Leseutdrag fra LØFTET

En saga om en sørafrikansk families tap og fall. Familien Swart samles i Mas begravelse. To av barna, Anton og Amor, avskyr alt familien står for. Etter årevis i trofast tjeneste blir Salome, den svarte kvinnen som har jobbet for dem så lenge de har levd, lovet sitt eget hus og sin egen tomt. Men likevel, etter hvert som årene går, forblir løftet uinnfridd.

I det øyeblikket metallboksen uttaler navnet hennes, vet Amor at det har skjedd. Hun har vært urolig, hatt vondt i hodet hele dagen, nærmest som om hun hadde fått en advarsel i drømme, men ikke kan huske hva den bestod i. Et tegn eller et bilde, like under overflaten. Trøbbel der nede et sted. Brann under bakken.

Men da ordene blir sagt høyt til henne, tror hun ikke på dem. Hun lukker øynene og rister på hodet. Nei, nei. Det kan ikke være sant, det tante nettopp har fortalt. Ingen er død. Det er et ord, ikke noe annet. Hun betrakter ordet der det ligger på skrivebordet som et insekt på ryggen, uten begrunnelse.

Dette finner sted på kontoret til frøken Starkey, dit stemmen over høyttaleranlegget sendte henne. Amor har ventet og ventet på dette øyeblikket så lenge, har sett det for seg så mange ganger at det allerede virker som et faktum. Men nå som øyeblikket virkelig har kommet, føles det fjernt og drømsk. Det har ikke skjedd, ikke på ordentlig. Og særlig ikke med Ma, som skal leve for alltid, alltid.

Jeg er lei for det, sier frøken Starkey igjen og skjuler de store tennene bak smale, sammenpressede lepper. Noen av de andre jentene sier at frøken Starkey er lesbisk, men det er vanskelig å forestille seg at hun skulle gjøre noe sexy med noen. Eller kanskje gjorde hun det én eneste gang og har kjent varig avsky siden. Dette er en sorg vi alle er nødt til å bære, legger hun til i en alvorlig tone, mens tante Marina skjelvende tørker tårene med et papirlommetørkle, selv om hun alltid har sett ned på Ma, og ikke synes det spiller noen rolle at hun er død, selv om hun ikke er det.

Tante følger henne ned og venter utenfor, mens Amor må gå til internatet for å pakke kofferten. Hun har bodd her de siste syv månedene, ventet på at det som ikke har skjedd skal skje, og hvert minutt av tiden hatet disse lange, kalde rommene med linoleumsgulv, men nå som hun må forlate dem, vil hun ikke dra. Hun vil bare legge seg på senga og sovne og aldri, aldri våkne. Som Ma? Nei, ikke som Ma, for Ma sover ikke.

Sakte legger hun klærne i kofferten og bærer den ned til forsiden av den store skolebygningen, der tante står og titter ned i en fiskedam. Det var en fet og fin én, sier hun, og peker ned i dypet, har du noen gang sett en så stor gullfisk? Og Amor sier at det har hun ikke, selv om hun ikke kan se hvilken fisk tante peker på, og ikke noe av dette uansett er virkelig.

Da hun setter seg inn i Cressidaen, er heller ikke den virkelig, og mens de suser nedover den svingete oppkjørselen til skolen, er utsikten fra vinduet en drøm. Jakarandatrærne står i full blomst, og de lysende lilla blomstene er glorete og rare. Hennes egen stemme lyder som et ekko, som om det er en annen som snakker når de kommer til hovedporten og tar til høyre i stedet for venstre, og hun hører seg selv spørre hvor de skal.

Hjem til meg, sier tante. For å hente onkel Ockie. Jeg måtte dra av gårde i hui og hast i går kveld da det, du vet, det skjedde.

(Det skjedde ikke.)

Tante Marina skotter til siden med små, maskarakantede øyne, men det er fortsatt ingen reaksjoner å spore hos jenta. Den eldre kvinnens skuffelse er nesten merkbar, som en lydløs fjert. Hun kunne ha sendt Lexington for å hente Amor på skolen, men har dratt selv i stedet, for hun liker å være til hjelp når det er krise, det er noe alle vet. Bak det runde fjeset med kabuki-sminken er hun sulten på drama og sladder og billig underholdning. Blodsutgytelse og forræderi på tv er én ting, men her har det virkelige liv disket opp med en reell, pirrende mulighet. Den grusomme nyheten overbrakt i full offentlighet, foran rektor! Men niesen, den udugelige tjukka, har knapt ytret et ord. Det er sannelig noe galt med den ungen, det har Marina bitt seg merke i før. Hun tilskriver det lynnedslaget. Huff, synd og skam, hun har aldri vært seg selv etter det.

Ta deg en kavring, sier tante surt. De ligger i baksetet.

Men Amor vil ikke ha kavring. Hun eier ikke matlyst. Tante Marina driver alltid og baker ting som hun prøver å stappe i folk. Astrid, søsteren hennes, sier at det er så hun skal slippe å være tykk alene, og det stemmer at tante har gitt ut to kokebøker med søtsaker som er populære blant en viss type aldrende, hvite damer, noe som gir seg synlige utslag for tiden.

Vel, tenker tante Marina, ungen er i det minste lett å snakke til. Hun avbryter eller motsier ikke, og gir inntrykk av at hun følger med; alt som kreves. Det er ikke lange kjøreturen fra skolen til stedet der Laubscher-familien bor i Menlo Park, men det kjennes som om tiden blir strukket i dag, og hele veien skravler tante Marina følelsesmettet afrikaans i en lav og fortrolig tone full av diminutiver, selv om hensiktene hennes ikke er gode. Det er det vanlige temaet, at Ma forrådte hele familien ved å skifte tro. Rettelse, ved å gå tilbake til sin gamle tro. Til å være jøde! Tante har uttalt seg flittig om saken det siste halvåret, helt siden Ma ble syk, men hva kan Amor gjøre med det? Hun er bare et barn, hun har ingen makt, og dessuten, hva er det som er så galt med å gå tilbake til sin egen tro, hvis det er det man vil?

Hun prøver å ikke høre etter ved å konsentrere seg om noe annet. Tante har på seg små, hvite golfhansker når hun kjører, et jåleri av ukjent opphav, eller kanskje bare en frykt for bakterier, og Amor fester blikket på de lyse hendene der de flytter seg på rattet. Hvis hun klarer å holde oppmerksomheten på hendene, konturene av dem, de korte, butte fingrene, vil hun ikke bli nødt til å lytte til det munnen over hendene sier, og da vil det ikke være sant. Det eneste som er sant, er hendene, og jeg som ser på hendene.

… Sannheten er at moren din forlot Den nederlandske reformerte kirke og gikk tilbake til de jødiske greiene bare for å terge lillebroren min … Sånn at hun ikke skal gravlegges på gården, ved siden av mannen sin, det er den egentlige grunnen … Det finnes den rette vei og den gale vei, og jeg beklager å måtte si det, men moren din valgte den gale vei … Vel, vel, sukker tante Marina idet de kommer frem til huset, la oss håpe at Gud tilgir henne, og at hun har fått fred nå.

