Gyldendals norske klassikere

Jens Bjørneboe (1920–76) var en betydelig skikkelse i 1950- og 60-tallets Norge. Mest kjent er han for trilogien som går under navnet Bestialitetens historie og den pornografiske romanen Uten en tråd , som ble forbudt og konfiskert da den kom ut i 1966.

Jens Bjørneboe ble født i Kristiansand 9. oktober 1920. Allerede i ungdomstiden var han en opprører, og han fant seg slett ikke hjemme i skolesystemet. I 1938 ble han utvist fra Kristiansand Katedralskole og overført til en skole i Flekkefjord, men i 1939 ble han utvist derfra også. Året etter tok han sitt artium privat, og etter en tur til Spitzbergen som sjømann, flyttet han til Oslo og begynte ved Statens Kunst- og Håndverksskole.
I 1943 flyktet Bjørneboe til Sverige for å unngå tvangsarbeid, og her stiftet han kjennskap med antroposofien. Det var også under dette eksilet han møtte kvinnen som skulle bli hans første kone; den tyskjødiske Lisel Funk. De to giftet seg i Norge i 1945. Året etter hadde Bjørneboe med et oljemaleri i Høstutstillingen, og i Kristiansand hadde han en separatutstilling med 45 bilder.
Bjørneboes første publikasjon var en artikkel i Aftenposten i 1947. Senere publiserte han en rekke reiseepistler i samme avis. Hans første forsøk på å få utgitt en roman ble refusert av samtlige forlag; den kom ut først i 1970 på Gyldendal (Hertug Hans). I stedet debuterte han med en diktsamling (Digte, 1951). Flere av diktene hadde allerede stått på trykk i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet.
I 1950 begynte Bjørneboe å arbeide som lærer ved Steinerskolen, og han ble ved skolen i sju år, men så brøt han med den og hele den antroposofiske bevegelsen. (Noe gjennomført brudd var det riktignok ikke; så seint som på 60-tallet ble døtrene døpt i den antroposofiske kirken, og Bjørneboe ble begravet der etter eget ønske.) På samme tid brøt ekteskapet sammen, og Bjørneboe tydde litt for ofte til flaska. Han reiste nå ut på en lengre reise til Italia og Sentral-Europa. Etter hjemkomsten, i 1959, ble han tatt for fyllekjøring, og etter fengselsoppholdet kritiserte han det norske fengselssystemet i en serie artikler.
I 1961 endte Bjørneboes første ekteskap i formell skilsmisse, og samme år giftet han seg med Tone Tveteraas.
Bjørneboe var en systemkritiker; i verkene sine berørte han problemområder som nazisme og det ondes problem, skolesystemet, fengselsvesenet og landssvikeroppgjøret. På kant med systemet kom han også med den pornografiske romanen Uten en tråd; boka ble konfiskert. Trilogien som går under navnet Bestialitetens historie (og særlig første bind, Frihetens øyeblikk) regnes som høydepunktet i hans litterære karriere. Her viser forfatteren fram ondskapen i menneskelige handlinger gjennom Europas historie.
I 1975 flyttet Bjørneboe til øya Veierland i Tønsberg-området, og her ble han funnet død 10. mai året etter.
Utgivelser
ROMANER
Før hanen galer. 1952
Jonas. 1955
Under en hårdere himmel. 1957
Vinter i Bellapalma. 1958
Blåmann. 1959
Den onde hyrde. 1960
Drømmen og hjulet. 1964
Uten en tråd. 1966
Frihetens øyeblikk. 1966
Kruttårnet. 1969
Hertug Hans. 1970
Stillheten. 1973
Haiene. 1974
DIKT
Dikt. 1959
Ariadne. 1953
Den store by. 1958
Aske, vind og jord. 1968
SKUESPILL
Til lykke med dagen. 1965
Fugleelskerne. 1966
Semmelweiss. 1968
Amputasjon. 1970
ESSAY
Mitt Norge, mitt Norge. 1968
Vi som elsket Amerika. 1970
Politi og anarki. 1972
Salg til utlandet
Haiene 1974
Romania, USA, England, Tsjekkia, Russland,
Stillheten 1973
USA, England, Tyskland, Sverige
Kruttårnet 1969
USA, England, Tyskland
Frihetens øyeblikk 1966
USA, England, Tyskland, Tsjekkia, Polen, Frankrike, Danmark
Fugleelskerne 1966
England, Polen
Amputasjon 1970
USA

Gå til nettbokhandelen for en full oversikt over tilgjengelige titler.

"Den store mannlige kjærlighetsromantikeren i norsk etterkrigslitteratur ved siden av Agnar Mykle". 

Finn Bjørnseth (1924-73) debuterte med novellesamlingen Unge netter i 1951 og skrev i løpet av sin drøyt tjue-årige forfatterkarriere både dikt, noveller og romaner. I Øystein Rottems litteraturhistorie omtales han som "den store mannlige kjærlighetsromantikeren i norsk etterkrigslitteratur ved siden av Agnar Mykle".

En annen som satte Bjørnseth høyt, er Ketil Bjørnstad. "I de avgjørende ungdomsårene lyste Finn Bjørnseths forfatterskap med en sjelden styrke", har Bjørnstad uttalt. "Jeg møtte ham aldri, men jeg leste hans dikt, noveller og romaner med samme intensitet som jeg leste Bjørneboe."

I sentrum av alt Finn Bjørnseth fikk skrevet, står kjærlighetsopplevelsen. Det kan være den jordiske, fysiske kjærlighet, eller den metafysiske, kristne. I begge tilfelle er den sakral; kjønnsmøtet mellom to mennesker skildrer Bjørnseth ofte så åpent at noen av hans trosfeller nok kan bli sjokkert, men kjærlighetshandlingen er for Bjørnseth et mysterium, et offer. Hyppig bruker Bjørnseth mennesker i forhold folk flest fordømmer: den prostituerte og den tilfeldige kunden, den aldrende vanføre mannen og den unge piken, ektemannen som er sin fødende kone utro med en femtenåring, presten som begjærer piken han skal hjelpe på rett kjøl igjen. Utroskap, incest og prostitusjon er motiver som kommer igjen og igjen hos Bjørnseth, men det finnes ikke antydning til spekulasjon i hans bruk av dem; kjærlighetsmøtene er alltid rene hos Bjørnseth, alltid vakre – det er tabuforestillinger og sperringer mellom mennesker som gjør verden og livet skittent og vondt.

I 1960 ble Bjørnseth tildelt Gyldendals legat (nå Gyldendalprisen).

Utgivelser:

• Unge netter – noveller (1951)
• Før vingene bører – roman (1952)
• Syv septimer – diktsamlig (1954)
• Til minne om en klode – diktsamling (1955)
• Vandreren – diktsamling (1955)
• Maktesløs forkynnelse – andaktsbok (1959)
• Noen å være glad i : Åtte usannsynlige fortellinger om kjærlighet – (1959)
• Et ildens barn – roman (1960)
• 60-talls-ballade – dikt (1960)
• En barhodet pike – (1961)
• Vuggevise for aftenlandet – dikt (1962)
• Fordi – dikt (1963)
• -og det halve riket – (1963)
• Papirene fra «Europa» og andre noveller – noveller (1964)
• Fra de nakne ordene – dikt (1965)
• Den innerste esken – roman (1966)
• Noveller i utvalg – (1966)
• Ord for to stemmer – hørespill, NRK Radioteatret (1966)
• Beatrice – dikt (1967)
• Franceska : En prosafabel fra vår egen tid – (1968)
• Hans Eksellense hadde tre sønner – roman (1969)
• 1970 – dikt (1970)
• Logos – dikt (1972)
• Fra det dype : Huspostill for 70-tallet – (1973)

Gå til nettbokhandelen for en full oversikt over tilgjengelige utgivelser.

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) hører til "De fire store" i Norge, sammen med Ibsen, Kielland og Lie. Han var Norges store nasjonsbygger; en drivkraft både i politikken og litteraturen. Bjørnson brakte det borgerlige drama til Norge, og hans bondefortellinger var nyskapende.

Bjørnstjerne Martinius Bjørnson ble født på Bjørgan prestegård i Kvikne 8. desember 1832, der han tilbrakte de første fem leveårene før familien flyttet til Molde. Alt mens han gikk på middelskolen, viste Bjørnson et politisk engasjement – han skrev leserinnlegg i lokalavisen. Etter fullført middelskole og examen artium fra "Heltbergs studentfabrikk" (1852) jobbet han som journalist og kritiker, og kjempet da for en norsk scenekunst. Han publiserte også noveller i tidsskriftet Illustrert Folkeblad.
I 1857 debuterte han med bondefortellingen Synnøve Solbakken, og ble med det umiddelbart anerkjent. Samme året debuterte han som dramatiker med Mellem Slagene. I årene som fulgte, var han instruktør og kunstnerisk leder på Det Norske Theater i Bergen, og der traff han skuespillerinnen Karoline Reimers, som han giftet seg med i 1858.
Det tok ikke lang tid før Bjørnson var etablert som Norges store dikter, og fra 1863 fikk han dikterlønn. Den sa han imidlertid fra seg da Stortinget for tredje gang stemte imot forslaget om å gi Alexander Kielland slik statslønn.
Fram til 1872 skrev Bjørnsom først og fremst bondefortellinger og historiske dramaer, men også kjente dikt som "Ja, vi elsker". Fra 1873–75 oppholdt han seg i Italia og Tirol, og der skrev han En falitt og Redaktøren, og førte med det det moderne, borgerlige drama til Norge.I 1883 kom skuespillet En handske, der Bjørnson krever at også mannen skal være seksuelt "ren" før ekteskapet. Med det utløste han en større moraldebatt.
Bjørnson var politisk aktiv gjennom hele sitt liv. Han var sterkt engasjert i det radikale Venstre, og han reiste rundt og holdt brennende taler om problemer i samtiden; om moral, religion og sosiale forhold. Gjennom mer enn et halvt århundre var han talerør for alt nytt som brøt fram, og den store "ånden" i det norske samfunnet.
Bjørnstjerne Bjørnsom fikk Nobelprisen i litteratur i 1903, som første skandinav og tredjemann i verden.
Utgivelser:
FORTELLINGER OG ROMANER
Synnøve Solbakken. 1857
Arne. 1859
En glad Gut. 1860
Smaastykker. 1860
Fiskerjenten. 1868
Fortællinger, I-II. 1872
Brude-Slaatten. 1872
Kaptejn Mansana. 1879
Støv. 1882
Det flager i Byen og paa Havnen. 1884
Paa Guds Veje. 1889
Nye Fortællinger. 1894
To fortællinger. 1901
Mary. 1906
SKUESPILL
Mellem Slagene. 1857
Halte-Hulda. 1858
Kong Sverre. 1861
Sigurd Slembe. 1862
Maria Stuart I Skotland. 1864
De Nygifte. 1865
Sigurd Jorsalfar. 1872
Kong Eystejn. 1873
En Fallit. 1875
Redaktøren. 1875
Kongen. 1877
Det ny System. 1879
Leonarda. 1879
Over Ævne. Første Stykke. 1883
En Handske. 1883
Geografi og Kærlighed. 1885
Over Ævne. Andet stykke. 1895
Paul Lange og Tora Parsberg. 1898
Laboremus. 1901
På Storhove. 1902
Daglannet. 1904
Når den ny vin blomstrer. 1909
DIKT
Digte og Sange. 1870
Arnljot Gelline. 1870
Lyset. 1895
ARTIKLER OG TALER
Artikler og Taler, I–II. 1912–1913 (ved Chr. Collin og H. Eitrem)
Selvstændighedens Æresfølelse. Artikler og taler 1979–1905. 1974 (ved Knut Johansen)

Johan Bojer (1872–1959) var en populær forfatter i sin samtid, både i Norge og utlandet. Han skrev både romaner, noveller, eventyr og skuespill. Mest kjent er han som en god folkelivsskildrer, for eksempel i Den siste viking, hans store roman om Lofotfisket.

