Les et utdrag: «Obscuritas»

David Lagercrantz er tilbake med en helt ny krimserie! Sherlock Holmes møter Nordic Noir i første bok om Micaela Vargas og Hans Rekke. Dette er en smart og medrivende historie der ingenting er hva det gir seg ut for å være. Les et utdrag her!

En

Politimesteren var en idiot.

Det var fullstendig meningsløst, alt sammen.

Førstebetjent Fransson lirte av seg en lang, irritert lekse, og Micaela Vargas orket ikke høre etter lenger. Dessuten var det altfor varmt i bilen, og utenfor lå praktvillaene i Djursholm.

«Har vi ikke kjørt for langt?» spurte hun.

«Rolig, rolig, lille venn, jeg er ikke akkurat lommekjent her,» svarte Fransson og viftet med hånden.

Kort tid etter kjørte de inn gjennom en vidstrakt hage, frem til en stor steinvilla med lyse søyler langs hele fronten, og hun ble mer og mer nervøs. Egentlig jobbet hun i nærpolitiet. Men denne sommeren var hun blitt hentet inn i en drapsetterforskning fordi hun hadde en viss kjennskap til gjerningsmannen, Giuseppe Costa. Stort sett løp hun ærend og sjekket enkle ting. Likevel hadde hun nå fått bli med til en professor Rekke, som ifølge politimesteren kunne hjelpe dem i etterforskningen.

«Det der må vel være kona,» sa Fransson og pekte på en vakker, rødhåret kvinne i hvite bukser, som sto på verandaen for å ta imot dem.

Hun så ut som om hun var med i en film, og svett og ille berørt gikk Micaela ut av bilen og over den sirlig rakte grusplassen foran huset.

 

To

Som oftest var Micaela tidlig på jobben. Men denne morgenen, fire dager før de dro ut til den store steinvillaen, satt hun på kjøkkenet og spiste frokost, til tross for at klokken var over ni. Telefonen ringte. Det var Jonas Beijer.

«Vi er innkalt til politimesteren, alle sammen,» sa han.

Hun fikk ikke vite hvorfor. Men det føltes opphausset, så hun gikk bort til speilet i gangen og dro i collegegenseren. Genseren var extra large og virket løs og uformelig. Du ser ut som om du vil gjemme deg, ville broren Lucas ha sagt. Men hun syntes den passet fint, så hun dro børsten gjennom håret, gredde luggen ned så den nesten skjulte øynene og stakk av gårde til T-banen.

Det var den nittende juli 2003, og Micaela hadde nettopp fylt tjueseks. Det var ganske få mennesker på T-banen. Hun fikk et helt sete for seg selv og forsvant inn i egne tanker.

Det var naturligvis ikke noe rart at saken interesserte politiledelsen. Selve drapet var kanskje bare et sinnssykt raseriutbrudd, utført i fylla. Men det var andre ting som ga etterforskningen tyngde. Den avdøde, Jamal Kabir, hadde vært fotballdommer og flyktning fra Talibans Afghanistan, og han var blitt slått i hjel med en stein etter en ungdomskamp på Grimsta IP. Det var nok temmelig selvsagt at Falkegren ville ha en finger med i spillet.

Hun gikk av i Solna sentrum, fortsatte mot politihuset i Sundbybergsvägen og tenkte at i dag skulle hun endelig si fra og fortelle dem hva hun mente skurret i etterforskningen.

martin falkegren var landets yngste politimester, han ville se fremover og være med på alt nytt. Han bar ideene sine som medaljer på brystet, pleide folk å si, noe som ikke var helt vanlig, gikk han ut fra. Men han var stolt av sin egen åpenhet, og nå hadde han nok en gang bevist at det var mulig å benytte andre fremgangsmåter. Kanskje kom de til å bli sinte. Men som han hadde sagt til sin kone: Det var den beste forelesningen han hadde hørt. Det kunne definitivt være verdt et forsøk.

Han satte frem ekstra stoler og flasker med Ramlösa og to skåler med lakris som sekretæren hans hadde kjøpt på Finlands-båten, og lyttet etter skritt i korridoren. Ennå var ingen på vei, lot det til, og et øyeblikk så han Carl Fransson for seg. Forestilte seg den digre kroppen og det kritiske blikket, og egentlig, tenkte han, kunne han vel ikke klandre ham. Ingen etterforskningsleder vil at ledelsen skal blande seg inn i etterforskningen.

Men nå var omstendighetene også spesielle. Gjerningsmannen, en forrykt, narsissistisk italiener, drev og manipulerte skjorta av dem. Det var direkte pinlig, intet mindre.

«Unnskyld, er jeg førstemann?»

Det var hun unge fra Chile. Han kom ikke på navnet hennes. Han husket bare at Fransson ville ha henne vekk fra gruppa, hun var visst litt egenrådig på en eller annen måte.

«Velkommen. Jeg tror ikke vi har hilst på hverandre før,» sa han og rakte frem hånden.

Hun grep den med et fast håndtrykk, og et øyeblikk målte han henne ovenfra og ned. Hun var ganske liten og tett, med tjukt, krøllet hår og en lang lugg hengende ned over pannen. Øynene var store og strålte med et intenst, svart blikk. Det var noe ved henne som både tiltrakk ham og gjorde at han ville distansere seg fra henne, og han fikk lyst til å berøre henne. Men han ble uventet brydd og mumlet bare:

«Du kjenner jo Costa?»

«Jeg kjenner i hvert fall til ham,» svarte hun. «Vi er jo fra Husby, begge to.»

«Hvordan vil du beskrive ham?»

«Han er litt av en showman. Han pleide å synge for oss ute på gårdsplassen. Og han kan bli fryktelig aggressiv når han drikker.»