De parkerer i oppkjørselen, under markisen med de pene grønne og lilla og oransje stripene. Bakenfor den ligger et diorama av det hvite Sør-Afrika, forstadsbungalowen med blikktak og rødlig teglsteinsfasade, omgitt av en hvitnet hage som av en vollgrav. Klatrestativet står ensomt på en stor, brun plen. Fuglebad i betong, en lekestue, og en huske lagd av et halvt lastebildekk. Der kanskje du også vokste opp. Der alt sammen begynte.

Amor følger etter tante, ikke helt med bena på bakken, men et par centimeter over, en svimmel, liten glipe mellom henne og verden, der hun går mot kjøkkeninngangen. Inne i huset driver onkel Ockie og blander seg en brandy-og-cola, dagens andre. Han har nylig gått av med pensjon fra den statlige jobben som notar i vanndirektoratet, og dagene er dvaske. Han stiller seg i skyldbetynget givakt da han ferskes av sin kone, og sutter på den nikotinfargede barten. Han har hatt mange timer til å kle seg ordentlig, men går fremdeles rundt i joggebukser og golfskjorte og kjippkjapper. En firskåren mann med glissent hår brylkremet tvers over issen. Han gir Amor en klam klem, svært beklemmende for dem begge.

Trist med moren din, sier han.

Å, det går bra, sier Amor, og begynner øyeblikkelig å gråte. Kommer folk til å være lei seg på hennes vegne hele dagen fordi moren hennes er blitt det ordet? Hun føler seg stygg når hun gråter, som en tomat som revner, og tenker at hun må komme seg vekk, vekk fra det heslige, lille rommet med parkettgulvet og den gneldrende malteseren og blikkene til tante og onkel som trenger inn i henne som spikrer.

Hun haster forbi onkel Ockies akvarium, bortover gangen med vegger dekket av den knudrete falske murpussen som er populær på disse trakter på denne tiden, og til badet. Ingen grunn til å dvele ved at hun vasker vekk tårene, bare nevne at selv om hun fortsetter å sutre, åpner Amor medisinskapet og kikker inn, noe hun gjør i alle hjem hun besøker. Noen ganger gjør en interessante funn, men disse hyllene er fulle av deprimerende ting som gebisslim og Anusol. Så får hun dårlig samvittighet for å ha smugkikket, og er nødt til å telle sakene på hver hylle og ordne dem penere for å gjøre bot. Så tenker hun at tante kommer til å legge merke til det, og roter dem til igjen.

På veien tilbake stanser Amor ved den åpne soveromsdøra til fetter Wessel, den yngste og største av tante Marinas avkom, og den eneste som fortsatt bor hjemme. Han er allerede tjuefire, men siden han var ferdig i militæret, har han ikke gjort annet enn å sitte hjemme og ordne med frimerkesamlingen sin. Han har visst problemer med å komme seg ut i verden. Ifølge faren hans er han deprimert, og moren sier at han holder på å finne ut av ting. Men Pa har hevdet at nevøen bare er lat og bortskjemt og burde tvinges til å jobbe.

Amor liker ikke fetteren, og særlig ikke akkurat nå, med de store, pløsete hendene og bollesveisen, og den suspekte måten han uttaler bokstaven S på. Han ville uansett ikke møtt blikket hennes, men nå enser han henne knapt, for frimerkealbumet ligger oppslått i fanget, og han myser gjennom et forstørrelsesglass mot en av favorittene i samlingen, settet med tre frimerker til minne om dr. Verwoerd, som ble utgitt noen måneder etter den store mannens død.

Hva gjør du her?

Moren din hentet meg på skolen. Så kom hun for å hente faren din og noe mat.

Åh. Og nå skal du hjem?

Ja.

Trist med moren din, sier han, og skotter omsider bort på henne. Hun klarer ikke la være, hun begynner å gråte igjen, og er nødt til å tørke tårene med ermet. Men han har vendt oppmerksomheten mot frimerkene igjen.

Er du veldig lei deg? spør han fraværende, fremdeles uten å se på henne.

Hun rister på hodet. Akkurat da er det sant, hun føler ingenting, bare tomhet.

Var du glad i henne?

Selvfølgelig, sier hun. Men selv når hun blir møtt av dette spørsmålet, er det ingenting som beveger seg inni henne. Får henne til å lure på om hun snakker sant.

En halvtime senere sitter hun i baksetet på onkel Ockies gamle Valiant. Onkel, som har tatt på seg søndagsklærne, brun bukse og gul skjorte og blanke sko, sitter foran i sjåførsetet med utstående ører, mens røyken fra sigaretten hans skribler seg over frontruta. Ved siden av sitter kona, som har fiffet seg opp og dynket seg med Je T’aime, og tatt med en pose bakesaker fra kjøkkenet. Nå kjører de forbi kirkegården i den vestlige utkanten av byen, der det står en liten flokk rundt et hull i bakken, og i nærheten ligger den jødiske gravlunden, hvor det ikke er lenge til, men nei, ikke tenk på det, og ikke se på gravene, selv om du ikke kan unngå å se skiltet til Heroes’ Acre, men hvem er heltene, det har aldri noen forklart, er Ma en helt nå, ikke tenk på det heller, og så synker du hen i det skrekkelige beltet av betong og bilvaskerier og skitne blokker på den andre siden. Holder du deg til den faste ruta, vil du snart legge byen bak deg, men du kan ikke ta den faste ruta i dag, for den går forbi Atteridgeville, og det er bråk i townshipen. Bråk i alle townshipene, det mumles om det overalt, selv om unntakstilstanden henger over landet som en mørk sky, og nyhetene er sensurert, og stemningen er en smule elektrisk allesteds, en smule oppskremt, er det umulig å kneble stemmene som prater i vei under det hele, som den svake knitringen fra atmosfæriske forstyrrelser. Men hvem tilhører de, disse stemmene, hvorfor hører vi dem ikke nå? Hysj, du kommer til å høre dem, hvis du konsentrerer deg, hvis du bare gidder å lytte.

… Vi er den siste utpost på dette kontinentet … Hvis Sør-Afrika faller, vil Moskva skåle i champagne … La oss være klare på det, flertallsstyre betyr kommunisme …

Ockie skrur av radioen. Han er ikke i humør for politiske taler, mye triveligere å se på utsikten. Han forestiller seg at han er en av sine stamfedre, en voortrekker som sakte ruller innover landet i en oksevogn. Ja, det finnes dem som drømmer på forutsigbart vis. Ockie, den brave pioner, som svever over sletta. Et brungult landskap suser forbi, uttørket bortsett fra der hvor en elv skjærer gjennom det under den store høyslettehimmelen. Gården, som de kaller den, selv om den ikke er en ordentlig gård på noen meningsbærende måte, én hest og en liten flokk kuer og noen høns og sauer, ligger der ute blant de lave åsene og dalene, halvveis til Hartbeespoort-demningen.

På den ene siden, bakenfor et gjerde, kan han se en flokk menn med metalldetektor som følger med mens noen innfødte gutter graver hull i bakken. En gang tilhørte hele denne dalen Paul Kruger, og det går iherdige rykter om at to millioner pund i gull fra boerkrigen er gravd ned et sted under disse steinene. Så grav hist, grav her, jakt på fortidens rikdommer. Det er grådig, men selv dette fyller ham med varm nostalgi. Mitt folk er en tapper, utholdende gjeng, de overlevde britene, og de skal overleve kafferne også. Afrikaanerne er et enestående folkeslag, det mener han virkelig. Han forstår ikke hvorfor Manie måtte gifte seg med Rachel. Olje og vann kan ikke blandes. Du kan se det på barna deres, fiaskoer, alle som én.

