I Likvidasjonen forteller Synne Corell historien om det norske holocaust på ny, med den økonomiske forfølgelsen som innfallsvinkel. Det gir en helt ny beretning om et av de mørkeste kapitlene i norsk historie. Les et utdrag fra boka her. 

Innledning

26. oktober 1942 skulle alle jødiske menn over 15 år arresteres. Samme dag offentliggjorde ministerpresident Vidkun Quisling og hans såkalte nasjonale regjering en lov som bestemte at all formue som tilhørte jøder, skulle tilfalle den norske stat. Loven kalte det ‘inndragning’. Sammen utgjorde arrestasjonene og den nye loven en omdreining: Beslutninger om arrestasjoner av jøder, og forvaltningen av verdiene som tilhørte dem, gikk over fra tyske til norske myndigheter.

       Herfra løp forfølgelsen av de norske jødene langs to spor. Det ene gjaldt livet, og endte i deportasjonene til konsentrasjons- og dødsleiren Auschwitz. Det andre gjaldt de økonomiske verdiene. I motsetning til forberedelsene til selve deportasjonen, som i stor grad fant sted i hemmelighet, ble formuesinndragningene offentliggjort for hele det norske samfunnet høsten 1942. Mens deportasjonen var skjult, foregikk den økonomiske forfølgelsen helt åpent, og var velkjent for mange. I ettertid er det på et vis blitt omvendt. De fleste kjenner fortellingen om forfølgelsen som endte med deportasjon til dødsleirene. Færre har hørt om verdiene som ble tatt fra personene som ble forfulgt, og de omfattende og omstendelige prosessene som lå bak ‘avviklingen’ av jødenes eiendom.

Denne boka ser den økonomiske likvidasjonen og den fysiske tilintetgjørelsen som sammenhengende deler av folkemordet. ‘Avviklingen’ av verdiene som tilhørte landets jøder, ble iverksatt samtidig som jødene ble arrestert, internert, og overlevert til representanter for den tyske okkupasjonsmakten som førte dem til Auschwitz.

       Når inndragningen av jødenes verdier gjøres til en integrert del av dette hendelsesforløpet, forandres også fortellingen om holocaust i Norge. Den økonomiske likvidasjonen var en omfattende prosess, som forutsatte et stort politisk og byråkratisk apparat. Den innbefattet aksjer og livsforsikringer, bankinnskudd, fast eiendom, ubetalte skatter og avgifter, lån, pant og gjeld. ‘Formuene’ som skulle inndras, besto i realiteten av alt fra hverdagens spiseredskaper og kokekar, undertøy og brukstøy, nattpotter og briller til festenes krystall og porselen, selskapsklær, smykker og pelskåper. Bøker, musikkinstrumenter, kunstgjenstander, filleryer og persiske tepper, verktøy og redskaper – alt ble tatt med.[1]

       Store deler av samfunnet ble trukket inn. Den økonomiske forfølgelsen involverte likningsmyndigheter, kommunale kontorer, banker, forsikringsselskaper, gårdsbestyrere, auksjonshus, transportbyråer, skadedyrfirmaer og flere med dem. Også enkeltpersoner ble delaktige i prosessen som kjøpere av jødenes gods, som naboer, arbeidstakere eller kunder i virksomheter som var eid av jøder.

       Det blir også tydelig at ‘avviklingen’ av jødisk liv i Norge var et resultat av politiske valg foretatt både på tysk og norsk side. En stor mengde individer tok del i en sammensatt og forgrenet virksomhet, et byråkratisk maskineri hvor alle på hvert sitt vis var nødvendige for å sette forfølgelsen i bevegelse. Ut fra dokumentasjonen som er bevart, virker det ikke som om prosessen hadde noe klart og entydig sentrum, det fantes ikke noe hovedkvarter som koordinerte hendelsene og drev dem planmessig framover. I stedet framstår systemet som desentralisert. Forfølgelsen utspilte seg på mange nivåer og steder samtidig, og hver aktør og hver enkelt hendelse utgjør på et vis sitt eget sentrum.