Johan Bojer ble født i Ørkedalen ved Trondheim 6. mars 1872. Moren var tjenestepike og måtte sette bort sønnen til husmannen Elias Fætten i Rissa. Da Bojer var 15 år fikk han muligheten til å gå på Dybdahls amtsskole. Etter en kort stund ved denne skolen, kom han i tjeneste hos en storbonde. Mer skolegang ble det imidlertid etter hvert; 18 år gammel gikk Bojer inn i underoffiserskolen i Trondheim, og her gikk han i tre år. Samtidig besøkte han hyppig foredrag; Hamsun var blant dem som inspirerte ham.
Etter militærskolen tok Bojer et handelskurs og levde deretter en stund som fisker, fiskekommisjonær og symaskinselger. En stund hadde han også fast arbeid i et firma. De første bøkene ble til i denne perioden. Han debuterte med Unge tanker i 1893 – under pseudonymet Johan K. Hansson – og deretter fulgte et skuespill og en fortelling før Bojer fikk sitt gjennombrudd med samfunnsromanen Et folketog. Hans største suksess var Den sidste viking, som ble utgitt i 1921.
Etter å ha mottatt sine første honorarer dro Bojer ut på en reise – til Danmark, Frankrike, Beligia og Nederland. Det ble også flere reiser senere, og korrespondanser til Adresseavisa. I 1899 giftet han seg med oberstdatter Ellen Lange, og paret fikk tre barn. Det var likevel ikke før i 1907 at Bojer ble bofast i Norge, og i 1915 kjøpte han jord ved Hvalstad sør for Kristiania.
Bøkene til Johan Bojer var svært populære, men kritikerne i Norge var sjelden fornøyde. En anerkjennelse kom imidlertid i 1953; fra da av fikk han kunstnerlønn.
Utgivelser
SKUESPILL
En moder. 1894
Gravholmen. 1895
Theodora. 1902
Brutus. 1904
Sigurd Braa. 1916
Marie Walewska. 1932
Hustruen. 1941
 
PROSA
Unge tanker. 1893 (under pseudonym)
Helga. 1895
Et folketog. 1896
Den evige krig. 1899
Moder Lea. 1900
En pilgrimsgang. 1902
Troens magt. 1903
Vort rige. 1908
Liv. 1911
Fangen som sang. 1913
Den store hunger. 1916
Verdens ansikt. 1917
Dyrendal. 1919
Den sidste viking. 1921
Vor egen stamme. 1924
Det nye tempel. 1927
Folk ved sjøen. 1929
Gård og grend. 1933
Huset og havet. 1933
Dagen og natten. 1935
Kongens karer. 1938
Læregutt. 1942 (selvbiografi)
Svenn. 1946 (selvbiografi)
Skyld. 1948
Lov og liv. 1952
Fjell og fjære. 1957
EVENTYR
Paa kirkevei. 1897
Rørfløiterne. 1898
Hvide fugle. 1904

Johan Borgen (1902–1979) var noe av en publikumsyndling med sin brede innsats i kulturlivet, og Lillelordtrilogien regnes som et av hovedverkene i etterkrigstidens norske prosadiktning. Borgen fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1967. Forfatterskape er oversatt til 19 språk.

Johan Borgen ble født i Kristiania den 28. april 1902, som den yngste av fire sønner i en velstående advokatfamilie – med landsted og stuepiker og overdådige middager. Borgen og brødrene hans gikk på privatskole. Det var altså et konservativt miljø han kom fra, men Borgen utviklet snart mer radikale ideer, uten at dette førte til noe brudd eller større problemer med familien. Borgen husket sin barndom som idyllisk, og i forfatterskapet står barndommen gjerne for en tapt idyll og uskyldstid.
Etter artium gikk Borgen inn i en deltidsjobb i det radikale Dagbladet i stedet for å studere videre. Han la snart journalistvirksomheten på hyllen for å forfølge forfatterdrømmen, og den første boka kom allerede i 1925, novellesamlingen Mot mørket. I 1926 vendte han imidlertid tilbake til avisverdenen som journalist i Morgenbladet, og fra 1930–41 jobbet han på heltid i Dagbladet og startet der sin kjente Mumle Gåsegg-spalte, med ironiske og satiriske petitkåserier. Gjennom den unngikk han en stund sensuren under krigen, men i 1941 ble han arrestert av tyskerne og sendt til fangeleiren Grini. Dette forteller han om i boka Dager på Grini.

I perioden 1947–59 arbeidet han som sceneinstruktør i Oslo og flere andre byer, og han instruerte over førti forestillinger. I denne perioden var han også en kort tid litteratur- og teaterkritiker i kommunistavisen Friheten, og han var med i Orientering fra starten i 1953. Fra 1954–59 var han redaktør i tidsskriftet Vinduet, der han særlig arbeidet for å skape interesse for utenlandsk litteratur.

Borgen gjorde også radioen til sitt medium på 50-tallet. Han ble mye brukt som kåsør og han var fast gjest i Søndagsposten. Den største radiosuksessen var imidlertid kåseriene om Barndommens rike,som gikk våren 1965 og ble utgitt i bokform på høsten. 

Da Borgen fikk et virkelig gjennombrudd som forfatter med Lillelord i 1955, hadde han allerede utgitt seks romaner, fem novellesamlinger, seks skuespill og dessuten sakprosa. For Lillelord fikk han kritikerprisen, og den ble etter hvert oversatt til flere språk. De mørke kilder og Vi har ham nå kom ut i de to neste årene. Disse tre bøkene utgjør Lillelordtrilogien og regnes som Borgens beste verk, men det er novelleforfatter han først og fremst er. Han ga ut ni novellesamlinger med stor variasjon i form og tematikk, men det er kanskje barndomsskildringene som settes høyest. En av hans mest kjente noveller er Elsk meg bort fra min bristende barndom, som også ga ham førsteprisen (delt) i en internasjonal novellekonkurranse i The New York Herald Tribune i 1961. Borgen fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1967.

Johan Borgen giftet seg i 1934 med Annemarta Evjenth. Ekteparet fikk to døtre og en sønn.

Utgivelser

ROMANER
Når alt kommer til alt. 1934
Lille dommedag. 1935 (under pseud. Jørgen Hattemaker)
Ingen sommer. 1946
Kjærlighetsstien. 1946
Jenny og påfuglen. 1949
Lillelord. 1955
De mørke kilder. 1956
Vi har ham nå. 1957
Jeg. 1958
Sorry boy. 1961 (under pseud. Ola Ullern)
Blåtind. 1954
Den røde tåken. 1967
Den store havfrue. 1973
Min arm, min tarm. 1972
Eksempler. 1974

NOVELLER
Mot mørket. 1925
Barnesinn. 1937
Hvetebrødsdager. 1948
Noveller om kjærlighet. 1952
Natt og dag. 1954
Nye noveller. 1965
Trær alene i skogen. 1969
Lykke til. 1974
I dette rom. 1975
Noveller i utvalg 1936–1961. 1961

Salg til utlandet
Ingen sommer 1946
Sverige, Danmark, Finland
Blåtind 1954
Danmark, Sverige og Tyskland, Island
Lillelord 1955
Finland, Sverige, Danmark, Frankrike, Italia, Tyskland, Nederland, England, USA, Hellas, Ungarn, Litauen, Sovjet, Armenia, Georgia, Bulgaria, Tsjekkia, Polen
De mørke kilder 1956
Litauen, Sverige, Danmark, Tyskland, Armenia, Litauen
Vi har ham nå 1957
Sverige, Danmark
Jeg 1958
England, Sverige
Den røde tåken 1967
Sverige, Danmark, England
KÅSERIER, EPISTLER
Betraktninger og anfektelser. 1932 (under pseud. Mumle Gåsegg)
Seksti Mumle Gåsegg. 1936
Far mor og oss. 1945 (Mumle Gåsegg)
Ord gjennom år. 1967
Bagateller. 1967
Alltid på en søndag. 1971
Mitt hundeliv. 1971
SKUESPILL
Kontorchef Lie. 1936
Høit var du elsket. 1937
Mens vi venter. 1938
Andersens. 1940
Akvariet. 1947
Vikinger. Eventyr. 1949
Frigjøringsdag. 1963
ESSAY, SAKPROSA
Nordahl Grieg. 1945
Reidar Aulie. 1945
Kunsten i Oslo rådhus. 1950
Danmark dejligst –? 1959
Innbilningens verden. 1960
Borgen om bøker: Norsk og nordisk. 1977
Borgen om bøker: Fremmed. 1977
Fire foredrag. 1984
LIVSMINNE
Dager på Grini. 1945
Innbilningens verden. 1960
BARNEBØKER
Anes eventyr. 1943

Gå til nettbokhandelen for en full oversikt over tilgjengelige titler.

Emil Boyson (1897-1979) hører til sin generasjons fremste lyrikere.

Med sin rike billedfantasi og sin lavmælte inderlighet representerer hans poesi et viktig bindeledd mellom det sene 1800-talls symbolisme og de symbolistiske tendensene i den norske etterkrigsmodernismen. Hans prosa er preget av originale formeksperimenter og psykologisk skarpsinn.

Boyson debuterte med den lyriske fortellingen Sommertørst (1927), som med sin karakteristiske blanding av sansning og refleksjon, ironi og følsomhet, barokk humor og dunkel åndfullhet foregriper den tvetydige livsfølelsen og den sammensatte forfatterholdningen i hans senere forfatterskap. Sansen for det irrasjonelle og bisarre kommer til syne allerede her, likeledes opptattheten av det indre liv på bekostning av de ytre begivenheter.

Kunstnerisk sikrere og langt mer raffinert komponert er de to prosaverkene Yngre herre på besøk (1936) og Vandring mot havet (1937) som både i kraft av sin innadvendte livsholdning og sin eksperimentelle form skiller seg kraftig ut fra den øvrige mellomkrigstidsprosa. Hovedtemaer er personlighetsspaltning og identitetsoppløsning, noe som på elegant vis speiles i den gjennomførte bruken av indre monolog.

1932 fikk Boyson trykt Skumring mellem Søiler – Fragmenter av en diktsyklus, men som hans rette lyrikkdebut regnes Varsler og møter (1934). De fleste av diktene i denne og i Tegn og tydning (1935) er blitt til etter 1925, og verseformen er i hovedsak mer tradisjonell enn i de til da utrykte diktene fra årene 1920–24. I den tredje samlingen, Gjemt i mørket (1939), er også dikt fra perioden før 1925 representert.

Fra første stund fremstår Boyson som en eksklusiv lyriker som gir uttrykk for elementære menneskelige følelser i et nyanserikt billedspråk og med en sterkt utviklet rytmesans. En på samme tid lavmælt inderlighet og intens opplevelse av fylde og mening preger hans erotiske dikt, som omfatter noen av høydepunktene i norsk kjærlighetslyrikk. Forfatterskapet rommer både ekspressiv poesi og refleksjonslyrikk, gjerne forent i samme dikt. Undring over tilværelsens mysterier veksler med uttrykk for glede og gjenkjennelse i møte med omgivelser og natur. Tid og erindring, forberedelse og forventning, er nøkkelord til forståelsen av det poetiske univers, som også er gjennomsyret av en skjønnhetslengsel og en higen etter en dypere mening med tilværelsen. Sett i sin helhet er produksjonen spent opp mellom et melankolsk minne om det som var, og en higen etter det som vil komme. En sterk tro på poesien som erkjennelsesform og skjønnhetsåpenbaring preger i tillegg hans diktning.

