Les et utdrag

Les et utdrag fra Til dancing boy!

 

Sara Johnsen debuterte som spillefilmregissør i 2005 med den prisbelønte Vinterkyss. Hennes andre spillefilm, Upperdog (2009), ble svært godt mottatt både blant kritikere og publikum. Johnsen skrev manus og regisserte TV-serien 22. juli sammen med ektemannen Pål Sletaune. Hun debuterte som forfatter i 2004 med Han vet om noe hun kan prøve. I 2008 romandebuterte hun med White Man, som fikk strålende kritikker i både inn- og utland.

I Til dancing boy åpenbarer et fremtidig og annerledes Norge seg: Lizz og Boje driver klinikken Pure Pleasure. Der kan kundene få orgasme ved hjelp av spesialskrevne programmer og avanserte sensorer. De tjener gode penger, bor sammen med datteren Thelma i et fint nabolag, men familielivet er fullt av konflikter og Lizz er rastløs. Både Boje og Thelma er lei av å høre henne lengte og å snakke om halvbroren de vet at Thelma har der ute et sted. Da en ung mann en dag kommer inn på Pure Pleasure og ber om et program der begjæret er rettet mot naturen, blir Lizz full av lengsel. Hun håper den unge mannen er en hun har ventet på å treffe i hele sitt voksne liv. 

Les et utdrag fra boken:

1

Naturmannen

«Har dere noe for alle?» pleier kundene å spørre om, og det tror jeg at mannen som sitter i forværelset, eller foajeen som Boje vil vi skal si, også skal gjøre. Forværelset er bare et tomt rom med en skinnsofa og vannbeholder, men skinnsofaen er pen og dyr. Jeg henter en meny fra hylla i resepsjonen, der Maria sørger for å lade dem og tørke av omslagene.

Denne kunden har blonde krøller, rundt ansikt med spiss hake og evig breie skuldre som presser mot en ustrøken skjorte.
Jeg antar han er en av de unge, ensomme bøndene som bruker lang tid på å bestemme seg for å komme hit. De store hendene hviler på sofaen ved siden av lårene. Jeg rekker fram menyen.

«Vi har fem rom,» sier jeg. «Fire standard og én suite, den er mer avansert og litt dyrere.»

Han lar hendene ligge.

«Vil du ikke se selv?»

Jeg kikker ned på skotuppene mine mens jeg lener meg fram og legger menyen i fanget hans. Boje har foreslått at vi kan vise tilbudene på veggen, men jeg vet at folk liker å ha noe mellom hendene. En sånn ren og pen meny får dem til å føle seg tryggere. 

Å føle seg trygg er viktig for å kunne velge riktig program.

«Spørs om dere har det jeg ser etter, da,» sier han mens han begynner å lese. Skuldrene hans synker litt inn mot brystet mens han leser. Selv om buksene er lange og nesten rekker over skoene, kan jeg se at det er noe unaturlig over formen på det ene beinet. Jeg tipper han har protese.

Det går et par minutter.

Når kunder bruker lang tid med menyen, ender det ofte opp med diskusjoner ingen har glede av. Derfor begynner jeg å snakke før han har lest ferdig.

«Hvis du vil, kan du få en konsultasjon. Fortelle hva du vil ha, og så designer vi et program som, litt avhengig av innholdet, kan være ferdig i løpet av en uke eller to.»

«Det er vel også veldig kostbart?»

Blikket er intenst, kanskje frekt, men øyenfargen blå og fin. Nesten turkis. Jeg nikker bare, gidder ikke forklare at det som koster mye for oss, som programvare og kreativitet, også blir dyrere for kundene. Sånt er barneskole, selv Thelma Tee vet det, enda hun ikke forstår vitsen med å spare eller vente til en vare kommer på salg. I stedet sier jeg: «Alt har sin pris, er det ikke sånn?»

«Nja, det beste i livet er vel gratis.» Han setter menyen ned i sprekken mellom sofaputen og armlenet.

«Fin sofa.»

Jeg nikker.

«Da jeg var liten, likte jeg å sitte naken på knærne i en sånn sofa og stikke tissen min inn i sprekken.» Han stikker pekefingeren inn mellom putene. «Det var nok en billigere variant, den jeg brukte, men den hadde mye feeling.»

«Det er noe på menyen som går i den retningen.»

Han rister på hodet.

«Du har ikke noe med natur?»

«Natur, i betydningen det som vokser vilt?»

«Vilt? Ja, det kan du godt kalle det.»

«Vi har et program med natur, ja.»

Nå er frekkheten i øynene hans erstattet med undring.

«Kunden var en gammel fjellklatrer,» forklarer jeg, og hjertet mitt begynner å slå raskere. Natur er ikke et ønske vi får så ofte. «Men programmet har mer natur i seg enn klatring.»

«Typ skog, vann og vind?»

Jeg nikker.

«Og hvorfor står det ikke i menyen?»

«Det føltes litt feil å legge det der, ettersom det var laget til henne, og da har hun egentlig rett til å ha det for seg selv de første tre årene.»