«Ja, det er jo blitt lagt merke til. Men hvorfor lyver han oss rett opp i ansiktet?»

«Jeg vet ikke om han lyver,» sa hun, og det likte han ikke.

I hans forestillingsverden var det ikke mulig at de kunne ha tatt feil mann. Bevismaterialet var solid, og det ble forberedt tiltale. Det eneste som manglet, var en tilståelse, og det var også det han hadde tenkt å snakke om. Men han rakk ikke å si noe mer til henne. De andre hørtes ute i korridoren, og da rettet han ryggen og gratulerte dem alle.

«Bra jobba. Stolt av dere, karer,» sa han, og selv om det ikke var en helt heldig formulering med tanke på chileneren, korrigerte han seg ikke.

Han konsentrerte seg om å legge an en kollegial tone. Men det gikk heller ikke særlig bra. Han kom til å si:

«For en vanvittig historie. Og alt sammen bare fordi dommeren ikke blåste straffe.»

Det var kanskje ikke det mest nyanserte han hadde sagt. På den annen side var det bare en frase, en måte å få samtalen i gang på. Men Fransson benyttet selvfølgelig anledningen til å lekse opp for ham og sa at det var langt mer komplisert enn som så. Det forelå et tydelig motiv, sa han, kanskje ikke et motiv for sånne som deg og meg, men for en alkoholisert fotballpappa uten impulskontroll, som lever og ånder for sønnens prestasjoner på fotballbanen.

«Ja, ja, selvfølgelig,» sa han. «Men likevel, herregud … jeg så videosekvensen. Costa var jo helt på styr, mens dommeren … Hva var det nå han het?»

«Jamal Kabir.»

«… mens Jamal Kabir var fullstendig rolig. Snakk om stil.»

«Det blir påstått, ja.»

«Og sånn som han viftet med hendene. Elegant, hva? Som om han styrte hele kampen.»

«Litt spesielt, sant nok,» sa Fransson, og da vendte Martin Falkegren blikket vekk fra ham og bestemte seg for å ta tilbake initiativet.

Det var jo ikke kaldprat de skulle bedrive.

micaela vred urolig på seg. Stemning var ikke noe særlig å skryte av, til tross for at Falkegren gjorde så godt han kunne for å være en av gjengen. Men det var et håpløst prosjekt i utgangspunktet. Han var en annen type. Han smilte hele tiden, og han hadde på seg en blank dress som han kombinerte med et par svarte mokasiner med dusk.

«Hvordan er bevissituasjonen ellers, Carl? Jeg snakket i forbifarten med …» sa han og så på henne.

Men det lot ikke til at han husket navnet hennes, eller så kom han til å tenke på noe annet, for han lot setningen bli hengende i luften, og derfor brøt Fransson inn og forklarte bevissituasjonen, og som alltid når han snakket, lød det overbevisende. Det føltes som om det eneste som manglet, var en rettskraftig dom, og kanskje var det også derfor politimesteren ikke hørte noe særlig etter. Han mumlet bare bekreftende:

«Nettopp, nettopp, og ingen av bevisene blir jo direkte svekket av observasjonene i P7-rapporten.»

«Nei, det er nok riktig,» sa Fransson, og da løftet Micaela blikket fra notatblokken.

P7-rapporten, tenkte hun, den fordømte P7-rapporten. Hun hadde fått den i hånden for ti dager siden uten å ha helt klart for seg hva det var. Men det var den lille mentalundersøkelsen som gikk forut for den store, og hun hadde lest den med en viss forventning, men blitt skuffet nesten umiddelbart. Antisosial personlighetsforstyrrelse, sto det i konklusjonen. Sannsynligvis antisosial personlighetsforstyrrelse. Costa skulle med andre ord være en slags psykopat. Det trodde hun ikke noe på.

«Nettopp,» sa politimesteren med ny opphisselse i stemmen. «Der ligger nøkkelen til personligheten hans.»

«Ja, jo, kanskje,» svarte Fransson og vred på seg.

«Men det gjelder jo å få ham til å tilstå.»

«Det gjør det, naturligvis.»

«Og dere har jo vært like ved?»

«Ja, bevares.»

«Og jeg spilte selv en viss rolle i dramaet, ikke sant?» fortsatte Falkegren, og et øyeblikk virket det som om ingen skjønte hva han mente, selv om de nok egentlig skjønte det ganske godt, og derfor var det ingen som ble overrasket da han sa: «Jeg ba dere jo prøve en ny avhørsteknikk.»

«Ja, nettopp, det var et klokt råd,» mumlet Fransson, og passet på å virke takknemlig, men likevel ikke altfor imponert.

Etter P7-rapporten hadde Falkegren foreslått at de skulle slutte å presse Giuseppe Costa og isteden la ham uttale seg som ekspert på psykologi, og det lød naturligvis litt rart. Men Falkegren sto på sitt. «Selvbildet hans er jo grandiost, og han tror han vet alt om fotball,» og til slutt bestemte de seg for å prøve. En dag Giuseppe var ekstra skrytete, gjorde Fransson et forsøk.

«Du med din store erfaring burde vel kunne fortelle oss hvordan et menneske som gjør noe så vanvittig som å ta livet av en dommer, egentlig tenker,» sa han, og da hadde Costa virkelig rettet ryggen og snakket med en sånn innlevelse at det føltes som om han kom med en indirekte tilståelse, og det var selvfølgelig et interessant øyeblikk i etterforskningen. Men det Micaela ikke hadde skjønt før nå, var hvor stolt Martin Falkegren var blitt.