       Denne boka har som målsetting å vise fram flere av dem som deltok i prosessen: gi dem navn, gjøre dem til handlende aktører, se dem i arbeid, hver på sitt sted og sitt nivå, hver i sitt eget sentrum. Det gjelder både gjerningsmenn i tradisjonell forstand – NS-ministrene og de tyske okkupantene, politiet, embets- og tjenestemennene i stat og kommune – og de som ble involvert eller bidro på annet vis.

       Når den økonomiske forfølgelsen og den fysiske forfølgelsen undersøkes side om side, endres også kronologien og tidsforløpet for prosessen. I fortellingen om holocaust i Norge blir dagene med arrestasjon og deportasjon høsten 1942 og vinteren 1943 nødvendigvis dramatiske enkelthendelser, store og symbolsk viktige datoer som trekker oppmerksomheten til seg. Men når den økonomiske likvidasjonen innlemmes i forløpet, strekkes tidslinjen ut. Det gir en annen kronologi og et mye lengre tidsspenn, som innbefatter en lang rekke beslutninger og begivenheter både innenfor og utenfor Norges grenser.

Forfølgelsen slo ned i tilværelsen til mennesker som ellers hadde lite til felles. Framstillinger av disse hendelsene kan gi inntrykk av at jødene var en klart definert gruppe mennesker som forfølgerne bare trengte å samle inn. Men ‘jødene’ var ikke en enhetlig gruppe. Denne boka viser hvordan hvert eneste anti-jødiske tiltak ble fulgt av det samme spørsmålet: Hvordan skulle man definere hvem som var å regne som ‘jøde’? Overgrepene innebar et løpende definisjonsarbeid, en intern diskusjon om hvor grensene gikk og hvordan kategoriene skulle tegnes opp. Forfølgelsen ble aldri løst fra denne kategoriseringen. Samtidig drev forfølgelsen kategoriseringen videre framover. Som et resultat av dette omfattende begrepsmessige og byråkratiske arbeidet ble det gradvis skapt en kategori for ‘jøder’ som forfølgelsesapparatet kunne bruke.

       Kartleggings- og registreringsarbeidet fortsatte også etter at deportasjonene var gjennomført. Definisjonene har til og med fortsatt å virke i etterkant, ikke for den jødiske minoriteten selv, men for majoritetens oppfatninger av hvem ‘jødene’ var, og hva som bandt dem sammen. Forfølgelsene skapte oppfatninger om et homogent fellesskap, og formet en enhet som ikke var der i utgangspunktet. «Jødene adskilte seg fra flertallet både religiøst, språklig og kulturelt», skrev historikeren Ole Kristian Grimnes i debatten om Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? høsten 2018. «De var førstegenerasjons innvandrere fra Øst-Europa som langt fra var integrert i det norske samfunnet.»[2]

       Men jødene ble verken forfulgt fordi de var innvandrere eller jøder – de ble forfulgt fordi forfølgerne deres var antisemitter. I Norge ble spørsmålet om hvem som skulle regnes som ‘jøde’, knyttet tettere og tettere til den tyske raselovgivningen i løpet av de første okkupasjonsårene. Samtidig mobiliserte definisjonsarbeidet også norske borgeres ideer, tanker og fantasier om ‘rase’. Det var ikke bare overbeviste nasjonalsosialister og NS-medlemmer som bar på slike tankesystemer. Norske embets- og tjenestemenn måtte også ta stilling til hva en ‘jøde’ var når de fikk arbeidsoppgaver knyttet til forfølgelsen. Slik ble også deres forestillinger aktivert.

       Da Norge ble angrepet av Tyskland i 1940, var det ikke blitt gjennomført en statlig folketelling på ti år. Det var medlemmene av de mosaiske trossamfunnene i Oslo og Trondheim som ble talt som ‘jøder’ i de offentlige statistikkene. Flere var ikke medlemmer av trossamfunnene, men identifiserte seg som jøder ut fra familiære, historiske, sosiale og kulturelle tilknytninger. Sammen tok de del i fellesskapene som jøder i Norge delte, og utgjorde den minoriteten som så seg selv som jødisk. Samtidig fantes det en rekke innbyggere som ikke regnet seg selv som jødiske, men som like fullt skulle komme til å bli omfattet av de nasjonalsosialistiske ‘jøde’-definisjonene.