Han og kona deler i det minste den oppfatningen. Marina likte aldri svigerinnen. Alt var galt med det opplegget. Hvorfor kunne ikke broren hennes bare giftet seg med noen fra sin egen stamme? Jeg gjorde en feil, sa han, og man betaler dyrt for sine feil. Å trosse sin egen families ønsker for en sånn én, forfengelig og stolt, som selvfølgelig dumpet ham til slutt. På grunn av sex. Fordi han ikke klarte å holde fingrene av fatet. En syssel Marina selv aldri har hatt særlig sansen for, unntatt den ene gangen i Sun City med mekanikeren, men aieee, ti nå stille, ikke tenk på det nå. Brors bidige ruin, helt siden han begynte å barbere seg var han en liten grabukk som moret seg og lagde trøbbel, helt til han begikk feilen, og da endret alt seg. Nå befinner feilen seg et sted der ute og gjør militærtjeneste. De sendte beskjed til ham i morges; han kommer først hjem i morgen.

Anton kommer først hjem i morgen, sier hun til Amor, og gir seg til å fikse på leppestiften i speilet.

De kommer til avkjøringen fra feil side, og Amor må gå ut for å åpne porten og lukke den igjen etter bilen. Så humper de av gårde langs en ujevn grusvei, med steiner som stikker opp hist og her og skraper metallisk i understellet. Lyden virker forsterket på Amor, biter seg fast i henne. Hodepinen er verre. Mens de var ute på veien, kunne hun nesten late som om hun ikke befant seg noe sted, bare svevde av gårde. Men nå forteller alle sansene henne at de snart er fremme. Hun har ikke lyst til å komme frem til huset, for når hun gjør det, vil det være sant at noe har skjedd, at noe i livet hennes har forandret seg og aldri kommer til å forandre seg igjen og bli som det var. Hun vil ikke at veien skal gjøre det den gjør, fortsette under høyspenningsmastene og sette kursen mot kollen, hun vil ikke at den skal fortsette opp bakken, hun vil ikke se huset i dumpa på den andre siden. Men der ligger det, og hun ser det.

Har aldri likt det særlig godt. Et pussig, lite sted i utgangspunktet, selv den gangen bestefar kjøpte det, hvem ville finne på å bygge noe i den stilen her ute i bushen? Men så, da Oupa druknet i dammen og Pa arvet det, begynte han å legge til rom og uthus som ikke hadde noen slags stil, selv om han kalte den folkelig. Ingen logikk i planene hans, men ifølge Ma var det fordi han ville dekke over den opprinnelige art deco-en, som han syntes var umandig. Åh, for noe tull, sa Pa, jeg har en praktisk tilnærming. Skal jo være en gård, ikke en fantasi. Men bare se hvordan det ble. Et svært sammensurium av en bygning, tjuefire utvendige dører som må låses om kvelden, den ene stilen klasket oppå den andre. Står her midt ute på sletta som en fyllik med umake klesplagg.

Likevel, tenker tante Marina, det er vårt. Ikke se på huset, tenk på jorden. Ubrukelig mark, full av steiner, man kan ikke nytte den til noe. Men den tilhører familien vår, ingen andre, og i det ligger det makt.

Og nå, sier hun høyt til Ockie, er i det minste kona endelig ute av bildet.

Men så, gud bedre, husker en på barnet i baksetet. Pass på hva du sier, Marina, særlig de neste par dagene, til begravelsen er over. Snakk engelsk, det vil holde deg i tømme.

Ikke misforstå meg, sier hun til Amor. Jeg respekterte moren din.

(Nei, det gjorde du ikke.) Men Amor sier det ikke høyt. Hun har stivnet baki bilen, som omsider sakker farten. Ockie må parkere et lite stykke nede i oppkjørselen, for det er så mange andre biler foran huset, for det meste ukjente biler, hva gjør de her? Folk og hendelser blir allerede dratt mot det Ma-formede hullet i hjertet av en indre kraft. Idet hun klyver ut og lukker døra med et dunk, ser Amor særlig én bil, en lang, svart én, og verden blir enda tyngre. Hvem er sjåføren i den bilen, hvorfor står han parkert utenfor hjemmet mitt?

Jeg ba de jødiske folkene vente med å ta henne med seg, meddeler tante Marina. Så du kan ta farvel med moren din.

Først forstår ikke Amor noe. Knas knas knas sier grusen. Gjennom vinduene kan hun se det vrimle i salongen, en tykk tåke av folk, og midt i den sitter far, krumbøyd i en stol. Han gråter, tenker hun, så slår det henne i stedet, Nei, han ber. Gråter eller ber, det er vanskelig å skjelne det ene fra det andre hos Pa for tiden.

Så skjønner hun og tenker, Jeg kan ikke gå inn. Sjåføren i den mørke bilen venter for at jeg skal kunne ta farvel med mor, og jeg kan ikke gå inn døra. Hvis jeg går inn døra, vil det være sant, og livet mitt vil aldri bli det samme. Derfor drøyer hun utenfor, mens Marina klikk-klakker i forveien med viktig mine og posen full av ingredienser og Ockie på subbende slep, så slipper hun kofferten på trappa og farer rundt huset, forbi lynavlederen og gassbeholderne i betongnisjen i veggen og over terrassen på baksiden hvor schæferen Tojo ligger og sover i solen med de lilla ballene synlige mellom bena, over plenen, forbi fuglebadet og kapoktreet, forbi stallbygningene og arbeidernes hytter bakenfor, springer mot kollen.

Hvor er hun? Hun var like bak oss.

Marina kan ikke skjønne hvor den fordømte dustejenta har gjort av seg.

Ya, bekrefter Ockie, og ivrig etter å bidra gjentar han det. Ya!

Ah, hun kommer nok tilbake. Marina er ikke i humør til å dulle mer. La nå disse folkene ta med seg den stakkars dama. Ungen fortjener ikke denne sjansen.

De to siste timene har sjåføren i den lange bilen, Mervyn Glass, sittet på kjøkkenet iført kipaen sin, og ventet på ordre fra den sjefete dama, søsteren til den etterlatte, som nå ber ham komme seg av sted. Dette er en særdeles vanskelig familie, han klarer ikke å skjønne hva som foregår, men later ikke til å ha noe imot det. Å vente i ærbødig taushet er en del av jobben, og han har utviklet en evne til å simulere dyp ro uten å kjenne et snev av den. I sitt indre er Mervyn Glass en frenetisk mann.

Nå spretter han opp. Han og hjelperen går i gang med å fjerne den dødes jordiske levninger fra soverommet ovenpå. Dette innebærer en båre og en likpose og en siste utgytelse av smerte fra ektefellen, som griper etter sin døde kone og trygler henne om ikke å dra, som om hun dro av egen fri vilje og kunne overtales til å ombestemme seg. Dette er heller ikke uvanlig, noe Mervyn vil fortelle deg hvis du spør. Han har sett det hele mange ganger før, inkludert den merkelige kraften et lik har, hvordan det trekker folk til seg. Allerede i morgen vil dette ha forandret seg, kroppen vil for lengst være borte og dens permanente fravær skjult av planer, forberedelser, minner og tid. Ja, allerede da. Forsvinningen begynner øyeblikkelig, og i en viss forstand slutter den aldri.

