Les et utdrag fra Velkommen til dyrehagen

Med Velkommen til dyrehagen har Silje Bekeng-Flemmen har skrevet en original og berørende bok om det å få barn. Dette er hennes debutbok, og den har fått stålende anmeldelser.
Shana Fevang Mathai i NRK sier dette: «Treffer tusen spikere på hodet ... en skarp, morsom og usedvanlig velskrevet debut»

Her får du en liten smakebit:

«Vi må snakke om barnehagen, sier Eike en dag idet jeg åpner døra for dem. Han løfter Alma over berget av søppelposer, hun løper inn uten å se på meg, med skoene på, ta av skoene, roper jeg, hva mener du snakke. Han løper etter Alma, takler henne i sofaen og drar henne tilbake ut i gangen mens hun vil ikke vil ikke vil ikke, jeg klemmer henne hardt, hun lukter barnehage, en søt blanding av plastilina, fingermaling og tubeost.

She hits the other kids, sier han seinere, jeg gynger babyen, Alma sitter på gulvet med familien til Peppa Gris. What, sier jeg. Familien Gris bor i et plasthus med plastmøbler og en usannsynlig mengde miniatyrmatvarer og -gjenstander, Alma legger hodet sitt ned på gulvet for å se verden fra perspektivet til Peppa Gris. They told me she hits the other kids in kindergarden, gjentar Eike, Lily gulper en strime av gråhvitt nedover buksa mi, jeg gnir det vekk med ermet. Mamma Gris, Pappa Gris og George hopper inn på kjøkkenet, hopp hopp hopp.

Maybe the other kids are mean idiots, sier jeg, finner en klut og gnir den i ansiktet på Lily, gir henne et eskimokyss. Mamma Gris dekker bordet. Maybe we should buy some books, sier Eike, det er hans løsning på alt mulig, det ligger allerede en stabel med bøker i vinduskarmen: «Hvorfor spiser ikke barnet mitt»-boka, «Hvorfor sover ikke barnet mitt»-boka, «Hvorfor gjør ikke barnet mitt som jeg sier»-boka.

Jeg trekker på skuldrene, maten er klar, sier jeg, går bort til kjøkkenet, rører i en kokvarm gryte med babyen på armen, man skal ikke gjøre sånn. Maten er klar, sier Eike til Alma. Nei, sier Alma. Jo, sier Eike.Nei, sier Alma, neeeeeeeeei. Alma sparker huset til Peppa Gris så inventaret spres utover gulvet, tallerkener og stoler og bøker og en helstekt kylling og en kartong juice, et strykejern, en hårføner. Alma løfter huset, hun kyler det i gulvet. Nå døde alle!

Så gråter hun i risen, hun vil ha ketsjup på risen, hun vil bare spise hvis hun får eplekake etterpå, hvis familien Gris får stå på bordet, klokka er allerede seks og en million bitte små oppgaver skal utføres før hun sovner, og når hun sover skal vi utføre enda en million bitte små oppgaver og til sammen skal disse to millioner oppgavene utgjøre nok en dag i det vi om mange år kan tenke på med kjøleskapsmagnet-nostalgi: Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg og så videre. Jeg klemmer Almas fot under bordet når hun endelig kommer til eplekaka. Kroppen hennes er lett og kvikk igjen, hun bruker skjea si til å dirigere en lydløs symfoni for familien Gris, hun blir så glad av sukker.»