Les et utdrag fra Amerikansk jord!

Den gripende romanen om en mor og sønn på flukt har solgt over 1 million eksemplarer, og fått fantastiske kritikker i utlandet. Nå kommer den ut i norsk oversettelse! Les første kapittel her.

Acapulco, Mexico: Mens Lydia og hennes åtte år gamle sønn gjemmer seg på badet, blir resten av familien massakrert i hagen. Et narkokartell på jakt etter Lydias journalistektemann tror de har klart å ta ham og hele familien hans av dage. Lydia vet at det bare er et spørsmål om tid før de vil komme etter henne og sønnen. De flykter – først på måfå, deretter nordover. Mer enn 200 mil må de legge bak seg, med buss og tog, og til fots gjennom ørkenen, før de kommer til USA. På veien møter de barmhjertighet og medmenneskelighet, men også livstruende farer. Og hele tiden puster lederen for narkokartellet dem i nakken.

Amerikansk jord er en intenst gripende roman om en mor og et barn på flukt – om sorgen over de som er borte, og om hvor langt vi er villige til å gå for å redde dem vi er glad i. Og samtidig er den en ulidelig spennende katt-og-mus-fortelling som ikke slipper taket i deg.

Boken er oversatt av John Grande.

Les mer om Amerikansk jord

 

En av de aller første kulene kommer inn gjennom det åpne vinduet over toalettet der Luca står. Det tar litt tid før han skjønner at det faktisk er en kule, og det er bare flaks at den ikke treffer ham midt mellom øynene. Luca oppfatter bare så vidt den lave lyden den lager idet den suser forbi og trenger inn i den flislagte veggen bak ham. Men bølgen av kuler som kommer etterpå, dundrer og buldrer og banker, klakketiklakker i helikopterfart. Det lyder et kor av skrik også, men det er en kortlevd lyd som skuddene snart legger død. Før Luca rekker å dra opp glidelåsen, legge ned setet, klyve opp for å titte ut, før han rekker å se etter hva som er kilden til det grusomme levenet, fyker døra til badet opp, og der står mami.

«Mijo, kom», sier hun, så lavt at Luca ikke hører henne.

Hendene hennes er ikke varsomme; hun dytter ham hardt inn i dusjen. Han snubler i det flislagte trinnet og ramler forover på hendene. Mami lander oppå ham, og i tumultene biter han seg i leppa. Han kjenner smaken av blod. En mørk dråpe tegner en liten rød runding på en knallgrønn dusjflis. Mami skyver Luca inn i hjørnet. Det er ikke noen dør foran dusjen, ikke noe forheng. Det er bare et hjørne på badet hjemme hos abuela, hos bestemor, der en tredje flislagt vegg skaper et slags avlukke. Denne veggen er rundt én sytti høy og nitti centimeter bred – akkurat stor nok, hvis de er heldige, til å skjule Luca og moren hans. Luca sitter med ryggen klemt opp i hjørnet, med de små skuldrene mot veggene. Han har trukket knærne opp under haka, og mami klamrer seg rundt ham som et skilpaddeskall. Døra til badet står fortsatt åpen, noe som gjør Luca urolig, selv om han ikke kan se den bak skjoldet moren danner med kroppen, bak den halve barrikaden i dusjveggen til abuela. Han har lyst til å lirke seg løs og gi døra et lite puff med fingeren. Han har lyst til å dytte den igjen. Han vet ikke at moren hans lot den stå åpen med vilje. At en lukket dør bare innbyr til nærmere undersøkelser.

De klaprende skuddsalvene fortsetter utenfor, ledsaget av lukten av trekull og svidd kjøtt. Papi griller carne asada der ute, og kyllingklubbene Luca er så glad i. Han liker dem når de har fått noen svarte flekker, den skarpe smaken av sprøtt skinn. Moren løfter hodet lenge nok til å se ham inn i øynene. Hun legger en hånd på hver side av ansiktet hans og prøver å dekke over ørene hans. Utenfor avtar skytingen. Den stilner før den kommer tilbake i små salver – som et ekko, tenker Luca, av de sporadiske og ville hjerteslagene hans. Gjennom bråket hører Luca fortsatt radioen, en damestemme som roper ut om ¡La Mejor 100.1 FM Acapulco! og deretter Banda MS som synger om hvor fint det er å være forelsket. Noen skyter radioen, og latteren runger. Mannsstemmer. To eller tre stykker, Luca er ikke sikker. Harde støvelskritt ute bak huset til abuela.

«Er han der?» En av stemmene er rett utenfor vinduet.

«Her.»

«Og guttungen?»

«Mira, her ligger det en gutt. Er det ham?»

Fetteren til Luca, Adrián. Han har på seg Hernández-trøya si og fotballsko med knotter. Adrián kan trikse en fotball 47 ganger mot knærne uten å miste den.

«Vet ikke. Ser ut til å være på hans alder. Ta et bilde.»

