Les første kapittel av ETTERLIV

KAPITTEL 1

Da Khalifa møtte kjøpmannen Amur Biashara, var han tjueseks år gammel og arbeidet i en liten bank som ble drevet av to brødre fra Gujarat. De indiskeide privatbankene var de eneste som gjorde forretninger med de lokale kjøpmennene og tilpasset seg deres måte å drive business på. De store bankene forlangte skriftlige dokumenter og verdipapirer og garantier, og det passet ikke alltid like godt for lokale kjøpmenn som handlet via nettverk og forbindelser som ikke var synlige for det blotte øye. Brødrene hadde gitt Khalifa arbeid fordi han var i slekt med dem på farssiden. Kanskje var «slekt» et for sterkt ord, men faren hans kom fra Gujarat, og i mange tilfeller var det slektskap godt nok. Moren hans var innfødt. Faren hadde møtt henne da han arbeidet på farmen til en stor indisk landeier, to dagsreiser fra byen der han bodde det meste av sitt voksne liv. Khalifa så ikke ut som noen inder, ikke slik som de inderne de var vant med å se i denne delen av verden. Hudfargen hans, håret, nesa – i alt tok han etter den afrikanske moren, men når det passet slik, elsket han å legge ut om opphavet sitt. Jo da, jo da, faren min var indisk. Jeg ser ikke sånn ut, sier du? Han giftet seg med moren min og holdt seg til henne. Noen indere leker seg med afrikanske jenter til de er modne for å sende bud etter en indisk jente å gifte seg med, og da går de fra dem. Far gikk aldri fra moren min.

Faren hans het Qassim, og han var født i Gujarat i en liten landsby som hadde sine rike og sine fattige, sine hinduer og muslimer og til og med en del hubshi-kristne. Qassims familie var muslimer, og de var fattige. Under oppveksten var han en flittig gutt og fikk lære å ta i et tak. Han ble sendt til en moskéskole i landsbyen og deretter til en gujaratispråklig statlig skole i en nærliggende by. Faren var skatteoppkrever og reiste rundt på landsbygda i embets medfør, og han ville at Qassim skulle gå på skole slik at han også kunne bli skatteoppkrever eller få et annet og like respektabelt yrke. Faren bodde ikke sammen med dem, han kom bare på besøk to–tre ganger i året. Moren tok seg av sin blinde svigermor foruten de fem barna. Qassim var den eldste, og han hadde en yngre bror og tre søstre. To av søstrene, de to yngste, døde da de var små. Faren sendte dem penger nå og da, men ellers måtte de greie seg som best de kunne i landsbyen og ta det arbeidet de måtte finne. Da Qassim ble gammel nok, oppmuntret lærerne ved den gujaratispråklige skolen ham til å søke stipend til en engelskspråklig skole i Bombay, og etter det begynte skjebnen å smile til ham. Faren og andre slektninger ordnet med et lån så han kunne betale for anstendig losji i Bombay mens han gikk på skolen. Etter hvert gikk det bedre fordi han ble losjerende hos familien til en skolekamerat, som også hjalp ham å finne arbeid som huslærer for mindre barn. Han tjente ikke mange annas på det, men det var likevel nok til at han kunne forsørge seg selv.

Like etter at han var ferdig med skolen, fikk han tilbud om å gå inn i bokholdergruppen hos en landeier på kysten av Øst-Afrika. Det fremsto som en velsignelse, og åpnet døren til et levebrød og kanskje spennende eventyr. Tilbudet kom gjennom imamen i landsbyen. Landeierens forfedre hadde kommet fra den samme landsbyen i Gujarat en gang i tiden, og ved behov sendte de alltid bud etter en bokholder derfra. På den måten sikret de seg at de som tok seg av forretningene deres, var underordnede og lojale. Landeieren la til side litt av lønningen hans, og hvert år i fastemåneden sendte Qassim denne pengesummen til familien gjennom imamen i landsbyen hjemme. Han vendte aldri tilbake til Gujarat.

Dette var historien som faren til Khalifa fortalte om sine egne vanskeligheter under oppveksten. Han fortalte det fordi det er det fedre gjør for sine barn og fordi han ønsket at gutten skulle strebe mot høyere mål. Han lærte ham å lese og skrive det romerske alfabetet og å forstå grunnleggende aritmetikk. Og da Khalifa ble litt eldre, rundt elleve år, sendte faren ham til en privatlærer i en nærliggende by, hvor han fikk lære matematikk og bokføring og et elementært engelsk ordforråd. Dette var erfaringer og ambisjoner faren hadde med seg fra India, men ikke fikk oppfylt i sitt eget liv.

Khalifa var ikke den eneste eleven hos privatlæreren. Det var fire av dem, alle sammen indiske gutter. De bodde hos læreren og sov på gulvet under en trapp i hallen, hvor de også inntok måltidene sine. Ovenpå slapp de aldri til. Klasserommet var et lite værelse med matter på gulvet og et høyt vindu med gitter for, for høyt oppe til å kunne se ut gjennom, men de kjente lukten av den åpne kloakken på baksiden av huset. Læreren holdt lokalet avlåst etter timene og behandlet det som et hellig rom, som de måtte vaske og feie hver morgen før timene begynte. De hadde undervisning tidlig om morgenen og igjen om ettermiddagen før det ble for mørkt. Tidlig på ettermiddagen, etter lunsj, skulle læreren alltid sove, og for å spare vokslys hadde de ikke undervisning om kvelden. Den tiden de hadde til egen rådighet, fant de seg arbeid på markedet eller i havna eller de drev gatelangs. Khalifa visste ikke da at han senere i livet skulle tenke tilbake på disse dagene med lengsel.

