Les et utdrag: «Stormvakt»

Bestselgerforfatter Kristina Ohlsson er aktuell med ny serie! I «Stormvakt» møter vi August Strindberg, og politietterforskeren Maria Martinsson. Vestkystidyllen i Bohuslän rystes idet den populære læreren Agnes forsvinner sporløst, samme natt som August ankommer stedet. Politiet jobber dag og natt for å løse mysteriet. Hva er det som har skjedd? Og hvorfor får August Strindberg en ubehagelig følelse av at han sitter på en del av løsningen?

Vi får forhåpentlig en løsning på dette allerede i natt.

Det hadde gått en uke siden Maria Martinsson sa de ordene på lokalradioen, og hun hadde angret på dem hvert øyeblikk siden. Hvordan kunne hun slenge ut av seg noe så amatørmessig?

Svaret var like enkelt som det var trist: Maria hadde ønsket å gi trøst. Det ville hun fortsatt. Men det hadde blitt feil. For når neste dag kom, søkte de fortsatt. Og sånn hadde det fortsatt, dag etter dag.

Da vekkerklokka ringte den sjuende morgenen etter at Agnes var meldt savnet, lå Maria våken og stirret i taket.

Sju dager med søk på land og til sjøs.

Etterforskningsarbeidet skulle utelukke at Agnes var blitt utsatt for noe kriminelt i forbindelse med forsvinningen. De ville også forsikre seg om at hun ikke holdt seg unna frivillig. Alt for å kunne fastslå at hun var blitt utsatt for en ulykke.

De hadde gjort alt de kunne. Satt opp de nødvendige sperringene, holdt en rekke avhør og gjort omfattende søk med hundepatrulje, helikopter og båt. Og så hadde de fortsatt å gå fra dør til dør, hele veien fra Erikssons hjem og ned til havnen og området rundt. Tre ganger hadde de banket på hos folk. Bare noen få hadde vært hjemme. Det hadde ikke dukket opp noen flere vitner enn damen som hadde sett Agnes passere utenfor huset i retning havnen.

Ingen hadde møtt Agnes nede på brygga. Ingen hadde hørt noen avvikende lyder eller gjort andre observasjoner.

Agnes var og ble borte.

Maria ba en stille bønn om at dette ville bli dagen da alt snudde, dagen da de fikk en ordentlig fet puslespillbrikke å jobbe med. Besluttsomheten vokste i brystet.

De måtte ikke gi opp. Ikke ennå.

Paul rørte på seg ved siden av henne. Hun kunne bevegelsesmønsteret hans utenat, visste nøyaktig hva han ville gjøre videre. Likevel hadde hun alltid følelsen av å ligge et skritt etter. På jobben var hun politi, hjemme var hun kona til mannen sin.

– God morgen, sa han da han hadde slått av den intense ringelyden på mobilen.

Hun strakte på seg.

– God morgen.

Han ga henne et kjapt kyss på kinnet mens han hadde blikket på telefonen. Fingrene jobbet raskt. Han sjekket først kveldsavisenes nettsider, og gikk deretter videre til morgenavisene. Svenskan, DN, Göteborgs-Posten.

Alt dette visste hun uten å se på mobilskjermen hans.

Hun strakte seg etter sin egen telefon.

Hun og Ray-Ray skulle møtes klokka åtte og avhøre en venn av Agnes. De hadde systematisk sporet opp venner og bekjente og kollegaer av den savnede, men nå var de i ferd med å gå tomme for kandidater.

– Sovet godt? spurte Paul.

– Veldig, sa Maria.

Han la fra seg mobilen og la en hånd på det ene brystet hennes. Det var en distré handling, nærmest fjern. Maria flettet fingrene sine mellom hans.

– Du har jobbet vanvittig mye de siste dagene, sa han og klemte hånden hennes lett.

Maria flyttet seg nærmere og lente hodet mot skulderen hans.

– Jeg vet, sa hun. Men det snur snart.

Paul frigjorde hånden og lette seg videre nedover magen hennes. En av fingrene hans tegnet en forsiktig sirkel rundt navlen.

– Finner dere henne?

Maria nikket.

– Det er ikke noe alternativ, sa hun. Vi er nødt til å finne henne.

En ringelyd fikk dem til å løfte hodet, begge to. Det var mobilen til Paul. Hånden hans forsvant fra magen hennes. Maria lyttet mens han svarte.

Paul strøk henne over kinnet.

– Nei da, det er ikke for tidlig, sa han på engelsk til den som hadde ringt. Selvfølgelig kan vi prate.

Han himlet oppgitt med øynene mot Maria, som hvisket:

– Vi sparer oss til i kveld.

Så gikk hun ut av senga.

Han kastet et slengkyss etter henne og mimet «Sorry».

Hun smatt ut av soverommet og dro igjen døra etter seg.