Men enn så lenge finnes kroppen, den kjøttfulle kjensgjerningen, tingen som minner alle, selv de som ikke likte den døde kvinnen, og det finnes alltid noen av dem, om at også de en dag skal ligge der, akkurat som henne, tømt for alt, kun en form, ute av stand til å se på seg selv engang. Og tankene viker unna sitt eget fravær, klarer ikke å tenke seg at de ikke skal tenke, det aller kaldeste tomrommet.

Heldigvis er hun ikke tung, sykdommen hulet henne ut, og det er enkelt å få henne ned trappa og rundt det utfordrende hjørnet i bunnen og bortover korridoren til kjøkkenet. Ut bakdøra, beordrer den sjefete søsteren dem, langs sideveggen, ikke bær det forbi gjestene. Hvis de besøkende oppfatter den siste avreisen, er det bare via lyden av den lange bilen som starter opp utenfor, motorduren en svinnende vibrasjon i luften.

Så er Rachel borte, virkelig borte. Hun kom hit som svanger brud for tjue år siden og har ikke reist sin vei siden, men hun vil aldri spasere inn døra igjen.

På likhuset, jeg mener i huset, har en viss uuttalt frykt avtatt, selv om folk ikke vet hvorfor og den knapt er blitt nevnt med et ord. Mesteparten av tiden er det faktisk ord som avleder frykten, Vil du ha en kopp te til? Vil du prøve en av kavringene mine?

Det er Marina som snakker, selvfølgelig, hun er god til å helle oljeglatte fraser på opprørte dyp som truer med å renne over. Mens hun tvinner på halskjedet.

Nei, jeg er ikke sulten.

Og det er Manie, den langt yngre broren, som i hennes øyne ser ut som en ugle, en ugleunge hun en gang fant og beholdt som barn.

Hør på meg nå, drikk litt te i hvert fall. Du er dehydrert av all gråtingen.

Å værsåsnill værsåsnill værsåsnill, sier han med en heftighet som låter som sinne, men han snakker kanskje ikke til henne.

Hva hendte med den ugla? Et eller annet fælt, mener hun å huske, men hun klarer ikke helt å sette fingeren på hva det var.

Jeg skal aldri drikke te igjen, sier han.

Å, nei, sier hun irritert, ikke si sånt tull.

Hun skjønner ikke hvorfor han takler konas død så dårlig, dama har holdt på å dø i et halvt år nå, han har hatt en evighet på å forberede seg til denne dagen. Men Manie er i ferd med å rakne som sømmen i genseren sin, hun har lagt merke til at han napper i tråden.

Slutt med det, sier hun. Ta den av, så reparerer jeg den.

Han adlyder stumt. Hun tar den med seg og går på jakt etter nål og tråd. Hvis Rachel holder seg med sånt noe. Holdt seg. Den mentale rettelsen er tilfredsstillende, som et stivt ledd som knepper på plass. Rachel vil alltid stå i fortid nå.

Manie skjelver uten genseren på, selv om vårdagen er varm. Kommer han noensinne til å tine igjen? Mens hun var i live, trengte han aldri Rachel så intenst som han gjør akkurat nå, og fraværet hennes er som en stålhard kulde lengst inne. Hun visste hvordan hun skulle nå den innerste delen av meg, stakk de små knivene sine helt inn. Klarte ikke å skille mellom hat og kjærlighet, så nært stod vi hverandre. To trær tvunnet sammen, røtter sammenvokst som skjebnen. Hvem ville ikke hatt lyst til å flykte? Men bare Gud kan dømme meg, det er bare Han som vet! Tilgi meg, Gud, jeg mener Rachel, mitt kjød er svakere enn de flestes.

Gråter igjen. Marina betrakter ham fra den andre siden av rommet. Hun fant faktisk sysaker i en skuff, og har plassert seg i et hjørne hvor hun kan observere trafikken i huset, mens hun er til hjelp i all offentlighet. Syr og baker, hun er nevenyttig. Men blir ikke desto mindre så distrahert ved synet av sin mann som feier forbi med en ny drink, at hun stikker seg i fingeren.

Og kommer akkurat da på, ut av det blå, hva som hendte med ugla. Ai, så synd. De hvite fjærene klumpete av blod.

Du, jeg holder øye med deg, roper hun etter Ockie.

Men han har vandret videre med brandysmak i barten og tenker inni seg, Hold kjeft, hvem tror du at du er? For øyeblikket har han glemt hvorfor han er her, og sier til en mann i salongen, Hygger du deg?

Hva? sier mannen.

Men Ockie har tatt seg i det og står og vipper på hælen. Du vet, forholdene tatt i betraktning, sier han.

Mannen han snakker til, er praktikantprest i Den nederlandske reformerte kirke. Høy og nervøs, med fremtredende adamseple, har denne praktikantpresten i løpet av det siste året, uten noens vitende, nesten helt mistet troen. Han synes han snubler rundt i en tornefull villmark og smiler følgelig mye. Idet Ockie henvender seg til ham, smiler han for seg selv mens han grubler over nettopp dette spørsmålet, ikke å tro på noe noensinne igjen, og skvetter skyldbevisst når han blir tilsnakket.

Amor kan se dem, onkel og den tvilende Herrens tjener, gjennom glasskyvedørene i salongen. Fra toppen av kollen kan hun se hele fasaden, alle vinduene på rad og rekke, noe som er grunnen til at hun liker å sitte her, selv om hun ikke har lov til å gjøre det alene. Det har aldri vært så fullt der nede i første etasje, en mengde menneskeskikkelser som beveger seg rundt som lekemennesker i et lekehus. Men oppmerksomheten hennes er ikke rettet mot dem. Hun ser bare på ett vindu, i andre etasje, det tredje fra venstre, og tenker, Hun er der inne. Hvis jeg bare går ned bakken og opp trappene, kommer hun til å være på rommet sitt og vente på meg. Som alltid.

Og hun kan se noen som beveger seg rundt der inne. En kvinneskikkelse som svinser rundt. Hvis hun lukker øynene halvveis, kan Amor forestille seg at det virkelig er moren hennes, med sterk og sunn kropp igjen, som rydder vekk medisinene ved senga. Trengs ikke lenger. Ma er frisk igjen, tiden er skrudd tilbake, verden er gjenopprettet. Så lett som bare det.

Men hun vet at hun bare later som, og at personen i rommet ikke er Ma. Det er Salome, selvfølgelig, som alltid har vært her på gården, eller sånn kjennes det i hvert fall. Bestefar omtalte henne bestandig slik; Å, Salome, hun fulgte med eiendommen.

Stans et øyeblikk og følg med idet hun tar av sengetøyet. En robust, firskåren kvinne iført en brukt kjole, som Ma ga henne for mange år siden. Et skaut knyttet over håret. Hun er barføtt, og fotsålene hennes er sprukne og skitne. Også hendene hennes har merker, risp og arr fra utallige kollisjoner. Etter sigende samme alder som Ma, førti, men hun ser eldre ut. Vanskelig å sette et nøyaktig tall på henne. Ansiktet hennes avslører ikke stort, hun bærer livet som en maske, som et utskåret bilde.

