Les et utdrag: «Rotvelte»

«Rotvelte» ble kåret til årets beste svenske krim i 2020, og er endelig tilgjengelig på norsk! Perfekt for deg som liker Camilla Grebe og Stina Jackson. I «Rotvelte» flytter politietterforsker Eira Sjödin tilbake til bygda hun kommer fra. Det er juni og midtsommeraften, og en eldre mann blir funnet knivdrept på badet i sitt eget hjem. Trådene i historien går tilbake til da Eira var ni år og bygda ble rammet av en rekke dramatiske hendelser. Hva skjedde med tenåringsjenta som aldri ble funnet? Og hvorfor har gutten som erklærte seg skyldig flyttet tilbake til bygda?

Foran ham ruvet det digre, mørke Skuleberget opp. Røverberget. En bensinstasjon blinket til i utkanten av synsfeltet, så var det granskog igjen. Han hadde vært pissetrengt i mer enn tjue mil.

Ved en sidevei kjørte han inn og snublet ut av bilen, steg ut i den vilt blomstrende veikanten.

Snudde seg mot skogen og lettet på trykket.

Det var noe med luktene. Blomstene i grøftekanten. Det var fukten i gresset og disen i kveldsluften, smørblomst og geitrams og hundekjeks som vokste meterhøyt. Kanskje timotei, hva visste han, han kjente det igjen bare.

Asfalten buktet seg med telehiv og gikk over i grus. Om noen mil kunne han ta til venstre og være tilbake på E4 igjen, det var ikke noen stor omvei. Landskapet åpnet seg foran ham, grønne koller og bølgende daler, det var noe vakkert i det, som en varm og veldreid kvinnes myke former.

Han kjørte forbi sovende gårder og forlatte hus, et tjern så blankt at speilbildet av skogen var som skogen selv. Hver eneste gran var lik de andre. En gang hadde han stått på et berg og sett utover Ådalens endeløse skoger, og skjønt at det ikke fantes noen slutt.

Det var ingen trafikk da han kom til krysset i Bjärtrå. Han kjente igjen det gule huset rett fram, bygd i tre. Nå så man bare byggeskrot innenfor det støvete butikkvinduet, men skiltet hang der fortsatt. Det hadde vært en matbutikk. Olof kom til å tenke på lørdagsgodt, smaken av vingummifrosker og salte fisker. Han svingte feil vei, fortsatte innover i landet. Han ville likevel klare å komme seg til den nordlige utkanten av Stockholm før det ble morgen, sjefen sov forresten da, ingen sjekket klokka eller det nøyaktige bensinforbruket. En halv mil til var ingen stor sak. Olof kunne skylde på campingvogner og veiarbeid, alle visste jo hvordan det så ut på de svenske veiene om sommeren.

På denne tiden. Sent i juni.

Det var luktene, det var lyset. Han ble tørr i munnen og beina dovnet bort, hele kroppen hans visste at det var akkurat da. Da skolen var slutt og kjedsomheten begynte, de lengste dagene, da han ble kastet ut av tiden. Olof husket det som i et gråaktig halvmørke, selv om det må ha vært like lyst som nå, den evige sommernatten, bleke midnattstimer der sola bare dypper så vidt ned bak horisonten.

Han kjørte forbi sånne ting han hadde glemt, eller bare ikke hadde tenkt på. Likevel hadde det vært der hele tiden. Det store gule huset der det bodde sommergjester med barn som ikke fikk sykle på landeveien. Amerikahuset med den rare verandaen og innhegningene der travhestene sto i flokk og stirret mot veien. De hvite plastballene med høy på jordene, der man kunne klatre opp og leke kongen på haugen, og der var hengebjørken på venstre side. Han saktnet farten og svingte inn. Den hadde vokst seg voldsomt stor. Greinene hang langt ned med mengder av knallgrønne blader som skjulte postkassene.

Han visste så godt hvilken som var den rette. Grå plast, den tredje på rekken. En avis stakk opp. Olof bakset seg ut av bilen og gikk bort for å lese navnet.

Hagström.

