I romanen Blindgjengere skriver Atle Næss om den tyske soldaten Sepp som er stasjonert i et lite, norsk bygdesamfunn. Her treffer han Marit, de forelsker seg, hun blir gravid. Verdenskrigens enorme katastrofer rommer et utall enkeltskjebner, mennesker som får sine livsløp brutalt omkastet, som må gjøre fatale valg som får følger for dem selv og andre. Blindgjengere er fortellingen om noen av dem.

Atle Næss debuterte i 1975 og har skrevet en rekke kritikerroste bøker innen flere sjangere. Han er trolig mest kjent for sine historiske romaner som Kraften som beveger og Den tvilende Thomas (om den italienske maleren Caravaggio) og for sakprosabøker om blant annet Edvard Munch, Nidarosdomen og Galileo Galilei. Sistnevnte fikk han Brageprisen for i 2001. Gjennom hele forfatterskapet kan man gjenfinne hans fascinasjon og store sakkunnskap om emner som språk, kunst, historie og matematikk. 

Men hvordan jobber Atle Næss?

Vi har stilt ham noen spørsmål for å finne ut av det: 

Når du sitter der med blanke ark, hvordan kommer du i gang? Hvor kommer første setning fra?
Det er visst mest en visuell greie. Jeg ser for meg en karakter og prøver å følge hvordan han/hun fanger inn en karakteristisk detalj, eventuelt hører noe. Så skriver jeg ned det som blir sett eller hørt. (Og – mest sannsynlig stryker jeg det igjen og prøver på nytt. Det er ofte nødvendig å skrive begynnelsen helt på nytt når man er sikrere på hvor man skal.)

Hvor mye vet du om hvor du skal, før du begynner å skrive?
Stort sett kjenner jeg bare en eller to av karakterene og den generelle retningen.

Skriver du handlingen kronologisk?
Mer eller mindre. Men det er ofte nødvendig å gå tilbake og gjøre endringer.

Hvordan gjør du research? Gjør du det i forkant eller underveis?
Begge deler – men mest underveis. Ofte åpner researchen opp for mer research, og slik fortsetter det bare …

Kommer karakterene først eller er det handlingen/plottet som styrer?
Spør man meg, bør ikke karakterene reduseres til tannhjul i et handlingsmaskineri – handlingen bør springe ut av deres situasjon og egenskaper. Altså: karakterene først!

Har du noen lesere underveis?
De siste åra har jeg vært med i et forum for folk med interesse for historie og litteratur, bestående av historikere og forfattere. Der leser vi hverandres uferdige tekster – med stort utbytte. Ellers prøver jeg jo å holde redaktøren min noenlunde oppdatert.

Hvilke forfatterskap har inspirert deg?
Alle, hadde jeg nær sagt. Veldig mange i hvert fall. Fra min ungdomshelt Sigurd Hoel til Jenny Erpenbeck … og hundrevis mellom dem.

Hvor skriver du?
Bare på kontoret mitt, med sidegløtt mot store bjerker med åkre og åser i bakgrunnen.

Når på dagen skriver du best?
Helt klart morgen/formiddag, mens optimistiske forestillinger om et godt dagsverk ennå er levende.

Har du noen ritualer og vaner (eller uvaner!) under skrivingen?
Har forsøkt med vekslende hell å kvitte meg med diverse former for prokrastinering. Kabal er den verste.

Hva synes du er den tyngste delen av skrivingen? Og hva er den morsomste?
Skriving er tungt. Uansett. Men enda verre er det å være ferdig og sende manus fra seg til en ukjent skjebne.

Når du er ferdig med et prosjekt, hvor lang tid går det før du kommer i gang igjen? Skriver du på noe nå?
Jfr forrige svar – av ren selvoppholdelsesdrift forsøker jeg å begynne å pusle med noe nytt så snart som mulig, for å slippe litt unna tanken på hvordan det går med det som er ferdig.