Han begynte hos privatlæreren det samme året som tyskerne kom til byen, og var hos ham i fem år. Det var årene rundt al-Bushiri-opprøret, da arabiske og swahili kyst- og karavanehandlere satte seg opp mot tyskernes krav om herredømme over landet. Tyskerne og britene og franskmennene og belgierne og portugiserne og italienerne og hvem det nå ellers var, hadde for lengst hatt sin konferanse og trukket opp sine kart og undertegnet sine traktater, så motstanden betydde ingenting verken fra eller til. Opprøret ble slått ned av oberst Wissmann og hans nyetablerte «Schutztruppe». Tre år etter at al-Bushiri-opprøret var slått ned, mens Khalifa avsluttet skoletiden hos privatlæreren, var tyskerne engasjert i en ny krig, denne gangen med hehefolket helt i sør. De satte seg også opp mot tysk herredømme og var enda mer strisinnede enn al-Bushiri, schutztruppen led uventet store tap og reagerte besluttsomt og uten nåde.

Til farens glede viste Khalifa seg å være flink i lesing og skriving og bokholderi. Etter råd fra privatlæreren skrev faren til gujarati-brødrene som drev bank der i byen. Læreren satte opp et brev som han sendte med Khalifa til faren. Faren kopierte brevet i egen håndskrift og sendte det med en vognmann til privatlæreren, som så tok det med til bankbrødrene. Alle var enige om at privatlærerens anbefaling sikkert ville være til hjelp.

Ærede herrer, hadde faren skrevet, finnes det plass til min sønn i deres ærverdige virksomhet? Han er en dyktig og arbeidsom gutt og en begavet, men uerfaren bokholder som kan skrive romerske bokstaver og noe engelsk. Han vil være dere takknemlig i hele sitt liv. Deres ydmyke bror fra Gujarat.

Det gikk flere måneder før de fikk svar, og det fikk de bare fordi privatlæreren gikk til bankbrødrene igjen for sin egen anseelses skyld. Da brevet kom, sto det: Send ham hit, så skal vi prøve ham. Hvis alt går bra, skal vi tilby ham ansettelse. Muselmenn fra Gujarat må alltid hjelpe hverandre. Hvis vi ikke tar oss av hverandre, hvem skal da ta seg av oss?

Khalifa var ivrig etter å dra fra barndomshjemmet på plantasjen til landeieren hvor faren var bokholder. Mens de ventet på svar fra bankbrødrene, hjalp han faren med arbeidet hans: registrerte lønn, fylte ut ordrer, skrev opp utgifter og lyttet til klager han ikke kunne bøte på. Arbeidet på plantasjen var tungt, og betalingen var skral. De var ofte plaget med feber og smerter og elendighet. Arbeiderne kunne spe på matforsyningen ved å dyrke den lille jordlappen de hadde til rådighet. Khalifas mor Mariamu gjorde også det, hun dyrket tomater, spinat, okra og søtpoteter. Hagen lå rett ved siden av det trange lille huset, og iblant ble Khalifa så nedtrykt av det usle livet de levde at han lengtet tilbake til de spartanske forholdene hos privatlæreren. Så da svaret kom fra bankbrødrene, var han klar til å dra og fast bestemt på å gjøre sitt beste for at de skulle beholde ham. Det gjorde de i elleve år. Hvis de i begynnelsen ble overrasket over utseendet hans, viste de det ikke, og de sa heller aldri noe om det til ham, skjønt enkelte av de indiske kundene bemerket det. Nei, nei, han er vår bror, en guji som oss, sa bankbrødrene.

Han var bare kontorist, han førte tall i en bok og holdt arkivet à jour. Annet ga de ham ikke lov til å gjøre. Han tenkte at de ikke ville betro ham sine affærer, men slik var det med penger og pengesaker. Brødrene Hashim og Gulab var pengeutlånere, og som de forklarte Khalifa, er det det all bankvirksomhet egentlig går ut på. Men til forskjell fra storbankene hadde de ikke kunder med private konti. Brødrene var nær hverandre i alder og like av utseende: kortvokste og kraftig bygd, med ansikt som tok lett til smilet, brede kinnben og pertentlig stusset bart. Et lite antall mennesker, samtlige var gujarati finans- og forretningsmenn, deponerte overskuddet sitt hos dem, og de lånte det ut mot renter til lokale kjøpmenn og forretningsmenn. Hvert år på maulid, profetens fødselsdag, feiret de med opplesning i herskapshusets hage og delte ut mat til alle som kom.