«Egentlig?»

«Hun er død, så da opphører alle rettigheter.»

«Er det veldig feminint?»

«Jeg vet ikke det, akkurat. Hva trenger du?»

Han ser seg rundt, det er bare meg og han der.

«Barken,» sier han. «Får du til det, eller? Hull i barken?»

De fleste vil ha hull i baken, men jeg sier ikke det, jeg er proff.

«Vi får til alt. Det beste er som sagt å ta en konsultasjonstime, så kan vi lage akkurat det du ønsker deg.»

Han sitter fortsatt med pekefingeren i putesprekken, og nå ser han ned på beina sine.

«Hva finnes i hennes program, da?»

Jeg trekker pusten for å lage en liten pause han kan fylle med forventning. Han drar ut fingeren, folder hendene, og jeg lukker øynene før jeg begynner å snakke med lav stemme.

«Sola som varmer huden, følelsen av å lene kroppen mot en varm stein, mykt regn som treffer hodebunnen, buldring i høyt terreng, fuktig mose som presser mot baken, synet av stjernehimmel, håndflate mot en trestamme, lukten av bål, lukten av skog, lukten av gress.»

Han tar hånda mi, hans er varm og tørr, jeg klemmer den som om vi hilser, før jeg slipper taket og fortsetter.

«Gjørmedråpe i rumpesprekken, lyden av vind i trærne, et fall fra en fjellhylle, følelsen av å svømme under vann, løver som parer seg. Mot slutten kommer det et menneske, der kan vi endre kjønn, nå er det en mann.»

«Huff, er det én ting jeg ikke tenner på, så er det fuckings mennesker.»

«Dette er jo ikke programmert til deg. Som jeg sier, så kan vi lage noe som passer deg, men da kan du ikke få det i dag.»

«Du kan ikke bare ta han ut av programmet, da?»

Jeg rister på hodet.

«Da må jeg først kopiere filen og så åpne den for å redigere, det har jeg ikke tid til nå.»

Han reiser seg og vakler litt, svaier mot det friske beinet. «Jeg får lukke øya, da.»

«Han har ikke noe ansikt,» sier jeg. «Om det hjelper.»

Den store munnen åpner seg i et smil, han har skeive tenner og et stort mellomrom mellom fortennene.

«Et menneske uten ansikt.»

Jeg nikker og merker at nå har jeg han på den berømmelige kroken. Syttifem prosent av alle menn liker meg, også de som er mange år yngre. Ansiktet mitt er uskjønt og nesten stygt, men tre ting gjør at menn vil ha meg. Det viktigste er leppa. Overleppa er hoven og har en splitt, er nesten delt i to midt på, med en rosa åpning inn mot den varme og myke munnen. Jeg har en lei vane med å legge tungespissen i åpninga der. Det andre er at det kan lyse av øynene mine. Som om jeg hadde to lykter der på innsiden av kraniet, og når de lyktene tennes, så lyser øynene mine så resten av ansiktet mitt blir borte. Det tredje er stemmen min, som visstnok er hes, litt mørk og sexy. Da jeg var yngre, fikk jeg haugevis av komplimenter for akkurat det.

«Alle må ha helseattest, eldre som unge, du må underskrive på den først.»

«Har du prøvd programmet selv?»

Han tar tak i armen min, som om han trenger noen å støtte seg til og flytter hånda ned rundt håndleddet, så han kan kjenne pulsen. Boje har sagt at jeg er skyld i det selv, og for å være ærlig, så vet jeg at han har rett. Jeg liker å gi etter, forsvinne inn i noen andres nytelse, men det er ikke meg denne unge mannen er ute etter. Jeg prøver å se tenksom ut, samtidig som jeg lirker meg løs fra grepet hans og setter hendene i siden.

«Jeg anbefaler egentlig noe med mer mennesker i, jeg da. En blandingsfortelling kanskje? Med både urfolk og natur. Alt vi har her, er godkjent, ingen mennesker eller levende vesen er krenket eller utsatt for overgrep, det er remake, 3D, men det lukter og smaker.»

Han avbryter meg. «Jeg tar det med sola, det til hun som er død.»

Vi går sammen inn på kontoret mitt. Han klarer utmerket godt å gå selv.

«Her.» Jeg peker på linjen nederst på helseerklæringen.

Han skriver med formskrift, barnlige, feminine bokstaver. Sigurd V. Krysser av Ja og Nei på de riktige stedene. Vi tar ikke inn folk på Viagra eller Erecticox.

«Hva skjer nå?»

«Vil du ha vanlig rom?»

Han trekker på skuldrene, virker som om han ikke lenger bryr seg om pengene.

«Vil du prøve suiten?» Siden du har valgt en greie som ikke er designet etter dine behov, er det ikke sikkert at du får orgasme, men sjansen er større i det rommet.»

«Fordi?»

«Underlaget er av lær, og det er seks ekstra elektroder, to på det sentrale organet, to på føttene og to i ansiktet.»

