Les et utdrag: «Det som forsvinner» av Brit Bennett

Én

Den morgenen en av de bortkomne tvillingene kom tilbake til Mallard, skyndte Lou LeBon seg til dineren for å fortelle nyheten, og selv nå, mange år senere, husker alle sjokket da en svett Lou braste inn gjennom glassdøra, stakkåndet og med skjortekragen mørk av anstrengelse. De bare så vidt våkne gjestene stimlet høylytt sammen rundt ham, kanskje ti i tallet, selv om flere skulle lyve og si at de også hadde vært der, om så bare for å late som om de for én gangs skyld hadde vært vitne til noe oppriktig spennende. Det skjedde aldri noe uventet i den vesle jordbruksbygda, hadde ikke gjort det siden Vignes-tvillingene forsvant. Men den morgenen i april 1968, da Lou var på vei til jobben, fikk han altså se Desiree Vignes til fots langs Partridge Road med en liten skinnkoffert i hånda. Hun så akkurat ut som da hun hadde dratt sin vei som sekstenåring – fortsatt lys, med hudfarge som lett fuktet sand. Den hofteløse kroppen minnet ham om en grein fanget i kraftig vind. Hun hastet av sted med bøyd hode, og – her gjorde Lou et opphold, for han hadde sans for drama – i hånda leide hun en jente på kanskje sju–åtte år, svart som bek.

«Blåsvart,» sa han. «Som flydd inn rett fra Afrika.»

Lou’s Egg House løste seg opp i et titalls ulike samtaler. Kokken lurte på om det nå var så sikkert at det var Desiree, siden Lou fylte seksti i mai og likevel var for forfengelig til å bruke brillene sine. Servitrisen sa at det måtte det være – selv en blind mann ville kunne kjenne igjen en av Vignes-jentene, og det kunne garantert ikke ha vært den andre. Gjestene, som lot grits og egg bli stående på disken, brydde seg ikke om Vignes-familiens tåpeligheter – men hvem i alle dager var det mørke barnet? Det kunne da umulig være Desirees?

«Hvem sitt skulle det ellers være?» sa Lou. Han grep en bunke servietter fra dispenseren og tørket den fuktige pannen.

«Kanskje det er en lausunge hun har tatt til seg?»

«Jeg skjønner bare ikke åssen noe så svart kan ha kommet ut av Desiree.»

«Syns du Desiree virker som typen til å ta til seg en lausunge?»

Selvfølgelig gjorde hun ikke det. Hun var et egoistisk pikebarn. Var det noe de mintes om Desiree, så var det det, og de fleste husket ikke stort mer. Tvillingene hadde vært borte i fjorten år, nesten like lenge som noen hadde kjent dem. Morgenen etter Founder’s Day-dansen og feiringen av byens grunnlegger hadde de forsvunnet fra senga si mens moren lå og sov like nede i gangen. Én morgen sloss de om plassen foran speilet på badet – fire identiske jenter som stelte seg på håret. Den neste var senga tom, og oppredd som alltid, pent når Stella gjorde det, uvørent når det var Desiree. Hele formiddagen var byen ute og lette, ropte navnene deres i skogen mens de i sin enfoldighet lurte på om jentene kunne ha blitt tatt. Forsvinningen kjentes like plutselig som bortrykkelsen, og resten av Mallard som de gjenværende synderne.

Virkeligheten var naturligvis verken illevarslende eller okkult; tvillingene dukket snart opp i New Orleans, to egoistiske piker som hadde stukket fra ansvaret sitt. De kom ikke til å bli der lenge. Storbylivet ville slite dem ut. De ville gå tom for penger og skamløshet og komme snufsende tilbake til morens dør. Men de vendte aldri tilbake. I stedet skiltes tvillingene etter et år; livet kløyvdes på midten, som det egget de en gang hadde delt. Stella ble hvit, og Desiree giftet seg med den mørkeste mannen hun kunne finne.

Nå var hun tilbake, og gudene visste hvorfor. Kanskje hun lengtet hjem. Kanskje hun savnet moren etter alle disse årene eller bare ville gjøre seg viktig med den mørke datteren. Ingen i Mallard giftet seg med noen som hadde så mørk hud. Ingen dro derfra heller, men det hadde Desiree allerede gjort. Å gifte seg med en mørk mann og drasse med seg det blåsvarte avkommet hans over hele byen, var å gå for langt.

Hos Lou’s Egg House løste folkemengden seg opp, kokken smekket på seg hårnettet, servitrisen talte opp myntene på bordet, og menn i kjeledress helte i seg resten av kaffen og satte kurs mot raffineriet. Lou lente seg mot det skitne vinduet og stirret ut på veien. Han burde ringe Adele Vignes. Det virket ikke riktig at hun skulle bli overrumplet av sin egen datter, ikke etter alt det hun hadde fått gjennomgå allerede. Og nå Desiree og dette mørke barnet. Herregud. Han strakte seg etter telefonen.