Han viftet bort myggen og dro opp avisen – Tidningen Ångermanland. Det lå to aviser til sammenbrettet under, det var derfor den ikke fikk plass. Reklame for installasjon av fiber, en faktura fra Kramfors kommune. Noen bodde her fortsatt, fikk post, en avis, noen betalte for vann og renovasjon, eller hva det var. Det gikk en skjelving gjennom kroppen da han leste adressatens navn.

Sven Hagström.

Olof trykket alt ned i postkassa igjen. I bilen tok han fram en sjokoladekake fra posen på gulvet for å ha noe å tygge på. Han drakk fra en boks med energidrikk og slo i hjel myggen som hadde lurt seg inn. En av dem hadde sugd seg full allerede, og det dannet seg en rød flekk på skinnsetet. Han gnidde den bort med spytt og dopapir. Deretter kjørte han sakte videre langs den gamle traktorveien. Gresset i midten av veien strøk mot støtfangeren, og bilen dumpet ned i en grop her og der. Forbi Strinnevik og den grå låven som kunne skimtes i det grønne, ned en bakke og så opp igjen, og han kom til åskammen der granmørket tok slutt og naturen åpnet seg vidt mot elva og viddene. Olof turte ikke se. Det røde huset gled forbi i øyekroken. Der veien tok slutt, snudde han og kjørte sakte tilbake.

Malingen rundt vinduene lot til å flasse av. Han så ingen bil, men den kunne jo stå i garasjen. Gresset vokste høyt rundt vedskjulet, blandet seg med kvister som stakk opp og snart skulle bli til små trær.

Olof visste ikke hvorfor han hadde trodd det skulle være annerledes – forlatt og forfalt eller solgt til fremmede som hadde flyttet inn.

Det hadde visst ikke blitt slik.

Bak søppelkassa bremset han opp og skrudde av motoren. Løvetann lyste gult over hele gressplenen. Han husket hvor hardt han måtte dra for å luke dem opp. Ta dem før de blomstret ut og de grå frøene spredte seg med vinden, hakke ned til røttene slik at de ikke kom tilbake. I det minnet var hendene hans små. Han så på den brede hånden sin, som burde vri om tenningen nå.

Sola sto opp over grantoppene. Strålene traff bakspeilet og stakk i øynene. Han lukket dem. Og så henne foran seg, eller inni seg, det var uklart akkurat hvor hun befant seg, men det var slik han hadde sett henne igjen og igjen, natt etter natt i alle disse årene, hvis han ikke bare sovnet tvert, drita full, utmattet, halvdød, så han henne alltid, igjen og igjen der hun gikk inn i skogen. Hun vandret ut og inn i ham. Så nært, ikke langt herfra, ned mot elva.

Det blikket idet hun tar inn på stien. Smiler hun spesielt mot ham? Vinker hun? Kom da, Olof, kom! Var det virkelig til ham?

Og der er stemmene rundt ham, og lukten av bensin fra de trimmede mopedene, røyken som holdt myggen borte.

Men se da, Olof, du har jo nesten snøret i bånn. Stikk etter henne nå. Lina er ingen tørrpinn. Kom igjen, du ser jo at hun vil. Kanskje han er homo, eller? Er du det, Olof, har du kysset en jente noen gang, eller kysser du bare mamma?

Heia Olof, kom igjen nå! Du har aldri gjort det, ikke sant? Fort inn med hånda under skjorta bare, det er det som gjelder, kåte dem opp før de rekker å tenke for mye.

Han hører fortsatt stemmene deres i hodet mens han går langs stien. Kjolen flagrer der framme, den gule strikkejakka mellom greinene.

Lina.

Fløyelsmyke armer, latter, nesleduftende, brennende kratt rundt leggene, myggsvermer og kleggjævler og blod på armen hennes da han klasket en klegg, bare pang og hun lo, men takk, Olof, for en helt du er. Leppene hennes er der, helt nære. Han tenker seg hvor myke de er, som mose, fuktige, til å synke i, at han suges inn. Inn med tunga før hun rekker å si noe, hører han dem si, mange vil snakke hele natten, men pass deg for det, da blir du bare en venn, nei, få hånda opp til brystene og klyp og lek med dem, de liker at man suger på puppene også, gjør det så er du i mål, jeg lover, men man må faen ikke nøle, jenter lærer seg all den dritten med å nekte og knipe igjen selv om de er våte og kåte og drømmer om det, men man kan ikke bare dundre på med pikken, man må gjøre det på deres måte. Inn med fingrene og dra henne i fitta, og så er det åpne luker og kjør på så det ryker, skjønner du?

