Les et utdrag: «Vi tøyler tidevannet»

Vi er tretten, snart fjorten, og gatene i Sea Cliff tilhører oss. På disse gatene går vi til skolen som vagler seg høyt oppe over Stillehavet, og i disse gatene løper vi til strendene, som er kalde, forblåste, fulle av fiskere og gærninger. Vi kjenner disse brede gatene og vet hvor de skråner, hvor de krenger mot kysten, og vi kjenner husene her. Vi kjenner det ruvende mursteinshuset der tryllekunstneren Carter den store bodde; han hadde en innendørs scene og et spisestuebord som kom opp gjennom en fallem i gulvet. Vi vet at Paul Kantner fra Jefferson Starship bodde eller kanskje fortsatt bor i huset med husken med lange tau som henger ut over havet. Vi vet at husken var til China, datteren han hadde med Grace Slick. China er født samme år som oss, og hver gang vi går forbi huset, ser vi etter China på husken. Vi kjenner det statelige lakserosa huset der de hadde en fest hvor det dukket opp maskerte ranere; de kappet fingeren av en av de kvinnelige gjestene da hun ikke ville gi fra seg ringen sin. Vi vet hvor tennistreneren på skolen bor (mørkeblått hus i tudorstil som pyntes med spindelvev hver halloween), hvor skolens inspektør bor – begge er kvinner, begge er gift. Vi vet hvor legene og advokatene bor, og hvor de gamle San Francisco-familiene bor, sånne folk som har navn som forbindes med herskapshus og hoteller i andre deler av byen. Og viktigst av alt, fordi vi er tretten og går på en ren jenteskole, vi vet hvor guttene bor.

Vi vet hvor den høye gutten med andeføtter bor. Av og til ser vi Bill Murray-filmer sammen med ham og kameratene hans hjemme hos ham i Sea View Terrace og blir imponert over at de kan alle replikkene utenat, akkurat som vi kan hvert eneste ord i The Outsiders. Vi vet hvor han bor, han som en gang rev i stykker halskjedet mitt på stranden – det var en sølvlenke jeg hadde fått av mamma, han dro hardt i den, og jeg løp fra ham. Vi vet hvor den gutten bor som kom hjem til meg den dagen jeg hadde fått en himmelseng, og som klatret opp og ødela den fordi han trodde det var en køyeseng. Den ble aldri skikkelig reparert, og siden har sengestolpene lutet mot vest. Vi mistenker denne gutten og kompisene hans for å stå bak skriveriene i den våte sementen utenfor skolen vår, Spragg pikeskole. «Spragg er for jenter som alldri venter», står det i sementen. Det er ikke lett å si om ordene ble skrevet med en finger eller en pinne, men sporene er dype. «Hah!» sier vi. «De kan ikke stave ‘aldri’ engang.»

Vi vet hvor den kjekke gutten som har en far i militæret bor. Han har akkurat flyttet til San Francisco og går i kortermede, skotskrutete skjorter som var på moten i den byen nordpå som han kommer fra. Vi vet at faren hans sikkert har en ganske høy stilling, for ellers ville han vel ha bodd i Presidio-garnisonen sånn som de fleste militære gjør? Vi bruker ikke særlig mye tid på å tenke over hierarkiet blant militære, for de har så nitrist hårsveis. Vi vet hvor den enarmede gutten bor, men vi vet ikke hvordan han mistet armen. Han pleier ofte å spille tennis i parken ved 25th Avenue eller badminton i smuget bak huset der han bor, som er smuget som fører til der jeg bor. Mange av kvartalene i Sea Cliff har smug slik at bilene kan parkere i garasjer på baksiden og ikke står i veien for havutsikten og utsikten til Golden Gate Bridge. Alt i Sea Cliff handler om utsikten til broen. Det var et av de første boligstrøkene i San Francisco som fikk underjordisk strømnett fordi strømledninger over bakken ville hindre utsikten. Alt som er stygt, er gjemt vekk.

