Per Arne Dahl:

Gjestfrihetens kraft

Les et utdrag

Utdrag fra «Gjestfrihetens kraft»

La oss øve oss på å dekke bord til én ekstra! Det er mantraet til forfatter Per Arne Dahl, som mener at gjestfrihet er verdens håp.

I boken Gjestfrihetens kraft drøfter han en rekke spørsmål som er sentrale i vår tid: Har vi glemt at vi alle, dypest sett, er flyktninger i verden, gjester som er avhengige av andre menneskers godhet og evne til å inkludere andre i et fellesskap? Hvorfor er vi ikke flinkere til å rekke ut en hånd til folk som er ensomme? Og hvordan kan vi alle bidra til et varmere og mer inkluderende samfunn?

Gjestfrihetens kraft er allerede trykket i to opplag, og boka er også solgt til Danmark.

Per Arne Dahl

Her kan du lese innledningen til boken «Gjestfrihetens kraft»:

Gjester nå igjen? Ikke rart at en av ungene våre sukket litt oppgitt. Anne, kona mi, og jeg arbeidet i en periode begge ved Modum Bad, og i disse årene var det mange mennesker innom presteboligen. Litt for mange, kanskje, tatt i betraktning at vi hadde fem barn og en travel hverdag og ditto helger.

Det var på denne tiden jeg ble kjent med den katolske teologen Henri Nouwens forfatterskap. Ja, jeg besøkte ham også utenfor Toronto i Canada der han ledet kommuniteten Daybreak, der friske og syke i alle aldre bor og lever i et både krevende og berikende fellesskap.

Idet jeg ankom dette fascinerende stedet, ringte det inn til messe. Kirken var pyntet til festgudstjeneste med et hav av gule solsikker som utsmykking av kirkerommet, og mennesker i alle aldre deltok i en fargerik og livlig gudstjeneste. Et himla liv var det.

Prekenteksten var hentet fra Markusevangeliet kapittel 10,13–16, der Jesus sier: «De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: ‘La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.’ Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.»

Jeg husker at Nouwen ønsket oss velkommen til «Barnas kirke», og ville med dette si at Jesus antagelig ville vært like sint på oss i dag, som han en gang var på de disiplene som var opptatt av å hysje på ungene og bringe dem til passiv taushet. Hans tale om gjestfrihet traff meg både i hode og hjerte. Om å gi frihet for gjesten og å ha som en styrende livsverdi å tilby fremmede rom, måltid, verdighet og aktelse.

Fra da av begynte jeg å arbeide med begrepene gjestfrihet og utenforskap. Jeg måtte la meg utfordre, og innså at å la disse ordene få adresse i min virkelighet var lettere sagt enn gjort. Den som har mye å rekke, blir ikke alltid raus verken overfor seg selv eller andre. I en overfylt hverdag blir det en kamp for å få til den gode og velvillige stemningen.

I Daybreak var det akkurat som om dette gikk helt av seg selv. En slags selvfølgelighet i realiseringen av gjestfriheten fordi nettopp gjestfrihet var en grunnverdi som trumfet det meste av meninger og synspunkter og fordommer. Og mest fascinerende var opplevelsen av at skillet mellom gjest og vertskap ikke eksisterte. Vi var alle ansvarlig vertskap og samtidig gjester. Jeg kjente ingen der, men fikk likevel følelsen av å bli velsignet av fremmede.

Gjestfrihetens hemmelighet er at den er en gave både til vertskapet og gjestene. Ja, som regel er erfaringen i møte med nye mennesker at vi mottar mer enn vi gir. Derfor må vi ikke bare snakke om gjestfrihetens utgifter og utfordring, men også snakke om gjestfrihetens berikelse og velsignelse.

Hos Nouwen i Toronto ble jeg også fortalt at gjestfriheten ikke må tas som en selvfølge. Den kommer ikke av seg selv. Nei, gjestfriheten var en verdi man der hadde vært bevisst på, fordypet seg i og kjempet for i mange år. Og som vi nå fikk være med på å høste gode frukter av. Jeg gledet meg over det jeg opplevde, og lot meg begeistre. Men ville jeg være i stand til å ta utfordringen, slippe gjestfriheten innpå livet og la livet mitt og tjenesten i kirken preges av det?