Khalifa hadde vært hos brødrene i ti år da Amur Biashara kontaktet ham med et tilbud. Khalifa kjente Amur Biashara fra før, for han hadde affærer med banken. Ved denne anledningen hjalp Khalifa ham med noen opplysninger om forhold som eierne ikke visste han kjente til, detaljer om provisjon og renter som hjalp Biashara til en bedre avtale. Amur Biashara betalte ham for opplysningene. Han bestakk ham. Det var bare en liten bestikkelse, og fordelen Amur Biashara vant av den var beskjeden, men han hadde et rykte å ivareta som durkdreven forhandler, og uansett kunne han ikke motstå tusk eller svindel av noe slag. Bestikkelsens beskjedne omfang tillot Khalifa å svelge enhver skyldfølelse han måtte hatt over å svikte arbeidsgiverne. Han sa til seg selv at han skaffet seg erfaringer i forretningslivet, og da handlet det også om uhederlige metoder.

Noen måneder etter at Khalifa hadde gjort sin lille handel med Amur Biashara, bestemte bankbrødrene seg for å flytte virksomheten til Mombasa. Dette var på den tiden da jernbanen fra Mombasa til Kisumu var under bygging og det var vedtatt kolonipolitikk å oppmuntre europeere til å slå seg ned i Britisk Øst-Afrika, som det ble kalt den gang. Bankbrødrene forventet at det ville åpne seg større muligheter i Mombasa, og de var heller ikke de eneste indiske forretningsmenn og håndverkere som flyttet nordover. Amur Biashara bygde ut virksomheten sin på den tiden, og han ansatte Khalifa som kontorist fordi han selv ikke kunne skrive det romerske alfabetet, og det kunne Khalifa. Kjøpmannen mente at denne kunnskapen ville komme ham til nytte.

Fram til da hadde tyskerne undertrykt alt opprør i sitt Deutsch-Ostafrika, i hvert fall trodde de det. De hadde tatt seg av al-Bushiri og protestene og motstanden fra karavanehandlerne på kysten. De hadde slått ned opprøret etter lang kamp, tatt al-Bushiri til fange og hengt ham i 1888. Schutztruppen, armeen av afrikanske leiesoldater kjent som askarier, under ledelse av oberst Wissmann og hans tyske offiserer, besto på den tiden av nubiske soldater som hadde gjort tjeneste for britene mot mahdien i Sudan, og «zulu»-rekrutter fra shangaanfolket i det sørlige Portugisisk Øst-Afrika. Det tyske kolonistyret gjorde hengingen av al-Bushiri til en offentlig markering, slik de kom til å gjøre med mange andre henrettelser de utførte de påfølgende årene. Som et passende symbol på oppdraget med å innføre orden og sivilisasjon i disse himmelstrøkene, gjorde de festningen i Bagamoyo, et av al-Bushiris tilfluktssteder, til tysk kommandopost. Det var viktig for tyskerne å demonstrere kontroll over kolonien ved å innta og befeste denne bygningen.

Det gjensto likevel fortsatt mye, og etter hvert som tyskerne trengte innover i landet, møtte de mange stammefolk som gjorde motstand mot å bli tyske undersåtter: nyamwezier, chaggaer, meruer og heheer i sør, disse siste var de stridigste av dem alle. Etter åtte års krigføring fikk tyskerne til slutt undertrykt hehefolket etter å ha sultet dem ut og knust og brent all motstand. I seieren kappet tyskerne hodet av hehelederen Mkwawa og sendte det til Tyskland som trofé. Med hjelp av lokale rekrutter fra det undertrykte folket hadde schutztruppe-askariene innen da blitt en erfaren styrke med stor ødeleggelseskraft. De hadde ord på seg for å være grusomme og var stolte av det, og offiserene deres og kolonistyret i Deutsch-Ostafrika foretrakk at de var akkurat slik. Ingen visste noe om Maji Maji-opprøret, som skulle bryte ut i sør og vest omtrent på samme tid som Khalifa begynte å jobbe for Amur Biashara, det som skulle bli det verste opprøret av alle og utløse enda større grusomheter fra tyskernes og askarihærens side.

På denne tiden innførte den tyske administrasjonen nye regler og ordninger for handelsnæringen. Amur Biashara forventet at Khalifa skulle forhandle på hans vegne, lese kunngjøringene og meldingene som administrasjonen utstedte og fylle ut de nødvendige toll- og skatteskjemaer. For øvrig holdt han sine forretninger for seg selv. Han var alltid på farten, så Khalifa ble altmuligmannen som gjorde det han ble satt til og ikke den betrodde fullmektigen han hadde forventet å bli. Iblant kunne kjøpmannen fortelle ham ting og andre ganger ikke. Khalifa skrev brevene, gikk til offentlige kontorer etter den eller den lisensen, plukket opp rykter og informasjon og hadde med små gaver og varme hilsener til folk som kjøpmannen ville holde seg inne med. Likevel trodde han at kjøpmannen stolte på ham og diskresjonen hans, i den grad han stolte på noen.

