Bli kjent med debutanten Neda Alaei

Neda Alaei har nettopp lansert den nye ungdomsboken Dette er ikke oss. En fin, sår og realistisk roman om ungdom som må ta vare på seg selv når foreldrene ikke makter å være foreldre.
Her kan du bli bedre kjent med forfatteren.

Født og oppvokst?
Jeg er født i Fredrikstad, men oppvokst i Moss!

Hva leser du nå?
Akkurat nå leser jeg ”Vi skulle vært løver” av Line Baugstø. Et veldig spennende og viktig tema!

Når skriver du best?
Jeg skriver best om jeg står opp av meg selv, med visshet om at jeg har hele dagen på meg. Jeg trenger en god matpakke, og rikelig med kaffe. Og så setter jeg meg på Deichmanske, når som helst på døgnet, så lenge jeg vet at jeg kan bli sittende og drømme meg vekk så lenge jeg bare vil.  

Favorittmat?
Jeg hadde dødd for en pizza med ost. Eller pasta med ost. Eller... ost. Jeg er altetende, egentlig. Bortsett fra kjøtt, det spiser jeg ingenting av.

Hvor reiste du sist?
Jeg reiste til Italia i januar, sammen med tre gode venninner som også er mine kollegaer. Vi spiste så mye pizza at vi til slutt trilla. Neste gang jeg reiser skal jeg dra på skriveferie. Det er den beste ferien!

Hva hører du på?
Jeg hører på Kent, så klart!

Noen forfattere som har påvirket deg?
Erlend Loe, Synne Sun Løes, Jonathan Safran Foer, Tore Renberg, Ingrid Ovedie Volden, Arne Svingen, Bjørn Sortland, Synne Lea, Linn Strømsborg, for å nevne noen, har alle påvirket meg når jeg skriver – enten i tema, skrivemåte, eller rett og slett bare stemningen de greier å skape i tekstene sine. Jeg blir veldig inspirert av å lese!

Hva gjør du helst på en fredag: leser bok, middag med venner?
Ja, takk, begge deler! Jeg starter og avslutter gjerne en fredagskveld med bok – men blir også veldig glad av å være sammen med venner i mellomtiden. Kan ikke sitte for lenge alene med bøkene heller?

Hvorfor begynte du å skrive?
Jeg elsket å lese bøker da jeg var barn, og den lesegleden ble med meg absolutt hele oppveksten. Men både som barn og ungdom leste jeg fordi jeg søkte å gjemme meg bort fra virkeligheten. Selv om bøkene var spennende og mange, fant jeg aldri helt den riktige boka. Den boka som handlet om å ha det skikkelig, uendelig vondt. Derfor begynte jeg å skrive, fordi jeg ville skrive de bøkene jeg selv savna da jeg vokste opp. Jeg ville skrive om alt det vanskelige, det som ikke snakkes om, men som absolutt bør settes ord på. Jeg begynte å skrive fordi jeg rett og slett ikke visste hva annet jeg kunne gjøre.

Hvem var du på videregående?
På videregående var jeg engasjert, sosial, omgjengelig, livlig, men også ensom og hemmelighetsfull med et tungt hjerte. Jeg hadde dessuten en ekte forfatterspire i meg. Jeg turte ikke å innrømme det mens jeg gikk på videregående, men jeg ba faktisk norsklæreren min om flere oppgaver, så jeg kunne øve meg på å bli en ekte forfatter en dag. Hvordan ellers skulle jeg få utløp for alt det vanskelige jeg bar på?

Hvem sendte du en SMS til sist, og om hva?
Jeg sendte akkurat en melding til vakttelefonen på jobb, fordi jeg ser at de har prøvd å ringe meg. Jeg skrev ”Går det bra?” fordi jeg ble litt bekymret. Jeg skal innrømme det, at jeg tenker veldig mye på ungdommene på jobben min, selv når jeg ikke er der.

Hva ville du bli da du var liten?
Da jeg var liten ville jeg bli veterinær eller dyrlege på dagtid, og bussjåfør på kveldstid – og så skulle jeg skrive utenom. Med andre ord var jeg et svært ambisiøst barn som ikke hadde særlig begrep om tid.

Beskriv ditt drømmescenario ved utgivelse av din debut.
Min aller største drøm er at ungdommer, eller til og med lærere eller barnevernspedagoger – skal komme til meg og si ”denne fortellinga kjente jeg meg igjen i,” eller ”jeg kjenner noen som har det sånn”. Jeg vil at temaene jeg skriver om i boka skal bli tatt opp, snakket om, blant både ungdommer og voksne! Men den aller viktigste tilbakemeldingen vil være den jeg får fra ungdommene selv. Jeg vil nå ut til ungdommene på flere områder enn bare som barnevernspedagog. Jeg vil si: Hei! Jeg er her. Du er mer enn bra nok, akkurat som du er.