Denne nye gjestfriheten handler ikke bare om å dekke bord og åpne dører, men også om å åpne seg selv for andre. Ja, å erfare at det å tre ut av seg selv er å nærme seg andre. Den danske presten Niels Nymann Eriksen formulerer det slik i sin bok Gæstfrihed: «Det er i møtet med den andre at du møter deg selv. Man kan ikke lukke en nabo ute, uten å stenge seg selv inne.» Den som er seg selv nok og ikke viser gjestfrihet, står selv i fare for å havne i utenforskapets trange rom. Å innbille seg at det går an å leve for seg selv, uavhengig av andre, er en illusjon med en selvødeleggende selv- ødeleggende  rekyleffekt. På latin har ordene for fremmed og fiende samme språklige rot. Utgangspunktet er altså at den fremmede er en trussel som man skal beskytte seg mot. Men behøver det å være sånn? Kan ikke også en fiende bli en frende, og den fremmede erfares som en berikelse og en samarbeidspartner? Kan ikke et ukjent besøk også oppleves som berikende og fornyende? Bør ikke ordet gjestfrihet fylles med noe nytt og djervere, med andres ve og vel som hovedfokus, fremfor at vi kun gjengjelder andres invitasjoner, eller inviterer bare dem vi kjenner og liker?

Om dette har vi, også i vårt land, gjort oss mange erfaringer de siste tiårene, på vondt og godt. Mange har måttet ta et oppgjør med seg selv og egne fordommer. Kanskje har det fått oss til å se på fremmede som gjester, som ligner oss mer enn vi trodde?

Det gjorde inntrykk på familie og venner da mor begynte å skrante som 80-åring der hun bodde på Skøyenåsen i Oslo. Hun hadde vært frisk og aktiv til det siste. Var ofte å se i lokalmiljøet på tur eller på vei til syke og ensomme med en nybakt kringle. Nå klarte hun ikke det mer på grunn av syk- dom og alderdomssvekkelse. Hun fikk avtale med kommunen om daglig besøk av hjemmesykepleier og hjemmehjelp. Hun som i lokalmiljøet var kalt gjestfrihetens mor, fikk en kraftig utfordring ved å ta imot andre, ja også fremmede som hun ikke kjente.

Det var knapt noen etnisk norske som kom på besøk fra bydelen, men stadig nye av våre «nye landsmenn» som hun ikke kjente, ikke forsto hva sa, og som også kunne se litt annerledes ut enn det mor var vant med.

Jeg glemmer ikke en dag jeg var på besøk, hadde god tid og spurte mor hva hun tenkte på om dagen. Hun svarte:

«Jeg er så skamfull over at jeg ikke er like hyggelig overfor de utenlandske hjelperne som jeg er mot de norske.»

Hun følte seg som et dårlig menneske som ikke klarte å vise den samme respekt og begeistring overfor dem hun ikke kjente, som overfor dem hun hadde møtt tidligere.

Jeg spurte henne: «Hva vil du gjøre med det?» Mor svarte:

«Det må jeg be Gud om tilgivelse for og så må jeg øve meg på å være hyggelig og takknemlig mot alle som kommer hit for å hjelpe meg.» Mor forandret seg, og begynte å spørre hvem de ukjente var.

«Fortell meg hvem du er», sa hun og fikk overraskende og gode samtaler.

En kvinne som nærmet seg nitti, klarte å redefinere sitt forhold til andre. Fra å betrakte dem med mistenksomhet og skepsis begynte hun å åpne sitt hjerte for dem.

Gjestfrihet er å gi andre oppmerksomhet og fokus. Dette gjelder egentlig alle mennesker vi møter. Vi har mye godt til gode om vi kunne bli litt mindre selvopptatte og litt mer nysgjerrige på hvem andre er.