Amur Biashara var ikke vanskelig å arbeide for. Han var en liten og elegant mann, alltid høflig og lavmælt og et fast og hengivent medlem av menigheten i den lokale moskeen. Han bidro til veldedige innsamlinger når noen ble rammet av ulykke og gikk aldri glipp av begravelsen til en nabo. En som ikke visste bedre, kunne ha tatt ham for en stillfaren og nesten helgenaktig samfunnsborger, men folk visste noe annet og snakket om de durkdrevne metodene og den angivelige rikdommen hans med beundring. Hans hemmelighetsfullhet og nådeløshet i forretninger ble sett på som avgjørende egenskaper for en kjøpmann. Folk likte å si at han drev forretninger som om det var en konspirasjon. Khalifa tenkte på ham som piraten, ingenting var for lite for ham: smugling, pengeutlåning, hamstring av alt som var mangelvare, foruten det vanlige, import av ditt og datt. Uansett hva han ble bedt om, var han villig. Han gjorde regnskapene sine i hodet fordi han ikke stolte på noen, og også fordi noen av forretningene måtte være diskré. På Khalifa virket det som det ga ham glede å betale bestikkelser og gjøre utspekulerte transaksjoner, at han fant det betryggende å foreta hemmelige utbetalinger for noe han ønsket skulle skje. Han var alltid opptatt med å beregne og vurdere menneskene han hadde med å gjøre. I det ytre var han vennlig og kunne være snill når han ville, men Khalifa visste at han også kunne være nådeløs. Etter å ha arbeidet for ham i mange år, visste han hvor hardhjertet kjøpmannen var.

Så Khalifa skrev brevene, betalte bestikkelsene og plukket opp de smuler av informasjon som kjøpmannen måtte la falle, og var rimelig fornøyd. Han hadde et talent for sladder, for å ta imot og spre den videre, og kjøpmannen refset ham ikke for at han brukte mange timer på gaten og på kafeer i stedet for ved skrivebordet. Det var alltid bedre å vite hva som ble sagt enn å leve i mørket. Khalifa ville ha foretrukket å vite mer om virksomheten, men det var lite som tydet på at det kom til å skje. Han kjente ikke engang kombinasjonen til pengeskapet. Hvis han trengte et dokument, måtte han be kjøpmannen finne det fram. Amur Biashara hadde mye penger i skapet og åpnet aldri døren helt når Khalifa eller andre var til stede. Når han trengte noe derfra, sto han foran pengeskapet og dekket for kombinasjonshjulet med kroppen mens han dreide på det. Så åpnet han døren noen centimeter og stakk hånden inn som en lommetjuv.

Khalifa hadde vært hos bwana Amur i over tre år da han fikk bud om at moren hans Mariamu brått var død. Hun var i slutten av førtiårene og hennes bortgang var fullstendig uventet. Han skyndte seg hjem for å være hos faren sin og fant ham syk og dypt fortvilet. Khalifa var deres eneste barn, men de siste årene hadde han ikke sett mye til foreldrene, så han ble overrasket over å se faren så skranten og skral. Han var syk av noe, men hadde ikke fått vært hos noen medisinmann som kunne si hva som feilte ham. Noen lege var det ikke i nærheten, og det nærmeste sykehuset var ved kysten, i byen der Khalifa bodde.

«Du skulle ha sendt bud. Jeg ville ha kommet og hentet deg», sa Khalifa.

Faren skalv konstant over hele kroppen og hadde ingen krefter. Han greide ikke å arbeide lenger og satt på verandaen til den toroms hytta på landeierens plantasje og stirret tomt fremfor seg hele dagen.

«Den kom på meg for noen måneder siden, denne svakheten», fortalte han. «Jeg trodde jeg skulle vandre først, men mor slo meg. Hun lukket øynene og sovnet og så var hun borte. Så hva er det meningen jeg skal gjøre nå?»

Khalifa ble hos ham i fire dager, og han skjønte av symptomene at faren var hardt rammet av malaria. Han hadde høy feber, kunne ikke holde på maten, øynene hadde gulskjær og urinen var rød. Han visste av erfaring at det kunne være farlige mygg på plantasjen. Når han våknet i rommet han delte med faren, hadde han fullt av stikk på hendene og ørene. Da han våknet om morgenen den fjerde dagen, lå faren fremdeles og sov. Khalifa forlot ham og gikk ut på baksiden for å vaske seg og koke tevann. Mens han sto og ventet på at vannet skulle koke, rislet det en kulde gjennom ham, og han gikk inn igjen og fikk se at faren ikke sov, men var død. Khalifa ble stående en stund og se på ham, så innskrumpet i døden, denne mannen som i livet hadde vært en så sterk og driftig kar. Han dekket ham til og gikk til plantasjekontoret etter hjelp. De bar liket til den lille moskeen i landsbyen ved plantasjen. Der vasket Khalifa ham slik skikken var og fikk hjelp av folk som kjente ritualene. Senere den ettermiddagen begravde de ham på gravplassen bak moskeen. Khalifa donerte de få eiendelene som faren og moren etterlot seg, til imamen i moskeen og ba ham fordele dem til de trengende.

Da Khalifa kom tilbake til byen og i flere måneder etterpå, følte han seg alene i verden, en uverdig og utakknemlig sønn. Følelsen var uventet. Han hadde levd borte fra foreldrene i store deler av livet sitt, i årene hos privatlæreren og så hos bankbrødrene og nå hos kjøpmannen, og hadde ikke hatt samvittighetskvaler for at han forsømte dem. Nå opplevde han den plutselige bortgangen deres som en katastrofe, som om det var felt en dom over ham. Han hadde levd et verdiløst liv i en by som ikke var hjemmet hans, i et land som lot til å være i konstant krig, med rapporter om enda et opprør i sør og vest.

Da var det Amur Biashara snakket til ham.

«Du har vært hos meg i flere år nå … hvor mange er det, tre … fire?» sa han. «Du har vært flittig og opptrådt med respekt. Det setter jeg pris på.»