«Dere skjønner, det er et berømt grep. Det finnes et kjent eksempel,» sa han.

«Jaså, virkelig?» svarte Fransson.

«En ung journalist intervjuet Ted Bundy i fengselet i Florida.»

«Unnskyld?»

«Ted Bundy,» gjentok han. «Ingen mindre. Metoden var veldig vellykket på Bundy. Bundy hadde jo studert psykologi, og da han fikk en mulighet til å briljere som ekspert, åpnet han seg for første gang,» og da var det ikke bare Micaela som virket skeptisk.

Ted Bundy.

Han kunne like gjerne ha smelt til med Hannibal Lecter.

«Ikke misforstå meg,» fortsatte Falkegren. «Jeg kommer ikke med noen sammenligning. Jeg forteller bare at det finnes ny forskning på området og nye avhørsteknikker, og at vi i politiet …»

Han nølte.

«Ja?»

«… har store kunnskapshull. Jeg vil til og med påstå at vi har vært naive.»

«Jaså?» sa Fransson.

«Å, ja. Selve psykopatbegrepet ble jo lenge ansett som foreldet og stigmatiserende. Men det har gudskjelov snudd, og forleden var jeg på en forelesning, en fantastisk forelesning, må jeg si.»

«Ser man det,» sa Fransson.

«Nettopp. Den var utrolig spennende. Vi satt som klistret til stolene, alle sammen, ja, herregud, dere skulle ha vært der. Foreleseren var Hans Rekke.»

«Hvem?»

Karene så på hverandre. Det var tydelig at ingen av dem hadde hørt om ham og ikke på noen måte var særlig interesserte.

«Han er professor i psykologi ved Stanford-universitetet, en enormt prestisjefylt posisjon.»

«Imponerende,» sa Fransson ironisk.

«Absolutt,» svarte Falkegren umusikalsk. «Han er sitert i alle de ledende tidsskriftene.»

«Fantastisk,» sa Ström like ironisk.

«Men han er ingen virkelighetsfjern fantast, tro endelig ikke det. Han er spesialist på avhørsteknikker og har hjulpet politiet i San Francisco. Han er utrolig skarp og kunnskapsrik.» Men heller ikke de ordene gikk hjem.

Snarere forsterket det oss-dem-følelsen i rommet. Det ble enda mer ham – sjefen og streberen – som hadde vært på forelesning og sett lyset, mot Fransson og karene hans, de hardtarbeidende og sindige politifolkene med bena på jorden, som ikke umiddelbart falt for alle nye påfunn.

«Professor Rekke og jeg forsto hverandre umiddelbart, vi fikk full klaff,» fortsatte Falkegren, og klarte dermed å si at han var spesiell, han også, siden han hadde fått klaff med en så smart person.

«Jeg fortalte om Costa,» sa han.

«Så det gjorde du.»

Fransson hevet det ene øyebrynet.

«Jeg fortalte om de grandiose og narsissistiske trekkene hans, og den litt vanskelige situasjonen vi befinner oss i uten tekniske bevis,» fortsatte Falkegren.

«Ok,» sa Fransson.

«Og da nevnte han dette grepet med Bundy og sa at vi kanskje burde prøve det.»

«Så bra, da kjenner vi bakgrunnen,» sa Fransson, oppsatt på å få avsluttet samtalen.

«Men så etterpå, da det ble så vellykket – da Costa virkelig åpnet seg – tenkte jeg, herregud, hvis Rekke kunne hjelpe oss såpass bra sånn på sparket, hva kunne han da ikke få til hvis han fikk mer innblikk i saken.»

«Hm, ja, det kan man jo spørre seg,» sa Fransson brydd.

«Nettopp,» fortsatte Falkegren. «Så jeg forhørte meg litt … ja, dere vet jo at jeg har mine kontakter, og også der var det idel lovord å høre. Idel lovord, mine herrer. Derfor tok jeg meg den frihet å sende over materialet vårt til professor Rekke.»

«Hva gjorde du, sa du?» utbrøt Fransson.

«Jeg sendte ham hele saken,» og da virket det som om de ikke helt forsto.

Da reiste Fransson seg.

«Det er faen meg brudd på taushetsplikten,» freste han.

«Rolig, rolig,» sa Falkegren. «Det er det slett ikke. Rekke blir en del av teamet vårt, og som psykolog har han jo taushetsplikt, og jeg tror, oppriktig talt, at vi trenger ham.»

«Pissprat,» freste Fransson.

«Dere har, som jeg sa, gjort en god jobb, ingen tvil om det. Men dere har ingen vanntett sak. Dere trenger en tilståelse, og jeg er overbevist om at Rekke kan hjelpe dere med det. Han finner selvmotsigelser og hull i vitneutsagn som ingen andre ser.»

«Så hva mener du vi skal gjøre?» sa Fransson. «La professoren overta etterforskningen?»

«Nei, nei, for guds skyld. Jeg sier bare at dere bør møte ham og høre på ham. Se om han kan komme med en ny inngang, en ny tråd å nøste i. Han tar imot dere hjemme i Djursholm klokken to på lørdag. Han lovet å ha gått gjennom materialet før det.»

«Jeg har ikke tenkt å bruke enda en frilørdag på meningsløst piss,» sa Axel Ström, som var eldstemann i gruppa og nærmet seg pensjonsalderen.

«Ok, ok, fair enough. Men noen av dere kan sikkert dra. Du, for eksempel,» fortsatte Falkegren og pekte på Micaela. «Rekke ringte faktisk og spurte etter nettopp deg.»

«Spurte han etter meg?»

Hun så seg brydd rundt, overbevist om at det var en spøk.

«Ja, det var et avhør du hadde hatt med Costa som han syntes virket interessant.»