       Denne boka trekker fram et utvalg av personer og familienettverk blant de forfulgte. Noen av dem hadde vært medlemmer av det mosaiske trossamfunnet «siden fødselen», andre regnet seg ikke som ‘jøder’. Så langt det lar seg gjøre, skal fortellingen følge dem gjennom krigsårene. De holder et mangfold av erfaringer fram for ettertiden. Disse menneskene er ikke valgt ut fordi de er representative. Livene deres var komplekse og sammensatte, på samme tid både uvanlige og vanlige, og en historisk framstilling vil aldri kunne yte deres livsløp full rettferdighet. Men sammen viser de fram noe av bredden av hva det kunne bety å være jøde i Norge, både før og under krigen. Familiene de var født inn i, hadde ulik tilknytning til jødisk religion og kultur, og selv hadde de alle gjort forskjellige valg i sine egne liv. De møtte heller ikke forfølgelsen på samme vis, og de tok i bruk ulike strategier for å håndtere det de ble utsatt for. Til sammen synliggjør historiene deres hva mulighetsrommet var, både for de forfulgte, og for deres forfølgere.[3]

       Deres forfølgere tok fra dem rikdommene i livet. De ble fratatt verdighet og handlekraft, mange ble også fratatt livet. Når en går tett inn på historiene deres, går det an å ane hvilke forskjellige erfaringer de bar på, og hvordan forfølgelsen konkret tok form for den enkelte. Det er ikke lenger mulig å spørre de forfulgte om hva som hadde foregått, slik landssviketterforskeren Olav Børge-Ask gjorde med de fire jødiske kvinnene i Iduns gate etter krigen. Men ettertiden kan forsøke å gjøre dem til handlende hovedpersoner i sine egne fortellinger. Denne boka er slik sett et forsøk på å rekonstruere noe av det mangfoldet det nasjonalsosialistiske okkupasjonsregimet hadde som mål å ‘avvikle’.

       Det er fortsatt mye som gjenstår å finne ut om holocaust i Norge. Dels skyldes det at mange temaer ikke er undersøkt ennå, og at det gjenstår viktig forskningsarbeid. Dels skyldes det kildesituasjonen. Da Bjarte Bruland i 2017 utga boka Holocaust i Norge, slo han fast at de «forskjellige prosessene og aksjonene» er «del av et større bilde som på mange plan ligger i et kildemessig mørke».^[4] Denne mangelen på kilder har mange årsaker. Gjerningsmennene ønsket bevisst å mørklegge hendelsene. Noen typer informasjon ble aldri nedfelt skriftlig. Mye av det som var skriftliggjort, ble i tillegg destruert før krigen var slutt. Arkivene som er bevart, er det heller ingen som har full oversikt over. Det vil dessuten fortsatt dukke opp dokumentasjon som ikke tidligere har vært tilgjengelig verken for forskere eller allmennheten.

       Mangelen på kilder skyldes også spørsmål som aldri ble stilt – og forklaringer som aldri ble innhentet. En systematisk kartlegging av de gjenlevende jødenes erfaringer – som enten kunne vært del av landssvikoppgjøret eller det gryende arbeidet for å dokumentere krigens hendelser – uteble. Samtidig var det norske samfunnet i 1947 nær ved å få en omfattende granskning av det ordinære politiets bidrag til gjennomføringen av holocaust i Norge. De fire kvinnene politifullmektig Børge-Ask avhørte, fortalte om sine opplevelser i detalj. Andre vitnemål ville med sikkerhet frambrakt et vell av slike detaljer. Men disse vitnemålene finnes ikke.

       Mangelen på kunnskap skyldes også hvilke spørsmål som ble stilt, og måten de ble besvart på. I avhørene Scott Johnsen gjennomførte med kriminalpolitiets menn i 1947, går det an å observere en dreining som gjentok seg i intervju etter intervju. Samtalen om hva politimennene hadde gjort, begynte gradvis å handle om deres personlige vurderinger av oppdraget, hva de hadde hørt at andre hadde ment og sagt om det som ble gjort, og hvilke muligheter de selv anså de hadde hatt for å motarbeide aksjonen. Fra å handle om hva som egentlig skjedde, gikk avhørene over til å dvele ved intensjoner, mulige årsaker eller hypotetiske alternative forløp som kunne belyse politimennenes handlinger.

