Les et utdrag: «Strak arm»

I Strak arm stiller Linde viktige spørsmål om familie, omsorg og ansvar. Er blod tjukkere enn vann? Har man plikt til å utføre omsorg bare fordi man er i familie? Og er det sant at det du ikke fikk som barn, er det du vil søke etter resten av livet?

Her er tre korte utdrag, som introduserer de tre hovedpersonene. God fornøyelse!

DYVEKE

Tre uker etter at moren døde hadde Dyveke hatt en drøm om at hun ble overkjørt av en buss. Hun rakk akkurat å møte blikket til sjåføren, oppsperret, angstfylt, før det smalt og alt ble svart. Da hun våknet av marerittet, var det ikke med det vante rykket og med en påfølgende lettelse over at det bare hadde vært en drøm. Det var med en følelse av tap, noe som minnet om skuffelse.

Dette var omtrent på samme tid som hun hadde begynt å TENKE i caps lock.

Det var dette voldsomme raseriet som hun verken kunne forstå hvor kom fra eller finne et utløp for.

DITT LIVSFJERNE FJOLS hadde hun tenkt mens hun smilte medfølende til en forelder, en klagende, oversminket alenemor som mente at det var sykt urettferdig at skolen forventet at hun fulgte opp barnet sitt på skolen like mye som de som var to. HVA MED EN VISS REALITETSORIENTERING? tenkte Dyveke mens hun rolig skjøv cleenexboksen nærmere kvinnen. HVA MED Å JUSTERE FORVENTNINGENE TIL LIVET DITT?

Eller vikaren som kom inn da en av kontaktlærerne på sjettetrinn ble syk, en uutholdelig skravlesjuk møteplager som jobbet hos dem noen måneder før hun skulle ut i fødselsperm. Hun addet alle kollegaene på face og la ut nyfødtbilde så fort ungen var ute, en skrukkete pjokk på over fem kilo med tydelig merke etter tang rundt hodet, og under rekken med hjerter og gratulasjoner og naaaaw skrev Dyveke: NOEN SOM HAR VONDT I TISSEN I DAG, ELLER? Før hun straks tok det vekk og erstattet det med en blå ballong og fyrverkeri.

Overgangsalderen! Det var det det måtte være. Dyveke forsto det da hun sto i køen på Coop og holdt seg fast i sine egne hender for ikke å KLINE TIL den sutrende ungen i køen foran som hang over skuldra til moren som en UOPPDRATT DRITTUNGE og GEIPTE til henne (CAPS LOCK igjen). Fem tegn på overgangsalderen! lyste det fra avisforsiden ved kassa, Dyveke kjøpte den straks og gikk hjemover med en ny letthet. Ikke fordi overgangsalderen var noen å trakte etter, det måtte vel tvert imot være det MINST ATTRAKTIVE en kvinne kunne oppleve. Men det var en forklaring – på alt dette som herjet i henne av søvnløshet, tankekjør og sinne. Og som et tegn; da hun kom hjem og fant en svensk kronikk festet på kjøleskapet, som Cathinka hadde printet ut fra Aftonbladet og hengt opp, om Greta Tunbergs Skolstrejk för klimatet, leste Dyveke KLIMAKTERIET.

Vissheten var – tross alt – en lettelse. I hvert fall før hun gikk til gynekologen;

en vannkjemmet unggutt som så ut som en konfirmant, som fortalte at blodprøvene ikke viste noen tegn til overgangsalder. Se, her ligger eggene på rekke og rad! sa konfirmanten entusiastisk og pekte på skjermen mellom dem mens han med den andre hånda roterte den vaginale spatelen.

Hun hadde begynte å gråte. Konfirmanten ble rødflammete oppover halsen.

Trenger du et glass vann, spurte han. Eller en kleenex? Klarer du trekke pusten dypt helt ned i magen? Men det var HUN som brukte å stille folk slike spørsmål, HUN som bevarte fatningen når folk ble urimelige og mistet kontroll. Det kan være en vanskelig alder å være kvinne i, sa konfirmanten. Og da LO HUN HAM OPP I TRYNET. Forteller du MEG om kvinneliv, ropte hun. Er du en jævla MANSPLAINER eller er du bare god, gammaldags TJUKK I HUET?