Men visse ting vet man fordi man så dem med egne øyne. På samme uanfektede måte som Salome feier og rengjør huset og vasker klærne til menneskene som bor der, pleiet hun Ma i den siste fasen av sykdommen, kledde på og kledde av henne, hjalp henne å vaske seg med en bøtte varmtvann og en klut, hjalp henne på do, ja da, tørket til og med ræva hennes når hun brukte bekkenet, tørket bort blod og dritt og puss og piss, alt det som menneskene i hennes egen familie ikke ville gjøre, altfor skittent eller for intimt, La Salome gjøre det, det er det hun får betalt for, ikke sant? Hun var hos Ma da hun døde, rett ved senga, men ingen later til å se henne, hun er visst usynlig. Og alt hva Salome måtte føle, er også usynlig. Hun har fått beskjed, Rydd opp her, vask sengetøyet, og hun adlyder, hun rydder opp, hun vasker sengetøyet.

Men Amor kan se henne gjennom vinduet, så hun er ikke usynlig likevel. Tenker på et minne, uforståelig til nå, om en ettermiddag for to uker siden i det samme rommet, med Ma og Pa. De glemte at jeg var der, i kroken. De så meg ikke, for dem var jeg som en svart kvinne.

(Lover du, Manie?

Holder ham fast med krafsende skjeletthender som i en skrekkfilm.

Ya, jeg skal gjøre det.

For jeg vil så gjerne at hun skal få noe. Etter alt hun har gjort.

Det skjønner jeg, sier han.

Lov meg at du kommer til å gjøre det. Si det høyt.

Det lover jeg, sier Pa halvkvalt.)

Hun ser fortsatt for seg bildet, foreldrene filtret inn i hverandre som Jesus og hans mor, et grusomt virvar av klamring og gråt. Lyden befinner seg et annet sted, høyere oppe og adskilt, ordene når henne ikke før nå. Men endelig skjønner hun hvem de snakket om. Selvfølgelig. Opplagt. Hah.

Hun sitter på det stedet hun liker, mellom kampesteinene, ved foten av det forkullede treet. Der jeg stod da lynet slo ned, da jeg nesten døde. Bang, hvit ild som deiset ned fra himmelen. Som om Gud pekte på deg, sier Pa, men hvordan kan han vite noe, han var ikke her da det skjedde. Herrens vrede er som en hevnende flamme. Men jeg brant ikke opp, som treet. Unntatt føttene mine.

To måneder på sykehus, for å bli bra. Fotsålene er fortsatt ømme, og den ene lilletåen mangler. Hun tar på den nå, pirker på arret. Én dag, sier hun høyt. Én dag skal jeg. Men tanken avbrytes midtveis, og hva hun en dag skal gjøre, blir hengende i luften.

Det som skjer nå, er at noen andre klatrer opp skråningen fra den andre siden. En menneskeskikkelse nærmer seg, fylles langsomt ut, ifører seg alder og kjønn og rase, som om det var klesplagg, helt til hun ser en svart gutt, også han tretten år, kledt i fillete kortbukse og T-skjorte, med hullete tennissko på føttene.

Svetten klistrer stoff til hud. Løsne det med fingrene.

Hei, Lukas, sier hun.

Hvordangåre, Amor.

Først er det nødvendig å slå i bakken med en kjepp. Så setter han seg på en stein. Lett å snakke med hverandre. Ikke første gang de har møttes her oppe. Ennå barn, i ferd med å ikke lenger være barn.

Jeg er lei for det med mammaen din, sier han.

Hun gråter nesten igjen, men gjør det ikke. Det er greit når han sier det, for faren til Lukas døde også, i en gullgruve i nærheten av Johannesburg da han var liten. Noe binder dem sammen. Det hun nettopp husket, renner over, hun vil fortelle ham det.

Nå er det ditt, huset, sier hun.

Han ser på henne, forstår ikke.

Moren min ba faren min gi det til moren din. En kristen holder alltid ord.

Han kikker ned på den andre siden av skråningen, der han bor i det skjeve, lille huset. Lombard-huset. Det er det alle kaller det, selv om gamle fru Lombard døde for lenge siden, før bestefaren til Amor kjøpte det for å hindre at den indiske familien skulle flytte inn, og lot Salome bo der i stedet. Noen navn fester seg, andre ikke.

Huset vårt?

Nå blir det deres.

Han blunker, fortsatt forvirret. Det har alltid vært huset hans. Han ble født der, han sover der, hva er det den hvite jenta snakker om? Han blir lei, spytter og reiser seg. Hun blir oppmerksom på hvor lange og sterke bena hans er blitt, de strie hårene som vokser på lårene. Hun kan lukte ham også, stanken av svette. Alt dette er nytt, eller kanskje oppmerksomheten er ny, og hun er allerede flau, selv før hun blir vár at han ser på henne.

Hva? sier hun, krøller seg sammen, med armene om knærne.

Ikkeno.

Han hopper bort til steinen hennes, huker seg ned ved siden av henne. Den bare leggen hans er nær hennes, hun kan kjenne varmen og kriblingen, hun rykker kneet til seg.

Æsj, sier hun. Du trenger en vask.

Han reiser seg fort og spretter tilbake til den andre steinen. Nå er hun lei for at hun jagde ham vekk, men vet ikke hva hun skal si. Han plukker opp kjeppen og slår løs igjen.

Okei, sier han.

OK.

Han går ned bakken igjen den samme veien han kom opp, slår etter de hvite gresstuppene med kjeppen, stikker den inn i termittuer. Lar verden få merke at han er her.

Hun følger ham med blikket til han forsvinner, føler seg lettere nå fordi den store, svarte bilen er borte og den store svartheten som lå over henne, også er borte. Så rusler hun ned på den andre siden av kollen, stanser hist og her for å se på en stein eller et blad, til sitt eget hus, eller det huset hun tenker på som sitt eget. Da hun kommer inn bakdøra, har det gått hundre og trettitre minutter og tjueto sekunder siden hun løp sin vei. Fire biler, inkludert den lange, mørke har dratt, én ny har ankommet. Telefonen har ringt atten ganger, dørklokka to, den ene gangen fordi noen har sendt blomster som utrolig nok dukker opp helt her ute. Det er blitt drukket tjueto kopper te, seks krus kaffe, tre glass kaldt mineralvann og seks brandy-og-cola. De tre toalettene i første etasje, som ikke er vant til slik trafikk, har samlet sett blitt spylt ned tjuesyv ganger og ført bort ni komma åtte liter urin, fem komma to liter dritt, en magefull oppgulpet mat og fem milliliter sæd. Tallene fortsetter i det uendelige, men hva hjelper vel matematikken? I ethvert menneskeliv er det i grunnen bare én av alt.

Idet hun lister seg inn på kjøkkenet, kan hun høre fjerne stemmer, selv om denne delen av huset er stille. Hun klyver opp trappene til annen etasje. Setter kursen bortover gangen til rommet sitt. På veien må hun forbi døra til rommet til Ma, som nå er tomt, Salome har gått for å vaske sengetøyet, og selv om hun vet at det som ikke hendte, ikke hendte her, må hun, er hun nødt til, å gå inn.

