduet. Ikke sjans om hun fikk en test. Ute var det blitt mørkt. Nå hadde hun faktisk vært hjemme i et døgn. Om hun hadde vært av den håpefulle typen, kunne hun påstått at Siena var starten på noe godt. Men hun hadde aldri vært av den håpefulle typen.

Gidder jeg dette? sa hun til seg selv. Gidder jeg å lengte etter Casaubon, nå som verden ser ut til å gå til helvete? Gudene vet når vi kan treffes igjen.

Så kikket hun på brevet som lå på det antikke skrivebordet på arbeidsrommet for sikkert tiende gang. Ennå hadde hun ikke åpnet det. Hun forsto likevel hva som lå inni konvolutten med den runde håndskriften. Selv om de aller fleste leserne som ønsket kontakt med Helene Paus brukte e-post eller Messenger eller andre digitale metoder, hendte det en sjelden gang at noen skrev et brev for hånd. Og nesten uten unntak dreide det seg da om mennesker som hadde noe svært personlig å meddele. Dette var ikke lesere som bare ønsket å gi henne komplimenter for bøkene, kommentere aktuelle drapssaker eller påpeke skrivefeil. De som skrev for hånd, var ofte selv involvert i alvorlige forbrytelser: Det kunne være en siktet eller dømt som hevdet å være uskyldig, men det kunne også være et offer for grusomme handlinger eller en pårørende. Hun visste at brevet som lå der antagelig var opprørende. Hun visste at nettopp denne typen henvendelse kunne være starten på en ny sak, men hun trodde ikke at hun var klar for det nå. I Italia hadde hun nettopp gjort ferdig sin siste bok. Den var i trykken og kom snart ut. Helene Paus var invitert til krimfestivalen i Oslo nettopp for å snakke om Nå har natten alt, som handlet om drapet på Liv Hassel i Horten i 2011. Arbeidet med saken om Rolf og Vera Hassel, som tapte sin dyrebare datter til en rovmorder, hadde vært mentalt krevende. Helene hadde selv mistet en datter i krybbedød for to år siden. En stund hadde hun håpet at arbeidet med Liv-saken kunne være en form for terapi for henne, men sannheten var at det bare hadde gjort sårene dypere. Nå visste hun ikke om hun hadde krefter til å ta fatt på en ny sak.

Hun lot brevet ligge på den mørke bordflaten, åpnet laptopen og leste e-post. Den som interessert henne mest kom fra Jessica Jay. Jessica skrev en blogg om true crime i California. Helene hadde hatt kontakt med henne helt fra de møttes på en krimfestival i Monterey for en del år siden.

Meldingen inneholdt kun én setning. Ta en kikk på dette: Det var en lenke til en artikkel i Los Angeles Times. Hun klikket seg inn og leste overskriften: Tidligere stjerneregissør etterforsket i voldtektssak. – Ikke nok til å forfølge saken.

Helene Paus studerte bildet av regissøren som saken dreide seg om, uten å bli direkte overrasket.

Relaterte artikler

Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....