Leseutdrag fra TIL PARADIS

Ny stor roman fra forfatteren av ET LITE LIV. Dette er en modig, storslått roman som strekker seg over tre århundrer og tre alternative versjoner av det amerikanske samfunnet. Romanen er lagt til et hus i Washington Square Park i 1893, 1993 og 2093, og er en fortelling om familie, elskere, sykdom, tap og drømmen om å finne paradis.

BOK I

WASHINGTON SQUARE

 

KAPITTEL 1

 

Han hadde fått det for vane å gå en tur i parken før middag: ti runder, noen kvelder så langsomt som han selv ønsket, andre kvelder i et friskt tempo, og så opp trappene i huset, til rommet sitt for å vaske hendene og rette på slipset, før han gikk ned igjen til bordet. Men da han var på vei ut i dag, sa den lille hushjelpen som ga ham hanskene: «Herr Bingham har bedt meg minne deg på at broren din og søsteren din kommer til middag i kveld», og han sa: «Ja, takk for påminnelsen, Jane», som om han faktisk hadde glemt det, og hun neiet så vidt og lukket døren etter ham.

Han måtte gå raskere enn han ville ha gjort om han hadde vært herre over sin egen tid, men han kjente seg vrang og gikk i stedet langsommere, og han lyttet til klikkene fra støvelhælene som gjallet besluttsomt over brolegningen i den kjølige luften. Dagen var snart over, og himmelen hadde fått den dype mørkelilla fargen han aldri kunne se uten å minnes, med et vondt stikk, den gangen han var blitt sendt bort på skole og hadde sett alt skyggelegges og gli over i svart, og silhuetten av trærne som gikk i oppløsning foran ham.

Vinteren var i anmarsj, og han hadde kun på seg den lette frakken, likevel fortsatte han bare, la armene stramt i kors over brystet og brettet opp frakkeslaget. Også etter at klokken hadde slått fem, bøyde han hodet og fortsatte ferden, og ikke før han hadde fullført sin femte runde, vendte han om med et sukk, og gikk nordover på en av stiene i retning av huset, og opp den pene steintrappen, og inn døren som åpnet seg for ham før han nådde toppen, og forbi butleren som allerede rakte ut en hånd for å ta imot hatten hans.

«I stuen, herr David.»

«Takk, Adams.»

Han ble stående utenfor stuedørene og dra hendene over håret, gjentatte ganger – en nervøs vane han hadde lagt seg til, på samme måte som han gjentatte ganger glattet over pannelokken når han leste eller tegnet, eller dro pekefingeren lett under nesen når han tenkte eller ventet på tur ved sjakkbrettet, og utallige andre tilsvarende vaner – før han sukket enda en gang og åpnet begge dørene samtidig, med en selvtillit og overbevisning han naturligvis ikke var i besittelse av. De kikket bort på ham hele gruppen, men passivt, verken glad for eller skuffet over å se ham. Han var en stol, en klokke, et sjal drapert over en sofabenk, noe øynene hadde registrert så mange ganger før at de nå bare gled forbi, en forekomst så kjent at den var innarbeidet før teppet gikk opp.

«Sent ute igjen», sa John før han selv rakk å si noe, men stemmen var mild, og det lot ikke til at han var i det bebreidende hjørnet, men det kunne man aldri vite helt sikkert med John.

«John», sa han og ignorerte brorens kommentar, bare tok ham i hånden, og tok deretter Peter, mannen hans, i hånden. «Eden», sa han så – og kysset først søsteren på høyre kinn og deretter Eliza, kona hennes – «hvor er bestefar?»

«I vinkjelleren.»

«Ah.»

Så sto de der et øyeblikk uten å si noe, og et kort sekund kjente David på den gamle forlegenheten som han så ofte hadde fornemmet når det bare var de tre, søsknene Bingham, at de ikke hadde noe å si til hverandre – eller snarere, at de ikke visste hvordan de skulle si noe – hadde det ikke vært for bestefarens tilstedeværelse; som om det som gjorde dem virkelige for hverandre ikke var slektskapet deres eller historien deres, men ham.