Boyson fastholder også sine lyriske prinsipper etter krigen og lar seg i liten grad prege av de holdninger og stiltrekk vi forbinder med Paal Brekke og andre etterkrigsmodernister. Opp mot deres splintrede virkelighetsbilde og kaotiske billedspråk setter han en søken etter sammenheng og harmoni. Men flere dikt i Sjelen og Udyret (1946) vitner om at den innadvendte Boyson var dypt berørt av krigens redsler, men også i sine okkupasjonsdikt er han mer opptatt av Hin Enkeltes angst, smerte og ensomhet enn av okkupasjonen som et kollektivt anliggende. På typisk vis allmenngjør han krigen uten at harmen over den blir mindre av den grunn. Samlingen rommer også en rekke satiriske notater fra 1938, der Boyson oppløser syntaksen og leker med ordene på en måte som foregriper senere tiders lyrikk. Mest slående er imidlertid kontinuiteten, i stil, tematikk og holdning, og det gjelder i enda høyere grad for Gjenkjennelse (1957), hans siste samling, der mange av hans aller eldste dikt er inntatt, men som også rommer noen av hans aller ypperste dikt, som Vindu i Februar og Danseuse classique.

1959 utkom Utvalgte dikt (nyutg. 1997) og i 1974 70 dikt, red. av Asbj. Aarnes i samråd med forfatteren. Aarnes og Boyson var også medredaktører av antologiene Norsk poesi fra Henrik Wergeland til Nordahl Grieg (1961) og Fransk poesi. Fra Rolandssangen til våre dager (1963, utv. utg. 1970). Boyson gjorde seg dessuten bemerket som gjendikter av utenlandsk lyrikk, fremfor alt fransk, engelsk og tysk. Flere av gjendiktningene er inntatt i hans egne samlinger. I tillegg har han gitt ut Europeisk poesi i norsk gjendiktning (1965). Boyson har mottatt en rekke priser, bl.a. Doblougprisen (1956), Kritikerlagets årspris (1957), Gyldendals jubileumsstipend (1958). Fra 1958 fikk han Statens kunstnerlønn.

Denne teksten er en forkortet utgave av Øystein Rottems artikkel om Emil Boyson i Norsk biografisk leksikon. Les hele artikkelen her: https://nbl.snl.no/Emil_Boyson.

Verker

Åpning mot regnbuen (under pseudonymet Karl Snemo), 1920
Sommertørst, 1927
Skumring mellem Søiler – Fragmenter av en diktsyklus, 1932
Varsler og møter, 1934
Tegn og tydning, 1935
Yngre herre på besøk, 1936
Vandring mot havet, 1937
Gjemt i mørket, 1939
Sjelen og Udyret, 1946
Gjenkjennelse, 1957
Utvalgte dikt, 1959 (nyutg. 1997)
E. B. 70 dikt, red. av Asbj. Aarnes, 1974
Før sporene slettes, 1981
Norsk poesi fra Henrik Wergeland til Nordahl Grieg (sm.m. A. Aarnes), 1961
Fransk poesi. Fra Rolandssangen til våre dager (sm.m. A. Aarnes), 1963
Europeisk poesi i norsk gjendiktning, 1965

Finn Carling ble født i Oslo i 1925. Han debuterte i 1949 med enakteren Glasskulen, som samme år ble oppført på Det Nye Teater, og med novellesamlingen Broen.

I 1966–67 var han nestformann i Den norske Forfatterforening. Finn Carling arbeidet også som litteraturkritiker. Bøkene hans er oversatt til mange språk, bl.a. tysk, engelsk, nederlandsk, dansk, svensk, italiensk, tsjekkisk og rumensk.

Utgivelser
Glasskulen. Skuespill 1949
Broen. Noveller 1949
Stemmene og nuet. Roman 1950
Arenaen. Roman 1951
Piken og fuglen. Roman 1952
Skyggen. Roman 1954
Fangen i det blå tårn. Roman 1955
Desertøren. Roman 1956
Kilden og muren. Selvbiografisk roman 1958
Sensommerdøgn. Roman 1960
Mennesket i søgelyset. 1960 (Hans Reitzels Forlag)
Blind verden. En studie. 1962
Kometene. Roman 1964
De homofile. En studie. 1965
Gitrene. Skuespill 1966
Tilfluktsrommet. Skuespill 1968
Lys på et ansikt. Dikt 1969
Slangen. Skuespill 1969
Tre romaner fra en annen virkelighet (Arenaen, Piken og fuglen, Skyggen) 1969
Kritikk og kommentar. 1969 (Tiden)
Gjesten, Roman 1970
Skapende sinn. Samtaler 1970
Skudd. Skuespill 1971
Skip av sten. Prosa 1971
Resten er taushet. Skisser 1973
Fiendene. Roman 1974
Skapt i vårt bilde. Fagbok 1975
Tre skuespill (Gitrene, Slangen, Skudd). 1975
I et rom i et hus i en have. Selvbiografisk roman 1976
Hvite skygger på svart bunn. Reiseskildring 1976
Marginalene. Noveller 1977
Mørke paralleller. Reiseskildring 1978
Tre lyriske pasteller (Lys på et ansikt, Gjesten, Skip av sten). 1978
Tårnseileren. Roman 1979
Fra tre verdener (Fiendene, Marginalene, Hvite skygger på svart bunn). 1979
Forpliktelser. Essays 1980
Brevene. Roman 1980
Visirene. Roman 1981
Museumstekster. Kortprosa 1982
Troende sinn. Samtaler over en avgrunn. 1984
Fabel X. Roman 1984
Under aftenhimmelen. Roman 1985
Lille Orlando. Roman 1986
Gjensyn fra en fremtid. Selvbiografisk roman 1988
Merkelige Maja. Roman 1989
Innerste rommet. Dikt 1990
Hva med Hippokrates? Essays 1991
Død over kulturen? Essays 1991 (Cappelen)
Oppdrag. Roman 1991
Antilopens øyne. Roman 1992
Dagbok til en død. Roman 1993
Frokost i det skjønne. Roman 1994
Gjenskinn. Roman 1994
Matadorens hånd. Roman 1995
En annen vei. Roman 1996
Skumring i Praha. Roman 1997
Gepardene. Roman 1998
Kan hende ved en bredd. Roman 1999
Forstenede øyeblikk. Roman 2000
Øynene i parken. Roman 2001
Reiser i et lukket rom. Roman, 2002
De små hjelperne. Roman, 2003
Eneboeren. Roman, 2004

Priser
1970: Riksmålsprisen
1986: Doblougprisen
1987: Aschehougprisen
1987: Jonas-prisen
1987: Norges Handicapforbunds pris
1987: Human Etisk Forbunds pris
1991: 1. pris i Gyldendals romankonkurranse
1999: Norsk Kulturråds Ærespris.

Andre har skrevet om Finn Carling
Otto Reinert: "Motiv og metode hos Finn Carling", i Vinduet 1952
Edvard Beyer: "Finn Carling: Momenter til analyse", i Perspektiv (Kbh) 1953
Ebba Haslund: "Bak gitrene" i Ordet, 1966
Iben Melbye: "Spor i Finn Carlings tidlige bøker" i Profil 1968
Leif Longum i Et speil for oss selv (1968), s. 94-101
Intervju med Carling i Willy Kastborg: I kunstnerens verksted (1967)

Sigurd Christiansen jobbet som postfunksjonær i Drammen, men var også en produktiv forfatter. Mest kjent er han kanskje for romanen To levende og en død, som vant en nordisk romankonkurranse i 1931.

Sigurd Christiansen (1891-1947) ble født i Drammen. Der vokste han opp, og der virket han som postfunksjonærer i nesten 30 år. Som 23-åring sendte han inn et skuespill til Nasjonalteatret. Det ble refusert, men året etter, i 1915, kom hans debutroman, Seieren. Deretter fulgte bøkene på rekke og rad: Thomas Hergel (1917), Vårt eget liv (1918), Ved Golgata (1920) og Blodet (1923). I 1920-årene ga Christiansen seg i kast med en romantrilogi, et rikt diktverk som brakte ham bred anerkjennelse: Inngangen (1925), Sverdene (1927) og Riket (1929). Med To levende og en død (1931), som vant førsteprisen i en nordisk romankonkurranse, fikk han også et stort publikum. En ny romantrilogi, bøkene om dikteren Jørgen Wendt, ble skapt gjennom tiåret 1935-1945: Drømmen og livet, Det ensomme hjertet (1938) og Menneskenes lodd.

Gå til nettbokhandelen for en full oversikt over tilgjengelige titler.

Solveig Christov (1918-1984) skrev både romaner, noveller og dramatikk. Bøkene hennes viser stor psykologisk innsikt og hun eksperimenterer gjerne med formen, samtidig som stilen er inspirert av Hemingway og Steinbeck.

Solveig Christov, opprinnelig Solveig Fredriksen, ble født i Drammen, men vokste opp i Oslo. Hun skrev dikt helt fra skoletiden, og begynte å få bidrag publisert i litterære tidsskrifter som Vinduet, Samtiden og Syn og Segn fra 1940. I 1949 debuterte hun som forfatter med romanen Det blomstrer langs blindveien, og tok forfatternavnet Christov.

Christov skrev romaner, noveller og dramatikk, hvorav to skuespill ble oppført på Nationaltheatret. Diktningen hennes var preget av psykologisk innsikt og eksperimentering med form, mens både stil og komposisjon kan ses som inspirert av Hemingway og Steinbeck.

Som flere andre forfattere fra etterkrigsgenerasjonen var hun opptatt av spørsmål om skyld, ansvar og valg, knyttet til krigens erfaringer og i forhold til den kalde krigen. Et annet sentralt motiv i forfatterskapet er menneskenes kjærlighetsevne og kjærlighetslengsel.

Christov giftet seg for tredje gang i 1960 med Harald Grieg, som da var forlagssjef i Gyldendal Norsk Forlag.

Gå til nettbokhandelen for en full oversikt over tilgjengelige titler.

Camilla Collett er norsk litteraturs første store, kvinnelige forfatter, mest kjent for romanen Amtmannens døtre, publisert første gang i 1854-55.

Camilla Collett (1813-1895), født Wergeland, vokste opp på Eidsvoll som datter av sognepresten og eidsvollsmannen Nicolai Wergeland og søster av dikteren Henrik Wergeland. Hun er norsk litteraturs første store, kvinnelige forfatter, mest kjent for romanen Amtmannens døtre, som fortsatt fengsler sine lesere snart 200 år etter at den ble gitt ut første gang i 1854-55.

Boken er det første diktverket i Norge som gjennom en realistisk, samfunnskritisk livsskildring reiser kvinnenes problemer. Emnet i romanen er gammelt som diktningen selv – unge menneskers kamp for kjærlighet og lykke. Amtmann Ramms fire døtre skulle etter tidens syn ha de beste betingelser for å seire i denne kampen. De er vakre og musikalske og er blitt oppdratt etter anerkjente mønstre for kvinnelig dyd. Men blir de lykkelige av den grunn?