«Hvordan orker du å snakke med så mange mennesker med tunge problemer hver eneste dag?» spurte jeg en gang overlege Gordon Johnsen på Modum Bad. Han svarte at det er nåde å snakke med mennesker som forsøker å være ærlige om sine liv. «Når jeg i terapi lytter, tenker jeg alltid på at jeg får mer enn jeg gir», sa han til meg.

Han var ikke opptatt av hva han selv skulle si, eller at han skulle forklare noe, når pasienten var ferdig med å fortelle. Målet var å anerkjenne ham eller henne som hovedpersonen i sitt eget liv. Å anerkjenne et annet menneske slik det er, kan gjøre at det anerkjenner seg selv, og gir seg selv nye muligheter, mente Johnsen. Da kan det skje et skapelsens under.

Denne gjestfrihetens forvandlende kraft er beskrevet av mange forfattere og dramatikere. Babettes gjestebud av Karen Blixen skal vi komme tilbake til senere i boken. Innledningsvis vil jeg nevne Victor Hugos De elendige og Henrik Ibsens Peer Gynt.

I et teater i London og ved Gålåvannet i Jotunheimen fikk jeg for noen år siden to ulike, men sterke opplevelser av hvordan gjestfriheten har forandringskraft og kan gi mennesker nye utgangspunkt for livet.

Victor Hugos De elendige er blitt kalt det 19. århundrets største europeiske roman, hvor den enkle handlingen beskriver en ubetinget gjestfrihet med potensial til å forandre et annet menneskes liv.

Jean Valjean er nettopp løslatt fra fengsel og vandrer hvileløst omkring. Biskop Bienvenu inviterer ham derfor inn i hjemmet sitt. Om natten våkner den tidligere innsatte, stjeler to sølvlysestaker og flykter fra biskopens bolig. Han blir funnet av politiet og bragt tilbake til bispegården der biskopen overraskende nok ikke anmelder ham, men i stedet overrasker ham med å gi ham en ekstra sølvlysestake, med politimennene til stede, før han sier: «De er ikke stjålet, de er en gave. Du glemte denne.» Politiet må slippe taket i ham. Disse tre sølvlysestakene følger ham deretter gjennom hele livet og bekrefter for ham at i denne verdens mørke finnes det lys og liv. Ja, da han skal dø, er det disse tre lysestakene som lyser for ham ved dødsleiet.

Men vi kan saktens spørre: Var ikke biskopens tillit til den tidligere fangen naiv? Har ikke gjestfriheten en grense?

Victor Hugos bok viser oss noe annet. Biskopen hadde klokkertro på at det bodde noe i Jean Valjean som  han ennå ikke hadde fått vist fram. I denne tålmodige og enfoldige gjestfriheten var det gjemt en voldsom skaperkraft som kunne forvandle en røff kriminell til et modent og omsorgsfullt menneske.

Eller ta Ibsens Peer Gynt som jeg for noen år siden opplevde på utescenen ved Gålåvannet. Den gangen ble jeg slått av denne gjestfrihetens gjenskaperkraft i Solveigs mottagelse av Peer. Var ikke hun også naiv og altfor godtroende da hun tålmodig ventet på sin Peer? Visste hun ikke at prognosen var dårlig og at hun kunne komme til å bli skuffet?

Solveig var en kvinne av en annen verden, som ventet på at Peer skulle komme til sans og samling, bare han kom seg hjem. Hun ble da også Peers hovedvitne og forsvarsadvokat da han skulle stilles til ansvar på dommens dag. Hun så hva som egentlig bodde i Peer hele veien, også da han gikk på ville veier og ikke visste sitt eget beste. Hun så muligheten og viste en ubetinget kjærlighet.

At vi mennesker åpner opp for hverandre, og viser omsorg, raushet og varme, er helt avgjørende. Noen ganger må vi øve oss på å tilgi, andre ganger må vi vise tålmodighet. Men det er ikke alltid like lett å rekke ut en hånd, å krysse grenser i stedet for å sette grenser, å bygge broer heller enn å bygge murer. Det er denne utfordringen jeg skriver om i denne boken.

Per Arne Dahl, Brunlanes innunder pinse 2021

Relaterte artikler

Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....