Han hadde sett livredd ut, på gråten. Dyveke lurte på om det fantes en usynlig alarmknapp på legekontoret, en sikkerhet mot truende pasienter, slik de hadde i skranken på NAV, og om det var slik at de VIRKELIG TRUENDE pasientene her hos gynekologen verken var rusmisbrukere eller de paranoid schizofrene, men tvert imot KJERRINGER I PRE OVERGANGSALDER.

Hun rev opp døra som en teatral fjortis, dørhåndtaket dultet inn i stumtjeneren så den veltet, konfirmantens skotskrutete skjerf gled ned fra stumtjeneren og ble hengende over den ene fotstøtten på gynekologstolen, Dyveke forlot rommet uten å se seg tilbake, uten engang å betale for seg på automaten ute på venterommet, og selv om dette var en privat klinikk der konsultasjonen var estimert til 2400 kroner, fikk hun aldri tilsendt noen faktura.

STEFFEN

June snudde seg tilbake mot klærne på senga, slapp de to bagene ned på senga, en stor og en litt mindre.

– Jeg veit at jeg har driti meg ut, sa Steffen, – men det er vel ikke verdens undergang heller?

June snurpa sammen munnen, rulla sammen fleecegenseren til Julian, stappa den ned i bagen.

Du veit vel at han hater den genseren? sa Steffen, og det var sant, Julian mente at den stakk i halsen, og Steffen forsto ham; glidelåsen gikk altfor langt opp i halslinninga.

June dytta klærne inn i bagene uten å svare. Hun hadde blitt sånn de siste ukene, taus. Før hadde hun snakka hele tida, mast på ham om at han også måtte si noe, at han var for stille, at man ble helt usikker av folk som var tause.

– June, sa han. – Si noe!

Men hun gjorde ikke det. Hun trakk glidelåsen igjen i begge bagene, skuldrene sto spisst ut fra blusa.

Da begynte han å grine.

Det var tretten måneder siden sist han grein. Men å se June sånn, bortvendt og lukka, kjentes enda verre, enda mer uhåndterbart og umulig, enn å se det stivna ansiktet til mora hans i kista. June kasta et blikk bort på ham mens hun tvinna litt av nakkehåret rundt pekefingeren. Han venta at hun ville komme bort til ham, stryke hånda over kinnet hans, stå støtt så kan kunne lene seg fram, hun som hadde mast om at han skulle vise det han hadde på innsiden, få det ut. Men nå sto han her, ribba og avkledd mot vinduskarmen på soverommet, og June løfta bagen opp fra senga.

– Du må være ute når vi kommer hjem på søndag, sa hun.

Fire år tidligere, da guttungen var to og Steffen skulle møtte ham for første gang, hadde June holdt ham hardt i hånda. Som med et barn man frykter skal få et innfall og brått løpe ut i veien, leide hun ham i et fast grep, helt bort til sandkassa på lekeplassen der Julian satt.

– Julian, sa June, – her er Steffen som mamma har fortalt om.

Gutten snudde ansiktet og så opp på dem med store øyer. Først på mora, så flytta han blikket og så rett på Steffen. Blåfargen på øya hans var identisk med stripene i lua han hadde på seg, en klar blå farge, knytinga under haka hadde løsna og hang som to tynne fletter ned fra ørene hans.

Steffen sto der, keitete og nervøs med den altfor digre kranbilen under armen, pakka inn i stripete papir, den som skulle vise seg å være merka med «6+». Han nikka overdrevent med hodet ned mot sandkassa, løfta den ledige hånda til et dumt vink. Men guttungen så bare rolig på ham og sa: Hei, med den tynne, lyse stemmen. At det skulle være mulig å få så røsk i hjertet av en sneip på under meteren.

Et halvår seinere, da Steffen flytta inn til dem, sa June til Julian at nå kan du godt få kalle Steffen pappa om du vil. Og guttungen fant visst ingen grunn til å protestere på det. Og hver gang, hver eneste gang disse fire årene hvor pappa har blitt sagt dagligdags ved middagsbordet, blitt ropt hoiende på lekeplassen, blitt hviska spakt fram i lysstripa til soverommet en sein natt eller ledd ut i latter under lek, har hjertet hans svulma.