Ut over romanen og samlingen Fortællinger fra 1861 består forfatterskapet mest av erindringer, essays og artikler hvor hun drøfter kvinnens stilling i historien, litteraturen og samfunnet.

Essaysamlingen Sidste Blade kom i tre bind i henholdsvis 1868, 1872 og 1873. I 1887 kom Fra de stummes leir som inkluderer det lange essayet "Kvinden i litteraturen". Her bruker hun for første gang termen feminisme og utvikler en alternativ litteraturkritikk og litteraturhistorie som svar på Georg Brandes Hovedstrømninger i det 19. aarhundredes litteratur. Colletts to siste bøker, Mod strømmen fra 1879 og Mod stømmen II fra 1885, samler opp hele hennes samfunnskritikk.

For en mer utførlig biografi, se artikkel i Store Norske Leksikon.

Nordahl Grieg var journalist, forfatter, politisk aktivist og krigsreporter. Diktene hans fra andre verdenskrig gjorde ham til norsk allemannseie.  

Nordahl Grieg ble født i Bergen i 1902 som yngstemann av fire søsken og oppkalt etter sin tipp-tippoldefar, bergensbiskopen og dikteren Johan Nordahl Brun. Hans storebror var den legendariske Gyldendal-forleggeren Harald Grieg, som styrte forlaget fra det ble norsk i 1925 til 1970.

Som 18-åring dro Nordahl til sjøs og seilte via Afrika og Australia og tilbake gjennom Suezkanalen i 1920–1921. Opplevelsene herfra ga stoff til diktsamlingen Rundt Kap det gode Haap som han debuterte med i 1922, og til romanen Skibet gaar videre som utkom to år senere. Sistnevnte ble innen få år oversatt til språk som svensk, finsk, russisk, engelsk, tysk og flamsk. Begge arbeidene bar sterkt preg av de inntrykkene han satt igjen med fra sjømannslivet.

I 1927 dro Grieg til Kina og rapporterte fra borgerkrigen der, senere bodde han lenge i Sovjetunionen under Stalin-regimet. Under den spanske borgerkrigen var han krigskorrespondent, og under siste verdenskrig oppholdt han seg blant annet i London.

I tillegg til sitt arbeid som journalist skrev Grieg både romaner, skuespill og dikt, og sammen med Gyldendal-redaktøren Nils Lie skrev han også kriminalromanen Bergenstoget plyndret i natt, under psevdonymet Jonatan Jerv. Mest kjent ble han likevel som krigs- og fedrelandsdikter under okkupasjonen av Norge fra 1940 av. I den posthumt utgitte diktsamlingen Friheten finner vi ikoniske dikt som "17. mai 1940", "De beste" og "Viggo Hansteen".

Nordahl Grieg omkom i luftkampene over Berlin 2. desember 1943.

For en mer utførlig biografi, se artikkel i Store Norske Leksikon.

En av Norges aller fremste samtidsforfattere

Bergljot Hobæk Haff ble født i Botne i Vestfold i 1925. Hun debuterte i 1956 med romanen Raset, og har siden skrevet en rekke romaner som har utmerket seg i den norske samtidslitteraturen. Hennes romaner spenner vidt i tid og rom. Hun har skrevet både psykologisk-realistiske samtidsromaner, historiske romaner, romaner som åpner seg mot det mytiske og allegoriske, og romaner med en klar politisk eller samfunnskritisk orientering. Hennes romankarakterer er ofte personer som faller utenfor fellesskapet, og romanene kan på flere vis sees som studier i utenforskap. I en særstilling i forfatterskapet står den rike og mangfoldige oppvekst- og krigsromanen Skammen (1996), som gav henne Kritikerprisen, Brageprisen og Riksmålsprisen, og som ble dramatisert for scenen.
Bergljot Hobæk Haff har vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris to ganger og har mottatt en rekke litterære priser. Hennes bøker er oversatt til flere språk.

Skjønnlitterære utgivelser
Attentatet. Roman 2004
Den evige jøde. Roman 2002
Sigbrits bålferd. Roman 1999
Skammen. Roman 1996
Renhetens pris. Roman 1992
Den guddommelige tragedie. Roman 1989
Jeg, Bakunin. Roman 1983
Gudsmoren. En menneskelig komedie. Roman 1977
Heksen. Roman 1974
Sønnen. Roman 1971
Den sorte kappe. Roman 1969
Skjøgens bok. Roman 1965
Bålet. Roman 1962
Du finner ham aldri. Roman 1960
Liv. Roman 1958
Raset. Roman 1956

Priser og nominasjoner
1998: Anders Jahres kulturpris
1996: Brageprisen, Riksmålsprisen, Kritikerprisen
1995: Amalie Skram-prisen
1992: Nominert til Nordisk Råds litteraturpris
1989: Aschehougprisen, Nominert til Nordisk Råds litteraturpris
1988: Det norske Akademi for sprog og litteraturs Ærespris
1985: Doblougprisen
1975: Gyldendals jubileumspris
1962: Det norske kritikerlags pris for Bålet, Gyldendals Legat

Salg til utlandet
Den evige jøde 2002
Danmark, Nederland, Frankrike, Russland, Albania
Sigbrits bålferd 1999
Danmark, Nederland, Latvia
Skammen 1996
England, Nederland, Sverige, Danmark, Latvia, Frankrike, Russland, Spania
Renhetens pris 1992
Frankrike, Nederland, Tyskland, Danmark
Heksen 1974
Frankrike, Nederland, Tyskland
Bålet 1962
Italia, England
Liv 1958
Danmark, Sverige
Raset 1956
Danmark, Tyskland, England

Disse har skrevet om Hobæk Haff
Gabriella Håkansson, i Vinduet, 1999
Jens Bjøndal i Edda 1/1995
Anna-Lisa Amadou i Kritikkjournalen 1992
Liv Bliksrud i NLÅ 1990
Drude von der Fehr i Samtiden bok-ekstra 1983
Vigdis Ystad i NLÅ 1981
Per Lønning i Kirke og kultur 1966
Norsk Kvinnelitteraturhistorie, bd 3, s. 194 ff.

Knut Hamsun (1859–1952) har hatt en enorm innflytelse på europeisk og amerikansk litteratur. I 1920 fikk han Nobelprisen i litteratur.

Knud Pedersen ble født i Vågå i Midt-Norge den 4. august 1859, der han tilbrakte sine fire første leveår, før familien flyttet til Hamsund på Hamarøy. Ni år gammel ble Knud plassert hos en tyrann av en onkel, som skal ha drevet ham så hardt at gutten hogg seg i beinet for å få komme hjem til foreldrene.
14 år gammel sluttet han på skolen og ga seg ut i verden på egen hånd. Før han slo igjennom som forfatter, hadde Hamsun et drøss ulike jobber; han var kramkar, handelsbetjent, skomakerlærling, kretsskolelærer, ansatt ved et veianlegg, innhøstningsarbeider, sekretær, sporvognskonduktør, journalist og foredragsholder. Han oppholdt seg i Amerika i to år (1886–1888).
Mens hans litterære karriere så smått var i gang, eksperimenterte Knud med navnet sitt. Da Sult kom ut i 1890, var han blitt til Knut Hamsun, og med dette verket ble han en etablert forfatter. Etter utgivelsen dro Hamsun på en foredragsturné. Den nyetablerte forfatteren gikk til angrep på "De fire store" (Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie) og det han mente var flate samfunnsskildringer, og fremmet samtidig en tanke om en litteratur som utforsker det ubevisste sjeleliv – slik han selv hadde gjort i Sult. Dette fokuset beholdt Hamsun gjennom hele 90-tallet, og bøkene fra denne perioden regnes som hans beste. Etter århundreskiftet gikk Hamsun over til en mer objektiv og fortellende stil, og skrev større episke verker.
Hamsun giftet seg for første gang i 1898, med Bergljot Goepfert (født Bech). De to fikk en datter fire år senere, men ekteskapet fungerte ikke. De skilte seg i 1908. Allerede året etter møtte Hamsun Marie Andersen. De to holdt sammen til døden skilte dem ad, og de fikk fire barn. Paret bosatte seg først på Hamarøy i 1911, og i 1918 kjøpte de Nørholm, et gammelt herresete på Sørlandet, der de ble boende livet ut.
Gjennom begge verdenskrigene var Hamsun på Tysklands side, og etter at Hitler var død, skrev han en nekrolog der han hyllet "Der Führer". Etter krigen ble han satt under psykiatrisk observasjon; det ble slått fast at Hamsun hadde "varig svekkede sjelsevner" – man forsøkte å unngå rettssak. Hamsun likte imidlertid dette dårlig, og i 1947 ble det endelig rettssak. Denne forteller Hamsun om i sin siste bok, Paa Gjengrodde Stier.
I februar 1952 døde Knut Hamsun, i sitt hjem, Nørholm.

Utgivelser
ROMANER
Den Gaadefulde. 1877
Bjørger. 1878
Sult. 1890
Mysterier. 1892
Redaktør Lynge. 1893
Ny Jord. 1893
Pan. 1894
Victoria. 1898
Sværmere. 1904
Under Høststjærnen. 1906
Benoni. 1908
Rosa. 1908
En Vandrer spiller med Sordin. 1909
Den siste Glæde. 1912
Børn av Tiden. 1913
Seglfoss By. 1915
Markens Grøde. 1917
Konerne ved Vandposten. 1920
Siste Kapitel. 1923
Landstrykere. 1927
August. 1930
Men Livet lever. 1933
Ringen sluttet. 1936
NOVELLER
Siesta. 1897
Ringen sluttet. 1903
Stridende Liv. 1905
SKUESPILL
Ved Rigets Port. 1895
Livets Spil. 1896
Aftenrøde. 1897
Munken Vendt. 1902
Dronning Tamara. 1903
Livet i Vold. 1910
DIKT
Det vilde Kor. 1904
SAKPROSA
Fra det moderne Amerikas Aandsliv. 1889
I Æventyrland. 1903
Paa gjengrodde Stier. 1949
Artikler. 1949
Paa turné. 1960
Knut Hamsun som han var (brevutval). 1956

Kulturradikaleren Sigurd Hoel (1890–1960) var uten tvil en sterk kraft i norsk kulturliv, både gjennom bøkene og arbeidet som journalist, konsulent og redaktør.