Og Olof ligger pladask i neslene, og hun er over ham, hun er overalt.

Det var ingen luft i bilen, bare kvalme og hete. Han måtte ut.

Morgentåken la tynne slør over vika nedenfor. På den andre siden av elva reiste de evige fjellene seg, søyler av damp steg opp fra Väjafabrikken. I stillheten registrerte han ospenes rasling i en vind så svak at den ikke kunne kjennes, surring fra humler som arbeidet blant lupiner og balderbrå. Så hørte han klynkingen. Ynkelig, som fra et skadet eller ulykkelig dyr.

Det kom inne fra huset. Olof prøvde å ta seg lydløst tilbake de få skrittene til bilen før hunden merket at han var der, men det var umulig med en slik kropp. Gress og kvister knakk under vekten av ham. Han hørte sin egen pusting overdøve insektssurret, og det gjorde så klart hunden også, så den begynte å bjeffe som en gal der inne. Ulte og klorte, deiset inn mot en vegg eller en dør. Det fikk ham til å tenke på jakthundenes ville gjøing, hvordan de kastet seg mot veggene i hundeburene når man syklet på småveiene. Politihundene. Når de ble ført langs elva for å snuse opp sporene etter Lina. Bjeffingen deres i det fjerne da de fant tingene hennes.

Han burde sette seg i bilen og kjøre bort herfra, fort, før gammern våknet og fikk se noen ute på eiendommen. Ville han ta fram jaktgeværet da, det som Olof hadde fått holde i, men aldri ble gammel nok til å skyte med? Møbler og farger veltet rundt i hukommelsen, den grønnmalte trappa, blomstermønsteret på tapetet, senga der oppe under skråtaket, som var Olof sin.

Så fikk han øye på vannet som rant, sakte på utsiden av fasaden. Var det et rør som hadde sprunget lekk? Og hvorfor var hunden stengt inne? Det hørtes ut som den ikke befant seg i vindfanget ved ytterdøra, som ville vært det naturlige for en jakthund, for en hvilken som helst hund. Lyden var lenger unna. På kjøkkenet, kanskje, som lå i den borteste enden av gangen. Olof så for seg lyseblå panel, hvitmalte skapdører, noe som sto og kokte på komfyren.

Hunden måtte være alene. Det kunne ikke finnes noe menneske som sov så tungt.

Han kom til å tenke på steinen, den runde, like ved hjørnet på huset. Noen skrukketroll kravlet fram idet han løftet på den. Nøkkelen lå der fortsatt.

Det var vanskelig å treffe nøkkelhullet mens hånden skalv. Olof hadde ingen rett til å låse opp døra. Du bør vite at de har frabedt seg all kontakt.

Den spesielle lukten i huset slo imot ham, en følelse av å være barn igjen. Maleriet av en gammel mann med stor bart som kikket ned, en statsminister for hundre år siden, de var i øyehøyde med hverandre nå. Og der sto den polstrede benken der man tok av seg skoene, filleryene som farmor hadde vevd. De var knapt synlige på grunn av alle tingene som lå hulter til bulter og oppå hverandre, verktøy og redskaper som bare etterlot en smal åpen sti gjennom hele gangen, kasser med tombokser og tomflasker. Moren hans ville aldri ha tillatt at det hopet seg opp sånn.

Klørne rev og slo mot treverket. Olof hadde hatt rett, hunden var innestengt på kjøkkenet. En kost sto fastkilt foran døra. Ingen mennesker skal gjøre slikt mot hunden sin, såpass klarte han å tenke til tross for alt som rørte seg inni ham.

Han rykket bort kosten som sperret kjøkkendøra og gjemte seg bak den idet han åpnet. Han holdt kosten i hånden i tilfelle det skulle trenges mot hundekjeften, men den fløy forbi, en svart skikkelse rett ut i det fri. En stank av urin og hundedritt fulgte i hælene på den. Det var så ekkelt. Den hadde vært nødt til å gjøre fra seg inne, stakkars jævel.