En liten jente som ser på morens saker. Hun kan alt utenat, hvor mange skritt det er fra døra til senga, hvor bryteren til lampa sitter, det virvlende, oransje mønsteret på gulvteppet, som opptakten til en hodepine, osv., osv. I øyekroken mener hun å se Mas ansikt komme til syne i speilet, men da hun vender blikket dit bort, er det vekk. I stedet kan hun lukte moren, eller en blanding av lukter hun oppfatter som moren, men som egentlig er spor av nylige hendelser som innebar oppkast, røkelse, blod, medisin, parfyme og et underliggende snev av mørke, kanskje lukten av selve sykdommen. Utsondret av veggene, svevende i luften.

Hun er ikke her.

Ordene kommer fra Astrid, søsteren hennes, som har fått øye på henne og fulgt etter.

De tok henne med seg.

Jeg vet det. Jeg så det.

Sengetøyet er tatt av og den bare madrassen merket av noe ubestemmelig. De ser begge på dette intense, mørke omrisset som om det var kartet over et nytt kontinent, fascinerende og skrekkinnjagende.

Jeg var hos henne da hun døde, sier Astrid omsider, stemmen skjelver fordi hun ytrer en usannhet. Hun var ikke hos moren da hun døde. Hun var bak stallen og pratet med Dean de Wet, gutten fra Rustenburg som kommer og hjelper til å måke stallen noen ganger. Faren til Dean døde for et par år siden, og han har gitt Astrid råd mens morens har ligget på dødsleiet. Han er en enkel, ærlig gutt, og hun liker oppmerksomheten hans, en del av en større mannlig bevissthet hun er blitt mottagelig for i det siste. Så de eneste som var hos Rachel Swart da hennes tid var inne, var mannen hennes, også kjent som Pa eller Manie, og den svarte hushjelpen, hva er det nå hun heter, Salome, som naturligvis ikke teller.

Jeg burde ha vært der. Det tenker Astrid. At hun stod og flørtet med Dean i stedet, øker bare skyldfølelsen. Hun tror, feilaktig, at lillesøsteren kjenner sannheten om henne. Ikke bare denne sannheten, men andre også. For eksempel at hun kastet opp lunsjen for en halvtime siden, noe hun jevnlig gjør for å holde seg slank. Hun er henfallen til paranoid frykt som denne, mistenker iblant at folk rundt henne kan lese tankene hennes i smug, eller at livet er en utstudert forestilling der alle andre spiller roller og hun er den eneste som ikke gjør det. Astrid er en person som er fylt av frykt. Hun er blant annet redd for mørket, fattigdom, tordenvær, å legge på seg, jordskjelv, flodbølger, krokodiller, de svarte, fremtiden, at samfunnets ryddige strukturer skal gå i oppløsning. Å ikke være elsket. Å aldri ha vært det.

Men nå gråter Amor igjen fordi Astrid sa det ordet som om det var et faktum, og det er det ikke, det er det ikke, selv om huset er fullt av folk som ikke burde være der, vanligvis ikke er der, eller ikke samtidig.

Vi burde gjøre oss klare, sier Astrid utålmodig. Du må få av deg den uniformen.

Gjøre oss klare til hva da?

Astrid har ikke noe svar, og det irriterer henne.

Hvor ble det av deg? Vi lette etter deg alle sammen.

Jeg gikk opp på kollen.

Du vet at du ikke får lov til å gå opp dit alene. Og hva driver du med her inne? På soverommet hennes?

Jeg bare så.

Så på hva da?

Jeg vet ikke.

Det er sant, hun vet ikke, hun bare ser, det er alt.

Gå og skift, beordrer Astrid henne, prøver ut voksenstemmen, nå som en stilling er blitt ledig.

Du kan ikke sjefe over meg, sier Amor, men går, bare for å unnslippe Astrid, som i det øyeblikket hun er alene i rommet, plukker opp et armbånd hun har oppdaget på nattbordet, en pen, liten krans av blå og hvite perler. Hun har sett moren bruke det, hun har prøvd det før. Nå trer hun det på håndleddet igjen, kjenner det ømt ta pulsen hennes. Hun kommer til at det alltid har tilhørt henne.

Jeg er ikke vakker. Slik tenker Amor, ikke for første gang, når hun ser seg selv i speilet bak skapdøra. Hun står i undertøyet, som innbefatter en liten, nyss anskaffet bh, fornemmelsen av knoppende kropp er fortsatt ny og urovekkende. Hoftene er blitt bredere, og utvidelsen virker tung, synes hun, overdreven, obskøn. Hun misliker magen og lårene og måten skuldrene henger på. Hun misliker hele kroppen sin, som mange av dere gjør, men med en spesiell ungdommelig intensitet, og den later til å være mer til stede i dag enn ellers, tettere og hissigere til stede.

I slike øyeblikk med indre fortetning blir luften rundt henne ladet med klarsyn. Det har hendt et par ganger i det siste at hun har visst det på forhånd, bare brøkdelen av et sekund før, at et bilde kommer til å falle ned fra veggen, et vindu kommer til å fly opp, en blyant kommer til å trille bortover pulten. I dag ser hun forbi speilbildet sitt og føler seg viss på at et svartsvidd skilpaddeskall som ligger på nattbordet, kommer til å sveve opp i luften. Hun ser det løfte seg. Som om hun bærer det med blikket, ser hun det rolig bevege seg midt ut i rommet. Så lar hun det falle, eller kaster det kanskje, for det braser i gulvet med en viss kraft og sprekker.

Skilpaddeskallet er, eller var, en av de få gjenstandene hun har samlet, alle funnet på høysletta der ute. En pussig formet stein, et knøttlite mangusterkranium, en lang, hvit fjær. Ellers er rommet tomt for de vanlige tegnene og ledetrådene, det inneholder bare enkeltsenga med dyna, nattbordet og lampa, skapet og kommoden, plankegulvet uten teppe eller belegg. Også veggene er nakne. Når jenta selv er borte, er rommet som et blankt ark, nesten uten merker eller ledetråder som kan si noe om henne, noe som kanskje sier noe om henne.

Hun har en bit av skilpaddeskallet i hånden da hun går ned trappa litt senere. Folk vandrer fortsatt rundt, hun holder blikket festet rett fremfor seg og går mot farens skikkelse, der den fortsatt sitter sammensunken i stolen.

Hvor var du? sier Pa. Vi var så bekymret.

Jeg var oppe på kollen.

Amor. Du vet at du ikke får lov til å være der alene. Hvorfor går du alltid tilbake dit?

Jeg ville ikke se henne. Jeg stakk av.

Hva er det du har i hånden?

Hun gir fra seg den knudrete skjellbiten, klarer ikke helt i sin fortumlede tilstand å huske hva det er eller hvor det kommer fra. Det ser ut som en diger, gammel tånegl, så ekkelt, æsj. Noe hun har funnet der ute. Tar bestandig med seg rusk og rask fra naturens verden inn. Han kaster den nesten fra seg, men impulsen svinner og han blir sittende og holde den slik hun gjorde, slapt.

Kom hit.