«Det kan jeg ikke tenke …» begynte hun.

«For det første kan ikke Vargas dra alene,» avbrøt Fransson og snudde seg mot Falkegren. «Hun har ikke nok erfaring, ikke på langt nær, og for det andre, med all respekt, Martin, så kunne du ha informert oss på forhånd. Du gikk bak ryggen på oss.»

«Jeg innrømmer det. Jeg ber om unnskyldning der.»

«Nå vel, nå er det jo som det er. Jeg blir med, jeg også.»

«Bra.»

«Men jeg har ikke tenkt å følge ett eneste av professorens råd hvis jeg ikke liker dem. Det er faktisk jeg som leder etterforskningen, ingen annen.»

«Selvsagt. Men dra med et åpent sinn.»

«Jeg har alltid et åpent sinn. Det hører med til jobben,» sa han, og da fikk Micaela lyst til å fnyse eller si noe drepende.

Men som vanlig holdt hun munn, nikket bare alvorlig.

«Jeg blir også med,» sa Lasse Sandberg.

«Jeg også,» sa Jonas Beijer, og sånn ble det.

Lørdagen etter møttes de utenfor politihuset og dro ut til den store villaen i Djursholm, hun, Fransson, Sandberg og Beijer.

 

Tre

micaela husket selvfølgelig når det var hun fikk rede på det. Det var samme dag som de arresterte ham. Klokken var halv ni om kvelden, og hun skulle besøke moren i Trondheimsgatan. Det var tidlig i juni, men kaldt i luften som en oktoberdag, og på gårdsplassen var det fullt av folk. Da hun kom nærmere, snudde de opprørte ansiktene seg mot henne, og i løpet av noen minutter hadde hun i store trekk fått med seg hva som hadde hendt.

Giuseppe Costa, eller Beppe, som hun kalte ham, hadde slått i hjel en fotballdommer. Det hadde vært en kamp med Brommapojkarna elitelag der Mario, sønnen hans, spilte, og mot slutten av andre omgang hadde Beppe løpt ut på banen, temmelig full, og begynt å bråke og veive med armene. Det måtte fem–seks personer til for å få ham i bakken, og etterpå, da alle trodde at situasjonen hadde roet seg, skulle han ha fulgt etter dommeren med noe sinnssykt i blikket.

«Det høres jo helt sykt ut,» sa hun og gikk opp til moren, som sto ute på svalgangen og så på alle menneskene nedenfor.

Moren hadde det lange, grå håret utslått og sto barbent i tøflene med en ny, blomstrete hippiegenser på seg. Det blåste surt, og moren så engstelig ut, som om hun var redd for at det hadde skjedd Lucas eller Simón noe.

«De qué están hablando?» sa hun.

«De sier at Beppe har tatt livet av en fotballdommer,» svarte hun, og da ble moren mest lettet over at Simón ikke hadde gjort noe idiotisk eller livsfarlig igjen. Men senere, da de spiste middag, livnet hun på en måte litt opp.

«Det kunne man jo tenkt seg,» sa hun.

Ikke at Micaela hadde tenkt altfor mye på det akkurat da. Det var vel bare sånt man slengte ut av seg, gikk hun ut fra. Men etterpå ble hun irritert. Det føltes plutselig som om Beppe skulle vært født til å ta livet av en dommer. Hele Husby eksploderte i rykter og gamle historier, som alle lot til å peke mot en handling av en slik kaliber, og det var kanskje derfor Micaela satte seg på tverke og fortalte om andre ting også. Det var særlig én hendelse som var litt viktig for henne.

Hun hadde bare vært elleve eller tolv den gangen, og på den tiden ble det snakket om Beppe ganske ofte. Det var diverse slagsmål, episoder fra Husby kro, skrik og bråk fra leiligheten hans.

I de årene drev Simón, den yngste av storebrødrene hennes, med hiphop. Av og til føltes det som om hiphopen var det eneste som ikke holdt på å ta livet av ham, og som så mange andre var han redd for Beppe. Beppe pleide å sparke etter guttene som spilte Eminem på gettoblasterne sine på torget. Likevel måtte han ha skjønt at Simón hadde et desperat behov for anerkjennelse, for han tok kontakt på en eller annen måte, trakk ham med seg en dag og øvde med ham. Senere samme kveld gikk han frem, like ved grillen, og blåste seg opp. Han skulle fremføre en låt, sa han.

«Ikke nå. Vi orker ikke,» ropte folk.

«Hold kjeft. Jeg har noe spesielt å by på,» sa han og vinket Simón til seg.

Simón viftet avvergende og var like tafatt og forvirret som alltid foran folk. Men så gjorde han et par dansetrinn som Micaela aldri hadde sett før. Og deretter rappet han og Beppe Jeg er den fortapte sønnen med bankranene og tipstelefonen, som Simón hadde skrevet, og Micaela kunne ikke komme på at folk hadde jublet så mye ute på plassen noen gang før.

Det var vel egentlig ikke så veldig bemerkelsesverdig, og hun gjettet på at alle drapsmenn sikkert hadde gjort fine ting også. Likevel hadde det festet seg i henne, litt som en gåte som skulle løses, og hun fortalte historien et par ganger etter drapet og fikk til slutt høre at Beppe selv ville snakke med henne. Det var kriminalbetjent Jonas Beijer som fortalte henne det.

«Vil du si at du er inhabil når det gjelder Costa?»

«Jeg vet ikke,» svarte hun.