«Å, kylling!» sier en annen stemme. «Dæven, det ser godt ut. Har dere lyst på kylling?»

Luca sitter med hodet under haka til mami, og hun klemmer kroppen sin stramt rundt ham.

«Glem den kyllingen, pendejo. Se etter inne.»

Mami begynner å rugge der hun sitter, slik at hun dytter ham enda hardere inn mot flisene. Hun presser seg mot ham, og sammen hører de bakdøra knirke og smelle. Skritt på kjøkkenet. Spredte skrallende skuddsalver inne i huset. Mami vrir på hodet og får øye på den ene bloddråpen Luca etterlot seg, der den lyser opp på flisgulvet, glinser i det skrå lyset fra vinduet. Luca kjenner at pusten hakker i brystet på henne. Det er stille i huset nå. Det er teppe på gulvet i gangen utenfor badet. Mami drar ermet på blusen ned over hånden, og Luca ser til sin forskrekkelse at hun bøyer seg bort fra ham, mot den avslørende bloddråpen. Hun gnir ermet mot dråpen, slik at et svakt, utgnidd spor er alt som blir igjen, og så kaster hun seg inntil ham igjen akkurat idet mannen ute i gangen dytter døra helt opp med kolben på AK-47-en sin.

De må være tre stykker, for Luca hører fortsatt to stemmer utenfor. På den andre siden av dusjveggen åpner mannen smekken og tømmer blæra i abuelas do. Luca holder pusten. Mami holder pusten. De sitter med lukkede øyne, helt ubevegelige, til og med adrenalinet har stanset opp i denne stillhetens forsteinede viljeanstrengelse. Mannen hikker, trekker ned, vasker hendene. Han tørker dem på det fine gule håndkleet som abuela bare henger fram når hun inviterer til fest.

De rører seg ikke etter at mannen har gått. Selv ikke etter at de har hørt kjøkkendøra knirke og smelle igjen. De blir sittende, dønn stille i en stram knute av armer og bein og knær og haker og sammenknepne øyelokk og knugende fingre, selv etter at de hører at mannen kommer ut til kameratene igjen, etter at de hører ham fortelle at det ikke er noen der inne, og at nå skal han ta seg litt kylling, for det finnes ingen unnskyldning for å la god grillmat gå til spille, ikke når det finnes barn som sulter i Afrika. Mannen står fortsatt så nær vinduet at Luca hører de bløte, gummiaktige smattelydene han lager med munnen rundt kyllingen. Luca konsentrerer seg om å puste, inn og ut, uten en lyd. Han sier til seg selv at dette bare er et mareritt, et forferdelig mareritt, men et mareritt han har hatt mange ganger før. Han våkner alltid med dundrende hjerte mens lettelsen skyller gjennom kroppen. Det var bare en drøm. For dette er det urbane Mexicos moderne busemenn. Selv ikke de foreldrene som passer på at de aldri snakker om volden mens barna hører på, som alltid bytter radiokanal når det kommer nyheter om en ny skyteepisode, som alltid skjuler sin egen verste frykt, kan hindre barna i å snakke med andre barn. På huskene, på fotballbanen, på guttedoen på skolen samler de grusomme historiene seg og sveller opp. Disse barna har alle, enten de er rike, fattige eller fra middelklassen, sett døde mennesker i gatene. Hverdagsdrap. Og ved å snakke med hverandre har de skjønt at det finnes et farehierarki, at noen familier er mer utsatt enn andre. Så selv om foreldrene til Luca aldri har latt ham se det minste tegn til denne faren, selv om de usvikelig har vist sønnen sin at de er modige, så visste han det – han visste at denne dagen måtte komme. Ikke dermed sagt at dagen er mindre brutal når den endelig kommer. Det tar en lang, lang stund før moren til Luca slipper grepet om nakken til sønnen med den klamme hånden sin, før hun lener seg så langt bakover at han kan se at lyset som faller inn gjennom vinduet på badet, har skiftet vinkel.

Det er noe velsignet med øyeblikkene etter skrekken og før bekreftelsen. Da han omsider beveger seg igjen, kjenner Luca en kort, svimmel oppspilthet over den enkle kjensgjerning at han er i live. Et øyeblikk nyter han følelsen av pusten som rasper i brystet. Han legger hendene flatt og kjenner de svale flisene mot huden. Mami faller inn mot veggen overfor ham og beveger kjeven slik at smilehullet i det venstre kinnet kommer fram. Det er rart å se penskoene hennes i dusjen. Luca tar seg på såret på leppa. Blodet har størknet, men han skraper på det med tennene sånn at såret går opp igjen. Han skjønner at han ikke ville kjent blodsmaken hvis dette var en drøm.

Til sist reiser mami seg. «Bli sittende», hvisker hun. «Ikke rør deg før jeg kommer og henter deg. Ikke et knyst, skjønner du?»

Luca griper etter hånden hennes. «Ikke gå, mami.»

