Les et utdrag fra den gripende romanen «Entré» av Linda Gabrielsen

Den handler om hvordan en mors kjærlighetsevne blir utfordret når hun ser barnet gjennom de andres blikk; legens, den tilfeldige forbipasserendes, lovverkets. Og om hvordan man elsker et barn som omgivelsene forventer skal bli fjernet før det blir født.

Her følger et utdrag:

Historien gikk veldig fort rundt: En annen far hadde tatt imot sin egen datter. Han forteller at fødselen hadde startet hjemme, de kastet seg i bilen, og på telefonen med sykehuset ba de han om å stoppe og vente på hjelp, men han bare kjørte på. Plutselig fødte hun, en annen mor, i baksetet, han svingte inn til siden, halvveis ut i grøftekanten på motorveien, skyndte seg bak i bilen og tok imot datteren i boblejakka si. Adrenalinet pumpet ut i fingertuppene, det eneste som sto i hodet hans, var å redde liv. Moren prøvde å brette kroppen sin over den lille, begge foreldrene foldet kroppene og armene sine over den nyfødte, holdt varmen så godt de kunne, faren blåste varm pust på den klissete ryggen, blod var klint utover moren, babyen og baksetet, ungen skrek visstnok jævlig høyt, den sluttet ikke, men de fikk ikke løftet og holdt babyen inntil seg på grunn av morkaka som ikke ga etter, faren prøvde å finne noe å kutte navlestrengen med, men moren skrek at nei, han måtte ikke det, barnet trengte all næringen det kunne få, men faren mente det var viktigere å holde babyen inntil seg, og så endelig hører de sirenene, ambulansen tar over.
   Vi sitter på nyfødtintensiven da han forteller det til sykepleierne. Hver gang en ny kommer på vakt, forteller han den samme historien om igjen, alltid med nye detaljer. Jeg later som jeg ikke følger med, men jeg synes det er deilig å tenke på noe annet enn mitt eget barn. Det sover nesten hele dagen. Faren hans henger for det meste over den gjennomsiktige sengen, stryker det knøttlille ansiktet, neseborene er så små at jeg er redd han ikke får nok luft, men jeg sier det ikke, jeg viser ingen redsel, det er viktig nå, tenker jeg, uten å vite hvorfor. Jeg sitter i stolen ved siden av sengen og later som jeg også sover, eller hviler, mens jeg lytter til historien om et annet barn. Det kunne vært mitt. Den andre moren kunne vært meg. Den andre faren har behov for å snakke om det, om turen hjemmefra til sykehuset, om hvordan han giret, svingte, hva han hørte fra baksetet, hva han så i bakspeilet, hvilke beslutninger han tok, måtte ta, det var liten tid.
   Moren til det andre barnet er for det meste på rommet de har fått tildelt av sykehuset, hun er visst utslått av hendelsen, det er faren som alltid står ved det lille nurket med ledninger tredd inn og ut, her og der. De må vente en uke før infeksjonen gir seg, i mellomtiden må barnet ha antibiotika og bli målt temperaturen på hver tredje time, og veid hver morgen og kveld. Målt og veid, og veid, og veid. Alt har sin egen rytme.
   De andre foreldrene som sitter, eller vandrer inn og ut, på nyfødtintensiven har også barn med ledninger koblet til et apparat, som måler et eller annet viktig for barnets overlevelse. Vår sønn er blitt frakoblet ledningene, men likevel må han ligge her.
   Han er rød i kinna, ser ut som et stort eple, en febervarm frukt, jeg prøver å si at det kanskje er for varmt for han her på avdelingen, når det tross alt ikke feiler han noe? Eller: Hvordan kan dere si at det feiler han noe når han ikke trenger å være tilkoblet en maskin. Og hvorfor sjekket dere hjertet hans? De ber oss være tålmodige, de vil ta noen flere prøver, dessuten suger han ikke melk selv. Hvorfor suger han ikke, er han ikke sulten? Faren hans ber meg roe meg.

   Vi må være tålmodige, lille venn, verden har så vidt begynt
   å vise seg. Men det blir ikke noe gøy om du ikke spiser.

Det er vanskelig å løfte et menneske som bare er noen dagergammelt, bena sparker plutselig fra. Sykepleieren henter en liten hvit balje, heller lunkent vann oppi, spør om vi er klare for det første badet?
   Sykepleieren ber oss kjenne på vannet, må ikke ha det varmere, hun strekker ut armene for å ta imot barnet vårt, jegklarer nesten ikke å gi han fra meg, ikke fordi jeg ikke vil, eller stoler på sykepleieren, men jeg er redd for å miste han i gulvet, jeg venter til hun har et godt grep under skuldrene, slik at han lener kroppen sin mot underarmen hennes. Hun sier at det er lett å glippe barnet i det våte, huden blir så glatt, hun senker han rolig ned, og det er da vi ser han smile for første gang, om det ikke er et smil, så er det i alle fall noe som er veldig godt for han, som kanskje minner om vannet inni magen, det første hjemmet, ansiktet hans våkner liksom til, som om dette er kjent. Vi kikker på hverandre, faren hans og jeg, og kan ikke fatte det; har vi virkelig laget et menneske, som skal være hos oss bestandig? Jeg tar hendene ned i badevannet, kjenner på de små tærne, mens faren hans får prøve å holde han i samme grep som sykepleieren nettopp har vist. Alt er ferdig; tissen hans, pungen, testiklene som snart vil falle ned. I små jentebabyer ligger alle eggene klare.