Men Jonas lot ikke til å høre at hun var usikker, og ba henne bare om å «etablere kontakt og se om du kan få ham til å snakke». Det var naturligvis et skudd i mørke. Ingenting hadde fungert, så vidt hun forsto. Giuseppe klarte knapt å holde seg til saken i avhørene, og hadde ikke engang innrømmet det alle kunne se at han gjorde på et videoopptak av kampen.

Som alltid forberedte hun seg svært grundig, og om morgenen den tiende gikk hun ned til ham. Han satt alene i avhørsrommet og røykte en sigarett. Hele den rufsete, enorme skikkelsen så ut til å ha krympet, og han smilte usikkert.

«Det sies at du forteller bra ting om meg,» sa han.

«Jeg forteller mye dritt også.»

«Jeg likte faren din,» sa han. «Vi skrev lapper til hverandre.»

«Alle skrev lapper til ham.»

«Men han var en fin fyr,» fortsatte han og virket så knusende ulykkelig at det var vanskelig ikke å synes synd på ham.

Han lot til å ha hele verden imot seg, og kanskje var det også derfor – i et forsøk på å skjule sin sympati – at hun gikk så hardt løs på ham, og etterpå fikk hun høre at hun hadde fått frem mye nytt. Jonas Beijer hadde rost henne, og hun overrasket seg selv ved å si: «Han skjuler noe,» og det hadde gjort inntrykk.

Hun følte det umiddelbart som om hun hadde bestått en slags test, og dagen etter ble hun tilbudt en plass i etterforskningsgruppa.

«Vi trenger noen med litt innsyn,» sa Jonas, og selv om hun straks skjønte at ikke alle tok imot henne med åpne armer, ble hun overveldet.

Det var et stort skritt over natten, fra å jobbe i nærpolitiet til å etterforske drapet som alle snakket om, og hun begynte å drømme om at hun kanskje kunne bli førstebetjent til slutt, eller kanskje noe enda høyere oppe, for eksempel overbetjent. De første ukene, før hun begynte å tvile, var hun ubeskrivelig stolt og målbevisst.

 

Fire

Den lørdagen de skulle ut til professor Rekke, sto det for en gangs skyld ingenting om drapet i avisen, ikke engang en debattartikkel om volden i fotballen eller hetsen mot dommerne og barna, ingenting.

Derfor leste hun bare utenriksnyhetene, akkurat som faren før i tiden, og det var vel egentlig ikke noe nytt i Irak. Offisielt var krigen over, selv om den naturligvis ikke var slutt av den grunn. Hver dag sprengte nye selvmordsbombere seg i luften der nede. Det føltes som om det var lenge til det fine, vestlig demokratiet ville reise seg fra ruinene.

Utenfor, på Kista torg, stekte solen igjen, og hun reiste seg fra kjøkkenbordet og var på vei mot klesskapet da telefonen ringte. Det var Vanessa, bestevenninnen hennes, og det var lørdag formiddag, så Micaela gjettet på en rapport fra partylivet; det fikk hun også – en lang og kronglete historie om en «sykt klengete svenskefaen» som prøve å ha sex på bussen hjem.

«Jeg orker ikke,» sa hun.

«Det er helt sant,» sa Vanessa, og da de hadde lagt på, måtte Micaela le litt, uten at hun syntes det var noe særlig morsomt av den grunn, bare en ny variant av en historie hun hadde hørt hundre ganger før.

Hun åpnet klesskapet, la kjolene og skjørtene sine på sengen og motsto så vidt fristelsen til å ringe Vanessa og be om råd. Isteden valgte hun noe som både var litt pyntet og ikke pyntet på en gang; et svart skjørt og en rød T-skjorte og en jeansjakke som kanskje var litt liten og strammet over brystet, men som hun likte likevel, og hvite joggesko.

Deretter gikk hun av gårde, og på T-banen følte hun seg uvanlig forventningsfull. Det var tross alt et annerledes oppdrag, og denne professoren hadde jo spurt etter nettopp henne, det ble i hvert fall sagt, og det var jo ganske sterkt, det var ikke til å komme fra. Mens banen passerte Kista, Hallonbergen og Näckrosen fantaserte hun om hva hun egentlig burde si til kollegene sine, og da hun gikk av i Solna sentrum, boblet noe lett og kriblende i kroppen. Men allerede på parkeringsplassen døde alt sammen, og det trengtes ikke mer enn et blikk: Lasse Sandbergs mysende, granskende øyne som alltid fant veien ned til hoftene hennes.

«Se, Vargas har gjort seg sexy for professoren,» sa han.

«Jeg tenkte …» svarte hun.

«Kanskje hun hadde bortekamp i går,» tilføyde Fransson.

«Det er ikke så lett å få tid til å skifte mellom alle omgangene,» fortsatte Sandberg,» og da fant hun ut at det ikke var noen vits i å svare engang.

Hun satte seg bare på høyre side i baksetet på Franssons Volvo 745, ved siden av Jonas Beijer, som sendte henne et trøstende blikk. Hun så ned på neglene sine og lurte på om det hadde vært et idiotisk påfunn å lakke dem. Da hun så opp igjen, ble hun blendet av solen.

Det var en glovarm dag uten en sky på himmelen, og det var ikke stort kjøligere inne i bilen. Det var tydeligvis noe i veien med airconditionanlegget. Luften gikk bare rundt og rundt der inne, og karene ble raskt svette, alle sammen, og litt støyende. Fransson fortalte at han hadde fått så inn i helvete vondt etter et skudd på skytebanen i Hagalundshallen i morges.

«Som om hele hånden brant,» sa han.