Da June gikk ut av soverommet den dagen, med en bag i hver hånd, hadde han ropt henne tilbake. Hvis det verste skulle skje, sa han, da blir det annenhver uke hos meg, ikke sant?

June hadde sett på ham som om hun ikke skjønte hva han sikta til. Annenhver uke, sa hun, du er jo ikke faren hans.

BENEDIKTE

Fra taxien ut til Arlanda hadde hun sendt en e-post til hele redaksjonen om at hun var nødt til å reise i Norge i all hast. Hun ville at Pär skulle vite om det, men uten å gjøre ham betydningsfull ved å sende ham en egen melding. Min far er alvorlig syk, skrev hun. Da hun sjekket responsen, rett før flyet skulle ta av, var det kommet to e-poster. En kort, men forsøksvis oppmuntrende fra redaksjonsassistenten og et autosvar fra Malin Bengtson: I am currently out of office and will not check my e-mails until Monday 9th. Best regards.

– Så du ikke e-posten? sier Benedikte.

– Hvilken e-post? sier Pär, og så, med en liten latter: – Du vet, meg og e-post …

Nederst i korridoren slås glassdørene opp, mannen trekker senga etter seg inn på avdelingen, Benedikte ser etter ham og lurer på hvor mange som har dødd i akkurat den sykesenga, og det lander i henne, en tung følelse av uviktighet. Av å være betydningsløs, en som når som helst, og helt uten konsekvenser, kan erstattes av en annen.

Det minner om i fjor sommer, hun hadde glemt ID-kortet og måtte låses inn av en prodass som hadde kontrakt noen uker gjennom ferien. Mens hun strenet foran Benedikte mot kontorene, hadde prodassen, med den største selvfølgelighet og med enda større selvsikkerhet, begynte å pitche hele konseptet, hva Andra och varandra sin visjon egentlig var.

Benedikte hadde måtte småløpe for å holde følge, og hun måtte avbryte for å komme til orde.

– Unnskyld meg, sa Benedikte, – men jeg kan alt det der, jeg har vært med å formulere det du sier, dette her er liksom min åttende sesong!

Tonen i stemmen lød skarpere enn hun hadde planlagt, men prodassen viste ingen tegn til å føle seg truffet. Mens hun lirket ID-kortet sitt ut av lomma med et par mørkelilla negler, og plasserte det foran nøkkelboksen inn til møterommet, blikket hun Benedikte og sa med utilslørt sarkasme:

– Wow, åtte sesonger! Da vet du typ allt, eller hur?

Og det slo Benedikte at alle disse unge og håpefulle som sto og klorte på døra for et kortvarig engasjement med dårlige betingelser hos Twist tv selvfølgelig bare jaktet på erfaringen slik at de kunne gå videre, skaffe seg et grunnlag som kunne føre dem dit de egentlig ønsket å være, det var slik hun også hadde hatt det, den gangen hun kom dit. Og likevel hadde hun, av grunner hun verken klarte å huske eller gjette seg til, bare blitt på samme sted, sesong etter sesong, år etter år. Og mens prodassen skjøv opp døra til kontoret, før hun snudde på høyhælene og begynte å gå tilbake, ble Benedikte stående og se etter henne, og hun visste at om de to byttet plass, om hun sendte denne ungen kvinnen inn i møtet for å gjøre sin egen jobb, ville knapt noen savne henne, kanskje ikke engang registrere at hun var byttet ut.

Pär trekker pusten og sukker tilgjort.

– Men for en elendig timing dette var, da, sier han. – Når min fru og barna er borte hele helgen.

– Og Malin er i London?

– Presis, sier Pär.

Han høres munter ut, han eier faen ikke skam.

– Men altså Norge, sier Pär, – kan du ikke ta et fly, dere har fly der borte?

– Vi kan kjøpe hele Sverige om vi vil, sier Benedikte.

Pär ler.

– Du er en grådig kvinne, sier han med den lave kosestemmen.