«Tror du de har tenkt å bli?» spurte kokken.

«Si det? Hastverk hadde hun i hvert fall,» sa Lou. «Lurer på hva som hasta sånn. Overså meg fullstendig, vinka ikke eller noe.»

«For ei blære. Og hvilken grunn har hun til å være blærete?»

«Herregud,» sa Lou. «Jeg har aldri i mitt liv sett en så svart unge.»

DET VAR EN underlig by.

Mallard, oppkalt etter stokkendene som holdt til på rismarkene og i sumpene. En by som, i likhet med byer flest, var mer en idé enn et sted. Alphonse Decuir fikk ideen i 1848, der han sto blant sukkerrørsåkrene han hadde arvet etter faren som en gang hadde eid ham. Nå var faren død, og den nå frie sønnen ønsket å bruke landområdene til å bygge noe som ville vare i flere hundre år. En by for menn som ham, som aldri ville bli akseptert som hvite, men som nektet å la seg behandle som negre. Et tredje sted. Moren, Gud velsigne henne, hadde gremmet seg over at han var så lys; da han var liten, hadde hun dyttet ham ut i sola og tryglet om at han skulle mørkne. Kanskje det var det som først fikk ham til å drømme om denne byen. Lys hud var, som alt man arvet til en høy pris, en ensom gave. Han hadde giftet seg med en mulatt som til og med var enda lysere enn ham selv. Hun var da gravid med deres første barn, og han så for seg barnas barns barn, som ville bli enda lysere igjen, lik en kopp kaffe som stadig ble spedd ut med fløte. En mer perfekt neger. Hver generasjon lysere enn den forrige.

Snart kom andre til. Snart ble idé og sted umulig å skille fra hverandre, og Mallard spredte seg ut gjennom resten av St. Landry-soknet. Fargede hvisket om byen, undret seg over den. Hvite kunne ikke engang tro at den fantes. Da St. Catherine’s ble bygget i 1938, sendte bispedømmet en ung prest fra Dublin som ved ankomst var overbevist om at han var kommet feil. Hadde ikke biskopen sagt at Mallard var en by med fargede? Hvem var så disse menneskene som vandret omkring? Lyse og blonde og rødhårede, de mørkeste ikke mer svartmusket enn en greker? Var det slike som ble regnet for fargede i Amerika, som de hvite mente måtte holdes atskilt? Hvordan så de i så fall forskjell?

Da Vignes-tvillingene ble født, var Alphonse Decuir for lengst død. Men arven han etterlot seg, ble videreført til tipp-tipp-oldebarna hans, enten de ville det eller ikke. Selv til Desiree, som klagde før hver eneste Founder’s Day-piknik og himlet med øynene hver gang byens grunnlegger ble nevnt på skolen, som om ikke noe av det hadde noe med henne å gjøre. Dette festet seg etter at tvillingene forsvant. At Desiree aldri hadde ønsket å være en del av denne byen som var hennes fødselsrett. At hun mente historien kunne avfeies like lett som man ristet en hånd av skulderen. Man kan flykte fra en by, men ikke fra blodsbånd. Vignes-tvillingene trodde visst at de var i stand til begge deler.

Men likevel, hvis Alphonse Decuir kunne ha gått en tur gjennom den byen han en gang hadde forestilt seg, ville synet av tipp-tipp-oldebarna ha frydet ham. To tvillingjenter med kremhvit hud, brungrønne øyne og bølgete hår. Han ville ha betraktet dette underverket. Disse barna som var hakket mer perfekte enn foreldrene. For hva var vel vakrere enn det?

vignes-tvillingene forsvant 14. august 1954, like etter Founder’s Day-festen, noe alle siden skjønte at hadde vært planen hele tiden. Stella, den smarte av de to, ville ha forutsett at byen kom til å ha annet å tenke på. At de ville være soldrukne etter den lange pikniken på torget, der Willie Lee, slakteren, røykte grillribbe og oksebryst og pølser. Så fulgte talen til borgermester Fontenot og fader Cavanaugh som velsignet maten mens barna allerede begynte å få lopper i blodet og snappet sprøstekt kyllingskinn fra tallerkenene til foreldrene som sto fordypet i bønn. En lang ettermiddag med festiviteter mens orkesteret spilte, før kvelden ble rundet av med dans i skolens gymsal, hvorfra de voksne sjanglet hjem etter altfor mange krus av Trinity Thierrys rompunsj mens timene i den gamle gymsalen kjærlig trakk dem mot en yngre utgave av dem selv.