«Travel dag?» spurte John, og David kikket raskt bort på ham, men Johns hode var bøyd over pipen, og David var ikke sikker på hvordan spørsmålet var ment. Når han var i tvil, kunne han vanligvis tyde Johns egentlige motiver ved å granske Peters ansikt – Peter sa mindre, men var mer uttrykksfull, og David tenkte ofte at de to opererte som én kommunikasjonsenhet, og at Peter ved hjelp av blikk og kjever kastet lys over det John sa, mens John artikulerte meningen i de rynkede brynene, grimasene og korte smilene som trakk over Peters ansikt, men denne gangen var Peter uttrykksløs, like uttrykksløs som Johns stemme, og derfor til ingen nytte, og han var tvunget til å svare som om spørsmålet hadde vært stilt i all sin enkelhet, noe det kanskje også hadde.

«Ikke egentlig», sa han, og sannferdigheten i dette – det opplagte og udiskutable ved det – var så innlysende og absolutt at det nok en gang føltes som om rommet var blitt helt stille, og at til og med John skammet seg over å ha stilt et slikt spørsmål. Og så begynte David å gjøre det han noen ganger gjorde, og det var verre: Han prøvde å forklare seg, å sette ord på og beskrive hvordan dagene hans faktisk var. «Jeg leste …» Men så ble han heldigvis spart for ytterligere ydmykelse, for nå kom bestefaren inn i rommet, med en mørk flaske vin dekket av en musegrå filt av støv, og han holdt den opp i været og ropte i triumf – fant den! – til og med før han hadde sluttet seg helt til dem, og han sa til Adams at de skulle være spontane og dekantere den nå og drikke den til middagen. «Og se, i løpet av den tiden det tok meg å finne den fordømte flasken, dukket noe annet vidunderlig opp», sa han og smilte til David, før han snudde seg mot gruppen, slik at smilet hans omfattet dem alle, og ble til en invitasjon om å følge ham til spisebordet, og det gjorde de. Ved dette bordet skulle de nå innta sin sedvanlige månedlige søndagsmiddag, de seks, på sine sedvanlige plasser rundt det glinsende eikebordet – med bestefar i enden, David til høyre for ham, og Eliza til høyre for ham igjen, John til venstre for bestefar, og Peter til venstre for ham igjen, og med Eden i den andre enden – og her skulle de føre sin sedvanlige, mumlende, ubetydelige samtale: nytt om banken, nytt om Edens studier, nytt om barna, nytt om Peters og Elizas familier. Utenfor stormet og brant verden – tyskerne beveget seg stadig dypere inn i Afrika, franskmennene hakket seg fremdeles gjennom Indokina, og like i nærheten: de siste skremmende hendelsene i Koloniene, skytingen og hengingen og bankingen, ofringen, hendelser som var for fryktelige til at man kunne tenke på dem, samtidig som de foregikk like i nærheten – men ikke noe av dette, særlig ikke det nære, fikk lov til å trenge gjennom den skyen som omga bestefars middag, der alt var mykt, og det harde ble gjort føyelig, og til og med flyndren hadde blitt dampet med slik ekspertise at man bare kunne skuffe den opp med skjeen som ble holdt frem for en, og beina løsnet mot den myke sølvkanten. Likevel var det vanskelig, og stadig vanskeligere, ikke å la alt utenfor trenge inn, og over desserten, en syllabub med ingefærvin der fløten var pisket så lett som melkeskum, lurte David på om ikke de andre også tenkte på den dyrebare ingefærroten, som hadde blitt funnet og gravd frem i Koloniene, for deretter å bli fraktet til dem her i Fristaten og kjøpt av kokken for en durabel pengesum: Hvem var det som hadde blitt tvunget til å grave frem og høste disse røttene? Fra hvis hender var de vristet?