«Jeg takker for det», sa Khalifa, usikker på om dette ville bety lønnsøkning eller oppsigelse.

«Det har vært et tungt slag for deg at begge foreldrene dine gikk bort. Jeg forstår det. Jeg har sett hvordan det har tynget deg. Måtte Gud se i nåde til deres sjeler. Siden du har arbeidet for meg med slik hengivenhet og ydmykhet og i så lang tid tror jeg ikke det er upassende at jeg gir deg noen råd», sa kjøpmannen.

«Jeg tar gjerne imot råd fra deg», sa Khalifa og tenkte at han kanskje ikke skulle sies opp likevel.

«Du er som et familiemedlem for meg, og det er min plikt å rettlede deg. Tiden er moden for at du gifter deg, og jeg tror jeg kjenner en passende brud. En slektning av meg ble nylig foreldreløs. Hun er en respektabel ung kvinne og har dessuten arvet eiendom. Jeg foreslår at du ber om hennes hånd. Jeg ville ha giftet meg med henne selv», sa kjøpmannen med et smil, «hvis det ikke var for at jeg er såre tilfreds som jeg er. Du har tjent meg godt i mange år og dette blir en god løsning for deg.»

Khalifa skjønte at kjøpmannen ga henne i gave og at den unge kvinnen ikke hadde mye hun skulle ha sagt. Han sa at hun var en respektabel ung kvinne, men i munnen til en forherdet kjøpmann betydde ikke de ordene noe som helst. Khalifa gikk med på avtalen fordi han ikke trodde han kunne avslå og dessuten fordi han ønsket det, selv om han i fryktsomme stunder forestilte seg at hans tilkommende ville være brysk og kravstor og ha uskjønne vaner. De møtte hverandre ikke før bryllupet og ikke i bryllupet heller. Seremonien var en enkel affære. Imamen spurte Khalifa om han ville be Asha Fuadi om å bli hans kone, og han sa ja. Som eldste mannlige slektning ga så Amur Biashara sitt ja i hennes navn. Og det var det. Etter seremonien ble det servert kaffe, og så ble Khalifa ledsaget av kjøpmannen selv til huset hennes og presentert for sin nye kone. Huset var eiendommen som Asha Fuadi skulle ha arvet, bortsett fra at hun ikke arvet det.

Asha var tjue, Khalifa trettien. Ashas avdøde mor hadde vært Amur Biasharas søster. Ashas øyne var ennå mørke av fersk sorg. Ansiktet hennes var ovalt og behagelig, av vesen var hun alvorlig og smilte ikke. Khalifa likte henne med en gang, men han merket at hun i begynnelsen bare bar over med omfavnelsene hans. Det varte en stund før hun gjengjeldte hans lidenskap og fortalte ham historien sin så han skulle forstå henne bedre. Det skyldtes ikke at historien hennes var uvanlig, snarere det motsatte, for den omhandlet vanlig praksis blant tuskhandlere i deres verden. Hun var tilbakeholden fordi det tok en stund før hun stolte nok på mannen sin til å være sikker på hvor lojaliteten hans lå: hos kjøpmannen eller henne.

«Onkel Amur lånte penger til faren min, ikke én gang, men flere ganger», fortalte hun. «Han kunne ikke annet siden faren min var gift med søsteren hans og medlem av hans egen familie. Når han ble spurt, måtte han gi. Onkel Amur hadde lite til overs for faren min, han mente han ikke var til å stole på i pengesaker, og det var nok sant. Jeg hørte mor si det rett ut til ham flere ganger. Til slutt ba onkel Amur far om å gi ham skjøtet på huset … huset vårt, dette huset … som sikkerhet for et lån. Han gjorde det, men fortalte ikke mor om det. Det er sånn menn er når det er snakk om pengesaker, unnvikende og hemmelighetsfulle, som om alle kvinnfolk er lettsindige og ikke til å stole på. Hvis hun hadde visst om det, ville hun ikke ha latt ham gjøre det. Det er en stygg geskjeft å låne ut penger til folk som ikke kan betale tilbake og deretter ta fra dem huset. Det er tjuveri. Og det var det onkel Amur gjorde mot faren min og mot oss.»

«Hvor mye skyldte faren din?» spurte Khalifa da Asha ble sittende taus.

«Det spiller ingen rolle hvor mye det var», sa hun spisst. «Vi ville likevel ikke ha kunnet betale det tilbake. Han etterlot seg ingenting.»

«Hans bortgang må ha kommet brått på. Kanskje han trodde han hadde mer tid.»