Sigurd Hoel ble født 14. desember 1890, som nummer åtte i en søskenflokk på ni. I 1906 reiste han inn til Oslo for å ta middelskoleeksamen, og gikk deretter videre til artium og realfag ved universitetet. Sigurd var aktiv i Studentersamfunnet, og skrev i avisen Minerva. I 1918 vant han en skandinavisk novellekonkurranse, og nå ble det fart i karrieren. Han fikk jobb som litteratur- og teaterkritiker i Arbeiderbladet, og han ble sekretær i Vitenskapsakademiet og redaksjonssekretær i vittighetsbladet Erlex. Snart fulgte jobb som redaktør av Mot Dag, og som konsulent og etter hvert hovedkonsulent ved Gyldendal Norsk Forlag. Hoel redigerte "Den gule serie" for Gyldendal, der han med god teft plukket ut nye utenlandske bøker. Han var også en av stifterne av Forfatterforeningen og formann i Riksmålsforbundet i 1956–59. Fra 1948 mottok han kunstnerlønn.
Hoel debuterte som forfatter i 1922 med novellesamlingen Veien vi går. Så fulgte Syvstjernen i 1924 før gjennombruddet med Syndere i sommersol i 1927. Her forteller Hoel om unge, seksuelt frigjorte mennesker som ferier sammen på Sørlandskysten, og med det startet han en lengre moraldebatt.
Sigurd Hoel var en av de første forfatterne i Norge som var tydelig inspirert av psykoanalysen, og blant annet i Veien til verdens ende fra 1933, som mange regner som hans beste bok, skriver han om hvordan den gammeldagse, strenge oppdragelsen, der lyst er synd, kan forgifte et menneske.
Utgivelser:
ROMANER
Syvstjernen. 1924
Syndere i sommersol. 1927
Ingenting. 1929
En dag i oktober. 1931
Veien til verdens ende. 1933
Fjorten dager før frostnettene. 1935
Sesam Sesam. 1938
Arvestålet. 1941
Møte ved milepelen. 1947
Jeg er blitt glad i en annen. 1951
Stevnemøte med glemte år. 1954
Ved foten av Babels tårn. 1956
Trollringen. 1958
NOVELLER
Veien vi gaar. 1922
Prinsessen på glassberget. 1939
SKUESPILL
Mot muren. 1922
Don Juan. 1930 (med Hele Krog)
ARTIKLER, ESSAYS
50 gule. 1939
Tanker i mørketid. 1945
Tanker fra mange tider. 1948
Tanker mellom barken og veden. 1952
Tanker om norsk diktning. 1955
De siste 51 gule. 1959
Ettertanker. 1980 (ved Leif Longum)

Gå til nettbokhandelen for en full oversikt over tilgjengelige titler.

Gunvor Hofmo -- en av våre fremste lyriske modernister

Gunvor Hofmo vokste opp blant sosialister og motstandsfolk i Iladalen i Oslo, og hun mistet mange av sine nærmeste under annen verdenskrig. Den unge jødinnen Ruth Maier var en av dem, og dette tapet kom til å prege livet og diktningen hennes. Hennes poetiske følsomhet gjenskaper både den indre og den ytre verden i sterke, slående bilder.

Hun debuterte i 1946 med Jeg vil hjem til menneskene, og deretter kom det fire samlinger tett på hverandre før en sykdomsperiode satte en stopper for produksjonen. Hun kom tilbake av egen kraft og gav deretter ut femten samlinger i perioden 1971 - 1994.

Hun fikk Kritikerprisen 1971, Doblougprisen 1982 og Riksmålsprisen i 1989.

Åsta Holth (1904-1999) er en av 1900-tallets store folkelivsskildrere, kanskje mest kjent for sine romaner fra Finnskogene. To store roman-trilogier ruver i forfatterskapet: Mest kjent er Finnskog-trilogien - Kornet og freden (1955), Steinen blømer (1963) og Kapellet (1967) - hvor hun følger de finske innvandrerne som kom til området gjennom to århundrer. Mindre kjent, men ikke mindre interessant er den såkalte Plate-trilogien, der hun forteller sin egen slektshistorie gjennom flere århundrer, og der kirkebrannen i Grue i 1822 har en sentral plass.

Men hun skrev også skuespill, dikt og noveller, og selvbiografien Piga i 1979. Hun var sterkt samfunnsmessig engasjert, medlem av Det kommunistiske parti, tok initiativ til kulturfestivalen Finnskogdagene og skapte Finnskog-bunaden på grunnlag av gamle tradisjoner. Forfatterens hjem på Leiråker er i dag gjort om til et Åsta Holth-museum, og foreningen Åsta Holths venner arrangerer årlige Åsta-dager.

Priser og utmerkelser:

• Kongens fortjenstmedalje i gull
• Sunnmørsprisen 1955, for Kornet og Freden
• Melsom-prisen 1956
• Gyldendals legat 1963
• Språklig samlings litteraturpris 1964,
• Doblougprisen 1977
• Norsk-finsk kulturpris 1992.
• Hedmark fylkeskommunes kulturpris, 1995
• Ridder av 1. klasse av Finlands løves orden, 1994

Sigbjørn Hølmebakk skrev artikler, dramatikk og filmmanus, men huskes først og fremst for sine noveller og romaner. Flere av dem er filmet, han fikk både Kritikerprisen, Doblougprisen og Gyldendals legat, og er oversatt til en rekke språk. 

Hølmebakk debuterte på Gyldendal i 1950 med novellesamlingen Ikke snakk om høsten. I disse novellene og i de etterfølgende romanene Det hvite fjellet (1954), Menneskefiskeren (1956) og Emigranten (1959) behandler han eksistensielle spørsmål som døden og meningen med livet, som oftest i et religiøst perspektiv. 

I 1964 kom romanen Fimbulvinter, om tyskernes herjinger i Finnmark under tilbaketrekningen i 1944, og i 1966 samfunnssatiren Hurra for Andersens (1966). I denne perioden var Hølmebakk ved siden av forfatterskapet samtidig en aktiv debattant, organisasjonsmann og politiker. Han var blant initiativtakerne til Sosialistisk Folkeparti og sterkt engasjert i kampen mot atomvåpen. Artikkelen "Brønnpisserne" fra 1961, om tidens kommunisthets, er en klassiker som har skapt sitt eget begrep i norsk språk. 

Men Hølmebakk lot aldri det politiske engasjementet dominere litteraturen. Midt i et 1970-tall dominert av det Dag Solstad har kalt "den politiske vekkelsen som har hjemsøkt landet vårt" er det fortsatt den eksistensielle problematikken som står i sentrum i Hølmebakks bøker. Jentespranget (1970) handler om seksualitet på avveier og et kjærlighetshat som får dramatiske konsekvenser, og Karjolsteinen (1975), som de fleste regner som hovedverket, handler om en frafallen prest og en venstresosialistisk forfatters problematiske forhold til døden. Hølmebakk har selv sagt at "døden og ensomheten er grunntemaet i det meste av det jeg har skrevet."

Utgivelser:

• Ikke snakk om høsten – noveller (1950)
• Det hvite fjellet – roman (1954)
• Menneskefiskeren – roman (1956)
• Salve sauegjeter– barnebok (1959)
• Emigranten – roman (1959)
• Fimbulvinteren – roman (1964)
• Hurra for Andersens – roman (1966)
• Jentespranget – roman (1970)
• Tolv trøndere og to andre fortellinger – noveller (1973)
• Hundevakt, grålysning – artikler (1974)
• Karjolsteinen – roman (1975)
• Sønnen – roman (1978)
• Fredlaustona – ufullendt, posthumt utgitt (1983)
• Liljer i snøen – noveller og reisebrev fra 1950- og 1960-tallet (1992)
• 13 noveller – noveller i utvalg (2004)

Gå til nettbokhandelen for en fullstendig oversikt over tilgjengelige titler.

Henrik Ibsen (1828–1906) hører til "De fire store" i Norge, sammen med Bjørnson, Kielland og Lie, men Ibsen er også en av de store mesterne i verdenslitteraturen.

Henrik Ibsen ble født i Stockmannsgården i Skien den 20. mars 1828, som førstemann i det som skulle bli en stor søskenflokk. Familien var velstående, men da Henrik var åtte år, gikk faren konkurs. Det påfølgende sosiale fallet tillegges ofte stor vekt i biografiene; det kobles til forfatterens innadvendte personlighet og, selvsagt, til Ibsens framstilling av de trange norske småbygdene i skuespillene.
I 1843 forlot Ibsen barndomshjemmet for å bli apotekerlærling i Grimstad. Her tilbrakte han sju år, før han i 1850 reiste inn til Christiania for å ta artium ved "Heltbergs studentfabrikk". Eksamen ble det ikke, men Ibsen var redaktør for Studentersamfundets avis, og for det satiriske ukebladet Andhrimner, og ellers livnærte han seg som skribent i dagspressen. Året 1850 var også året for Ibsens debut som kunstner; det historiske dramaet Catilina ble utgitt (under pseudonymet Brynjolf Bjarme) og enakteren Kæmpehøjen ble satt opp ved Christiania Theater. I 1852 ble Ibsen tilbudt stillingen som sceneinstruktør ved Det norske Theater og flyttet til Bergen. Fem år senere kom han tilbake til Christiania som kunstnerisk direktør ved Christiania Norske Theater. Her ble han til teateret gikk fallitt i 1862; Ibsen ble da ansatt som konsulent ved Christiania Theater. I mellomtiden hadde han giftet seg; i 1858 ble Suzannah Thoresen hans kone. Året etter ble sønnen Sigurd født.
Ibsens første stykker var nasjonalromantiske historiske drama og gjorde ikke noen stor suksess, men med Kongs-Emnerne i 1864 fikk Ibsen sitt norske gjennombrudd. To år senere kom den første store suksessen, Brand, et "idédrama" på vers. Like etter fulgte Peer Gynt. Nå fikk han anerkjennelse som en av landets ledende forfattere, og mottok kunstnerlønn. Det store internasjonale gjennombruddet kom imidlertid først med Samfundets støtter i 1877; Ibsens første samfunnsdrama. To år senere ble han også utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Uppsala.
Ibsen forlot Norge i 1868, og det skulle ta godt over tjue år før han flyttet tilbake. Han tilbrakte sju år i Dresden, ni år München (i to perioder) og sju år i Roma. Han regnet seg også mer som en europeer enn en nordmann.
72 år gammel, i 1900, ble Ibsen rammet av slag for første gang, og 23. mai seks år senere døde han.
Utgivelser
Catilina. 1850
Kjæmpehøjen. 1850
Norma eller En Politikers Kjærlighed. 1851 (operaparodi)
Sancthansnatten. 1852
Gildet paa Solhoug. 1855
Fru Inger til Østeraad. 1857
Olaf Liljekrans. 1857
Hærmænderne paa Helgeland. 1858
Kjærlighedens Komedie. 1862
Kongs-Emnerne. 1864
Brand. 1866
Peer Gynt. 1867
De unges forbund. 1869
Digte. 1871
Kejser og Galilæer. 1873
Samfundets støtter. 1877
Et dukkehjem. 1879
Gengangere. 1881
En Folkefiende. 1882
Vildanden. 1884
Rosmersholm. 1886
Fruen fra havet. 1888
Hedda Gabler. 1890
Bygmester Solness. 1892
Lille Eyolf. 1894
John Gabriel Borkman. 1896
Når vi døde vågner. 1899

Alexander Kielland (1849–1906) hører til "De fire store" i Norge, sammen med Ibsen, Bjørnson og Lie. Han var den skarpeste samfunnskritikeren av alle det moderne gjennombruddets menn i Norge; hans verker var svært omstridte i samtiden.