Vi kjenner videregående-gutten i nabohuset. Han kommer fra en familie som var noe stort under gullrushet – jeg leste om det i lokalhistorieboken. Det er ofte bilder av foreldrene hans på kjendissidene i Nob Hill Gazette som leveres gratis på trappen en gang i måneden. Han er lyshåret og pleier å ha besøk av en gjeng fra skolen for å se på fotball i stua. Fra hagen kan jeg se når de ser på en kamp. Det er en snau meters avstand fra enden av eiendommen vår og bort til huset hans, og noen ganger hopper jeg gjennom det åpne vinduet og lander på stuegulvet hos ham. Så modig er jeg. Jeg er modig og mystisk. Jeg fantaserer om at en av dem kommer til å invitere meg med på skoleballet. Og så en dag griper plutselig en av guttene tak i linningen på Guess-buksene mine. Jeg prøver å komme meg unna, en liten stund løper jeg uten å komme av flekken, som en tegneseriefigur. Alle guttene ler; jeg er ute av meg i dagevis. Jeg vet at det han gjorde og måten de lo på, betyr at de ser på meg som en jentunge og ikke en framtidig skoleballdate. Etter det er vinduet lukket.

Så er det Prospero-guttene, sønnene til en lege som bodde i huset vårt før vi kjøpte det. De er legendariske. De er til skrekk og advarsel. Da foreldrene mine var og så på huset, var det fullt av ølflasker og sprøyter på gulvet på det som skulle bli rommet mitt. Vinduene var knust. Når jeg snakker med eldre gutter og forteller at jeg bor i det huset der Prospero-guttene bodde før, får jeg oppmerksomhet og – innbiller jeg meg – et øyeblikks respekt. Ingen kan fatte hvor sprø de guttene var. Mødre rister på hodet og sier så trist det var med de guttene, og faren som var lege og alt.

Prospero-guttene er grunnen til at foreldrene mine fikk kjøpt huset så billig. De guttene hadde ødelagt det. Ingen likte tanken på at barna deres skulle vokse opp og begynne med festing og sprøyter og spraye banneord på veggene i sitt eget hjem. Faren min har alltid greid å se forbi de ødelagte livene som et hus har vært vitne til. Det er hans hemmelige superkraft. Han vokste opp i en tredjeetasjes leilighet i en leiegård i et smug i Mission District, og som så mange av vennene sine hadde han allerede hatt mange jobber da han var femten. Avisbud, ekstrahjelp i dagligvarebutikk, dørmann på Haight-kinoen. Han rev billetter seks kvelder i uka, og på fridagen gikk han på kino. På ungdomsskolen syklet han helt til Sea Cliff for å gå på stranden, og da han så de flotte husene, sa han til kameratene sine: «En dag skal jeg bo i dette strøket.» Og en dag gjorde han det. Moren min vokste også opp uten penger (hun vokste opp i en stor, harmonisk familie på en gård på den svenske landsbygda), og sammen var de et sparsommelig par – ingen restaurantmåltider, ingen varmeovner på med mindre det var gjester, og noen ganger ingen ovn på da heller, bare en sterk lukt av fisk. Søsteren min, Svea på ti, er den eneste i familien som liker fisk, men det blir servert en gang i uka likevel fordi vi er svenske.

I stua er det fem store vinduer som vender ut mot Golden Gate Bridge. På tåkete dager er broen pakket inn i et hvitt teppe, det er ikke mulig å se snurten av den. På sånne dager pleide pappa å si at ranere hadde stjålet broen. «Ikke vær redd, Eulabee», kunne han si, «politiet er på sporet av dem – de har holdt på i hele natt.» Når tåken begynte å letne utpå formiddagen, kunne han si: «Se der, jammen fikk de slått kloa i dem! De setter broen på plass igjen.» Jeg ble aldri lei av den historien, og den forsterket to lærdommer som hersket i barndommen min:

1. All motstand kan overvinnes med hardt arbeid.

2. Det gode seirer over det onde (som lurer bak hvert hjørne).

Det er alarmer, så klart, og advarsler, og i Sea Cliff kommer advarslene i form av tåkelurer. Først én tåkelur, og så en til, langt borte. De dype, ulende tåkelurene er lydsporet til barndommen min. Når vi drar på stranden, og det gjør vi ofte, innpakket i gensere og med yr i ansiktet, høres tåkelurene enda sterkere enn inne i huset. De overdøver betroelsene våre, latteren vår. Vi ler masse.