Hun nikket. «Han planla ikke å dø, det skal være visst. I den lange regntiden i fjor fikk han tilbakefall av malaria. Det gjorde han hvert år, men denne gangen var det verre enn noen gang før, og han overlevde ikke. Det gikk fort og det var forferdelig å se ham slik han var før han døde. Må Gud se i nåde til hans sjel. Mor kjente ikke til økonomien hans i detalj, men vi fant snart ut at lånet fremdeles ikke var innfridd og det var ingenting igjen til så mye som en symbolsk nedbetaling. De mannlige slektningene hans kom for å kreve sin del av arven, som egentlig bare var huset, men fant snart ut at det tilhørte onkel Amur. Det kom som et fryktelig sjokk på alle, og spesielt mor. Vi eide ingenting i hele verden, ingenting. Og verre enn ingenting, for vi eide ikke engang vårt eget liv siden onkel Amur som det fremste mannlige familiemedlemmet var formynderen vår. Han kunne bestemme hva som skulle skje med oss. Mor kom seg aldri igjen etter at far døde. Hun var blitt syk mange år tidligere og var svakelig etter det. Før trodde jeg det skyldtes sorg og at hun ikke var så syk som hun sa, men nå lot hun seg visne bort av ren fortvilelse. Jeg vet ikke egentlig hvorfor det var så dårlig fatt med henne. Kanskje noen hadde manet trolldom over henne, eller så var hun skuffet over livet. Iblant ble hun hjemsøkt og talte med ukjente tunger, og da ble det sendt bud på en medisinmann til tross for at far protesterte. Etter at han døde, vokste ulykken hennes til en altoppslukende sorg, hun fikk smerter i ryggen og det var noe som spiste henne opp innenfra. Det var det hun sa at det kjentes som, som om noe spiste henne opp innenfra. Da skjønte jeg at hun hadde kort tid igjen, at dette var noe mer enn sorg. Da hun lå på det siste, var hun bekymret for hvordan det skulle gå med meg, og hun bønnfalt onkel Amur om å ta seg av meg, og det lovet han.» Asha så alvorlig på mannen sin en lang stund, og så sa hun: «Så da ga han meg til deg.»

«Eller han ga meg til deg», sa han og smilte for å lette bitterheten i tonefallet hennes. «Er det så forferdelig?»

Hun dro på det. Khalifa forsto, eller kunne gjette, grunnene til at Amur Biashara hadde bestemt seg for å tilby ham Asha. Med det gjorde han henne for det første til en annens ansvar og satte dessuten en stopp for fristelser til å inngå skammelige forbindelser, enten hun nå hadde hatt den slags planer eller ikke. Det var slik en mektig patriark ville tenke. Utamsitiri, Khalifa skulle redde henne fra skammen og holde familienavnet rent. Han var ikke spesiell på noen måte, men kjøpmannen visste hvem han var og et giftermål med ham ville beskytte navnet hennes og med det Amur Biasharas navn fra mulig vanære. Et trygt ekteskap med en som sto i avhengighet til ham slik som Khalifa gjorde, ville også bevare kjøpmannens eiendomsinteresser, holde huset i familien, for å si det slik.

Selv da Khalifa hadde fått høre historien om huset og forsto hvor urettferdig kona var blitt behandlet, fikk han seg ikke til å snakke med kjøpmannen om det. Det var noe som angikk familien, og han tilhørte ikke egentlig familien. I stedet overtalte han Asha til å gå og snakke med onkelen og be om å få tilbake sin andel. «Han kan være rettferdig når han vil», sa Khalifa, og ville gjerne tro det selv. «Jeg kjenner ham ganske godt. Jeg har sett hvordan han opptrer. Du må la ham kjenne på skammen, få ham til å gi deg det du har krav på, ellers kommer han til å late som om alt er såre vel og ikke foreta seg noen ting!»

Til slutt snakket hun med onkelen. Khalifa var ikke til stede under samtalen, og hevdet sin uskyld da kjøpmannen etterpå høflig spurte ham ut om hva han visste. Onkelen fortalte Asha at han allerede hadde tilgodesett henne i testamentet sitt og mente det fikk være med det. Han ville med andre ord ikke ha mer snakk om huset.

*

Det var tidlig på året i 1907 at Khalifa og Asha giftet seg. Maji Maji-opprøret var på det siste brutale stadiet, slått ned på bekostning av afrikanske liv og levebrød. Opprøret startet i Lindi og spredte seg innover landet og i byene i sør og vest. Det varte i tre år. Etter hvert som motstanden mot tysk herredømme bredte om seg, reagerte kolonistyret mer og mer nådeløst og brutalt. Den tyske kommandoen skjønte at oppstanden ikke kunne slås ned med militære midler alene, derfor begynte de å sulte ut befolkningen for at de skulle overgi seg. I områdene som hadde gjort motstand, behandlet schutztruppen alle som én som fiendtlige krigere. De brente landsbyene og trampet ned åkrene og plyndret matlagrene. Det hang afrikanske lik i galger langs veiene i et landskap som var avsvidd og brutalisert. I den delen av landet der Khalifa og Asha bodde, kjente de bare til disse hendelsene av omtale. For dem var det bare rystende historier, for i byen deres var det ikke noe synlig opprør. Det hadde ikke vært noe siden henrettelsen av al-Bushiri, men de var omgitt av trusler om tysk gjengjeldelse på alle kanter.