En hvilken som helst annen kveld kunne Sal Delafosse ha kikket ut av vinduet og fått øye på to jenter som var ute og gikk i måneskinnet. Adele Vignes ville ha hørt det knirke i gulvplankene. Selv Lou LeBon kunne ha sett tvillingene gjennom de duggete vindusrutene mens han stengte dineren for kvelden. Men på Founder’s Day stengte Lou’s Egg House tidlig. Sal, full av piff med ett, gynget seg i søvn sammen med kona. Adele snorket seg gjennom krusene med rompunsj og drømte at hun danset med mannen sin på høstballet. Ingen så at tvillingene snek seg ut, akkurat som de hadde planlagt.

Det hadde slett ikke vært Stellas idé – det var Desiree som den siste sommeren hadde bestemt seg for å rømme etter pikniken. Og det burde kanskje ikke ha kommet som noen overraskelse. Hadde ikke hun – i årevis – sagt til alle som ville høre, at hun lengtet etter å dra fra Mallard? Som oftest var det Stella hun sa det til, Stella som lyttet, overbærende, med en tålmodighet som tydet på at hun var vant til å høre på villfarelser. For Stella virket det like fjernt å dra fra Mallard som å fly til Kina. Teknisk mulig, men ikke dermed sagt at hun noen gang kunne forestille seg å gjøre det. Men Desiree hadde alltid drømt om et liv utenfor landsbyen. Da tvillingene så Prinsesse på vift på femcentskinoen i Opelousas, kunne hun knapt høre dialogen over bråket fra de andre fargede ungene på balkongen, som kjedet seg og kastet popkorn på de hvite nede i salen. Men hun trykket seg mot rekkverket, trollbundet, og så for seg at hun svevde over skyene til et sted langt, langt borte, som Paris eller Roma. Hun hadde ikke engang vært i New Orleans, som bare lå to timer unna.

«Det eneste som venter dere der ute, er villskap,» sa moren alltid, noe som selvfølgelig ga Desiree enda mer lyst til å dra. Tvillingene kjente en jente, Farrah Thibodeaux, som hadde rømt til byen et år tidligere, og det hørtes så enkelt ut. Hvor vanskelig kunne det være hvis Farrah, som bare var ett år eldre enn dem, hadde gjort det? Desiree drømte om å flykte inn til byen og bli skuespillerinne. Hun hadde bare spilt i ett eneste stykke – Romeo og Julie i niende klasse – men da hun sto der på scenen, hadde det et øyeblikk kjentes som om Mallard kanskje ikke var Amerikas kjedeligste by likevel. Klassekameratene hadde jublet for henne, Stella var forsvunnet i den mørke salen, og for én gangs skyld var det som om Desiree bare var seg selv, ikke en tvilling, ikke den ene halvparten av et ufullstendig par. Men året etter måtte hun gi fra seg rollen som Viola i Helligtrekongersaften til borgermesterens datter etter at borgermesteren donerte penger til skolen i siste liten, og en kveld hun sto og sturet på siden av scenen mens Mary Lou Fontenot strålte og vinket til publikum, sa hun til søsteren at hun lengtet etter å dra fra Mallard.

«Det sier du alltid,» sa Stella.

«Fordi det alltid er sant.»

Men det var ikke det, ikke egentlig. For hun hatet ikke Mallard, hun følte seg bare fanget av at byen var så liten. Hun hadde tråkket langs de samme grusveiene hele livet; hun hadde risset inn forbokstavene sine i de samme pultene som moren i sin tid hadde brukt, og der hennes egne barn en gang skulle sitte og følge den ujevne utskjæringen med fingrene. Og skolen lå i den samme bygningen som den alltid hadde gjort, alle trinnene samlet, slik at overgangen til Mallard gymnas slett ikke føltes som et framskritt, bare et skritt tvers over gangen. Hun ville kanskje ha greid å holde ut alt dette om det ikke hadde vært for at alle var så besatt av lys hud. Om ikke Syl Guillory og Jack Richard hadde kranglet hos barbereren om hvem som hadde den lyseste kona, eller moren hadde mast om at hun alltid måtte gå med hatt, eller folk hadde trodd på de mest idiotiske ting, som at det å drikke kaffe eller spise sjokolade mens man gikk gravid, kunne gjøre ungen mørkere. Faren hennes hadde vært så lys at hun kunne se de blå årene i huden på armen hans når det var kaldt om morgenen. Men det hadde ikke hatt noe å si da de hvite mennene kom for å ta ham, så hvordan skulle hun kunne bry seg om lys hud etter det?