Nå fylles han av en stor ømhet for henne, både ektefølt og tillært. Så forsvarsløs, en enkel sjel. Barnet mitt, lille barnet mitt. Trekker henne inntil seg, og plutselig smelter de begge inn i et lignende øyeblikk syv år tilbake, i det blendende øyeblikket like etter lynnedslaget, det drømske, halvvåkne kjølvannet av ulykken. Bærende på Amor ned fra kollen. Redd henne. Redd henne, Herre, og jeg skal være din for evig. For Manie var det som da Moses steg ned fra berget, det var den ettermiddagen Den hellige ånd rørte ved ham og livet endret seg. Amor husker det annerledes, som dunsten av svidd kjøtt i luften, som braaivleis, stanken av offer i verdens midte.

Kollen. Lukas. Samtalen. Det er det hun kom ned for å si, og hun skyver seg ut av skjorta hans og lukten av svette og sorg og Brut deodorant som hun er blitt most inn i.

Du holder løftet ditt, sier hun. Uklart for dem begge om det er en påstand eller et spørsmål.

Hvilket løfte?

Det vet du. Det Ma ba deg gjøre.

Pa er utslitt, nesten kornete, snart kan all sanden komme til å renne ut av ham. Ya, sier han svevende, hvis jeg lovte det, skal jeg gjøre det.

Gjør du det?

Jeg sa jeg skal gjøre det. Han tar et lommetørkle opp av jakkelomma og snyter seg, titter ned i lommetørkleet for å se hva han har frembragt. Legger det vekk igjen. Hva snakker vi egentlig om? sier han.

(Salomes hus.) Men Amor går også tom for krefter og synker sammen mot brystet hans igjen. Da hun begynner å snakke, hører han ikke hva hun sier.

Hva sa du?

Jeg vil ikke tilbake til internatet. Jeg hater det.

Han tenker seg om. Du behøver ikke dra tilbake, sier han. Det var bare midlertidig, mens Ma … mens Ma var syk.

Så jeg skal ikke tilbake dit?

Nei.

Aldri mer?

Aldri mer. Jeg lover.

Nå kjennes det som om hun har sunket og blitt borte, som om hun er i en varm, stille, underjordisk grotte. Ustadig er hjertet. Ettermiddagen smalner inn mot sin lange, gule ende. Moren min døde i morges. Snart vil det være i morgen.

Manie blir lei klengingen hennes og må kvele en upassende trang til å dytte henne vekk. Han har alltid, uten håndfast grunnlag, bekymret seg for om Amor virkelig er hans barn. Den sistefødte, ikke planlagt, unnfanget i den vanskeligste perioden av ekteskapet, den midterste delen da han og kona begynte å sove på hvert sitt rom. Ikke mye kjærlighet i luften, og likevel var det da Amor kom til verden.

Men uansett hvor hun kommer fra, er hun utvilsomt en del av Guds plan. Hun var jo redskapet i omvendelsen hans, da Herren nesten tok henne fra dem, og Manie endelig åpnet seg for Den hellige ånd. Det var like etterpå, i et øyeblikks inderlig bønn, at han hadde forstått hva han måtte gjøre for å rense seg. Han, Herman Albertus Swart, måtte bekjenne sine svakheter for kona og be henne om tilgivelse, og dermed hadde han fortalt Rachel om alt, inkludert gamblingen og de prostituerte, han hadde utlevert seg selv uten omsvøp, men i stedet for å lysne, hadde ekteskapet blitt mørkere, i stedet for å tilgi ham, hadde hun fordømt ham og ment at han kom til kort, i stedet for å følge ham inn i lysets dal, hadde hun gått i den andre retningen, tilbake til sine egne. Herrens veier er evig uransakelige!

Han snur seg i stolen og tar Amors ansikt i hendene, vender det opp mot seg, ser på trekkene hennes, leter etter et tegn som bare kan stamme fra hans kropp, hans celler. Ikke første gang han har gjort det. Hun stirrer skremt tilbake med sine mørke konstellasjoner.

Han er kanskje i ferd med å si noe til henne, men blir forhindret, heldigvis, da Simmers gjør sin entré. Den gode presten har vært her med bønner og råd til et viktig medlem av menigheten det meste av dagen. I årene med søken og leting etter at Manie ble streifet av Guds ild og omsider vendte seg mot sannheten, har Alwyn Simmers vært hans veileder og hans hyrde. Hans kirkes strenge regler er bjelkene og stagene som holder meg oppreist.

Jeg er redd jeg er nødt til å dra, sier presten. Men jeg kommer tilbake i morgen.

Han oppfatter Manie som en sammensatt tåke, for presten er i ferd med å miste synet, øynene er skjult bak tykke, mørke brilleglass, og han trenger noen å støtte seg på overalt hvor han går. Altså bokstavelig talt; Jesus er bare en metafor i denne sammenhengen. Derav praktikantprestens tilstedeværelse, han som har forlagt troen og nå prøver å buksere presten på plass så samtalen går i riktig retning.

Endelig har Manie en grunn til å sette datteren til side, forsiktig som om hun var et skjørt møbel, og glemmer henne øyeblikkelig. Jeg skal følge deg ut til bilen, sier han. Idet han sakte leder de to mennene mot utgangsdøra, passerer han et innrammet fotografi av seg selv på skjenken, tatt for tjue år siden på Scaly City, reptilparken hans, like etter at den åpnet. Håvet inn fra første stund, du kan se det på det brede gliset til den unge mannen på bildet. Manie som tjuesyvåring. Regnet som et godt parti i sin tid. Artig type, spilte alltid bajas, kjekk også, ta en titt på bildet hvis du tviler. Lang, myk dårelokk, et bredt og frekt glis. Litt lømmel. En rasende, dødelig slange i hver hånd, svart mamba i den venstre, grønn mamba i den høyre, skinner av ungdomskraft og sunnhet og visshet i rammen. Mørke briller, selvfølgelig, med stor, blank innfatning, rause kobberfargede koteletter i samme nyanse som det struttende håret på brystkassa. Fruktbar, frittgående, alle ville ha en bit av ham, ikke rart Rachel ga avkall på alt for hans skyld. Og endret mening da han også endret seg.

Utenfor famler presten Manie inntil seg, en stakkåndet, men mandig omfavnelse. Hent styrke hos Kristus, sier han inn i øret hans. En meningsløs uttalelse, hvis du tenker nærmere etter, men Manie sier at det skal han gjøre, han skal hente styrke hos Kristus. Det har han allerede gjort i lang tid. Du kommer tilbake i morgen? sier han engstelig, usikker på om Kristus alene vil strekke til, og presten lover det.

Så kjører de vekk fra våningshuset, eller det vil si, praktikantpresten sitter bak rattet, den eldre mannen ved siden av. De sier ingenting på den humpete veien mot porten, selv om adamseplet hos sjåføren hopper opp og ned lik duppen på et fiskesnøre, som om det er noe han vil si.

Først da de er forbi porten og har svingt ut på den asfalterte veien, livner Alwyn Simmers til.

En fabelaktig familie, kommenterer han. Og den mannen kommer ikke til å knekke.

Sjåføren lytter og smiler misunnelig for seg selv. Å ikke knekke! Er en slik visshet mulig? Ikke for meg. Ikke i kveld. Selv å tro at han kan holde seg på veien, med så glatte hender, er å tro for mye.

Den gamle presten er en storvokst, bløt mann, med en bølgende sideskill av krusete, brunt hår. Det er mye ved ham som har et skrukkete preg, for hans søster Laetitia, som steller for ham hjemme, er ingen kløpper med strykejernet. Og huden på hendene og halsen og i ansiktet, på alt som er synlig, er løs og rynkete, og man har virkelig ingen trang til å se resten, under klærne.