Alexander Lange Kielland ble født i Stavanger 18. februar 1849, og døde i 1906. Kiellands slekt hadde i over 100 år vært en av de mest innflytelsesrike handelsslektene i byen; gutten vokste opp i et velstående hjem.
I 1871 tok han juridisk embetseksamen, og året etter giftet han seg med en kjøpmannsdatter fra Haugesund og slo seg ned i hjembyen for å drive et lite teglverk. I løpet av tiden som teglverkseier fikk han et godt innblikk i arbeidernes kår, og samtidig leste han mye radikal europeisk filosofi.
I 1878 reiste han til Paris for å bli forfatter, og året etter kom samlingen Novelletter. Utover i 1880-årene viet han seg helt til forfattervirksomheten, og de fleste verkene er utgitt i dette tiåret. Kielland oppholdt seg i Frankrike og Danmark i lengre perioder, og der var han i kontakt med andre intellektuelle, som Georg Brandes.
 Kiellands verker inneholder kraftig kritikk av småbyens hykleri, borgerskapets utnyttelse av arbeiderne, skolesystemet og kirken. Særlig det siste gjorde at Stortinget i tre år på rad nektet å gi Kielland dikterlønn, til tross for at Bjørnson og Lie talte hans sak – Bjørnson sa også til slutt fra seg sin egen dikterlønn i protest. Debatten om saken bidro også til å splitte Venstre.
I 1889 overtok Kielland jobben som redaktør for Stavanger Avis. To år senere ble han borgermester i Stavanger, og i 1902 amtmann i Romsdal.
Utgivelser
KORTPROSA
Novelletter. 1879
Nye Novelletter. 1880
To Novelletter fra Danmark. 1882
ROMANER
Garman & Worse. 1880
Arbeidsfolk. 1881
Skipper Worse. 1882
Gift. 1883
Fortuna. 1884
Sne. 1886
Sankt Hans Fest. 1887
Jacob. 1891
SKUESPILL
Paa Hjemveien. 1878
For Scenen. Tre Smaastykker. 1880
Tre Par. 1886
Bettys Formynder. 1887
Professoren. 1888
Dessuten essays, sakprosa og brev.

Gunnar Larsen (1900 – 1958) var journalist og forfatter – "en av de mest kresent artistiske skribenter i 1930-årene."

Gunnar Larsen (1900 – 1958) var innfødt og utpreget oslogutt. Han ble cand. jur. i 1923 og ble samtidig ansatt som journalist i Dagbladet, hvor han i 1930 ble nyhetsredaktør. Som journalist utviklet han en sterkt personlig stil. Han oversatte Ernest Hemingways Og solen går sin gang, og det er ikke tvil om at hans debutroman, I sommer, er klart påvirket av Hemingway.

Etter debuten fulgte romanene To mistenkelige personer (1933), som bygger på en virkelig hendelse – lensmannsmordet i 1926, Weekend i evigheten (1934), Bull (1938) og Sneen som falt i fjor (1948). En sjette prosabok, To i Oslo, med undertittelen "En avisføljetong" ble satt sammen av Jan Erik Vold og gitt ut som Gyldendals julebok i 2009.

I litteraturhistorien omtales Larsen som "en av de mest kresent artistiske skribenter i 1930-årene". Han hadde en stor del av æren for at Dagbladet ble et møtested for debatt og kulturstoff, og var selv kjent for sin briljante penn. Larsen står for mange i dag som en glemt juvel i norsk litteratur, en forfatternes forfatter.

Sigurd Hoel skrev følgende om Larsen i en av sine anmeldelser: "Mange av våre mest berømte forfattere kunne ha særdeles godt av å studere stilen i denne boken. Det er ganske lærerikt å legge en side av Gunnar Larsens bok ved siden av en alminnelig norsk roman av de ypperlige. Gjør det, og se forskjellen. Denne boken skulle jeg gjerne ha skrevet."

Gunnar Larsen begynte å skrive dikt alt i gymnastiden, og etter hans død utkom et utvalg Dikt (1959), redigert av Nils Lie. Til Gunnar Larsens 100-årsjubileum i 2000 samlet Jan Erik Vold alle hans til sammen 240 dikt i en bok med tittelen En avismanns samlede poesi. Der finner man kjærlighetsdikt, alderdomsdikt, leilighetsdiktning, satirer, pastisjer og Oslo-skildringer. Vold sier i sitt forord at Larsen fremstår som en blanding av Olaf Bull og Alf Prøysen, og vil «... med dette antyde at Gunnar Larsen er både sentrallyriker og folkelivsskildrer, en inderlighetspoet og en bruksdikter som opererer såvel i det lyriske finrommet som i journalistyrkets hverdagsrom».

Fra 1954 til sin død var Gunnar Larsen sjefredaktør i Dagbladet.

Gå til nettbokhandelen for en full oversikt over tilgjengelige titler.

Jonas Lie (1833–1908) hører til blant "De fire store" i Norge, sammen med Ibsen, Bjørnson og Kielland. Lie regnes som en norsk impresjonist, og forfatterskapet inneholder både realistiske og mer "fantastiske" verker.

Jonas Lie ble født på Øvre Eiker i 1833, og vokste opp i Tromsø, der faren var byfogd. Han tok artium ved "Heltberg studentfabrikk" i 1851, og fortsatte deretter til juridisk embetseksamen, som han avla i 1858. Han etablerte en praksis i Kongsvinger, og jobbet ved siden av som journalist og tømmerhandler. I 1860 giftet han seg med sin kusine Thomasine. Familien flyttet til Kristiania i 1868. Lie hadde da gått konkurs på grunn av noen uheldige aksjespekulasjoner, og nå satset han på en ny karriere; han konsentrerte seg om skriving. To år senere kom hans første roman, Den fremsynte.
Lie fikk raskt anerkjennelse og dikterlønn fra staten. Han skrev mange romaner (og en kortprosasamling) på 1870-tallet, men det var i de neste to tiårene han skrev de verkene som står sterkest i dag. Først da utviklet Lie sin særegne impresjonistiske stil til fulle, og også politisk forandret han seg. Mens han tidligere ofte inntok konservative synspunkter, ble han nå demokratiets mann; Lie satte sin lit til bonden og arbeidsmannen.
I sine mange verker skildret Lie forretningsliv, havet, sosiale problemer, de trange kårene for livsutfoldelse hos middelklassen, etc. Men Lies bøker var i mindre grad enn hos mange av hans samtidige forfattere klare debattinnlegg; de berørte sentrale samfunnsproblemer, men framsto ikke som "tendensromaner". Familjen paa Gilje regnes gjerne som hans realistiske hovedverk; her er det kvinnenes posisjon og muligheter det handler om. Mot slutten av karrieren utviklet Lie seg i retning av mystikk og symbolisme (elementer av det mystiske var også til stede i de tidligste verkene). Eventyrsamlingene Trold I og II er kanskje mest kjent fra denne perioden; her handler det om driftene, det ubevisste og det mystiske.
Familien Lie tilbrakte lang tid i utlandet. I 1882 flyttet de til Paris, der de holdt åpent hus for skandinaviske diktere, og først 24 år senere flyttet de tilbake til Norge (1906). Året etter døde Thomasine, og så, i 1908, Jonas Lie.

Utgivelser
ROMANER
Den fremsynte. 1870
Tremasteren "Fremtiden". 1872
Lodsen og hans Hustru. 1874
Thomas Ross. 1878
Adam Schrader. 1879
Rutland. 1880
Gaa paa! 1882
Livsslaven. 1883
Familjen paa Gilje. 1883
En Malstrøm. 1884
Kommandørens Døtre. 1886
Et Samlig. 1887
Maisa Jons. 1888
Onde Magter. 1890
Niobe. 1893
Naas Sol gaar ned. 1895
Dyre Rein. 1896
Faste Forland. 1899
Naar Jerntæppet falder. 1901
Ulfungerne. 1903
Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Bablons Taarn! 1905
KORTPROSA
Fortællinger og Skildringer fra Norge. 1872
Otte Fortællinger. 1885
Trold I–II. 1891-92
Eventyr. 1908
SKUESPILL
Faustina Strozzi. 1875
Grabows Kat. 1880
Lystige Koner. 1894
Lindelin. 1897
Wulffie & Co. 1897
DIKT
Digte. 1867
Digte. 1889

Agnar Mykle (1915–1994) var en myteomspunnet og kontroversiell forfatter. Mest kjent er han for romanen Sangen om den røde rubin , som ble beslaglagt etter dom i byretten for brudd på sedelighetsparagrafen. Dommen ble omgjort av høyesterett året etter.

Agnar Myklebust ble født i Trondheim i 1915, og her tilbrakte han hele oppveksten. Han tok artium ved handelsgymnaset, og året etter underviste han selv ved skolen. I 1937 reiste han til Nord-Norge for å jobbe som lærer der, og etter to år vendte han tilbake til studiene; Mykle utdannet seg til siviløkonom ved handelshøyskolen i Bergen. I 1942 giftet han seg med Jane.

Mykle fikk sin første novelle på trykk i et magasin i 1945, men han debuterte først tre år senere med novellesamlingen Taustigen, som ble godt mottatt. I mellomtiden hadde han sammen med Jane studert dukketeater i Paris (og i 1954 ga de to ut læreboka Dukketeater!). Mykle begynte nå å bli kjent; blant annet for sine mange kronikker i avisene, først og fremst i Arbeiderbladet. 

Tre år etter debuten kom den første romanen, Tyven, tyven skal du hete, og dette året reiste Mykle til USA for å studere teater som Fulbright-stipendiat. I 1954 kom Lasso rundt fru Luna, og to år etter Sangen om den røde rubin, som ble konfiskert etter dom i byretten. Dette var de to første delene av en planlagt trilogi, men det skulle ta ni år før Mykle ga ut noe nytt, og trilogien ble aldri avsluttet. I 1960-årene uttrykte Mykle seg mye i en annen form; gjennom offentlig brevskriving – "Brev til makthaverne". Disse er å finne i de tre tekstsamlingene som ble utgitt posthumt, Mannen fra Atlantis, Alter og disk og En flodhest på parnasset. 

Mykle ble etter hvert kjent som litt av en eksentriker, og ikke minst for sine påstander om egen overlegenhet. Etter utgivelsen av Largo (1967) trakk han seg imidlertid tilbake fra offentligheten, og det ble heller ikke flere bøker, med unntak av de tre nevnte samlingene som ble utgitt etter forfatterens død.

Utgivelser
ROMANER
Tyven, tyven skal du hete. 1951
Lasso rundt fru Luna. 1954
Sangen om den røde rubin. 1956
Rubicon. 1965
NOVELLER
Taustigen. 1948
Jeg er like glad, sa gutten. 1952
Kors på halsen. 1958
Largo. 1967

Salg til utlandet
Lasso rundt fru Luna 1954
Danmark, Finland, Island, Sverige, Litauen, Tyskland, Frankrike, Nederland, England, Italia, Serbia, Israel, USA, Japan, Kina
Sangen om den røde rubin 1956
Danmark, Sverige, Finland, Frankrike, England, Nederland, Tyskland, Serbia, Italia, USA, Kina
Rubicon 1965
England, Sverige, Tyskland,
Tyven, tyven skal du hete 1951
England
Kors på halsen 1958
Danmark, Finland, Sverige, Tyskland
Largo 1967
Danmark, Sverige

Gå til nettbokhandelen for en full oversikt over tilgjengelige titler.

Sigbjørn Obstfelder (1866–1900) døde tidlig av tuberkulose; det var ikke så mange verker han rakk å utgi. Likevel har han en viktig plass i norsk litteraturhistorie, som en modernistisk fornyer og en av våre fremste nyromantikere.

Sigbjørn Obstfelder ble født i Stavanger i 1866, som nummer sju av i alt seksten barn (bare sju av dem vokste opp). Faren var bakermester. Da Sigbjørn var 14 år, døde moren. I 1884 tok han eksamen artium, og han fortsatte studiene: Et par år studerte han filologi, og han tok en teknikerutdannelse, skjønt uten å avlegge eksamen. I 1890–91 oppholdt han seg i USA, der han jobbet som teknisk tegner.