Som alltid var det han som styrte samtalen, og i mangel av noe bedre studerte Micaela hvordan Beijer og Sandberg forandret tonefall på sekundet. Hvis Fransson kjeftet, kjeftet de også, og lo han, gliste de med, og aldri lo de så mye som når de sammen gikk løs på sin felles narr, politimester Falkegren. Det var helt sykt hvor dum han var, og for noen latterlige dusker han hadde på skoene, eller hva det nå var, og til slutt holdt ikke Micaela ut lenger.

Hun lengtet desperat etter ord, hvilke som helst, som ikke føltes forslitte og utbrukte. Men så kom de i inn i Djursholm, forbi store, kostbare villaer, og da fortapte hun seg i andre slags tanker.

Djursholm var endestasjonen for T-banelinjen. Her bodde de som var født med vinnerlodd i hånden, mens det hos dem i Husby mest var granatsplinter, skår fra ting som hadde gått i stykker et sted langt bort. Det var Simón som hadde gitt henne den tanken.

«Jeg trenger ikke lese avisene om hva som har skjedd i verden. Jeg kan se det på naboene mine,» hadde han sagt en gang, kanskje fordi han aldri leste aviser, ikke noe annet heller, for den saks skyld. Men han hadde et poeng.

Ble det krig eller revolusjon et eller annet sted i verden, kom folk som var rammet, til Husby. Det kom flyktninger som alle hadde en liten bit av krigen med seg, og gjennom hele oppveksten hadde de lært å takle etterskjelvene.

«Har vi ikke kjørt for langt?» spurte hun.

«Rolig, rolig, lille venn, jeg er ikke akkurat lommekjent her. Men det bør være like her i nærheten,» svarte Fransson og kjørte videre mot vannet, frem til en høy port med kamera og en høyttaler som de sa noen ord inn i før de kom inn på en stor gårdsplass, forbi en fontene og frem til en overdådig villa i okergul stein med store vinduer, som lå helt nede ved sjøen.

Huset hadde en hvit steintrapp, og på verandaen ovenfor sto en kvinne i hvite bomullsbukser og en blå bluse som blafret i vinden. Hun så ut til å være trettifem eller førti. Hun var rødhåret med fregner på kinnene og hadde en slank kropp som så merkverdig lett ut i solskinnet, og fikk dem alle til å virke tunge og satte da de gikk mot henne. Men det verste var skjønnheten. Hun var så vakker at alle krøp sammen, og selvsagt ble ingenting bedre av at hun møtte dem med utsøkt vennlighet.

Det forsterket bare overlegenheten, så Micaela dro litt nervøst i skjørtet og holdt seg bak Fransson, som ellers aldri gjorde seg til for noen, men nå virket selv han forkommen, særlig idet de gikk inn i huset og fikk se alt som var der inne, og hva skulle de si?

Én ting var Falkegren og dressene og duskene på skoene. Men dette var mer enn det var mulig å ta inn. Det hang store, vakre malerier på veggene, det var høyt under taket, og det fantes ikke et eneste møbel eller en eneste vase som ikke uttrykte stil eller klasse, og fra et rom i nærheten kunne de høre en fiolin som spilte sarte, melodiøse toner. Micaela ble helt betatt, og likevel så kvinnen – som presenterte seg som Lovisa Rekke – bare brydd ut. Hun sa unnskyldende:

«Herregud, jeg sa til henne at hun skulle slutte.»

Deretter ropte hun:

«Julia, nå er det nok,» og da forstummet fiolinen, og en jente på kanskje sytten–atten kom ut fra døren til venstre, og hun var selvfølgelig ikke noe bedre, helt latterlig søt med krøllete hår og klare, blå øyne.

«Beklager mamma, jeg glemte meg,» sa hun, og det var mer enn Micaela kunne holde ut.

Der sto en jævla bedårende jentunge og ba om unnskyldning fordi hun spilte så vakkert at alle måpte, og verst av alt: Ingen av dem taklet situasjonen. Ingen sa: «Nei, herregud, det var jo bare fint.» Alle bare sto der stumme og fomlete, og isteden var det Julia som tok initiativet, rakte frem hånden og sa: «Så hyggelig å treffe dere.»

Etterpå kunne ikke Micaela komme på noe bedre eksempel på klassemessig fornedrelse. En verdensvant tenåring forvandlet dem til en forkommen saueflokk, og hun fikk lyst til å knuse en vase eller rive ned et maleri. Men det skjedde noe annet også. Hun begynte å tenke på Rekkes vitenskapelige artikler. Hun hadde skummet gjennom dem i uken som gikk, og ikke funnet noen som helst tegn til at han hadde samarbeidet med politiet, som Falkegren hadde sagt, ikke engang at han var interessert i voldsforbrytelser.

Rekke var snarere opptatt av tankefeil, puss som hjernen spiller oss på grunn av forutinntatte meninger og falske forestillinger, og det var sikkert sant, det Fransson hadde sagt, at det meste var hårkløyveri og intellektuell briljering. Likevel var det noe der som traff henne, en klarhet, trodde hun, et skarpsyn som hun hadde savnet.

«Hvor er han?» spurte Fransson irritert.

«Det kan man lure på,» svarte Lovisa Rekke. «Det er vel noe som fanget oppmerksomheten hans igjen.»

«Vi har ikke all verdens tid.»

«Det forstår jeg selvfølgelig. Dere må unnskylde. Jeg går opp og henter ham umiddelbart. Slå dere ned så lenge,» fortsatte hun og pekte på en hvit sofagruppe ved siden av en bronseskulptur av en jente som neide underdanig, og der satte de seg og ventet, mens tiden gikk.

Kanskje gikk det ikke så veldig lang tid, men det føltes som en liten evighet, og etter at fruen hadde kommet ned og bedt om unnskyldning enda en gang, ble de etterlatt alene igjen, og da kjentes det tydelig: Forsinkelsen og huset gjorde noe med de andre også.