Etterforskningsgruppen skulle samles på formiddagen og avgjøre hvordan de skulle gå videre. For Marias del var det enkelt. Som hun hadde sagt til Paul:

Så lenge forsvinningen var en gåte, var det ikke noe annet alternativ enn å fortsette å lete og etterforske saken.

*

Vinden virvlet opp støv fra snuplassen foran inngangen til meglerkontoret. Maria låste sykkelen og gikk inn. Ray-Ray ventet på henne i resepsjonen. De var der for å avhøre en av meglerne, Viktor Bengtsson, som hadde gått sammen med Agnes på videregående. Maria tenkte at de for hvert avhør beveget seg stadig lenger bort fra Agnes Erikssons nærmeste krets, til stadig mer perifere personer. Megleren Viktor var et eksempel på nettopp det.

Meglerfirmaet holdt til ute på Kleven, med utsikt mot den omtalte Smögenbrygga, drøyt ti kjappe minutter på sykkel fra huset til Maria og Paul i Hasselösund. Likevel var det som om de hadde havnet i en annen del av Bohuslän. Overalt var det nybygde hus med flere boenheter som – på arkitektspråk – «smeltet inn» i svabergene (det gjorde de overhodet ikke, tenkte Maria), og ingen steder var det folk å se.

Viktor tok imot dem på kontoret sitt. En sekretær bød på kaffe og lukket døra etter seg da hun gikk.

– Hvordan går det med dere? Jeg vil selvfølgelig hjelpe til så godt jeg kan.

Viktor så bekymret ut. Maria hadde sjekket bakgrunnen hans og konstatert at han var en lovlydig borger med uvanlig høy lønn.

For dagen var han kledd i en blå og hvit mønstret skjorte, marineblå blazer og lyse chinos. Når han snakket, var det med en knirkete stemme som fikk ham til å høres eldre ut enn han var.

– Vi jobber på, sa Maria.

Det var en underdrivelse. De slet som dyr, men det var ikke lett å merke.

Hun og Ray-Ray satt på gjestestoler rett overfor Viktor. Mellom dem sto det et stort, moderne skrivebord. Alt i rommet var hvitt, bortsett fra gulvet, som var en lys eikeparkett. Veggene, skapene, hyllene og møblene var hvite. Maria skjønte ikke hvordan han holdt ut.

Ray-Ray lente seg tilbake.

Han likte ikke Viktor Bengtsson, og det syntes unødvendig tydelig.

– Når traff du Agnes sist? spurte han.

– For tre uker siden. Vi tok en kaffe på brygga.

Maria antok at han mente Smögenbrygga.

– Og hvordan virket Agnes da?

– Som vanlig. Kanskje litt tankespredt, kanskje stressa. Hun hadde bare tid til en times møte, så skulle hun hjem igjen. Men jeg reagerte ikke på det, hun har jo fullt opp, akkurat som jeg.

– Vi kjenner ikke Agnes, sa Maria. Hva mener du når du sier at hun har fullt opp?

Viktor trakk på skuldrene.

– Hun elsker jobben sin, selv om lønna ikke er som den burde vært. Det koster både tid og energi å være lærer. Men Fredrik jobber jo langt mer, så Agnes gjør det meste i hjemmet også.

– Hvor ofte møtes du og Agnes? spurte Maria.

Viktor skar en grimase.

– Vel, sa han. Altfor sjelden. Som regel møter jeg Agnes og Fredrik sammen. Mens jeg og Sussie, altså eksen min, fortsatt var et par, traff vi Fredrik og Agnes minst en gang i måneden, men nå er det lenge siden jeg har vært hjemme hos dem. Fredrik og jeg tar en lunsj av og til, og så tok jeg som sagt en kaffe med Agnes.

– Hvordan er Agnes som person? spurte Maria.

– Morsom, sa Viktor og lo. Behersket.

– Hvilket inntrykk har du av forholdet til Agnes og Fredrik? sa Ray-Ray.

– Stabilt, sa Viktor. Verdig.

– Verdig? gjentok Ray-Ray, som om han ikke hadde hørt ordet før.

– Respektfullt, sa Viktor. De er et bra team. Balanserte.

Maria kunne ikke la være å more seg over hvordan han pratet. Viktor sa egentlig det samme som alle de andre de hadde avhørt – at Agnes og Fredrik i hvert fall virket lykkelige utad – men han sa det med andre ord.

– Hva mener du med at Agnes er en behersket person? spurte hun.

– Hun er liksom ikke så urolig. Ikke labil eller nervøs. Hun tenker før hun snakker.

– Det høres ut som om du har respekt for Agnes, sa Maria.

