Kristine Storli Henningsen, hvordan skriver du?

I dag er hun forfatter og rektor på Forfatterskolen. Hun bor for tiden i Córdoba med mann og tre barn. Den som elsker deg høyt er hennes fjerde roman. Det er en uhyggelig psykologisk thriller fra et lite, avsondret samfunn der alle vet alt om alle. Og der alle har mørke hemmeligheter. Fredrik Wandrup i Dagbladet trillet terningkast 5 og mente at den var «Nifst og underholdende. […] Et forfriskende og feminint tilskudd til norsk krim.».

Men hvordan jobber Kristine Storli Henningsen?

Vi har stilt henne noen spørsmål for å finne ut av det:

Når du sitter der med blanke ark, hvordan kommer du i gang? Hvor kommer første setning fra?

Jeg sitter sjelden med blanke ark. Ideene begynner å forme seg mens jeg skriver på en bok, ofte flere, bøkene står i kø i hodet. Det mest frustrerende er at jeg må skrive hver eneste bok helt ut – setning for setning, ord for ord, bokstav for bokstav. Når jeg begynner å skrive på en ny bok, er den ofte et godt stykke på vei i hodet allerede, så da er det bare å få den inn i dokumentet.

Hvor mye vet du om hvor du skal, før du begynner å skrive?

Jeg har som regel en start, en slutt (men den kan bli annerledes enn planlagt) og noen scener og hendelser midt i. Jeg føler jeg må vite noe for å kunne skrive en hel roman, og samtidig kjeder jeg meg hvis jeg vet alt hva som skal skje. Jeg har forsøkt å detaljplanlegge bøker flere ganger, men ender alltid opp med å avvike fra planen.

Skriver du handlingen kronologisk?

Ja, som regel gjør jeg det. Men det hender, hvis jeg står fast, at jeg begynner å skrive lenger ut i fortellingen – for så å komme tilbake til scener i starten på et senere tidspunkt. Å begynne på et annet sted i fortellingen kan være forløsende på flere måter. Man blir ofte bedre kjent med karakterene og historien, og det gjør hele skriveprosessen lettere. 

Hvordan gjør du research? Gjør du det i forkant eller underveis?

Jeg er ikke spesielt glad i å gjøre research – til tross for at jeg er utdannet, og har jobbet i mange år, som journalist. For meg er det et nødvendig onde. Jeg gjør den researchen jeg må underveis, for at fortellingen skal henge på greip, og en del i ettertid. Enkelte steder i manus står det «gjør research her» med rød skrift, for at jeg ikke skal glemme det.

Kommer karakterene først, eller er det handlingen/plottet som styrer?

Dette er nok litt om hverandre. Noen ganger starter det med en karakter, og så stiger plottet frem underveis. Andre ganger har jeg en idé til en historie, og så kommer karakteren inn og de utvikler seg sammen.

 Har du noen lesere underveis?

Ja. Min mor, min mann og to av mine nærmeste venninner. Helt feil, med andre ord. Men min mann har røntgensyn for logiske brister, min mor har vært journalist i flere tiår og er en kritisk lesehest, og mine to nærmeste venninner er forfattere og ærlige lesere.

Hvilke forfatterskap har inspirert deg?

Jeg lar meg inspirere aller mest av film og regissører. Jeg har filmutdanning og skriver filmatisk, tenker i scener, alt som kan ligge i en dialog, hvor jeg plasserer «kameraet» (synsvinkelen). Typiske forbilder er Hitchcock, Woody Allen, Ingmar Bergman og Lars von Trier.

Hvor skriver du?

Jeg bor i Priego de Córdoba, en andalusisk provinsby i Spania, og de siste fem årene har jeg i tillegg bodd i Panama og Nepal. Jeg skriver der jeg er, laptopen er alltid med i veska, og jeg liker aller best å skrive når jeg er i bevegelse. Tog og fly er to absolutte favoritter.

Når på dagen skriver du best?

Jeg skriver aller best om ettermiddagen og kvelden, men med tre barn i skolealder som skal følges opp, er det vanskelig. Så jeg skriver halve dagen, fra 9–13, og resten av dagen jobber jeg med Forfatterskolen, der jeg er rektor.

Har du noen ritualer og vaner (eller uvaner!) under skrivingen?

Jeg må ha en kopp kaffe med en gang jeg begynner å skrive. Når jeg av og til skriver om kvelden, vil jeg helst ha et glass vin. Så må jeg strekke ut beina, eller sitte i skredderstilling, med mac-en på fanget. Helst vil jeg ha instrumental musikk på øret (tekst forstyrrer meg) for å lukke ute andre lyder. En gang i timen logger jeg på nettet og leser sladder. Sosiale medier setter i gang for mye mentalt, og jeg kan bli stresset med tanke på at jeg bør like eller kommentere. Kanskje ser jeg en tullete hamstervideo på YouTube. Poenget er at det ikke må være for dypt, da kommer jeg ut av skriveprosessen.

Hva synes du er den tyngste delen av skrivingen? Og hva er den morsomste?

Den tyngste delen er definitivt når jeg skal i gang med redaktøren, frem og tilbake i flere runder, det er nødvendig og krevende. Den morsomste er når det bare er manuset og meg. En slags magisk prosess, som en hemmelig venn, et eget univers, som jeg ikke vil dele før jeg må. Derfor sender jeg aldri utkast underveis til en redaktør. Jeg vil ikke bli for påvirket av hva han eller hun mener, selv om det kanskje hadde gjort alt enklere. Manuset må være mitt, og bare mitt, helt til den kreative prosessen er over. Først da kan det vurderes nøytralt og møte motstand for å bli best mulig.

Når du er ferdig med et prosjekt, hvor lang tid går det før du kommer i gang igjen? Skriver du på noe nå?

Jeg går som regel i gang med noe nytt med en gang manuset er levert til språkvask. Da er den kreative prosessen over, og jeg kan begynne på en ny. Ja, jeg er i gang med to bøker akkurat nå. Den ene er oppfølgeren til Den som elsker deg høyt. Den andre er i en forholdsvis ny sjanger, og noe helt nytt for meg. Et hemmelig prosjekt som jeg håper vil være underholdende og fortrøstningsfullt for mange.