Julehistorier:

Historien bak Grevinnen og hovmesteren

Gull fra «Julehistorier»

 

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden. Én av historiene treffer oss hvert år på lille julaften. Det blir ikke jul uten et gjensyn med May Warden og Freddie Frinton – bedre kjent som grevinnen og hovmesteren. Men hvem var de to, egentlig?

Her kan du lese utdrag fra Nanna Baldersheims fortelling om den korte sketsjen som skulle gi de to ukjente skuespillerne evig liv.

«Godt utvalgt lesestoff», Stavanger Aftenblad

Julehistorier2021 Omslag Preview Scale 45 Ppi 300 Quality 100

Tekst: Nanna Baldersheims

Nostalgi, slapstick, tradisjon, kultklassiker – grunnene for å se sketsjen hvert år er mange. Og kanskje er den rett og slett bare morsom? I starten – lenge før den ble spilt inn for tv – ble sketsjen framført av ulike skuespillere på britiske revy- og varietéscener. Den ble uroppført i 1948 som en del av en revy i Duke of York’s Theatre i London. En gang på midten av femtitallet satt det en mann i salen da sketsjen ble framført. Skuespiller Freddie Frinton var ikke begeistret for det han så, men lot seg likevel overtale til å se hele revyen en gang til. Denne gangen så han annerledes på saken, og bestemte seg for å ta med sketsjen om den ensomme damen og hennes fulle butler inn i sitt eget program. Frinton tok selv rollen som James – og beholdt den i resten av sin karriere.

Men selv om stykket var populært den gangen på scenen og ikke minst nå til dags med stadig nye seerrekorder på tv, er skuespillerne fortsatt ukjente for de fleste. May Warden, som spiller Miss Sophie, må vel sies å være verdens mest berømte ukjente skuespiller. I begynnelsen – da Freddie Frinton først hadde kjøpt sketsjen og turnerte med den – var det faktisk datteren til May Warden som spilte Miss Sophie, til hun et års tid etter premieren trakk seg og foreslo moren som Miss Sophie. Da var May Warden blitt 64 år gammel. Og med dette var det stjerneparet født som vi i dag nyter synet av på skjermen hvert år. Og godt er det. Det er jo ikke til å komme bort fra at sluttscenen, der den godt voksne James bærer sin Miss Sophie opp trappen, ville hatt en ganske annen undertone for dagens seere om Miss Sophie hadde vært gode 20 år yngre enn ham.

Privat var May Warden omtrent som Miss Sophie i sin omgang med alkoholholdige drikker – hun nøt med måte. Men én ting sto fast – hver dag skulle hun ha sitt ene glass med Guinness. En gang – det vites ikke nøyaktig når – fløy hun og Freddie «James» Frinton til Las Vegas for å opptre med sketsjen. Som alltid bestilte Warden sin Guinness etter forestillingen. Innehaveren var overbevist om at han hadde en lys levende lady foran seg, og visste ikke hva godt han kunne gjøre for henne. Men Guinness hadde han dessverre aldri hørt om, stammet han nervøst. «Hvor blir det brent?» spurte han. «Brygget. Ikke brent. Det er et svart øl fra Irland,» svarte Warden. Innehaveren ringte prompte til Dublin og bestilte to kasser Guinness. Snart kunne han servere Warden yndlingsdrikken. «Tusen takk, så vennlig,» takket hun høflig, «men jeg drikker min øl uten is.» Og slik ble Guinness – brygget, ikke brent, og uten is – introdusert for ørkenbyen i USA.

- Jeg så ham aldri drikke

Sjelden har vel noen mann drukket så mye som James rekker i løpet av den 11 minutter lange sketsjen. Han drikker med begge henda, og han drikker for fire, samtidig som han drikker litt for seg selv og Miss Sophie også. Men privat var skuespiller Freddie Frinton avholdsmann. «Han drakk bare saft og cola,» sa en kollega. Frinton selv fortalte at han hadde spilt fyllik i hele sin karriere. I Peter Sellers debutfilm «Penny Points to Paradise» fra 1951 spilte Frinton en alkoholiker. Som skuespiller jobbet Frinton hardt og målbevisst. Helt fra han som 14-åring hoppet av skolen, jobbet han som sanger på pubene i havnebyen Grimsby der han var født. Frinton hadde talent, og jobbet seg ut av pubene og inn i det britene kaller music hall, et slags musikkteater. Der fant han sin plass i revyer og kabareter. Under krigen opptrådte Frinton i en teatertrupp som reiste rundt i verden der britiske soldater var stasjonert for å underholde dem og holde kampmoralen oppe. Han var punktlig, profesjonell og pliktoppfyllende og fikk de aller beste skussmål fra sine kolleger. «Han var et av de snilleste menneskene jeg noen gang har møtt,» sa en teateragent en gang; «Kanskje var han litt for bløthjertet.» Men det er kanskje ikke den verste diagnosen et menneske kan få.

Freddie Frinton hadde også næringsvett, og etter noen år med vellykkede turneer, kjøpte han rettighetene til sketsjen. Den ble hans varemerke, og en stor publikumssuksess.

Hvordan det gikk til at sketsjen ble til en udødelig kortfilm, kan du lese om i Julehistorier.

Relaterte artikler