– Jeg har utrolig stor respekt for henne, sa Viktor. Jeg mener, vi gjør åpenbart forskjellige ting her i livet, men vi er begge ekstremt glad i det vi driver med. Det er vanskelig å ikke respektere noen som er så tydelig forankret i sine livsvalg.

Det var noe ved den siste setningen som festet seg hos Maria.

Det er vanskelig å ikke respektere noen som er så tydelig forankret i sine livsvalg.

Agnes er litt som meg, en som vet at hun har valgt riktig i hvert fall én gang i livet, tenkte Maria og skjønte at hun gjerne skulle ha blitt kjent med henne.

Hele tiden på videregående hadde Maria snakket om å bli jurist. Likevel hadde hun søkt politihøyskolen i Stockholm noen år etter og kommet inn. Hun kunne ikke huske at hun hadde nølt før hun sa ja til plassen. Den gang var hun jo yngre og tenkte at det var tid til å begynne på nytt og gjøre noe annet hvis politiet var feil for henne.

Men hun hadde ikke trengt noen omstart. Det hadde vært riktig, og karrieren rett som en linjal. Etter noen år i ordenspolitiet i Göteborg ble hun håndplukket til Rolands etterforskningsgruppe for grov kriminalitet, som hadde base i Uddevalla. Og der hadde hun blitt værende. Hun ville ikke jobbe i en storby som Göteborg, foretrakk mindre steder. Det var kjærligheten som fikk henne til å bli i etaten. Kjærligheten til det hun nærmest oppfattet som et kall. Som politi kunne hun utgjøre en dramatisk forskjell for mennesker, og det var det hun elsket mest med yrket. Å kunne stille opp for andre. Noe hun virkelig følte i rollen som etterforsker.

– Har Agnes noen uvenner? spurte Ray-Ray.

– Det har vel alle, sa Viktor.

– Jo, jo, sa Ray-Ray. Har du noen navn?

– Nei, jeg kjenner ikke Agnes på den måten.

Viktor dro fingeren over skrivebordets høyglansede, hvite plate.

– Hvor lenge kommer dere til å fortsette å lete? spurte han.

– Til vi finner henne, sa Maria.

– Jeg har ikke snakket med Fredrik mer enn én gang siden Agnes forsvant, men det er tydelig at denne situasjonen tærer fryktelig på ham, sa Viktor. Så fortsett å lete. Vær så snill.

Maria nikket stivt.

Det var mindre enn en time til koordineringsmøtet med etterforskningsgruppen.

Sju hele dager hadde gått.

En evighet.

Og alt tydet på at det hadde skjedd en ulykke, at Agnes hadde druknet.

Det var hovedteorien innen politi og redningstjeneste, og alle kjøpte den.

Alle bortsett fra Maria.

Erkjennelsen banket i henne som et ekstra pulsslag.

Agnes Eriksson var blitt utsatt for noe grusomt.

Noe som ikke var en ulykke.

Og nå hvilte det på Marias skuldre å bevise det.

Stormvakt

Kristina Ohlsson

Samme stormfulle natt som August Strindberg kommer til Hovenäset i Bohuslän, forsvinner den populære læreren Agnes sporløst. August har lagt Stockholm og en fremgangsrik karriere i finansbransjen bak seg for å følge drømmen om å åpne «Strindbergs second hand». Endelig skal han få drive med noe han elsker å gjøre – kjøpe og selge brukte ting – og dessuten på et sted som han har lengtet etter å dra tilbake til.

Men hele vestkystidyllen rystes av Agnes’ forsvinning. Politiet, med den empatiske og engasjerte Maria Martinsson i spissen, leter etter Agnes dag og natt. Håpet om å finne henne i live svinner. Hva er det som har skjedd? Og hvorfor får August Strindberg en ubehagelig følelse av at han sitter på en del av løsningen? 

Kristina Ohlsson er en av Sveriges mest populære krimforfattere. Stormvakt er den første boken i en ny krimserie med handling fra Sveriges vestkyst, og med politietterforsker Maria Martinsson og brukthandler August Strindberg i hovedrollene.

 

Boken er oversatt av Inge Ulrik Gundersen.

 

Les mer

Stormvakt

Hør Kristina Ohlsson i samtale med Trude Teige!

Bøker av Kristina Ohlsson

Relaterte artikler

Les utdrag fra «Blå storm»

Les utdrag fra «Blå storm»

Ørjan Karlsson er i vår aktuell med den spennende og dypt realistiske thrilleren «Blå storm», bok to i serien om Ida...
Utdrag: Barnepiken

Utdrag: Barnepiken

Har du lyst til å lese et moderne herregårdsmysterium? «Barnepiken» er en nervepirrende historie om tvillingene...
Et utdrag til morsdagen

Et utdrag til morsdagen

I Velkommen til Floras kafé vender Flora McKenzie tilbake til hjemstedet sitt etter mange år. Mens hun sørger over...