Når jeg sier «vi», mener jeg av og til alle vi fire Sea Cliff-jentene som går i åttende klasse på Spragg pikeskole. Men når jeg sier «vi», mener jeg alltid Maria Fabiola og meg. Maria Fabiola er den eldste av tre søsken – de to yngste er tvillinggutter. Hun kom flyttende til Sea Cliff det året vi begynte på førskolen. Ingen visste noe særlig om familien hennes. Noen ganger sier hun at hun er halvt italiensk. Andre ganger sier hun at hun ikke er det, hvordan kan du tro noe sånt? Andre ganger sier hun at bestefaren hennes var statsminister i Italia. Eller kunne ha vært statsminister. Eller at hun var i slekt med ordføreren i Firenze eller kunne ha vært det. Hun har langt, brunt hår og grønne øyne – til og med på svart-hvitt-bilder kan du se den eteriske fargen. Det er massevis av bilder hjemme hos dem av henne og søskenbarna på hesteryggen, eller ved svømmebassenger omgitt av gressplen. Bildene er tatt av profesjonelle fotografer og innrammet i helt like sølvrammer.

Maria Fabiola er en som legger merke til ting, men hun er også en som ler. Hun har en latter som begynner i brystkassen og kommer ut som en fløyte. Hun er berømt for latteren sin, for den er det folk kaller en smittsom latter, men den er ikke smittsom på den vanlige måten. Latteren hennes får deg til å ville le fordi du ikke vil at hun skal le alene. Og så er hun nydelig. En gang var det en eldre gutt med Ocean Pacific Apparel-shorts i kordfløyel borte ved Kezar stadion som sa at hun var sexy, og hadde det vært en hvilken som helst annen jente ville vi ha sagt at det bare var jug, men fordi det var henne, trodde vi på det – komplimentet, gutten, Ocean Pacific-shortsen.

Hun går med en hel masse sølvarmbånd. Vi går med sånne armbånd, alle sammen, vi kjøper dem i Haight Street (tre for en dollar) eller i Clement Street (fem for en dollar), men det er hun som har flest. Når hun ler, faller håret fram i ansiktet på henne, og hun skyver det bort fra øynene med fingrene så armbåndene fosser opp og ned over armen hennes. Lyden av armbåndene er som latteren hennes: høy og spinkel, en foss av toner. Hun har perfekt hår og kommer alltid til å ha det.

Da vi gikk på førskolen, begynte Maria Fabiola og jeg å ta følge med noen eldre jenter som også gikk på Spragg. Jentene pleide å hente Maria Fabiola hjemme i huset ovenfor China Beach før de gikk oppover den svingete El Camino del Mar for å hente meg. Sammen gikk vi bortover den brede, pent brolagte gata for å hente en annen jente som bor i et hus som ser ut som et slott (det har et tårn), og derfra gikk vi videre til skolen. De eldre jentene delte sin kunnskap om husene med oss, og vi plusset den på de opplysningene vi hadde fra foreldrene våre. Nå som vi er de store jentene på Spragg, forteller vi de yngre jentene om husene, om hvem som bor der, om hvilke gartnere som er pervoer. Fra førskolen til fjerde klasse har vi hvite bluser med Peter Pan-krage og grønne gensere over. Fra femte til og med åttende klasse går vi med blå foldeskjørt som når til rett over kneet, og hvite matrosbluser. Det er de gjennomsiktige hvite matrosblusene som får gartnerne til å komme med kommentarer. «Dere er ikke så små lenger», sier de og stirrer på overkroppen vår.