En tid vurderte han å utdanne seg til komponist, men endte i stedet opp med å gå fullt inn for skrivingen. Han debuterte med Digte i 1893. Diktene vakte oppsikt; Obstfelders lyrikk var nyskapende ved sin modernistiske form, musikalitet, symbolisme og angst- og ensomhetsfølelse. Blant de mest kjente diktene er «Jeg ser», «Byen», «Regn» og «Kan speilet tale?». Obstfelder skrev også skuespill og (lyrisk) prosa. Kjærlighetshistorien Korset var en publikumssuksess, og En prests dagbog regnes som hovedverket; denne ufullførte romanen ble utgitt like etter hans død.

Sigbjørn Obstfelder døde av tuberkulose i 1900, bare 33 år gammel. Samme dag som han ble gravlagt ble hans eneste barn født.

I 2016 er det 150 år siden han ble født. Dette markeres flere steder, ikke minst i hans fødeby Stavanger. Gyldendal har gjort Samlede skrifter 1-3 tilgjengelig som print-on-demand.

Utgivelser
Digte. 1893
To novelletter. 1895
Korset. Roman 1896
De røde dråber. Skuespill 1897
Esther. Skuespill 1899
En prests dagbog. Roman 1900
Om våren. Skuespill 1902
Efterladte arbeider. 1903

Arthur Omre er en av de store fortellerne i norsk litteratur. Kjent for sin ordknappe Hemingway-stil; nøktern, saklig, men full av varme og poesi.

Arthur Omre ble født i Horten i 1887. Hans opprinnelige navn var Ole Arthur Antonisen, og navnet Omre tok han i 1935, da han debuterte med romanen Smuglere og straks slo igjennom som forfatter.

Omre tok middelskoleeksamen i 1904 og var ett års tid til sjøs. Deretter utdannet han seg til ingeniør ved Horten Tekniske Skole og avla eksamen i 1908. Etter å ha arbeidet som turbinmontør på Rjukan dro han i 1910 til USA. Her arbeidet han som teknisk tegner og beregner, samtidig som han videreutdannet seg som arkitekt. I 1914 vendte han tilbake til Norge. Han arbeidet en tid på tegnekontoret på Thunes Mekaniske Verksted i Kristiania før han i 1916 startet sitt eget firma. Han oppførte taubaner på Nesodden og Svalbard og slo seinere inn på husbygging. Da konjunkturene forverret seg i 1920, begynte en mer vidløftig fase i hans liv. «. . . siden har jeg vært oppe i litt av hvert. Især litt av hvert,» skriver han til forlaget i forbindelse med utgivelsen av Smuglere. Med denne romanen ble Omre en kjent og aktet forfatter med et stort publikum.

Romanene kom nå på løpende bånd: Smuglere i 1935, Flukten i 1936, Sukkenes Bro i 1937 og Kristinus Bergman i 1938. Alle med handling og tema fra underverdenen, skrevet på en nøktern, saklig og usentimental måte. I 1939 kom Intermesso, Arthur Omres første roman som ikke hadde kriminalitet som tema. Det er en kjærlighetsroman. I 1940 skrev han Det onde øie, en roman om en oppfinner som blir innlagt på asyl. Her setter Arthur Omre spørsmålstegn ved den moderne behandlingen av sinnslidelser. I 1941 fulgte Harmoni, en fortelling om en vandrer, og i 1942 kom kriminalromanen Mysterium i Rolvsøy. Posthumt kom romanen Sølvkruset, opprinnelig skrevet i 1941.

Ved siden av alle romanene skrev Arthur Omre i disse åra en mengde noveller. Alt i 1941 sendte han ut den første novellesamlingen Det hender iblant -. Etter krigen kom Stort sett pent vær (1948), Skiftende bris (1950), Gullmyntene og andre noveller (1954), Utvalgte noveller (1962) og i 1966, året før Arthur Omre døde, Den røde silkekjolen og andre noveller.

Gå til nettbokhandelen for en full oversikt over tilgjengelige titler.

Husmannsgutten som ble en av Norges mest folkekjære diktere.

Alf Prøysen ble født 23. juli 1914 på husmannsplassen Prøysen på Rudshøgda i Ringsaker. Etter endt skolegang i 1932 begynte han å jobbe på gård. På fritiden var han med i lokal- og studentrevyer, som skuespiller, forfatter og kulissemaler.

I 1945 debuterte han med novellesamlingen «Dørstokken heme». Samlingen fikk svært bra kritikk. I 1948 gav han ut tre plater med egne viser. Her finner vi bl.a. «Blåbærturen», «Lillebrors vise» og «Pelles bursda»". Platene ble voldsomt populære og mye spilt i radioen. Samme året kom den første viseboka «Drengestu' viser», også den ble en suksess. Prøysen ble en ettertraktet artist og reiste rundt i landet med gitaren. Prøysen giftet seg i 1948, og han ble etterhvert far til to barn.

Alf Prøysen var en produktiv artist med mange jern i ilden og aktiv helt til sin død 1. november 1970. Han var forfatter, dikter og visesanger, og han laget radio- og tv-programmer. Mye av hans produksjon var laget for barn. Han skrev visebøker for barn og var med i radioprogrammer for barn. Den største internasjonale suksessen fikk han med fortellingene om Teskjekjerringa. For fjernsynet laget han også barneprogrammer, i tillegg til viseprogrammer og en serie om sitt liv og diktning. På 1950- og 1960-tallet kom Prøysens plateslagere og mest kjente viser, som «Sønnavindsvalsen», «Tango for to», «Mari, du bedåre», «Så seile vi på Mjøsa» og «Aille har et syskjenbån på Gjøvik».
 
Den største delen av Prøysens prosaproduksjon består av korte fortellinger. Unntaket er hans eneste roman, «Trost i taklampa » (1950), som senere har blitt til både teaterstykke, musikal og film. I 1951 begynte Alf Prøysen med en fast spalte, Lørdagsstubben, i Arbeiderbladet, som han hadde fram til sin død. Stubbene var som regel en kort novelle, men kunne også være personlige fortellinger eller viser. En del av stubbene ble utgitt i bokform. I perioden 1998-2001 ble disse samlingene utgitt på nytt, sammen med tidligere uutgitte lørdagsstubber, slik at alle hans "stubber" nå foreligger i bokform.

I 1971, etter hans død, utkom bøkene «Det var da det og itte nå», basert på en radioserie om barndommen hans, og «Snekker Andersen og julenissen».
I biografien «Alf Prøysen» har Elin Prøysen skrevet for barn om faren sin.

Alf Prøysens barnebøker
Alle tiders gullhøne. 1959
Da jeg var liten. 1997
Da soplimen og skravlebøtta reiste til månen. 1996
Den grønne votten. 1964
Fra Hompetitten til Bakvendtland. 1966
Fra Sparegrisen til Romjulsdrøm. 1992
Geitekillingen som kunne telle til ti. 1957
Halvmeter'n. 1962
Julekveldsvise. 1957
Kjerringa som ble så lita som ei teskje. 1957
Lillebrors viser. 1949
Musevisa. 1949
Rim og regler fra barnetimen. 1954
Sirkus Mikkelikski. 1963
Skøyerviser. 1952
Snekker Andersen og julenissen. 1971
Teddybjørnen og andre viser. 1951
Teskjekjerringa. 1968
Teskjekjerringa i eventyrskauen. 1965
Teskjekjerringa på camping. 1967
Teskjekjerringa på julehandel. 1970
Teskjekjerringa på nye eventyr. 1960

Stein Riverton het egentlig Sven Elvestad og skrev nesten 100 romaner i løpet av sitt 50-årige liv. Han er skaperen av mesterdetektivene Asbjørn Krag og Knut Gribb, og det kriminallitterære selskapet Rivertonklubben er oppkalt etter ham.

Les mer om Sven Elvestad på wikipedia.

Gå til nettbokhandelen for en full oversikt over tigjengelige titler.

Anker Rogstad - skapsprengeren som kom på rett kjøl og ble krimforfatter i stedet.

Anker Rogstad (1925-1994) hadde spesielle forutsetninger for å bli krimforfatter, i og med at han selv hadde sittet åtte år i fengsel som skapsprenger. Men han kunne også skrive, til de grader at det litterære tidsskriftet Basar i 1976 betegnet ham som "en av våre dagers fremste prosaforfattere".

Denne unike kombinasjonen skaffet ham både Rivertonprisen for beste kriminalroman med Lansen (1974) og tredjepris i Gyldendals krimkonkurranse med Hevnen (1975).

Rogstad vokste opp i Oslo og var under krigen med i en guttegjeng som drev med vinningsforbrytelser og illegalt motstandsarbeid. Etter krigen fikk han en betinget dom for tyverier, og senere fikk han en lang fengselsstraff for en serie skapsprengninger. Om dette forteller han åpent i den selvbiografiske debutromanen Etterlyst (1959), der han opptrer lett forkledd som hovedpersonen Arne Rognes.

Selvbiografisk må man også kunne kalle Jurister i kasjotten (1969), hvor Rogstad tok litterær hevn over et rettsvesen han mente hadde behandlet ham urettferdig.

Rogstad publiserte i alt ti bøker i løpet av sin forfatterkarriere.

Verker:

• Jurister i kasjotten (1969)
• Kidnapperen (1973)
• Lansen (1974)
• Hevnen (1975)
• Skytsenglene (1976)
• Etterlyst (1977)
• Rabies (1981)
• Ærens pris (1986)
• Mosquito (1987)
• Flommen (1993)

Gå til nettbokhandelen for en full oversikt over tilgjengelige bøker.

Sara Fabricius (1880-1974) levde et stille og tilbaketrukket liv. Bøkene sine publiserte hun under pseudonymet Cora Sandel.

Cora Sandel (Sara Fabricius) ble født i Kristiania 20. desember 1880. Da hun var 12 år gammel, flyttet familien til Tromsø fordi faren fikk en god stilling i militæret der. I 1897 tok Sandel middelskoleeksamen, og hun ønsket seg nå en karriere som maler. I 1899 reiste hun til Kristiania for å studere hos impresjonisten Harriet Backer. Så døde imidlertid Sandels mor, og hun måtte legge sine egne planer til side for å ta seg av brødrene.
I 1906 reiste hun til Paris for å male. Til å begynne med fikk hun litt økonomisk støtte fra velstående slektninger, men etter hvert måtte hun tjene til livets opphold ved å skrive reisebrev og noveller som hun sendte hjem til aviser i Norge. Mange av novellene ble trykket i det radikale tidsskriftet Mot Dag.
I 1913 giftet hun seg med den svenske skulptøren Anders Jönsson, og de to fikk en sønn. Sandel fant det umulig å kombinere kunstnerisk utfoldelse med pliktene som hustru og mor. Da familien vendte hjem til Sverige i 1921, hadde hun for lengst gitt opp malingen. Det gikk nå nedover med ekteskapet, og i 1926 ble paret skilt (Sandel ble likevel boende i Sverige). Samme år debuterte Cora Sandel med romanen Alberteog Jakob, som umiddelbart ble en suksess, og fra da av forsørget hun seg selv og sønnen ved å skrive. Alberte og Jakob ble senere fulgt opp av to bøker til. Alberte-trilogien låner trekk fra forfatterens eget liv; det handler om Albertes sakte modning til kvinne og kunstner.
Mest kjent ved siden av Alberte-trilogien er Kranes Konditori fra 1945. Sandel ga boka undertittelen "interiør med figurer"; denne boka hørte ikke hjemme i noen av de vanlige sjangrene, men i skjæringspunktet mellom det episke og det dramatiske. Kranes Konditori har også blitt dramatisert og filmatisert flere ganger.
Cora Sandel døde i Sverige i 1974.
Utgivelser
ROMANER
Alberte og Jakob. 1926
Alberte og friheten. 1931
Bare Alberte. 1939
Kranes konditori. 1945
Kjøp ikke Dondi. 1958
NOVELLESAMLINGER
En blå sofa. 1927
Carmen og Maja. 1932
Mange takk, doktor. 1935
Dyr jeg har kjent. 1945
Figurer på mørk bunn. 1949
Barnet som elsket veier. 1973
Salg til utlandet
Alberte og Jakob 1926
Sverige, Danmark, England, USA, Frankrike, Nederland, Tyskland, Sveits, Ungarn, Spania
Alberte og friheten 1931
Sverige, Danmark, England, USA, Nederland, Tyskland, Sveits, Georgia, Frankrike
Bare Alberte 1939
Sverige, Danmark, England, USA, Tyskland, Sveits
Kranes konditori 1945
Danmark, Sverige, Finland, Nederland, England, Frankrike, Tsjekkia, Italia, Estland, Estland
Kjøp ikke Dondi 1958
Sverige, England, Tyskland, Sveits
En blå sofa , noveller, 1927
Sverige, Danmark (et utvalg Lykken)
Carmen og Maja , noveller, 1932
Sverige , Danmark (et utvalg Lykken)
Mange takk doktor, noveller, 1935
Danmark (et utvalg Lykken)
Dyr jeg har kjent , noveller, 1945
Sverige, Nederland
Figurer på mørk bunn , noveller, 1949
Sverige, Danmark
Barnet som elsket veier 1973
Et utvalg på italiensk
Vårt vanskelige liv ( norsk novelleutvalg 1960)
USA, Sverige, Sovjet,
Enkeltnoveller utgitt i:
Finland, Danmark, Israel, USA, Tyskland, Nederland, Sverige, Tsjekkia