Først nå så han vannet renne fra badet. Det trengte seg ut mellom døra og dørterskelen, skylte over filleryene i dagligstuen og dannet små bekker og innsjøer på det brune linoleumsgulvet.

Det lille feltet i vridlåsen på badet viste hvitt, ikke rødt som når det var opptatt. Olof hadde lært å låse etter seg på dette toalettet, med tegneseriene, det måtte man gjøre når man hadde en slitsom storesøster som skrek at hun ville inn.

Han åpnet døra, og vannet fosset over skoene hans.

Det fløt en vaskesvamp der, støv og skitt og hårrester, døde fluer. Det stripete dusjforhenget var dratt for. Olof kjente det kalde vannet trenge inn gjennom sokkene idet han gikk inn. Det var det minste han kunne gjøre, prøve å skru av vannet før han stakk derfra, så ikke hele huset ble ødelagt. Han rykket dusjforhenget til side.

Det satt et menneske der. En bøyd kropp, falt sammen over seg selv på en underlig stol. Olof kunne ikke fatte og begripe det. Den gamle mannen bare satt der, sammensunket, helt hvit. Sola brøt inn gjennom vinduet og fikk huden til å glinse, skimre, nesten som en fisk. Striper med hår lå klistret over skallen. Olof klarte å ta enda et skritt inn for å skru av, og vannet sluttet endelig å plaske.

Hans egen hese pust var det eneste som kunne høres, fluer som surret mot vindusruten. Det siste vannet som dryppet. Han ville ikke se mer, men klarte likevel ikke slutte å stirre. Den nakne kroppen sugde blikket til seg og klistret det fast. Huden var oppsvulmet og virket på en måte løs, og grønnaktige flekker bredte seg utover ryggen. Olof holdt seg fast i vaskeservanten og bøyde seg lenger fram. Øynene til mannen kunne han ikke se, men den kraftige nesen var ujevn på midten etter et slag med en bandykølle i ungdomsårene. Han så pikken, bøyd som en mark mellom beina.

Så løsnet vaskeservanten fra veggen. Et voldsomt krasj, som om huset revnet, og han mistet balansen. Plasket rundt og slo hodet i vaskemaskinen, skled idet han skulle komme seg opp.

På alle fire krabbet han ut fra badet og kom seg opp på beina.

Ut derifra.

«Til vanvidd, til døden»

Olof var bare fjorten år da han tilsto drapet på tenåringsjenta Lina Stavred. Så forlot han bygda. 

En lys sommernatt tjuetre år senere svinger han av motorveien på impuls og kjører landeveien som fører til barndomshjemmet. I dusjen finner han faren sin død, drept med en jaktkniv. 

Politietterforsker Eira Sjödin har akkurat kommet tilbake til sin barndoms trakter for å ta vare på sin gamle mor. Under etterforskningen av drapet på Olofs far husker hun mer og mer fra sin egen barndom. 

Eira var ni år da Lina ble drept. Olof var gutten i marerittene hennes.

Boken er oversatt av Rune R. Moen.

 

Les mer

Rotvelte

Tove Alsterdal

Tove Alsterdal (f. 1960) har skrevet fem frittstående spenningsromaner siden debuten i 2009. Før hun debuterte som forfatter, arbeidet hun som journalist og dramatiker i tjue år. Hun var også redaktør for Liza Marklunds bøker om Annika Bengtzon. 

Tove Alsterdal er født i Malmö, men bor nå i Stockholm, og hun har hatt et sommerhus i Ådalen de siste tjue årene.

Alsterdal Tove (1)

Relaterte artikler

Les utdrag fra «Blå storm»

Les utdrag fra «Blå storm»

Ørjan Karlsson er i vår aktuell med den spennende og dypt realistiske thrilleren «Blå storm», bok to i serien om Ida...
Utdrag: Barnepiken

Utdrag: Barnepiken

Har du lyst til å lese et moderne herregårdsmysterium? «Barnepiken» er en nervepirrende historie om tvillingene...
Et utdrag til morsdagen

Et utdrag til morsdagen

I Velkommen til Floras kafé vender Flora McKenzie tilbake til hjemstedet sitt etter mange år. Mens hun sørger over...