Etter middagen samlet de seg på nytt i stuen, og Matthew skjenket i kaffe og te til dem, og da Eliza plutselig spratt opp, rykket bestefar til, men bare litt, og hun sa: «Peter, jeg skulle jo vise deg det bildet i den boken, av den uvanlige havfuglen jeg nevnte for deg forrige måned, og som jeg har lovet meg selv ikke å glemme på nytt i kveld; er det greit, bestefar Bingham?» og bestefaren nikket og sa: «Selvfølgelig, barnet mitt», og Peter reiste seg, og så gikk de ut av rommet, arm i arm, og Eden skinte av stolthet over å ha en kone som var så følsom overfor sine omgivelser at hun visste når familien Bingham ønsket å være alene, og hvordan hun på elegant vis skulle fjerne seg fra deres selskap. Eliza var rødhåret og kraftig bygget, og da hun beveget seg gjennom stuen, skalv og klirret det i de små glassornamentene som prydet bordlampene, men på denne måten var hun lett og rask, og de hadde alle hatt anledning til å kjenne seg takknemlig overfor denne innsikten hun besatt.

Så skulle de altså ha den samtalen bestefaren allerede i januar, da året var nytt, hadde kunngjort at de skulle ha. Likevel hadde de ventet hver eneste måned, og hver eneste måned, etter hver eneste familiemiddag – og etter Uavhengighetsdagen og påsken og 1. mai, og deretter bestefars bursdag og alle de andre spesielle anledningene som gjorde at de kom sammen – så hadde de ikke, og hadde de ikke, og hadde de ikke hatt den, og nå hadde de kommet til den andre søndagen i oktober, og så skulle de altså ha den likevel. De andre skjønte også umiddelbart hva som foregikk, og det lot til at alle tok seg litt sammen – man satte fra seg tallerkener og tefat med halvspiste kjeks og halvfulle tekopper, føtter ble plassert på gulvet, og rygger ble rettet – bortsett fra bestefars, han bare lente seg enda lenger tilbake i stolen, slik at det knirket i setet under ham.

«Det har vært viktig for meg å oppdra dere tre på en ærlig måte», sa han, etter sin sedvanlige lille taushet. «Jeg vet at andre bestefedre ikke ville ha tatt det opp, kanskje ut ifra en slags fintfølelse, eller fordi de ønsker å slippe den uunngåelige krangelen og skuffelsen – for hva er vitsen, når krangelen like gjerne kan tas når man er borte, når man selv ikke trenger å ta del i den? Men jeg er ikke den typen bestefar for dere tre, og det har jeg heller aldri vært, og jeg tror det er best å snakke åpent med dere. Men …» – og her stoppet han opp og så skarpt på hver av dem etter tur – «det betyr ikke at jeg har tenkt å tolerere noen skuffelse nå: At jeg forteller dere om mine planer, betyr ikke at det står uklart for meg; dette er siste ord i saken, ikke en innledning. Jeg informerer dere, slik at det ikke skal oppstå noen misforståelser eller spekulasjoner – dere hører det fra meg, med deres egne ører, og trenger altså ikke å få det opplest fra et ark inne på Frances Holsons kontor når dere alle er kledd i svart.

Det burde ikke komme som noen overraskelse på dere at jeg har tenkt å dele eiendommen min rettferdig mellom dere tre. Dere har selvfølgelig deres personlige eiendeler og formuesgjenstander etter foreldrene deres, men jeg har også fordelt mine egne skatter mellom dere, ting jeg tror at dere eller barna deres vil sette pris på individuelt. Avsløringen av disse må vente til jeg ikke lenger er iblant dere. Penger er satt til side til eventuelle barn dere måtte få. Til barna dere allerede har, har jeg opprettet legater: Eden, det finnes et til både Wolf og Rosemary, John det finnes et til Timothy også. Og David, det er satt av tilsvarende beløp til dine eventuelle arvinger.

Bingham Brothers kommer fortsatt til å være underlagt sitt styre, og aksjene skal fordeles mellom dere tre. Alle beholder sin plass i styret. Hvis dere bestemmer dere for å selge aksjene, kommer straffegebyrene til å være høye, de andre søsknene skal ha forkjøpsrett og kan kjøpe aksjene til redusert pris, og et eventuelt salg må godkjennes av hele styret. Dette er noe jeg har snakket med dere om før. Ingenting av dette burde komme som noen overraskelse.»