Disse menneskenes standhaftige motstand mot å bli undersåtter i det tyske østafrikanske keiserriket, kom som en overraskelse på tyskerne, spesielt etter at de hadde statuert eksempel blant hehefolket i sør og chagga- og merufolket på høylandet i nordøst. Seieren over Maji Maji etterlot seg hundretusener som var døde av sult og mange hundre flere etter kamp på slagmarken eller ved offentlig henrettelse. For noen av de styrende i Deutsch-Ostafrika ble dette ansett som et uunngåelig utfall. Før eller senere måtte de dø. I mellomtiden måtte keiserdømmet la afrikanerne kjenne den tyske overmaktens knyttneve for at de skulle lære å underkaste seg trelldommens åk. For hver dag som gikk, drev den tyske overmakten det åket fastere ned over nakken på de motvillige undersåttene sine. Kolonistyret strammet grepet på landet, de vokste i antall og rekkevidde. Etter hvert som flere tyske bosettere ankom, la de beslag på godt land. Tvangsarbeidsordningen ble utvidet til å omfatte bygging av veier og rydding av grøfter og anlegg av avenyer og hager som koloniherrene kunne nyte i fritiden og i keiserrikets gode navn. Tyskerne var nybegynnere i imperiebygging i denne delen av verden, men de forberedte seg på å bli lenge og var fast bestemt på å ha det behagelig mens de holdt på. Kirkene og kontorbygningene med søyleganger og krenelerte festninger ble bygd like mye for å danne grunnlag for et sivilisert liv som for å inngi de nyerobrede undersåttene med ærefrykt og imponere konkurrentene.

Det siste opprøret satte noen av tyskerne på andre tanker. Det ble klart for dem at vold alene ikke ville hjelpe dem å underlegge seg kolonien og gjøre den produktiv, derfor ble det foreslått å bygge sykehus og satt i gang tiltak for å bekjempe malaria og kolera. Til å begynne med var disse ment for bosetternes og myndighetenes og schutztruppens helse og velferd, men senere ble helsetjenestene utvidet til også å omfatte de innfødte. Myndighetene åpnet også nye skoler. Det var allerede en videregående skole i byen, åpnet flere år tidligere for å undervise afrikanere til å bli lærere og offentlige tjenestemenn, men opptaket var lite og begrenset til en underordnet elite. Nå ble det åpnet skoler for å tilby flere av undersåttene elementær utdannelse, og Amur Biashara var en av de første som sendte sønnen sin til en av dem. Sønnen, som het Nassor, var ni år gammel da Khalifa begynte i tjeneste hos kjøpmannen og fjorten da han begynte på skolen. Det var litt sent, men det spilte ikke så stor rolle siden skolen han gikk på var innrettet på å lære elevene håndverk og ikke matematikk, og han var i riktig alder for å lære å bruke en sag eller legge teglstein eller svinge en tung hammer. Det var der kjøpmannens sønn lærte å arbeide med tre. Han gikk på skolen i fire år, og da han var ferdig, hadde han lært å lese og skrive og regne og var en habil snekker.

I disse årene hadde Khalifa og Asha sine egne lekser å lære. Han lærte at hun var en energisk og trassig kvinne som likte å ha noe å holde på med og visste hva hun ville. I begynnelsen beundret han energien hennes og lo av de skarpe karakteristikkene hun ga naboene. De var misunnelige, de var ondskapsfulle, de var gudsbespottende, sa hun. Nei, gi deg, ikke overdriv sånn, protesterte han, mens hun så trassig og misbilligende på ham. Hun syntes ikke hun overdrev, sa hun. Hun hadde levd et helt liv med disse menneskene rundt seg. Han hadde tatt hennes påkallelse av Guds navn og sitater fra Koranen som talemåter også andre brukte, men etter hvert gikk det opp for ham at det for henne ikke bare var en oppvisning av forfinelse og kunnskap, men ekte fromhet. Han trodde hun var ulykkelig og prøvde å finne ut hva han kunne gjøre for at hun ikke skulle føle seg så ensom. Han ville at hun skulle begjære ham slik han begjærte henne, men hun var selvhjulpen og motvillig, og han trodde hun bare tolererte ham og i beste fall ga etter for hans lidenskap og omfavnelser av ren plikt.

Hun merket at hun var sterkere enn ham, men det tok lang tid før hun sa det rett ut. Hun visste hva hun ville, om ikke hele tiden, så ofte, og når hun først hadde bestemt seg for noe, sto hun fast på det, mens han lett lot seg overtale, noen ganger av sine egne ord. Minnene hun hadde om faren, som hun forsøkte å ha den respekt for som religionen krevde, forstyrret forholdet til ektemannen, slik at hun ofte måtte kjempe for å holde utålmodigheten med Khalifa under kontroll. Når hun ikke greide det lenger, snakket hun skarpere til ham enn hun mente og iblant angret hun. Han var en stø kar, men altfor underdanig overfor onkelen hennes, som ikke var annet enn en tjuv og en hykler med de løgnaktige helgenmanerene sine. Hun syntes ektemannen var altfor lett å glede og altfor lettlurt, men det var slik Han ville det, og hun skulle gjøre sitt beste for å være fornøyd med det. De endeløse historiene hans fant hun trettende.

Asha aborterte tre ganger de første årene de var gift. Etter den tredje aborten på tre år overtalte naboene henne til å oppsøke en urtekone, en mganga. Mgangaen ba henne legge seg på gulvet og svøpte en kanga over henne så hun var dekket fra topp til tå. Så satte hun seg ved siden av henne og ble sittende lenge og nynne lavt og gjentagende og si ord som Asha ikke forsto. Etterpå fortalte mgangaen at en usynlig hadde inntatt henne og nektet å la et barn få vokse i henne. Den usynlige lot seg ikke overtale til å forlate henne, så de måtte finne ut hva den ønsket og oppfylle det før den ville forsvinne. For å finne ut hva den usynlige ville, måtte de la den snakke gjennom Asha, og det ville med størst sannsynlighet skje når den fikk ta henne helt i besittelse.