       Slik har også den offentlige samtalen om holocaust i Norge tatt form. I nyere tid har fokuset særlig vært rettet mot de norske politimennene. Politimennene har i ettertid paradoksalt nok blitt fortellingens hovedpersoner – både som varslere som forsøkte å redde jødene, og som personer som utførte handlinger som ettertiden må lære seg å se i den rette sammenheng og fortolke på riktig måte.[5] Det er politimennenes motiver og begrunnelser allmennheten har blitt bedt om å reflektere over, det er deres intensjoner mange av forskerne og debattantene har forsøkt å forstå.[6] Samtidig er altfor lite kjent om deres reelle handlinger, om hva som faktisk skjedde.

       I denne boka vil spørsmålet om intensjon i første omgang settes til side. I stedet for å spørre hvorfor politiet beslagla jøders radioapparater eller arresterte dem i deres hjem, undersøker boka hvordan det skjedde, hvordan det lot seg gjennomføre. Forholdene og omstendighetene som da kommer til syne, reiser igjen nye spørsmål, som hvordan samarbeidet med landets radioforhandlere utspilte seg, og hvordan jurister og byråkrater i etater og departementer bidro til forfølgelsen.

       Da er det ikke bare politiets gjerninger som trer tydeligere fram – det blir også klart hvordan resten av samfunnet ble involvert.

       Selv ble Knut Rød til slutt frifunnet fordi hans hjelp til hjemmefronten ble vurdert som viktigere enn deportasjonen av en norsk minoritet. I realiteten fikk måten han og de andre politimennene snakket om det som hadde skjedd på, også være med på å bestemme hvordan etterkrigstidens fortelling om holocaust i Norge skulle være.

[1] Bajohr 2004, s. 56–57.

[2] «Det var først deres barn som for alvor begynte på den prosessen som førte jødene dit de etter min mening er i dag», fortsatte Grimnes, «en godt integrert minoritet med en dobbelt identitet, norsk så vel som jødisk». Ole Kristian Grimnes 2018: «Den moraliserende historieskriver» i Aftenposten 07.12.18.

[3] Da NS-regimet begynte å praktisere den anti-jødiske lovgivningen, fikk noen få personer fritak fra både inndragning av formue og bestemmelsene om hvem som var å regne som jøder, mens noen andre fikk frigitt sine formuer, men beholdt sin status som jøder. Saker som liknet på hverandre, kunne få ulikt utfall.

[4] Bruland 2017, s. 44.

[5] Se Corell 2011, s. 33–36; 87–88; 147–148; 156–158; 203–206; 214–215.

[6] For et eksempel fra nyere tid, se Øystein Hetland, «Motvillige, norske gjerningsmenn», i Dagbladet 08.11.20.

Skrevet om «Likvidasjonen»:

«På basis av grundige arkivstudier har Synne Corell skrevet en stor bok om plyndringen av jødisk eiendom i Norge.» Geir Pollen, Klassekampen

«Noe av det sterkeste med å lese historiker Synne Corells nye bok (…), er hvordan den får fram at relativt vanlige nordmenn bidro til dehumaniseringen av norske jøder i tida før de ble arrestert og sendt til dødsleirene.» Terje Eidsvåg, Adresseavisen

«Basert på omfattende arkivstudier som blottlegger fatale inngrep i enkeltskjebner, skildrer hun dette med innlevelse og medfølelse – og et behersket raseri som skinner tvers gjennom denne mørke delen av norsk historie. Og hun bringer nytt materiale fram i offentligheten.» Arne Dvergsdal, Dagbladet

«Hun er en arkivjeger av rang og opptatt av å komme tett på primærkildene. Hennes fortjeneste er skildringen av jødisk liv på individplan.» Per E. Hem, Morgenbladet