Nå flyttet han litt på seg igjen, og det gjorde søsknene også, for de visste at det neste som skulle kunngjøres, var den faktiske gåten, og de visste, og de visste at bestefaren visste, at uansett hva han hadde bestemt seg for, kom det til å gjøre noen av dem ulykkelig – det var bare et spørsmål om hvem av dem.

«Eden», sa han, «du skal ha Frog’s Pond Way og leiligheten på Fifth Avenue. John, du skal ha Larkspur-eiendommen og huset i Newport.»

Og nå var det som om luften tetnet til og skimret, for alle innså hva dette betydde: at David kom til å arve huset på Washington Square.

«Og David», sa bestefaren langsomt, «du skal ha Washington Square. Og hytta i Hudson.»

Nå så han sliten ut, og han lente seg enda lenger tilbake i stolen, og det var som om han faktisk var utslitt, at det ikke var skuespill, og den lille tausheten varte og rakk. «Og det var det, dette er det jeg har besluttet», erklærte bestefaren. «Nå vil jeg at alle skal gi uttrykk for sin tilslutning.»

«Ja, bestefar», mumlet de alle, og så våknet David og la til: «Takk, bestefar», og John og Eden våknet også fra sine transer og takket ham.

«Bare hyggelig», sa bestefaren. «Men la oss håpe at det ennå er mange år til Eden kan rive min elskede tømmerkoie ved Frog’s Pond», og han smilte til henne, og hun klarte å smile tilbake.

Etter dette, og uten at noen av dem sa noe mer, var kvelden over. John ringte på Matthew og ba ham hente Peter og Eliza og gjøre klar hestedrosjene deres, og så tok de hverandre i hånden og kysset hverandre og tok farvel, og deretter gikk alle til døren, og søsknene hans og ektefellene deres iførte seg kapper og sjal og surret seg inn i skjerf, og vanligvis var dette en forunderlig bråkete og langtrukken affære, med forsinkede kommentarer om maten og kunngjøringer og sporadiske, glemte opplysninger om livet deres der ute, men nå var de tause og raske, og Peter og Eliza hadde lagt an et nøytralt og mildt og deltakende uttrykk, noe alle som giftet seg inn i Bingham-familien raskt lærte seg. Og så dro de, etter en siste runde med omfavnelser og farvel, som også inkluderte David, rent fysisk, om ikke i varme eller inderlighet.

Etter disse søndagsmiddagene hadde han og bestefaren det for vane å ta et glass portvin eller drikke litt mer te sammen oppe i bestefarens salong mens de diskuterte hvordan kvelden hadde forløpt – små kommentarer som bare så vidt grenset mot sladder, bestefarens ørlite mer giftige, ettersom det var hans privilegium og hans stil. Syntes ikke David at Peter hadde sett litt gusten ut? Hadde ikke Edens anatomiprofessor hørtes ulidelig ut? Men da inngangsdøren ble lukket denne kvelden, og de to nok en gang var alene i huset, sa bestefaren at han var trøtt, at det hadde vært en lang dag og at han skulle gå og legge seg.

«Selvfølgelig», hadde David svart, selv om ingen hadde bedt ham om tillatelse, for han ville også gjerne være alene og tenke gjennom det som hadde skjedd, og derfor kysset han bare bestefaren på kinnet, så ble han stående et øyeblikk i den gylne gløden fra stearinlysene i inngangspartiet til det som en dag skulle bli hans hus, før han snudde seg, ba Matthew komme med enda en skål syllabub, og gikk opp til rommet sitt.

***

Oversetter: Guro Dimmen

 

Bestill boken her

 

Relaterte artikler

Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....
Les et utdrag fra «Min Ari»

Les et utdrag fra «Min Ari»

Marianne Behn var bare 18 år gammel da hun ble gravid med sitt første barn. En høstdag i 1972 fødte hun sønnen, som...