«Jeg er straks tilbake, mijo, ok? Bli her.» Mami tvinger fingrene hans løs fra hånden sin. «Ikke rør deg», sier hun igjen. «Flink gutt.»

Det er enkelt for Luca å adlyde morens formaninger, ikke først og fremst fordi han er et lydig barn, men fordi han ikke vil se. Hele familien hans er der ute, bak huset til abuela. I dag er det lørdag 7. april, kusinen Yénifers quinceañera, den viktige femtenårsfesten hennes. Hun har på seg en lang, hvit kjole. Faren og moren hennes er der, tío Alex og tía Yemi, og Yénifers lillebror Adrián, som liker å si at han er et år eldre enn Luca fordi han har fylt ni allerede, selv om det egentlig bare er fire måneder mellom dem.

Før Luca måtte inn og tisse, hadde han og resten av fetterne sparket fotball sammen. Mødrene hadde sittet sammen rundt bordet på uteplassen, med duggende glass med paloma og isbiter stående på servietter. Forrige gang de var samlet hjemme hos abuela, hadde Yénifer kommet inn på badet mens Luca var der, og Luca hadde blitt så flau at i dag fikk han mami til å bli med og stå vakt utenfor døra. Abuela likte det ikke; hun sa til mami at hun skjemte ham bort, at en gutt på hans alder måtte klare å gå på do alene, men Luca er enebarn og slipper unna med mer enn andre.

Uansett er Luca alene på badet nå, og tanken tvinger seg fram selv om han prøver å ikke tenke den: at de irriterte ordene mami og abuela vekslet, kanskje var det siste de noen gang kom til å si til hverandre. Luca hadde kommet bort til bordet mens han vred på seg, hvisket inn i øret på mami, og da abuela så det, ristet hun på hodet, veivet en irettesettende pekefinger mot dem begge og sa sin ærlige mening. Hun hadde en egen måte å smile på når hun kom med kritikk. Men mami tok alltid Lucas parti. Hun himlet bare med øynene og skjøv stolen tilbake fra bordet, uten å bry seg om morens misbilligelse. Når var det – for ti minutter siden? To timer? Luca føler seg løsrevet fra tiden slik han alltid har kjent den.

Utenfor vinduet hører han mamis prøvende skritt, skoene som tasser forsiktig mellom levningene av noe som har gått i stykker. Et enslig gisp, for luftig til å kalles et hulk. Så livner lydene til idet hun målbevisst krysser uteplassen og trykker inn knappene på telefonen sin. Da hun snakker, har hun et anstrengt drag i stemmen som Luca aldri har hørt før, noe skjærende og stramt bakerst i svelget.

«Send hjelp.»

 

Sagt om Amerikansk jord:

"Alt ved denne boken er enestående. Den er spennende, språket er vakkert, og historien åpnet virkelig hjertet mitt. Jeg anbefaler den på det sterkeste, du kommer ikke til å klare å legge den fra deg. Det er bare en fantastisk roman." Oprah

"En hjertestansende roman om å overleve, om farer og kjærlighet." The New York Times

"En hjertebankende, sidevendende, klarer-ikke-å-legge-den-bort, sitte-oppe-til-tre-på-natten, adrenalinpumpende fortelling … som følsomt, ømt og komplekst undersøker voldsomme, skjellsettende traumer." Los Angeles Times

"Fortellingen er mesterlig komponert av tidløse elementer: sorgens marerittaktige logikk, verdien av menneskelig godhet, kjærlighetens evne til å få oss til å klare det ufattelige … Cummins beviser at skjønnlitteratur kan øke vår empati." Time

"Amerikansk jord kommer til å bli den definerende boken i 2020." New York Journal of Books

"Det er lenge siden jeg har bladd om så fort som jeg gjorde da jeg leste Amerikansk jord. Plottet er stramt, smart og uforutsigbart." John Grisham

"Amerikansk jord er bade et moralsk kompass og en oppslukende leseropplevelse. Jeg klarte ikke å legge den fra meg. Jeg kommer aldri til å slutte å tenke på den." Ann Patchett

"Amerikansk jord er et enestående stykke arbeid, med perfekt balanse mellom frykt på den ene siden og kjærlighet på den andre. Jeg skulle gjerne sett den som ikke fullfører boka etter å ha lest de første sju sidene. Prosaen er plettfri, og historien er like intens hele veien … en sabla god roman om en god kvinne på flukt med sin skjønne sønn. Den er fabelaktig." Stephen King

Les mer om boka

Relaterte artikler

Les utdrag fra «Blå storm»

Les utdrag fra «Blå storm»

Ørjan Karlsson er i vår aktuell med den spennende og dypt realistiske thrilleren «Blå storm», bok to i serien om Ida...
Et utdrag til morsdagen

Et utdrag til morsdagen

I Velkommen til Floras kafé vender Flora McKenzie tilbake til hjemstedet sitt etter mange år. Mens hun sørger over...