Kakerlakken: En satire av Ian McEwan

McEwan er gjennom romanene sine kjent for å belyse eksistensielle spørsmål og etiske problemstillinger vi befatter oss med i hverdagen. Og som brite med sans for mørk humor og burleske karakterer, er det helt naturlig at han har klekket ut en roman om en av de største politiske debattene som har preget Storbritannia (og Europa) i senere tid. Bedre kjent som Brexit. Dette er fornøyelig lesning fra en leken McEwan, der han lanserer en alternativ politikk i en nærliggende framtid, inspirert av Kafkas Forvandlingen. Og skulle man være i tvil: det krever ikke store forkunnskaper om Brexit for å glede seg over denne satiren.

«Variasjonen i tema og fortellerstemme gjør ham til en av britisk litteraturs mest interessante forfattere. Finessen han gjennomfører hvert prosjekt med kan på sikt gi ham Nobelprisen i litteratur.» Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen

Boka oversettes av Einar Blomgren.

Les mer om Kakerlakken her

Det var dårlig takt og tone for alle unntatt statsministeren å komme for sent til et kabinettmøte. Da han kom inn i rommet, satt alle rundt bordet. Han inntok plassen mellom finansministeren og utenriksministeren. Var han nervøs? Ikke akkurat. Han var anspent og klar, som en sprinter på startblokken. Det han var mest opptatt av for øyeblikket, var å fremstå som plausibel. Akkurat slik fingrene hans hadde visst hvordan et slips skal knytes, visste statsministeren at åpningsreplikken hans helst burde forutgås av taushet og stødig øyekontakt med alle rundt bordet.

Det var i disse få sekundene, da han møtte det blide blikket til Trevor Gott, sjefen for Statsministerens kontor, deretter innenriksministeren, regjeringsadvokaten, lederen av underhusgruppen, handel, samferdsel, minister uten portefølje, at en uvant, blomstrende, overskridende glede bølget gjennom ham, i et forbløffende øyeblikk med umiddelbar gjenkjennelse, gjennom hjertet og nedover ryggraden. Utvendig var han stadig rolig. Men han så det tydelig. Nesten alle i kabinettet delte hans overbevisninger. Langt viktigere enn det, og dette hadde han ikke visst før nå, var det at de delte hans opprinnelse. Da han tok seg oppover Whitehall den farlige kvelden, hadde han trodd at han var ute på et ensomt oppdrag. Det hadde aldri slått ham at den mektige byrden som oppdraget utgjorde, var delt, at andre som ham var på vei mot egne departementer for å bo i andre kropper og ta opp kampen. Et par dusin, en liten sverm av nasjonens beste, som var kommet for å ta bolig i og gi mot til et vaklende lederskap.

Det fantes imidlertid et mindre problem, et irritasjonsmoment, et fravær. Forræderen ved hans side. Han hadde sett det med ett blikk. I paradiset var det alltid en djevel. Bare en. Det var sannsynlig at det blant dem hadde funnes en tapper budbringer som ikke hadde klart seg på turen fra Westminster, som var blitt ofret under en fot, akkurat slik han selv hadde vært nær ved å bli, på fortauet utenfor porten. Da Jim så inn i øynene til Benedict St. John, utenriksministeren, hadde han støtt på den tomme, urokkelige veggen som et menneskes netthinne var, og han kom ikke lenger. Ugjennomtrengelig. Ingenting der. Bare menneske. En bedrager. En kollaboratør. En fiende av folket. Akkurat den typen som godt kunne tenkes å gjøre opprør og stemme for å velte sin egen regjering. Dette måtte håndteres. Anledningen ville by seg. Ikke nå.

Men her var de øvrige, og han gjenkjente dem straks på grunn av deres gjennomsiktige, overflatiske menneskeform. En forening av brødre og søstre. Det forvandlede radikale kabinettet. Der de satt rundt bordet, viste de ingen antydning til hvem de egentlig var og hva de alle visste. Så nifst lik mennesker de var! Når han så inn i og bortenfor de forskjellige nyansene av grått, grønt, blått og brunt i deres pattedyrøyne, rett inn til den flimrende kakerlakk-kjernen i deres vesen, forsto og elsket han sine kolleger og deres verdier. De var nettopp hans egne. Bundet sammen av jernhardt mot og viljen til å lykkes. Inspirert av en idé så ren og pirrende som blod og jord. Drevet mot et mål som hevet seg opp over den blotte og bare fornuften, til å omfavne en mystisk fornemmelse av en nasjon, av en forståelse like enkel og like enkelt god og sann som religiøs tro.

Det som også bandt denne tapre gruppen sammen, var vissheten om nøden og tårene som skulle komme, men til deres sorg ville det ikke være deres nød og tårer. Men også vissheten om at etter seieren ville det til befolkningen komme en velsignelse i form av dyp og foredlende selvrespekt. Dette rommet, i dette øyeblikket, var ikke noe sted for de svake. Landet skulle nå befris fra en avskyelig trelldom. Hos de beste var lenkene allerede i ferd med å løsne. Snart ville medsols-incubusen bli spiddet med høygaffel og revet ned fra nasjonens rygg. Det finnes alltid dem som nøler når døren til buret åpnes. La dem krype sammen i selvvalgt fangenskap, slaver av en korrupt og vanæret orden, med grafer og kakediagrammer som eneste trøst, med sin golde rasjonalitet, sin ynkelige engstelighet. Om de bare hadde visst at den enorme begivenheten allerede hadde glippet ut av deres kontroll, den hadde beveget seg hinsides analyse og debatt og inn i historien. Den utspilte seg allerede, her ved dette bordet. Den kollektive skjebnen ble smidd i varmen fra kabinettets stille lidenskap. Hard reversisme var nå hovedstrømmen. For sent å gå tilbake!