Mgangaen hentet en assistent og fikk Asha til å legge seg på gulvet igjen. De la et tykt marekaniteppe over henne, og så begynte begge å nynne og synge med ansiktet tett opp til hodet hennes. Etter som tiden gikk og mgangaen og assistenten hennes sang, begynte Asha å skjelve og skake med stigende intensitet til hun til slutt eksploderte i uforståelige ord og lyder. Utbruddet nådde klimaks med et hyl, og så snakket hun tydelig, men med fremmed stemme og sa: Jeg skal forlate denne kvinnen hvis mannen hennes lover å ta henne med på hajj, gå regelmessig i moskeen og slutte å bruke snustobakk. Mgangaen kaklet seierssikkert og rørte sammen en urtedrikk, som gjorde Asha beroliget og døsig.

Da mgangaen i Ashas nærvær fortalte Khalifa om den usynlige og kravene den stilte, nikket han føyelig og betalte honoraret hun skulle ha. Jeg skal slutte med tobakk med en gang, sa han, og jeg skal gjøre min renselse med det samme og gå til moskeen. På hjemveien skal jeg begynne å forhøre meg om å gjøre hajj. Men se nå å bli kvitt denne djevelen med det samme.

Khalifa sluttet med tobakk, og i et par dager gikk han i moskeen, men hajj nevnte han aldri mer. Asha visste at Khalifa slett ikke hadde latt seg overbevise, selv om han virket føyelig; han bare lo av henne. Det verste var at hun selv hadde gått med på den ugudelige behandlingen som naboene hadde foreslått. All den nynningen i ørene hadde vært slitsom, men hun kunne ikke annet, for det plaget henne at Khalifa ikke gikk til bønn og det var hennes høyeste ønske å kunne dra på hajj. Når han bare hadde hån til overs for disse ønskene, følte hun at han ble en fremmed. Hun fikk motvilje mot å prøve å få barn igjen, hun fant måter å unngå tilnærmelsene hans på og hun unnvek det ubehagelige maset hans når han ville ha henne.

Da Nassor Biashara atten år gammel gikk ut av den tyske yrkesskolen, var han fullt utlært og hadde utviklet en lidenskap for treverk og lukten av det. Amur Biashara skjemte bort sønnen. Han forventet ikke at han skulle hjelpe til med forretningen, av samme grunn som han ikke forlangte at Khalifa skulle kjenne detaljene i avtalene hans. Han foretrakk å styre med det alene. Da Nassor ba faren om økonomisk hjelp til å bygge opp et snekkerverksted så han kunne begynne for seg selv, gikk han gladelig med på det, både fordi det hørtes ut som en god forretning og fordi det ville holde sønnen ute av hans egne saker. Han kunne tidsnok innføre ham i virksomheten senere.

De gamle kjøpmennene opererte ved å låne av og låne til hverandre basert på tillit. Noen av dem kjente hverandre bare gjennom brev eller felles forbindelser. Penger gikk fra hånd til hånd – en gjeldspost kunne bli solgt som betaling for en annen gjeld, fraktpartier ble kjøpt og solgt usett. Disse forbindelsene kunne befinne seg så langt borte som Mogadishu, Aden, Muscat, Bombay, Calcutta og alle disse andre, sagnomsuste byene. Navnene var som musikk for mange der i byen, kanskje fordi de fleste ikke hadde vært noen av stedene. Det var ikke slik å forstå at de ikke så for seg at mange av dem trolig bar preg av fattigdom og kamp og elendighet, akkurat som alle andre steder, men de lot seg likevel besnære av den underlige skjønnheten i navnene.

De gamle kjøpmennenes forretninger var tuftet på tillit, men det betydde ikke at de stolte på hverandre. Det var derfor Amur Biashara holdt alle avtalene sine i hodet, men haken var at han ikke sørget for å holde dem à jour, og til slutt falt han for sitt eget grep. Kall det uflaks eller skjebne eller Guds plan, men han ble brått syk i en av disse fæle epidemiene som pleide å inntreffe mye oftere før europeerne kom med sine medisiner og sin hygiene. Hvem skulle ha ant hvor mange sykdommer som lurte i skitten folk var så vant til å leve med? Han ble syk i en av disse epidemiene, til tross for europeerne. Når det er din tur, er det din tur. Årsaken kan ha vært skittent vann eller dårlig kjøtt eller et bitt av et giftig skadedyr, men resultatet var at han våknet tidlig en morgen med feber og oppkast og døde før fem dager var gått. På de fem dagene gjenvant han aldri sin fulle bevissthet, og alle hemmelighetene hans ble borte med ham. Etter hvert kom kreditorene hans på døren med papirene i orden. De som sto i gjeld til ham, holdt seg unna, og den gamle kjøpmannens formue var plutselig mye mindre enn ryktet ville ha det til. Kanskje hadde han ment å gi huset tilbake til Asha og hadde bare aldri fått gjort noe med det, men i testamentet etterlot han ikke noe til henne. Huset tilhørte nå Nassor Biashara i likhet med alt annet som var igjen etter at moren og to søstre hadde tatt sin del og kreditorene sin.

Oversetter: Tone Formo

Kjøp boken her