De ble også motvillig forventningsfulle. Til og med Fransson reagerte og begynte å skru nervøst på klokken på armen, en IWC Schaffhausen, som han hadde arvet etter broren, og som han pleide å si lå langt over hans inntektsnivå.

«Vi får vel, tross alt, høre litt på professoren,» sa han, og det var nok omtrent på det tidspunktet at de hørte raske skritt oppe fra den buede trappen og fikk øye på Hans Rekke som kom mot dem i full fart, som en rastløs løper.

 

Fem

Senere lurte Micaela på hva de egentlig visste den dagen, og det var naturligvis langt mindre enn de hadde trodd. Men den gangen virket drapet ganske enkelt i all sin brutalitet. Det var ikke noe sofistikert ved det, ingen tegn på at forbrytelsen var planlagt eller grublet over i lang tid.

Det så bare ut til å dreie seg om et vilt oppflammende raseri. Men selvfølgelig, det var rett etter en fotballkamp, og det ble ikke mindre spektakulært av at offeret hadde sin egen stråleglans.

Jamir Kabir var trettiseks da han døde. Han var en ganske pen, mager mann, rakrygget og med en kjeve som var skjev etter mishandling og tortur i Kabul. Mange snakket om sorgen han utstrålte, og det var sikkert ikke rart at han var omgitt av rykter. Men i etterforskningsgruppa hadde de egentlig bare hørt godt om ham, og det var kjent at han var en erfaren fotballdommer og lagleder.

Under Taliban-regimet hadde han kjempet for guttenes rett til å spille fotball i Kabul. Det var ikke lett, hadde han fortalt innvandringsetaten. Regimet kom stadig med nye regler om hvor lange genserermene og buksene måtte være, og hvor mye spillerne fikk lov til å juble når det ble mål. All annen underholdning var forbudt. Det var ikke lov å høre på musikk. Ikke lov til å se film eller teater. Bøker ble brent. Kvinner måtte holde seg inne eller skjule seg under burkaer, og det var regelmessig offentlige henrettelser på byens arena, Ghazi Stadium, som om drap og lemlestelser hadde erstattet fotballen som den store folkeforlystelsen.

Det lot til å ha blitt et rent eksistensielt spørsmål for Kabir å sørge for at folk fikk et annet tilbud. Han arrangerte kamper og turneringer for juniorer. Det gjorde ham populær, hevdet han. Folk kom og takket. Men han fikk stadig større problemer med myndighetene, og til slutt ble han pågrepet og torturert. Det var noen uklarheter når det gjaldt bakgrunnen hans, og Micaela syntes redegjørelsen for hvordan han ble tatt til fange, ikke var helt troverdig. Men innvandringsetaten hadde fått en rettslig erklæring om at talibanerne virkelig hadde tatt ham til fange, og det var ingen tvil om at han var blitt alvorlig mishandlet.

Ifølge obduksjonsprotokollen hadde han spor etter brudd i ribbeina og kjeven som ikke hadde oppstått i forbindelse med drapet. På håndleddene var det mangefargede arr etter en slags lenke, og på brystet var det spor etter frostskader. Han hadde utvilsomt fått hard medfart, men likevel beholdt kamplysten. Da han ankom Sverige i november 2002, gjenopptok han på sett og vis virksomheten fra Kabul umiddelbart. Fra flyktningmottaket i Spånga, hvor han ble plassert, fant han veien til fotballbanene i området og fikk kontakt med guttelagene som trente der.

«Det ble min måte å overleve på,» sa han.

Han hentet baller og satte ut kjegler. Han kom med råd og ros, og ganske snart fikk han sjansen til å dømme ungdomskamper, og det ble umiddelbart klart: Han visste hva han gjorde. Folk la merke til ham, sikkert også fordi han beveget seg på en spesiell måte på banen, og litt etter litt fikk han større ansvar. Til slutt dømte han i toppserien for guttelag, og i mai det året, tre uker før han ble drept, fikk tv-programmet Sportspegeln tips om ham og dro ut og gjorde opptak. Det var også derfor flere av tilskuerne kjente ham igjen da han kom ut på banen til Grimsta IP den andre juni. Og det var definitivt derfor vitnet Ruth Edelfelt, moren til en av spillerne, så en krigshelt i ham, og andre snakket litt høytidelig om den dystre utstrålingen hans.

De visste at Kabir nylig hadde fått egen bolig i Torneågatan i Akalla, og hadde ekstrajobb på et motorsykkelverksted, akkurat som i Kabul. Gruppa hadde ikke fått inn noen opplysninger om at han hadde vært truet eller redd. Med den ranken ryggen og de store, brune øynene virket han trygg da han blåste kampen i gang like før klokken ett. Det fantes to videoopptak av kampen. Begge lagene hadde spilt den inn – Djurgården og Brommapojkarne, gutter 17 – og det kom tydelig frem på opptakene at Kabir hadde vært målbevisst og konsentrert. Bare noen få ganger løftet han blikket mot himmelen.

Det var uvær i luften. Det var uvanlig kaldt til å være sommer, og alle tilskuerne hadde på seg jakker eller treningsdrakter, alle bortsett fra én mann som ikke hadde på seg annet enn kortbukser og en lyseblå Napoli-trøye som det sto Buitoni på. Trøya var viktig for ham. Micaela, om noen, visste det. Før i tiden hadde Beppe støtt og stadig mast om Napolis storhetstid på åttitallet, og trøya var en kopi av den laget hadde hatt da klubben vant den italienske ligaen med Maradona på laget.