Han trekker opp buksebeinet så jeg får se protesen.

«Ikke vits å sette noe her, vel?»

Det høres ut som om han er stolt av at han mangler et bein.

«Du kan ta den av,» sier jeg. «Så kan vi sette en der det er kutta?»

Han rister på hodet og slipper buksa ned igjen. Bøyer seg fram, legger hendene på knærne og virker rådvill. Plutselig minner han om en liten pjokk, en trollgutt med runde, urolige øyne og ujevne tenner. En jeg får lyst til å gi et glass melk og litt sjokolade.

«Det er virkelig ingenting å være redd for.»

«Jeg er faktisk litt redd, innrømmer det.»

«Nå har jeg stilt inn ’Natur’ på rom 5, som er suiten. Eller vil du heller komme igjen en annen dag?»

«Nei, det er nå eller aldri.»

«Ok, da sier vi det sånn.»

«Hva gjør jeg nå, da?»

«Du går inn dit, kler av deg og legger deg på senga. Så kommer jeg og plasserer elektrodene og fester skjermen. Høres det greit ut?»

«Er det mulig å låne toalettet?»

«Aller først må du betale. Toalettet er nederst i gangen.»

Da jeg kommer inn på rom 5, står han fortsatt ved senga. Han har tatt av seg skjorta, og buksene ligger på gulvet. Protesen som er festet til det høyre kneet, ender i en mekanisk fot.

«Underbuksa også?»

«Frivillig, det, men om den er på, blir ikke signalene like sterke, så jeg anbefaler at den tas av.»

«Selvsagt gjør du det.»

Han bruker bare den ene hånda til å dra av seg trusa. Jeg snur meg, samler sammen buksene og legger dem på stol inntil veggen. Hjertet mitt har begynt å slå fort nå, han har et sjokoladebrunt fødselsmerke på venstre side av navlen. Det har skjedd noen ganger før at kunder har fødselsmerker, og jeg vil ikke se mer, egentlig, men jeg klarer ikke å la være. Han står naken inntil senga og ser på meg, han også. Han har stått sånn en stund. Jeg har lyst til å si at om han hadde hatt friske bein, så hadde jeg ikke bøyd meg for å plukke opp klærne hans, men jeg puster bare stille, for det er så spennende å se på han. Overkroppen er hul og huden arrete, armene muskuløse, og magen søkker liksom inn. Han ligner en hund eller en ulv som står på to bein. Han setter håndflatene bak på senga, løfter seg opp og legger seg til rette. Hjertet hans dunker hardt, det kan jeg merke, for det dunker i takt med mitt eget. Jeg ser på fødselsmerket en gang til mens jeg tar på de tynne bomullsvantene jeg alltid bruker når jeg plasserer elektrodene.

Jeg får sett på mange kropper mens jeg jobber. Selv om mange er pumpa, så kan jeg med sikkerhet si til Thelma Tee at hun er mer enn bra nok, at hun kommer til å ende på A-laget, kanskje A minus, men hvem hører vel på mammaen sin når de er tretten år gamle?

Sigurd V. er sunn og fin på den måten, ingen operasjoner eller Botox, og responsen er den vakreste. De sunneste kundene våre blir kåte lenge før de starter, og pikken hans er på vei opp i en fin positur. Den er passe stor, peker litt til venstre, og jeg tenker at når han ligger i sola med ståpikk, vil den kaste skygge over fødselsmerket. Han ligger med lukkede øyne nå, armene langs siden og litt rykninger i pekefingeren.

Jeg setter på de mykeste øreklokkene, og over øynene plasserer jeg en av de beste skjermene.

Nå skal han snart få begynne.

«Først må du gjennom forskriftene, det tar et par minutter.»

Han løfter hånda for å si at det er greit.

I gamle dager, før jeg møtte Boje og vi startet dette stedet, jobba jeg på lydbar. Der fortalte jeg erotiske historier, og mye av dramaturgien til programmene har jeg tatt med meg derfra. Det første man må gjøre, er å få folk med inn i historien, og da må man begynne forsiktig og med det som er forventa, men likevel krydre den med noe litt overraskende. Det kan være en detalj som føles privat, en lukt, en smak eller en lyd. Naturorgasmen begynner med at det blåser i løvverk. Subjektet ligger under det som blåser, kjenner vinden og hører lyden før hen ganske brått blir løftet inn i treet. Den bråheta funker for de fleste, det gir deg følelsen av at du nesten ikke har noe annet valg enn å følge lysten, og første «point of no return» kommer tidlig. Jeg lager alltid tre dramatiske topper hvor den siste skal utløse klimaks, men de aller fleste kommer lenge før historiens siste vendepunkt.

«Skal du være her inne sammen med meg?»

Han puster tungt allerede, dette kommer til å gå fort.

«Jeg må gå ned i resepsjonen,» sier jeg og blir stående og se på hvordan hele kroppen hans, bortsett fra protesen, dirrer.

 

Relaterte artikler

Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....