  En dag skal du stå her, og ditt nyfødte barn skal sprelle
  oppi balja.

På nyfødtintensiven er det en stilltiende regel at man ikke spør hverandre hva barnet trenger hjelp til, hvorfor barnet ditt er her. Det er opp til foreldrene selv å fortelle. Men de fleste slår blikket ned når de passerer noen andres avlukke eller seng. De nybakte mødrene må stadig lufte puppene sine, melken renner plutselig over. To ganger om dagen, når pleierne samles for å avgi rapport, må foreldrene gå ut av rommet, eller vi får høretelefoner med radioen skrudd høyt på, og som ikke kan tas av før vi får beskjed om det. Faren hans er utålmodig etter å ha han i armene sine, gående, gyngende. Han studerer den sorte bæsjen med kjærlig interesse.
   Etter tre dager får den andre faren ta med datteren inn på rommet, de får lov til å sove sammen med henne bare de kommer hver tredje time om dagen, og fire ganger i løpet av natten, så sykepleierne får målt og gitt barnet mat. Faren hennes går fortsatt rundt med adrenalin i kroppen, men bevegelsene hans har sakte endret seg fra nervøs til stolt. Jeg beveger hånden min over gutten vår, ser om han følger den med blikket, jeg lager sirkler med pekefingeren, tegner en sekskantet stjerne rett over nesetippen, og månen i en bue over panna hans, til slutt griper han fingeren min. Etter at den lille jenta begynner å sove med foreldrene, får hun på seg andre klær; bukser i grønntoner, strikkede jakker i grå og rosa, gule omslagsbodyer, hun ligner gradvis et bilde av Monet. En dag har begge barna på seg blå og hvit-stripete buksedresser. Men hvorfor ser den lille jenta fransk ut, mens vår sønn ligner en fange?
   Legen: Det er sjelden at det skjer, men noen ganger oppstår en kromosomfeil.
  Jeg prøver å se for meg sønnen vår med rød alpelue og et langt brød under armen. På vei til et eller annet, Louvremuseet, med en jente. En fremtidigmulighet for et barnebarn. Et nyfødt menneske i armene; trekke inn lukten, klemme tilbake rundt den lille fingeren, se alt mens det vokser.
   Legen: Jeg vil at dere skal forberede dere, i tilfelle.
   Faren: Forberede oss på hva?
   Se alt mens det vokser, uten egentlig å få øye på det. Da han var tilkoblet maskinen, kunne jeg sitte i timevis og studere det digitale bildet (som et stykke abstrakt kunst): lever, lever, lever, lever. Jeg fulgte den jevne hjerterytmen hans, jeg kunne lukke øynene og fortsette ruletten i blinde, og da jeg åpnet øynene, traff jeg alltid, blandet meg inn i rytmen igjen, hjerteslagene hans nærmet seg perfeksjonisme.
   Det at ingenting feilte hjertet hans, eller oksygenopptaket, var nettopp det som skilte han fra de andre i akkurat dette rommet, på nyfødtintensiven, på et sykehus, i en hovedstad, i vårt eget land. I vårt eget land. Jeg får det ikke til å stemme. At dette skjer. Når jeg kikket rundt meg, gikk de andres streker i helt andre rytmer, og sykepleierne hastet til ved hvert minste pip, mens vår gutt pustet som om han var overgitt en eneste rolig bølge som alltid kom tilbake; brystet hevet og senket seg med samme tempo ned, opp, ned, opp, kroppen hans hadde forstått det aller viktigste; hvordan denne rytmen holdt livet i han.

«Gripende om det å være mor til et barn som aldri vil kunne klare seg selv. Og overordnet originalt om hva det vil si å være menneske.»
Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen

«I et kortfattet, stringent språk kommer vi tett inn på morens opplevelser og følelser som rommer alt: endeløs glede over barnet, den dype sorgen og fortvilelsen, angsten og skammen - et helt register er fanget inn i en miniroman som ikke rommer overflatisk sentimentalitet, men dyp menneskelighet.»
Finn Stenstad, Tønsberg Blad 

«Det finnes tilsynelatende ingen vei ut i Entré, en fascinerende og foruroligende roman som heller ikke er lett å føle seg ferdig med.»
Sindre Andersen, Klassekampen

«Men som Entré gir oss et særegent innblikk i, så gjør det noe med deg som forelder når du stadig blir minnet på at det er noe feil med barnet ditt. Det beste med boka er hvor tydelig Gabrielsen får fram hva som skjer i denne situasjonen: Du overtar de andres blikk, og gir slipp på deg selv.»
Torgeir Holljen Thon, Vårt Land