Til å begynne med hadde trøya vært ren, kanskje til og med strøket, og i starten av kampen hadde Beppe også vært i strålende humør. Han hadde all grunn til det. Han var far til banens store stjerne, Mario Costa, og lenge gikk han stort sett rundt og drakk av en grønn Gatorade-flaske som neppe inneholdt vann, og skrøt av sønnen. Men ingenting varer evig, og som så ofte i livet hans svingte humøret, det skyldtes sikkert også været. Midt i annen omgang begynte regnet å pøse ned, skrått fra siden. Men først og fremst skyldtes det selvfølgelig kampen. I løpet av fire minutter hadde Djurgården utlignet, og da begynte Giuseppe å skrike og bære seg, aller mest på Kabir.

«Er du helt tett i pappen? Blås!» brølte han, men en god stund var det ingen som brydde seg noe særlig om det heller.

Det var andre ting å konsentrere seg om. Stillingen var to-to, og det ble mer og mer spennende og intenst, særlig i sluttminuttene, da Mario klarte å sikre seg ballen like utenfor straffeområdet, kom seg forbi to–tre spillere og akkurat skulle til å skyte, da han ble felt.

«Straffe, for helvete, straffe!» skrek Giuseppe, og for en gangs skyld hadde han sannsynligvis rett.

Det så soleklart ut på videoopptaket, og det virket også som om Kabir skulle til å blåse. Likevel gjorde han aldri det. Det ble ingen straffe, og igjen i målområdet lå Mario, skadd og skrikende, mens Giuseppe styrtet inn på banen, og hele det vanvittige rabalderet braket løs. Giuseppe var helt fra seg, kanskje var det også derfor mange oppfattet Jamal Kabir som spesielt verdig, det trodde i hvert fall Micaela.

Kabir fremsto som en fullstendig kontrast til Beppes ville raseri, og det var helt sant at han på den siste videosekvensen som fantes av ham, utstrålte en fornemmelse av full kontroll. Det var som om kroppsspråket sa: Meg rokker du ikke. Men så skjedde det noe. Kameraet fikk en dytt, trenerne og foreldrene klarte å få Giuseppe unna, situasjonen roet seg litt, og Beppe satte seg på tribunen og drakk av en ny sportsflaske som definitivt ikke inneholdt vann, den heller. Det var også på det tidspunktet Kabir forlot stedet, og de aller fleste brøt opp sammen med ham, ikke engang Mario, som hadde temmelig vondt, orket å vente på faren sin. Arenaen ble tømt for folk. Bare Beppe og vaktmesteren ble igjen.

Men Kabir kom ikke særlig langt. I Gulddragargränd, like utenfor idrettsanlegget, stoppet han opp i regnværet, fant frem mobilen, uten å ringe eller sende en sms av den grunn. Han virket ubesluttsom. Deretter forsvant han inn i skogholtet foran seg.

Micaela hadde aldri helt skjønt hvorfor. Det var ingen snarvei, og det var oppoverbakke og fullt av krattskog der inne. Men inn forsvant han, og han kom aldri til å bli sett i live igjen. Derfor var det naturligvis påfallende at Giuseppe reiste seg fra tribunen omtrent samtidig og forsvant av gårde i samme retning, mens han mumlende øste edder og galle over Kabir. Deretter visste ingen nøyaktig hva som hadde foregått.

Ingen kunne si med sikkerhet hva som hadde skjedd i de avgjørende minuttene, bare at det måtte ha vært brått og voldsomt, og at det, uansett hvordan man betraktet det, fremsto som graverende for Giuseppe.

Han hadde tidligere vist at han var i stand til å utføre grove voldshandlinger. Han hadde hatt en stein i hånden da han sjanglet etter Kabir opp mot Gulddragargränd.

Han kom blodig ut av skogen der Kabir senere ble funnet død med knust hjerneskalle, og på overvåkningsbilder fra T-banen satt han i mørkflekkete T-skjorte og virket sjokkskadet.

Det lot til at han hadde så vel motiv, anledning som personlighet til å utføre udåden.

Obscuritas

David Lagercrantz

Første bok i ny krimserie med Micaela Vargas og Hans Rekke.

Det er sommeren 2003, og USA har akkurat invadert Irak. En fotballdommer med en fortid i Afghanistan blir funnet drept i Stockholm. Fotballpappaen Giuseppe Costa arresteres for forbrytelsen, og det virker som saken er løst. Men Costa nekter å innrømme drapet, og professor Hans Rekke, verdens fremste ekspert på avhørsteknikker, settes på saken. Er det noen som kan knekke Costa, må det være ham.

Men ingenting går som planlagt. Costa løslates, og politiet står igjen uten spor. Bare Micaela Vargas, den unge politibetjenten fra Husby som kun på nåde er blitt involvert i etterforskningen, nekter å la saken ligge. Vargas og Rekke bestemmer seg for å finne ut av hva som har skjedd. Dette fører dem til CIAs jakt på terrorister og Talibans krigføring mot musikere. Hvem var egentlig fotballdommeren? Er han offer eller gjerningsmann?

Obscuritas er en smart og medrivende historie der ingenting er hva det gir seg ut for å være.

Boken er oversatt av Elisabeth Bjørnson.

 

Les mer

Obscuritas

Relaterte artikler

Leseutdrag fra TIL PARADIS

Leseutdrag fra TIL PARADIS

Ny stor roman fra forfatteren av ET LITE LIV. Dette er en modig, storslått roman som strekker seg over tre århundrer...
Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....
Les et utdrag fra «Min Ari»

Les et utdrag fra «Min Ari»

Marianne Behn var bare 18 år gammel da hun ble gravid med sitt første barn. En høstdag i 1972 fødte hun sønnen, som...