Han er fra naturens side tung, men han er særlig sendrektig denne ettermiddagen fordi dødsfallet til Rachel, en kvinne som møtte ham med hevet hånd fra første stund, ja, en steil, hovmodig kvinne som holdt sitt ansikt vendt bort fra Herren, har bragt ham nærmere noe han inderlig ønsker seg. Ikke for sin egen del, nei, selvfølgelig ikke! Kun for kirkens del, og for å fremme Guds rike. Jeg er bare et redskap. Men redskapet kan fornemme at banen endelig er klar, og at han kanskje snart kan skaffe seg en attraktiv tomt.

Hent meg klokken fire i morgen, konkluderer han.

Skal vi tilbake til … til disse menneskene?

Ya, vi skal vende tilbake til Swart-familien. Min oppgave hos dem er ennå ikke fullført.

Innen solen går ned, spesielt fargesprakende her ute, har alle de besøkende dratt, og bare familien er igjen. Onkel Ockie krenger nå en smule til høyre, muligens tynget av det skjeve smilet, som bare holdes oppe i den ene enden. Han og Pa sitter i salongen og ser på nyhetene på tv, som bringer dårlig nytt fra hele landet. En festemine i Johannesburg, soldater i townshipene. Nå og da bryter Pa sammen og hulker en stund, som om han blir beveget av tilstandene i Sør-Afrika. Ockie bare slurper og smiler.

På kjøkkenet overvåker Marina den svarte hushjelpen, som har en stabel tallerkener og kopper å vaske. Sånn som hun sleper seg rundt, så tung og sen, skulle en tro at det var hun som hadde mistet et familiemedlem. Utilgivelig å være lat på en viktig dag som denne, hun må dyttes rundt som en kampestein, det er utmattende å gi ordrer hele tiden. Ergerlig tar Marina en siste runde i huset på jakt etter rester. I spisestuen treffer hun på Amor, som hun ennå ikke har hatt sjansen til å skjelle ut. Hvor ble det av deg? spør hun, sintere enn hun ante, og tar seg selv i å klype niesen i overarmen, med et snev av oppriktig ondskap i neglene.

Au, sier Amor, men svarer ellers ikke, og Marina tramper videre opp til annen etasje med syrlig tilfredshet. Hun går inn på rommet til Rachel og nøler et øyeblikk før hun lukker vinduene og trekker for gardinene. Hun synes det ligger en antydning, en odør i luften. Utenfor er det natt.

Det er natt, samme natt, men senere, stjernene har flyttet seg. Månen er bare et neglebånd som kaster et svakt metallisk skjær over landskapet av knauser og åser, får det til å se nesten flytende ut, som et kvikksølvaktig hav. Nå og da strekes hovedveien opp i sakte film av frontlyktene på en bil med sin last av menneskeliv, på vei fra ett sted til et annet.

Huset er mørkt bortsett fra flombelysningen akter og forut, bit deg merke i de nautiske begrepene, som kaster lys over oppkjørselen og plenen, og en enslig lampe som står på inne i salongen. I de ymse rommene i første etasje er så å si alt livløst, bortsett fra et sporadisk, pilende insekt, eller er det en gnager, og møblenes ørsmå utvidelser og sammentrekninger. Tusle, tasle, knirk, knak.

Men ovenpå, i soverommene, er det noe som flakker. Madrassen til Pa er en gyngende flåte på et hav av urolige drømmer. Han har tatt en beroligende pille som dr. Raaff foreskrev, den holder hodet hans like under overflaten, der han ser bilder brytes i lyset fra oven. Hans kone er å finne i mange av dem, men forandret, litt bedugget. Et snev av en annen person i henne, en han ikke kjenner. Hvordan kan dette ha seg? skriker han til henne, Du er død. Det er en utilgivelig ting å si, Manie, informerer hun ham, Jeg er såret. Hjertet hans vris opp som en gammel skurefille. Unnskyld, unnskyld.

På den andre siden av veggen ved siden av ham, bare en utstrakt arm unna, bukter Astrid seg i søvne. Hun har nylig mistet jomfrudommen til en gutt hun møtte på skøytebanen, og sex strømmer gjennom henne som en gyllen vind. Hun har glemt smerten, selv om den er en del av stråleglansen rundt ansiktene til unge menn, med deres strittende skjeggstubber, og i denne drømmen spesielt rundt ansiktet til Dean de Wet, hvis munn er mer rosa enn den er i det våkne liv, og får det til å dirre innerst inne i henne, der nede hvor alt møtes.

På gjesterommet blunder og bråvåkner, blunder og bråvåkner tante Marina. Hun oppnår bare begynnelsen på en drøm, hvor hun er på piknik med P.W. Botha på et gammelt fort, og han mater henne med jordbær med tykke, hvite fingre, før hun vekkes av et spark. Hjemme i Menlo Park deler hun ikke seng med Ockie, som ligger og vrir seg ved siden av henne som en påkjørt stakkar i påvente av medisinsk hjelp. For en tanke, Marina, fy skam deg, men man kan ikke noe for hva man tenker, det er ikke annet enn menneskelig, og langt verre ting har streifet gjennom hodet ditt, gjett om det har. Ektemannens fot rører ved hennes, hun rykker til seg sin. Grusomt å vike unna det man en gang flyktig elsket, eller trodde at man, eller ville tro at man elsket. Men like fullt er lenket til resten av livet.

I den andre enden av lenken kaver Ockie som en dansende bjørn. Han drømmer ikke, ikke egentlig, med mindre grunnene han plasker rundt i er en slags drøm, men det er ingen ordentlig handling, det dreier seg bare om farger som stadig skifter. En boble stiger opp fra havbunnen, blir en utblåsning mot flanken til kona, som stivner til og spiler opp neseborene i protest.

Og i soverommet i enden av gangen ligger Amor søvnløs time etter time. Ikke uvanlig til henne å være, tro meg, hver kveld før hun slumrer inn, må tankene hennes bevege seg vekk fra punktet der kroppen hennes befinner seg, på ryggen i senga, og strekke seg ut for å røre ved visse gjenstander på spesielle steder, i en gitt rekkefølge. Først når hun har gjort dette, blir hun rolig nok til å gi slipp. Men i kveld virker det ikke, andre bilder fra dagen er for sterke, de trenger seg på, frøken Starkeys sammenbitte lepper, kjeppen til Lukas som treffer bakken, det ømme stedet på armen hvor tante kløp henne med slikt raseri i fingrene, sender sin dumpe smertepuls ut i universet, legg merke til meg, jeg er her, Amor Swart, 1986. Må morgendagen aldri komme.

 

Oversetter: Johanne Fronth-Nygren

 

Kjøp boken her

Relaterte artikler

Les et utdrag: «Patriot»

Les et utdrag: «Patriot»

Les et utdrag fra Aleksej Navalnyjs egen beretning om hans siste år tilbrakt i et av de mest brutale fengslene som...
Les et utdrag fra «Fri»

Les et utdrag fra «Fri»

Lea Ypis oppsiktsvekkende bok «Fri» har raskt blitt en internasjonal snakkis. Nå er den endelig ute i norsk...