Gå til nettbokhandelen for en full oversikt over tilgjengelige titler.

Amalie Skram (1846–1905) levde et stormfullt liv, og først etter sin død ble hun priset som en av våre største forfattere. Romanserien Hellemyrsfolket har blitt stående som det sentrale naturalistiske verket i Norge.

Amalie Alver ble født i Bergen i 1846. Hun var eneste jente i en søskenflokk på fem. Da hun var sytten, gikk faren konkurs og rømte til Amerika; moren satt alene igjen med de fem barna. Dette var bakgrunnen for at Amalie bare atten år gammel ble giftet bort til den langt eldre skipskapteinen B. Müller. Det ble et vanskelig ekteskap, og det endte med separasjon i 1878 og endelig oppløsning av ekteskapet fire år senere. Hun forlot da Norge til fordel for Danmark. Her møtte hun dikteren Erik Skram, og de giftet seg i 1884. Heller ikke dette ekteskapet holdt; i 1900 ble Amalie Skram igjen separert.

Skram debuterte med Constance Ring i 1885. Denne romanen skildrer et ulykkelig ekteskap, og den fikk en viktig rolle i moraldebatten. Hennes neste verk, romanserien Hellemyrsfolket, regnes som et av naturalismens hovedverker i Norge – kanskje er det det eneste virkelig naturalistiske verket. Bøkene er skarpt deterministiske; arv og miljø fører personene inn i tragiske skjebner. Foraadt er et annet viktig verk; det regnes av mange som det beste. Her forteller hun om en ung kvinnes ekteskap med en mye eldre mann.

Skram fikk flere nervøse sammenbrudd og ble innlagt på psykiatriske klinikker, både hjemme i Norge i forbindelse med skandalen ved skilsmissen fra Müller og i København under ekteskapet med Erik Skram. I bøkene Professor Hieronimus og Paa St. Jørgen kritiserte hun behandlingen av psykiatriske pasienter.

Amalie Skram døde i København i 1905; nedbrutt og syk. Gode kritikker fikk hun aldri se; først etter hennes død ble hennes verker virkelig oppdaget.

Utgivelser

ROMANER
Constance Ring. 1885
Hellemyrsfolket. 1887–1898
- Sjur Gabriel. 1887
- To Venner. 1887
- S.G. Myre. 1890
- Afkom. 1898
Lucie. 1888
Fru Inés. 1891
Foraadt. 1892
Professor Hieronimus. 1895
Paa St. Jørgen. 1895
Julehelg. 1900
Mennesker. 1905 (ufullført)

NOVELLER
Børnefortellinger. 1890
Kjærlighed i Nord og Syd. 1891
Sommer. 1899

SKUESPILL
Agnete. 1893

Salg til utlandet

Constance Ring 1885
USA, Tyskland
Hellemyrsfolket 1887-1898
Frankrike, Tyskland
Lucie 1888
Tyskland
Forraadt 1892
Tsjekkia,
Professor Hieronimus 1895
Tyskland, USA
Paa St. Jørgen 1895
USA
Sommer 1899
Tyskland

Tarjei Vesaas (1897–1970) er blant dei største norske diktarane i det tjuende hundreåret, og femti år etter han gjekk bort er han meir populær i utlandet enn nokon gong. Han skreiv både romanar, noveller, skodespel og dikt. I 1964 vart han som første nordmann tildelt Nordisk Råds litteraturpris.

Vesaas vart fødd på garden Vesaas i Vinje 20. august 1897. Han var den eldste av tre søner, og difor odelsgut. Men Vesaas avslørte snart at han ville gå ein annan veg; det var skrive han ville. Vinje var den faste bustaden hans gjennom heile livet, men han reiste mykje kring i Europa.

Etter eit år på Voss folkehøgskule og avtent verneplikt som gardist, byrja Vesaas i 1920 å skrive skisser, dikt og artiklar for lokale aviser. Året etter vann han førstepremien i ei vekebladtevling med eit prosadikt. Same året sende han ein roman til eit forlag, men den vart refusert. Oppmuntra vart han likevel; snart vann han førstepremien i ein novellekonkurranse (1922), og det skulle ikkje ta lang tid før han fekk gitt ut den første romanen sin, Menneskebonn (1923).

Etter Menneskebonn gav Vesaas ut åtte romanar, to skodespel, ei diktsamling og ei novellesamling, før han fekk eit gjennombrot med Det store spelet i 1934. Same året gifte han seg med lyrikaren Halldis Moren. Ekteparet slo seg ned på Midtbø, og året etter kom det første barnet, Olav.

Vesaas følgde godt med på moderne litteratur og teater, og fornya sjølv norsk prosadikting. Dei beste romanane sine skreiv han i sekstiårsalderen, som Fuglane, med den ugløymelege "tusten" Mattis, Is-slottet og den siste prosaboka Båten om kvelden. I sentrum av Vesaas' verker er gjerne menneske i møte med destruktive krefter i og utafor seg sjølv, det er eksistensielle kriser han oftast skildrar. Mellom hans mest kjende og verdsette bøker er også Kimen (1940), eit tett drama i eit lite øysamfunn og den første av Vesaas' store symbolromanar, og Huset i mørkret (1945), ein rein allegori over Noreg under krigen.

Vesaas debuterte seint som lyrikar, trass i at prosaen hans er full av lyriske element frå starten av. Samlinga Kjeldene kom ut i 1946, og etter kvart kom fem samlingar til, med ikoniske dikt som "Snø og granskog", "Regn i Hiroshima" og "Det ror og ror" - eit samla diktkorpus som står sentralt i den norske etterkrigslyrikken.

For novellesamlinga Vindane fekk han Veneziaprisen i 1953, og med det eit internasjonalt gjennombrot. I 1964 vart han som første nordmann tildelt Nordisk Råds litteraturpris, og for dei pengane oppretta han ein eigen pris – Tarjei Vesaas' debutantpris, som i dag har svært mykje å seie for nye forfattarar.

Bøkene til Vesaas er omsette til 32 språk.

Utgivingar

ROMANAR
Menneskebonn. 1923
Sendemann Huskuld. 1924
Grindegard. 1925
Grindekveld. 1926
Dei svarte hestane. 1928
Fars reise. 1930
Sigrid Stallbrokk. 1931
Dei ukjende mennene. 1932
Sandeltreet. 1933
Det store spelet. 1934
Kvinnor ropar heim. 1935
Hjarta høyrer sine heimlandstonar. 1938
Kimen. 1940
Huset i mørkret. 1945
Bleikeplassen. 1946
Tårnet. 1948
Signalet. 1950
Vårnatt. 1954
Fuglane. 1957
Brannen. 1961
Is-slottet. 1963
Bruene. 1966
Båten om kvelden. 1968

NOVELLER
Klokka i haugen. 1929
Leiret og hjulet. 1936
Vindane. 1952
Ein vakker dag. 1959

DIKT
Kjeldene. 1946
Leiken og lynet. 1947
Lykka for ferdesmenn. 1949
Løynde eldars land. 1953
Ver ny, vår draum. 1956
Liv ved straumen. 1970

SKODESPEL
Ultimatum. 1934
Guds bustader. 1925
Morgonvinden. 1947

Sal til utlandet

Båten om kvelden 1968
Frankrike, Georgia, Bulgaria, Sverige, Danmark, Sveits/Tyskland, England

Bruene 1966
Sverige, Danmark, Finland, Sveits/Tyskland, Frankrike, England, USA, Georgia

Is-slottet 1963
Bulgaria, Sverige, Danmark, Finland, Nederland, Island, Italia, England, USA, Frankrike, Polen, Israel, Japan, Tyrkia, Georgia, Spania, Korea, Russland, Romania, Ukraina, Makedonia, Kroatia

Brannen 1961
Frankrike, Danmark, Finland

Ein vakker dag , noveller 1959
Danmark, Sverige , Frankrike

Fuglane 1957
Bulgaria, Sverige, Danmark, Finland, Færøyene, England, Frankrike, Italia, Polen, Slovakia, Slovenia, Ungarn, Tyskland, Sveits, Hellas, Litauen, Nederland, Georgia, Island, Korea, Tyrkia, Russland, Israel, India

Ver ny vår draum dikt 1956
Danmark

Vårnatt 1954
Sverige, Danmark, Finland, Frankrike, Island, England, USA, Tyskland, Kroatia, Polen, Spania/Sør-Amerika

Vindane, noveller 1952
Sverige, Danmark, Tyskland, Frankrike, Italia, Georgia

Løynde eldars land , dikt 1953
USA

Signalet 1950
Danmark

Tårnet 1948
Danmark, Sverige

Bleikeplassen 1946
Danmark, Sverige, Spania

Huset i mørkret 1945
Polen, Sverige, Danmark, Frankrike, England, Tsjekkia

Kimen 1940
Sverige, Danmark, Frankrike, England, USA, Polen, Tsjekkia, Romania, Slovenia, Georgia

Kvinnor ropar heim 1935
Tyskland

Det store spelet 1934
Danmark, USA, Polen, Romania, Russland, Tyskland, Tsjekkia

Sandeltreet 1933
Danmark, Frankrike

Klokka i haugen 1929
Østerrike

Dei svarte hestane 1928
Østerrike, Ungarn, Sverige, Frankrike

Dikt i utval
Tyskland, Kroatia, Frankrike, USA, Georgia, Canada

Liv ved straumen dikt 1970
Danmark, Sveits, Frankrike

Huset og fuglen - Tekster og bilete 1919 – 1969 redigert av Walter Baumgartner. 1971
Sverige

Utvalgte noveller – Under hjulet
Danmark

Om Tarjei Vesaas på Store Norske Leksikon

Utdypningsartikkel på Store Norske Leksikon

Om Tarjei Vesaas på wikipedia

Titlar i sal

Gå til nettbokhandelen for ei full oversikt over tilgjengelege titlar.